tenker for mye igjen

[Gjest zugwat]

Jaja, jeg har med tiden opplevd en del og jeg skal ta meg tid til og skrive ned litt for og forhåpentligvis få noen tips og ting som kan roe meg ned.

Jeg har en kjæreste som jeg utrolig glad i og vi har vært sammens i snart 5 måneder nå.

Det har vært sine oppe og nedturer imellom oss og det har det vært gode grunner for. Det startet med at min kjære fikk vite at en nær slektning døde og dette var noe som selvfølgelig gikk inn på henne. ting begynte og roe seg etter 1-2 uker fordi denne personen som døde i familien hennes, døde av naturlige årsaker(aldring), for at denne personen var nesten 90år. Det er jo en selvfølge at hun var litt nedstemt og frastøtende mot meg og det er noe jeg forstår veldig godt. etter at ting begynte og roe seg så fikk hun vite at et annet nært familie medlem hadde fått kreft i lungene og hjernen. Jeg merket ikke så mye med det første, men etter noen uker så ble hun bare mer og mer nedstemt og frastøtende og det var ikke mye kosing og oppmerksomhet fra hennes side, noe som jeg ikke ville tenke på siden jeg visste hvordan hun hadde det. Jeg prøvde så godt jeg kunne og ikke tenke så mye over dette og prøvde derfor og konsentrere meg om og støtte henne som en kjæreste skal gjøre. Fikk ikke så mye tilbakemeldinger på min støtte men dette tenkte jeg ikke på. Etter at det hadde vært slik en stund så begynte dette og smitte over på, altså det at hun var litt deprimert. Det hele kom som toppen på kaka og ting begynte og forverre seg for meg når jeg fikk vite at min mor hadde fått en ondartet svulst i livmora og at det var store farer for spredning. Hun ville ikke først fortelle meg at det faktisk var en svulst og valgte derfor og kalle det for en "muskelknute" i livmora. Jeg fikk vite va det egentli var av min søster. Vell, ting begynte og skli ut for meg etter at jeg fikk vite dette... og det gjorde ikke saken noe bedre når kjæresten min ikke ga meg den oppmerksomheten og nærheten som jeg trengte. Det som faktisk skjedde med meg var at jeg datt rett nedi dritten for og si det rett ut:/ jeg ble skikkelig deprimert pga det med min mor og pga at min kjæreste ikke hadde det så bra og ikke ga meg nokk oppmerksomhet og nærhet. I denne depresjons perioden så spiste jeg kanskje 1 måltid per dag og sov max 1-2 timer per natt fordi jeg lå og tenkte på så mye. jeg har jo ganske veltrent kropp, men jeg sluttet og trene når alt dette inntraff. Det gikk noen uker før jeg fikk høre det av kjæresten min og faren min og venner om at jeg hadde blitt sykelig tynn(hadde ganske veltrent kropp før dette). Det var da jeg skjønte at jeg ikke hadde så bra, noe som jeg var fullstending klar over på forhånd men det kom opp for meg at det ikke var en bagatell. Det som også var veldig slitsomt i denne perioden var at jeg blei veldig paranoid og jeg kunne vrenge på en setning som kjæresten min og venner sa til meg-.- Den som måtte slite med dette var uheldigvis kjæresten min:( Nå har ting endelig begynt og roe seg og bli som det var før:) Jeg har vært til psykolog og begynt og trene skikkelig igjen for og ta igjen det tapte. Forholdet mellom meg og kjæresten min har blitt helt ubeskrivelig bra etter alt det vonde som både jeg og hun har måtte igjennomgå. Nå har kjæresten min reist på klassetur til tyskland og jeg savner henne noe veldig! Hun fortalte meg at hun skulle ringe meg så mye hun kunne(korte telefon samtaler og lange smser siden det koster flesk og ringe fra utlandet) og sende så mange meldinger som mulig. Nå har hun vært borte i litt over en uke og kommer ikke hjem før på søndagen, noe som jeg gleder meg noe sinnsykt til:) Men det som er at jeg har begynt og tenke litt igjen, og hun har ikke ringt meg en gang, kun fått noen meldinger og de har varmert hjertet mitt veldig. Men alikavell så ligger jeg og tenker på hvor mye jeg savner henne og hvorfor hun ikke har ringt meg osv, føler meg så dum for at jeg blir lei meg siden hun ikke har ringt meg enda. Jeg ringte henne i dag faktisk og det ble en kort men veldig god samtale. Men jeg tenker så alt for mye på henne og det har bare blitt mere og mere savn i de siste dagene og jeg tenker at det er ikke alltid hun som skal ringe liksom, men alikavell så tenker jeg på hvorfor hun ikke har ringt meg enda-.- lurer på kanskje om det kan være litt igjen av denne stygge tankegangen fra den tiden hvor jeg var deprimert + pluss at jeg savner henne noe veldig som får meg til og tenke sånn:S Vell, jeg prøver så godt jeg kan og komme meg igjennom dagen slik at jeg ikke bare sitter inne og glaner i veggen og tenker. skulle gjerne ha tilbringet tid med venner, men det har seg slik at mange av kameratene mine har også kjæreste, pluss at mange av de er også "WoW-avhengig". Noen som har gode råd for va jeg skal finne på om dagene? håper det er noen som kanskje kan kjenne seg igjen hær, ivertfall komme med forslag slik at jeg ikke tenker for mye. Jeg trener jo styrke trening 4 ganger i uken så det det jo en del timer med på det, men skulle gjerne ha gjort noe som kunna ha hjulpet meg og få litt fart på rævva slik at jeg ikke bare sitter inne. Jeg beklager at jeg kanskje skriver litt rotete, men jeg har aldri skrevet en post på et forum før så dette er noe som er nytt for meg.

[Gjest Gjest]

Gå en tur minimum en time hver dag, så har det gått nok en time.

[Gjest nypose]

Ja hva skal en si. Jeg har og fått slengt livets realiteter rett i ansiktet og fått mange slag på en ung kropp.

Det er vondt å leve, like mye som det er godt. Hvis du skjønner hva jeg mener med det. Jeg tror at vi voker opp i et så rikt og beskyttet land at når alvorlige og vonde ting treffer oss så går vi helt i bakken. For vi er ikke vant til sånt. Fra barns alder av er vi vant til glede, i det store og det hele. Mens en som vokser opp i india får et annet perspektiv.

Akkurat det der har jeg tenkt mye på. Jeg ble misbrukt i en periode i fosterhjem og så mistet jeg alle vennene mine, da de begynte å mobbe meg for misbruket(logisk?), deretter fikk jeg feilbehandling på sykehuset og er allvorlig syk resten av livet. Pluss at jeg har blitt voldtatt og neddopet i senere ungdomsår.

Au ja.. Det gjør vondt å leve, men jeg ville ikke vært foruten. Det er bedre å leve enn å ikke gjøre det! Og livet består av gode og vonde ting, side om side. Det gjelder å nyte de gode tingene og bygge seg sterk nok til å klare de vonde.

Å hva mener jeg med sterk nok? Man kan jo ikke gjøre noe med kreft og svulst og depresjon og alskens sykdommer, men man kan holde ut. Med visshet og et aldri så lite håp om at det er noen dager der fremme som er gode. Det er det livet mitt handler om ihvertfall. Og jeg håper på at Gud finnes og at Jesus snakket sant. Men om du ikke er troende på det, så hold fast på håpet om bedre dager her i livet ihvertfall. For de kommer. Og de inntreffer likefort som de vone dagene inntraff. Det beste er om du klarer å stå i det. Ta dag for dag.

Akkurat hva du skal fylle disse dagene med, må du lete i deg selv for å finne ut av. Har du skole/jobb? Hva med å jobbe frivillig et sted? Være med familie? Lære deg å spille gitar? Få deg en hund?

Jeg synes du er heldig som har en kjæreste. Og dere har begge møtt skikkelige utfordringer og det er ikke sikkert dere klarer å snakke så veldig rundt dette nå, men bare trenger å ha hverandre som et fristed. Et sted hvor dere bare er tilstede og ikke trenger å tenke så mye. Kanskje dere kan prøve å gjøre litt ekstra koselige saker sammen, småturer, piknik i vårværet etc. Kanskje du kan i bare det til henne, deilig at du er mitt fristed liksom..

At hun er litt opptatt på skoleturen trenger ikke å bety at hun ikke trenger deg. Kanskje hun bare har godt av en pause. Jeg vet at jeg har av og til godt av en pause fra mine nærmeste. Ikke fordi jeg ikke liker at de bryr seg, men jeg får aldri hvile fra hvordan går det, har du sovet bedre inatt, har du fått deg litt luft.. You know.. MAn får aldri tid eller plass til nye friskere tanker!!

Så hvis du klarer kan det være kjempesunt for henne å få være "bare en vanlig jente på skoletur" akkurat nå. La henne få den tida og kanskje kjenner hun på hvor mye hun savner deg!

Mange gode klemmer fra søvnløsjenta:)

[Gjest Gjest]

Ja hva skal en si. Jeg har og fått slengt livets realiteter rett i ansiktet og fått mange slag på en ung kropp.

Det er vondt å leve, like mye som det er godt. Hvis du skjønner hva jeg mener med det. Jeg tror at vi voker opp i et så rikt og beskyttet land at når alvorlige og vonde ting treffer oss så går vi helt i bakken. For vi er ikke vant til sånt. Fra barns alder av er vi vant til glede, i det store og det hele. Mens en som vokser opp i india får et annet perspektiv.

Akkurat det der har jeg tenkt mye på. Jeg ble misbrukt i en periode i fosterhjem og så mistet jeg alle vennene mine, da de begynte å mobbe meg for misbruket(logisk?), deretter fikk jeg feilbehandling på sykehuset og er allvorlig syk resten av livet. Pluss at jeg har blitt voldtatt og neddopet i senere ungdomsår.

Au ja.. Det gjør vondt å leve, men jeg ville ikke vært foruten. Det er bedre å leve enn å ikke gjøre det! Og livet består av gode og vonde ting, side om side. Det gjelder å nyte de gode tingene og bygge seg sterk nok til å klare de vonde.

Å hva mener jeg med sterk nok? Man kan jo ikke gjøre noe med kreft og svulst og depresjon og alskens sykdommer, men man kan holde ut. Med visshet og et aldri så lite håp om at det er noen dager der fremme som er gode. Det er det livet mitt handler om ihvertfall. Og jeg håper på at Gud finnes og at Jesus snakket sant. Men om du ikke er troende på det, så hold fast på håpet om bedre dager her i livet ihvertfall. For de kommer. Og de inntreffer likefort som de vone dagene inntraff. Det beste er om du klarer å stå i det. Ta dag for dag.

Akkurat hva du skal fylle disse dagene med, må du lete i deg selv for å finne ut av. Har du skole/jobb? Hva med å jobbe frivillig et sted? Være med familie? Lære deg å spille gitar? Få deg en hund?

Jeg synes du er heldig som har en kjæreste. Og dere har begge møtt skikkelige utfordringer og det er ikke sikkert dere klarer å snakke så veldig rundt dette nå, men bare trenger å ha hverandre som et fristed. Et sted hvor dere bare er tilstede og ikke trenger å tenke så mye. Kanskje dere kan prøve å gjøre litt ekstra koselige saker sammen, småturer, piknik i vårværet etc. Kanskje du kan i bare det til henne, deilig at du er mitt fristed liksom..

At hun er litt opptatt på skoleturen trenger ikke å bety at hun ikke trenger deg. Kanskje hun bare har godt av en pause. Jeg vet at jeg har av og til godt av en pause fra mine nærmeste. Ikke fordi jeg ikke liker at de bryr seg, men jeg får aldri hvile fra hvordan går det, har du sovet bedre inatt, har du fått deg litt luft.. You know.. MAn får aldri tid eller plass til nye friskere tanker!!

Så hvis du klarer kan det være kjempesunt for henne å få være "bare en vanlig jente på skoletur" akkurat nå. La henne få den tida og kanskje kjenner hun på hvor mye hun savner deg!

Mange gode klemmer fra søvnløsjenta:)

Jeg bøyer meg i støvet for den innsikten du viser.

Måtte det gå deg vel videre i livet. Jeg ønsker deg absolutt alt godt.

Din ydmykhet rører meg.

[Gjest ee]

AVSNITT!!!!!! (Er en god måte å få flere svar på...)

Ellers er det en god idé å skaffe deg en hobby, slik at du kan ha et eget liv ved siden av henne.

[Hilde Christina]

Jeg må helt ærlig si at jeg ikke er helt med... Er det råd til hva du kan finne på du vil ha eller trøst fordi hun ikke har ringt deg?