Hvordan gå videre?

[Gjest K]

Jeg har akkurat blitt forlatt av min kjære gjennom 8 år. Han gikk på dagen. Vi har to små barn på under 3 år. Jeg er i sjokk og vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal takle dette. Dette kom helt uforbredt på meg, jeg har ikke sett et eneste tegn på at noe var galt. Han fridde til meg for fire måneder siden så vi var i full gang med bryllupsplanlegging.

Og det værste av alt er at han nå forteller meg at han har vært notorisk utro i alle de årene vi har vært sammen, tom da vi var nyforelsket og da jeg var på mitt mest sårbare som gravid og nybakt mor. Og dette uten et snev av dårlig samvittighet sier han, han mente det var helt greit. Og hele greia ender jo selvsagt i at han nå er sammen med en dame han traff gjennom jobben for 3 uker siden. Han nekter plent å bryte kontakten med henne siden hun er den eneste som forstår han. Selvfølgelig er hun det! Alle andre er jo i sjokk og er skuffet og sinte på han.

Jeg skulle virkelig ønske jeg bare kunne kutte han ut, slippe å forholde meg til han. Men det går jo ikke. Jeg må jo forholde meg til han pga barna. Og jeg må finne en ok måte å klare det på for barnas skyld. De må slippe å ta del i alle vanskelige følelser jeg har for han. Jeg føler meg naiv og sveket så grundig at jeg knapt klarer å sove og spise om dagen. Jeg hadde aldri trodd dette om han. Han kurtiserte meg i flere måneder før vi ble sammen, det var han som "maste" om å få barn og for bare 1 mnd siden snakket han om at vi burde få nr 3 snart. Han virket som en god, ærlig, snill og trofast fyr. Vi har snakket mye om utroskap og han har dømt det sterkt. Jeg stolte virkelig fullt og helt på han. Hvordan kommer man seg gjennom noe sånt? Jeg ser jo at jeg bare bør være glad jeg er kvitt han men det hjelper så lite akkurat nå....

[Gjest nypose]

Jeg blir jo helt sjokkert. Og det blir ikke lett å stole på noen mann igjen.. Og jeg skjemmes over at jeg har flørtet med en gift mann tidligere. (NEVER AGAIN). Det ble skikkelig realitycheck å lese dette innlegget ditt. Forandrer meg totalt.

Men nå trøster jeg det ikke en meter, gjør jeg vel. Åssen skal man trøste... det er jo vanvittig å lese det du skriver. Har du venninner som støtteapparat nå? GODE venninner? Det er sterkt at du skriver inn her, fortsett å kjenn på den lille styrken du viste ved å skrive. Åssen forholde deg til han, ja si det, du burde smelle til han hver gang du ser han..men det går jo ikke.

Du fortjener ihvertfall bedre. Og om bedre for en stund blir å være sann mot deg selv ved å bo alene med barna og støtte deg på gode venner pluss være en god mamma, så er jo det et ganske flott liv i seg selv!

Du har ihvertfall barn som elsker deg og er helt avhengig av deg og ikke minst er RENE og SANNE i sin kjærlighet. Vær takknemlig for at du har de og bruk de som motivasjon til å karre deg gjennom dagene. Husk at tiden leger..

[Gjest TS K]

Jeg blir jo helt sjokkert. Og det blir ikke lett å stole på noen mann igjen.. Og jeg skjemmes over at jeg har flørtet med en gift mann tidligere. (NEVER AGAIN). Det ble skikkelig realitycheck å lese dette innlegget ditt. Forandrer meg totalt.

Men nå trøster jeg det ikke en meter, gjør jeg vel. Åssen skal man trøste... det er jo vanvittig å lese det du skriver. Har du venninner som støtteapparat nå? GODE venninner? Det er sterkt at du skriver inn her, fortsett å kjenn på den lille styrken du viste ved å skrive. Åssen forholde deg til han, ja si det, du burde smelle til han hver gang du ser han..men det går jo ikke.

Du fortjener ihvertfall bedre. Og om bedre for en stund blir å være sann mot deg selv ved å bo alene med barna og støtte deg på gode venner pluss være en god mamma, så er jo det et ganske flott liv i seg selv!

Du har ihvertfall barn som elsker deg og er helt avhengig av deg og ikke minst er RENE og SANNE i sin kjærlighet. Vær takknemlig for at du har de og bruk de som motivasjon til å karre deg gjennom dagene. Husk at tiden leger..

Tusen takk for godt svar. Jeg har takk og lov mange gode venninner og en bror som støtter meg veldig. Det er veldig godt i en tid som denne. Og det er som du skriver, jeg er så utrolig takknemlig for barna. De gir meg grunner til å smile og til å komme meg gjennom dagen.

Selvtilliten og ikke minst selvfølelsen min er helt brutt ned. Han sier jeg på en måte var en "drømmedame": en god kjæreste, en god mor, "svigerdatter" og "svigerinne", en han kunne være stolt av -men han har aldri elsket meg. Jeg føler meg som en slags "brikke" i hans spill. Jeg skjønner jo ikke hvorfor han jobbet så hardt for at det skulle bli oss? Han har alltid virket som en åpen og oppriktig mann som var veldig flink til å fortelle meg at han var glad i meg og satte pris på meg. Og det har vært han som har "overbevist" meg om å flytte ut fra byen, få barn, at vi skulle gifte oss osv. Jeg føler flere år av mitt liv har vært en løgn, at jeg har levd i en illusjon.

Jeg får bare sette min lit til tiden. Vet den vil jobbe for meg. Men vet også at det vil bli mange tunge stunder og tøffe tak framover...

[Gjest x-fru]

Tror du trenger noen klemmer.

Jeg er selv skilt, men på en hyggeligere måte en deg.

Det er en sterk historie å lese, men pass på nå at han ikke plutselig begynner å leke og manipulere deg, han høres ut som en som liker å kunne kontrollere.

Få en advokat til å sette opp en samværsordning, og vis han at du kan være sterk uten han.

Spis mat og prøv å få deg en god latter, du kan klare dette uten han. Fokuser på barna, det er utrolig hvor befriende et barnesinn er.

Lykke til

[Hilde Christina]

Hjelpes, dette var helt vondt å lese Har ikke så mange gode råd dessverre, men sender deg noen gode tanker.

Jeg har alltid ment at det hjelper å få ting ut, gjerne ved å skrive det ned. Da kan du ihvertfall unngå å falle for fristelsen for å skrike til ham (eller det som verre er) neste gang du ser ham.

[Gjest Chosa]

Uff, dette var lite koselig å lese Masse gode tanker og klemmer til deg

[Gjest Gjest]

Dette var en fryktelig historie. Jeg får vondt av deg. Han har jo trekk som er virkelig skremmende. Jeg er veldig redd han ikke blir enkel å samarbeide med fremover. Virker som han kun ser seg selv og sitt - svært egosentrisk. Jada, folk går fra hverandre. Det skjer. Men her snakker vi om årevis med løgner og bedrag og at det er barn med i bildet gjør det jo bare enda verre. Og hvorfor gjøre bruddet så stygt, hvorfor være så slem mot deg? Det er over min fatteevne. Jeg håper du tar imot all den hjelp du kan få. Godt å se du har flere gode venninner og en bror som støtter opp om deg. Det trenger du virkelig! Og godt du har de kjære barna dine. Bruk tid sammen med dem og nyt deres kjærlighet. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Utrulig skremmende...bare tanken på å leve sammens med noen som er så kynisk og kald gir med frysninger..

Den nye dama vet nok ikke hva hun har skaffet seg nei..synes synd på henne også.

Du må bare styrke deg selv, det er en kjempetøff tid for deg, også fordi man er i sjokk tilstand å lenge..man må jo blir ganske så forvirret når noen har drevet ett slikt spill i så mange år...den mannen der er jo forskrudd..

Forstår ikke alle disse forholdene der de klarer å være notorisk og systematisk utroe..vet stort sett hvor mannen er jeg..hvordan får disse mennene til ett slikt spill..

[Tintin]

Slenger meg på alt det andre som er skrevet her!!

Ønsker deg masse lykke til fremover!!

[Pokahonta]

Hei!!

Dette er jo en helt utrolig histore!!!!! Helt vanvittig at det går an.

Jeg tror du må starte med små skritt videre. I første omgang tror jeg du må finne den rationelle siden hos deg selv, få alt det praktiske i boks, få et godt sted til deg og dine barn, og rett og slett legge den følelsesmessige delen litt til side slik at du får ryddet opp. Når det er i boks, vil du og må du ta deg til til å sørge. Du har fått hele livet snudd opp ned.

Noen tips (jeg er virkelig ingen ekspert på dette..):

-for alt i verden, ikke prat stygt om pappaen til barna. Det kommer tider etter dette hvor du skjønner hvor heldig du er som er kvitt han, men han vil alltid være far til barna dine!

-vær sterk når sammen med dem, gråte alene eller med venner

kanskje la besteforeldre (hvis tilgjengelig) eller bror passe barna innimellom slik at du får tatt deg igjen litt

-Forhold kontakten til faren på et need-to-know basis

-Mulig jeg ville satt betingelser på at barna ikke skulle få treffe fars nye venninne når han har omsorg for dem. Ikke for å være hevngjerrig, men for å beskytte dem mot nye personer nå når de opplever at far og mor flytter.

Ett skritt om gangen, min venn. Som din dag er, skal din styrke være!

[Gjest Utlogget]

TS hvordan går det?

[Gjest TS K]

TS hvordan går det?

Tusen takk for alle gode råd, oppmuntringer og klemmer! Det varmer virkelig. Jeg er fortsatt i sjokk, men har tatt fatt i en del praktiske ting (takk for det rådet Pokahonta!) sånn som familievernkontoret, helsestasjonen og huset. Jeg er fortsatt i barselperm til minstemann. 3 åringen vår er veldig lei seg og gråter mye. Vil at pappa skal komme hjem som hun sier. Vi har fortalt at han har flyttet og at dette ikke har noe med henne å gjøre og at vi elsker henne og søsteren hennes over alt på jord. Hun er også mye sint og kan få voldsomme raserianfall, men det er vanskelig å vite hva som er hva her - siden hun også er i en voldsom trassalder. Jeg har ikke snakket stygt om pappa'n til henne og det kommer jeg aldri til å gjøre heller.

Jeg har forsøkt å snakke med min ex men han stenger meg helt ute og sier han ikke orker å forholde seg til meg og min sorg. Han er nå hos sin nye dame. Og ja, jeg synes faktisk synd på henne. Selv om jeg lurer svært på hva hun tenker om alt dette - for hun vet ihvertfall at han var sammen med meg da de traff hverandre og at han har to små barn. Familien hans er i stort sorg også og hans mor har vært en god støtte og hun er en fantastisk bestemor.

Jeg synes det vanskeligeste av alt er å føle seg så lurt og brukt. At han har levd to forskjellige liv i alle disse årene. Jeg skjønner nesten ikke når han skal ha truffet disse damene, han har jo stort sett vært hjemme og vært en super far og kjæreste når han ikke har vært på jobb. Men jobben hans innebærerer endel reising og middager ute så det er vel der han har levd ut sitt dobbeltliv. Det er vondt å tenke på.

[Gjest Uff]

Kjære trådstarter!

Jeg gråter når jeg leser dette. Er omtrent der du er nå. Eneste forskjellen på din og min historie, er at mannen min, etter at jeg har oppdaget at han har vært notorisk utro mot meg de siste 4 årene, "angrer" og vil ha meg tilbake. Det er altså ikke han som har brutt, men jeg. For hvordan kan man tilgi og stole på en som har brutt tilliten så grovt over så lang tid, og som deg, gjennom sårbare perioder som graviditeter og barselstid. Vi har også to barn. Den angeren hans må han bare stikke et visst sted. Han har hatt plenty av muligheter til å angre underveis, men har likevel valgt som han har gjort.

Jeg er like i villrede som deg om hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Bare det å være alenemor med to så små, virker som en helt uoverkommelig oppgave. Og i tillegg måtte forholde seg jevnlig til mannen pga barna, ser jeg også som en belastning fordi det stadig blir en påminnelse om sviket, og om hvor fint vi KUNNE hatt det.

Men jeg har funnet ut at nå er det på tide å ta vare på meg selv. Bruke det at mannen skal ha samvær med barna til min fordel. Komme meg mest mulig ut, trene, spa, venninnekvelder, etc. Faktisk utrolig hva en bra treningsøkt kan gjøre med humøret. Jeg tar også akupunktur for velvære og mot depresjon. Bruk de mulighetene til avlastning du kan få, av venninner, besteforeldre og andre så du kan få tatt best mulig vare på deg selv og dermed være best mulig mamma for barna dine også.

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver om selvtillit på bunn. Den skal vi greie å bygge opp igjen. Jeg trodde også jeg var "drømmedama" og vet jeg har mange kvaliteter som gjør meg til et bra menneske både som venn, mamma og kjæreste, det har du også. Vi må bare ha krefter til å dyrke dem.

Ønsker deg så inderlig lykke til. Jeg vet at det er veldig tøft, og tror både du og jeg må regne med minst et år med kamp for å komme dit vi vil komme.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Tusen takk for godt svar. Jeg har takk og lov mange gode venninner og en bror som støtter meg veldig. Det er veldig godt i en tid som denne. Og det er som du skriver, jeg er så utrolig takknemlig for barna. De gir meg grunner til å smile og til å komme meg gjennom dagen.

Selvtilliten og ikke minst selvfølelsen min er helt brutt ned. Han sier jeg på en måte var en "drømmedame": en god kjæreste, en god mor, "svigerdatter" og "svigerinne", en han kunne være stolt av -men han har aldri elsket meg. Jeg føler meg som en slags "brikke" i hans spill. Jeg skjønner jo ikke hvorfor han jobbet så hardt for at det skulle bli oss? Han har alltid virket som en åpen og oppriktig mann som var veldig flink til å fortelle meg at han var glad i meg og satte pris på meg. Og det har vært han som har "overbevist" meg om å flytte ut fra byen, få barn, at vi skulle gifte oss osv. Jeg føler flere år av mitt liv har vært en løgn, at jeg har levd i en illusjon.

Jeg får bare sette min lit til tiden. Vet den vil jobbe for meg. Men vet også at det vil bli mange tunge stunder og tøffe tak framover...

Ja, du må nesten ta tiden til hjelp og det blir mange tunge stunder og tøffe tak, men det vil gå seg til. Jeg ble forlatt for et år siden, mannen min fant seg en ny dame som han flyttet til - langt unna, noe som hjalp da jeg slapp å plutselig møte han i nærmiljøet hele tiden. Han var ikke av den utro typen heldigvis og jeg skjønner godt at du føler deg litt lurt når han sier at han aldri har elsket deg, hva gjorde han sammen med deg da? Min mann sa at han ikke elsket meg lenger, noe som er ille nok når mine følelser fortsatt var der men det betydde i det minste at han hadde elsket meg.

Ta tiden til hjelp, gå gjennom sorgfasen og sinnefasen og du vil til slutt komme ut av den i en bedre forfatning enn nå. Det blir bedre, tro meg. Men jeg skal innrømme at jeg har enkelte bitre/sinte dager innimellom, men de er ikke så hyppige som tidligere.

[Gjest TS K]

Kjære trådstarter!

Jeg gråter når jeg leser dette. Er omtrent der du er nå. Eneste forskjellen på din og min historie, er at mannen min, etter at jeg har oppdaget at han har vært notorisk utro mot meg de siste 4 årene, "angrer" og vil ha meg tilbake. Det er altså ikke han som har brutt, men jeg. For hvordan kan man tilgi og stole på en som har brutt tilliten så grovt over så lang tid, og som deg, gjennom sårbare perioder som graviditeter og barselstid. Vi har også to barn. Den angeren hans må han bare stikke et visst sted. Han har hatt plenty av muligheter til å angre underveis, men har likevel valgt som han har gjort.

Jeg er like i villrede som deg om hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Bare det å være alenemor med to så små, virker som en helt uoverkommelig oppgave. Og i tillegg måtte forholde seg jevnlig til mannen pga barna, ser jeg også som en belastning fordi det stadig blir en påminnelse om sviket, og om hvor fint vi KUNNE hatt det.

Men jeg har funnet ut at nå er det på tide å ta vare på meg selv. Bruke det at mannen skal ha samvær med barna til min fordel. Komme meg mest mulig ut, trene, spa, venninnekvelder, etc. Faktisk utrolig hva en bra treningsøkt kan gjøre med humøret. Jeg tar også akupunktur for velvære og mot depresjon. Bruk de mulighetene til avlastning du kan få, av venninner, besteforeldre og andre så du kan få tatt best mulig vare på deg selv og dermed være best mulig mamma for barna dine også.

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver om selvtillit på bunn. Den skal vi greie å bygge opp igjen. Jeg trodde også jeg var "drømmedama" og vet jeg har mange kvaliteter som gjør meg til et bra menneske både som venn, mamma og kjæreste, det har du også. Vi må bare ha krefter til å dyrke dem.

Ønsker deg så inderlig lykke til. Jeg vet at det er veldig tøft, og tror både du og jeg må regne med minst et år med kamp for å komme dit vi vil komme.

Kjære deg. Dette var utrolig tøft å lese. Tusen takk for at du delte din historie. Jeg skjønner veldig godt at du har valgt å gå fra mannen din. Det er et så grovt svik at jeg ikke kan skjønne hvordan det skal kunne bygges opp noen tillit igjen. Jeg vet med meg selv at jeg også hadde gått. Men nå slapp jeg å ta det valget.

Du virker som en veldig sterk kvinne og jeg er helt sikker på at du vil klare dette. Det er han som er den store taperen i dette. Han innser det nå virker det som, men så altfor sent. Jeg tenker akkurat det samme som deg: nå skal jeg ta vare på meg selv, komme meg ut, ta opp igjen treningen. Gjøre ting som gjør meg glad og fornøyd. Og gir meg overskudd til å være en god mamma.

Ønsker deg alt godt og lykke til! Dette skal vi klare. Vi vet begge det vil ta tid, men et sted der fremme vil ting bli bedre og gå lettere.

[Gjest TS K]

Ja, du må nesten ta tiden til hjelp og det blir mange tunge stunder og tøffe tak, men det vil gå seg til. Jeg ble forlatt for et år siden, mannen min fant seg en ny dame som han flyttet til - langt unna, noe som hjalp da jeg slapp å plutselig møte han i nærmiljøet hele tiden. Han var ikke av den utro typen heldigvis og jeg skjønner godt at du føler deg litt lurt når han sier at han aldri har elsket deg, hva gjorde han sammen med deg da? Min mann sa at han ikke elsket meg lenger, noe som er ille nok når mine følelser fortsatt var der men det betydde i det minste at han hadde elsket meg.

Ta tiden til hjelp, gå gjennom sorgfasen og sinnefasen og du vil til slutt komme ut av den i en bedre forfatning enn nå. Det blir bedre, tro meg. Men jeg skal innrømme at jeg har enkelte bitre/sinte dager innimellom, men de er ikke så hyppige som tidligere.

Blir virkelig lei meg når jeg ser flere som har opplevd lignende. Men det er godt å vite at det vil bli bedre for det føles jo selvsagt ikke slik nå. Jeg skjønner heller ikke at han kan si han aldri har elsket meg, det har jo virket slik. Mulig det er noe han sier bare for å være slem, for det lille han kommuniserer med meg nå tråkker meg bare mer ned.

[Gjest :-)]

Blir virkelig lei meg når jeg ser flere som har opplevd lignende. Men det er godt å vite at det vil bli bedre for det føles jo selvsagt ikke slik nå. Jeg skjønner heller ikke at han kan si han aldri har elsket meg, det har jo virket slik. Mulig det er noe han sier bare for å være slem, for det lille han kommuniserer med meg nå tråkker meg bare mer ned.

Det blir bedre etter en stund.