Problemer med venninne

[Gjest gjest91]

Hei

Bestevenninen min har vært sammen med en gutt i 4 måneder. På den tiden har hun kun hatt tid til å være med meg to ganger (før var det noen ganger i uken og hver helg). Nå krangler vi fordi jeg mener at hun bør finne tid til å være med meg også. Hun mener at jeg ikke har grunn til å være sur, og burde være glad på hennes vegne. Selvsagt er jeg det, men jeg føler at jeg mister den beste vennen jeg noen gang har hatt.

Hun er deprimert, men har ikke sakt det til meg før nå nettopp. Av og til avtaler hun ting med meg, for så å avlyse fordi hun ikke orker. Da er hun hjemme med typen. Jeg skjønner at hun ikke orker å gå ut alltid, men da kan jo jeg være hjemme med hun i stedenfor.

Har jeg egentlig grunn til å være sur? Jeg er bare så redd for å miste hun

[Gjest Gjest]

Det er helt vanlig å "forsvinne" litt når man har fått seg ny kjæreste, om noen mnd er hun sikkert tilbake

[Gjest Gjest]

Jeg synes først og fremst det virker unødvendig å krangle om hvor ofte dere skal være sammen. Det gjør det antagelig mer negativt ladet for venninnen din - særlig når hun i tillegg er deprimert. Jeg har selv hatt ei venninne som det hendte seg "maste" om mine prioriteringer; hun var en av de jeg satte av mye tid til å treffe (og reiste flere ganger og besøkte henne når hun studerte forskjellige steder, mens hun aldri kom til meg. Det hadde nok dels psykiske årsaker hos henne, men det blir desto mer feil å kreve av andre at de skal sette av allverdens tid og penger, når de ser på seg selv at de ikke klarer og orker. Ikke sikkert alle andre har 100% overskudd heller...), men jeg følte at det likevel ikke var "nok" (jeg forsto henne antagelig ikke spesielt godt heller). Da ble etter hvert ting mer og mer vanskelige og mindre hyggelige, for meg også. De fleste vennskap tåler faktisk at man treffes sjelden i perioder, selv om det selvsagt er viktig at man prøver å prioritere hverandre når den ene eller begge har behov for noen å prate med. Men i perioder kan "unødvendig" sosial omgang være veldig slitsomt for noen.

Nå når du vet at hun er deprimert, snakk med henne om det er måter dere kan få til å treffes på, eller snakke sammen, som ikke blir for krevende for henne. Du kan jo si fra på en pen måte at du håper hun ikke "låser seg inne" sammen med kjæresten, det er ikke nødvendigvis bra for henne å isolere seg for mye, men ikke legg press på henne.

[Gjest gjest91]

Det er helt vanlig å "forsvinne" litt når man har fått seg ny kjæreste, om noen mnd er hun sikkert tilbake

Det vet jeg, og jeg skjønner at hun vil være så mye som mulig Jeg hadde bare håpt at hun kunne hatt tid til å være med meg og av og til. Hun har alltid sakt at hun ikke liker de som kutter ut venner når de får seg kjæreste...

[Gjest gjest91]

Nå når du vet at hun er deprimert, snakk med henne om det er måter dere kan få til å treffes på, eller snakke sammen, som ikke blir for krevende for henne. Du kan jo si fra på en pen måte at du håper hun ikke "låser seg inne" sammen med kjæresten, det er ikke nødvendigvis bra for henne å isolere seg for mye, men ikke legg press på henne.

Jeg har foreslått filmkveld osv. Hun sier ja, men så avlyser hun rett før eller etter hun skulle ha komt. Som oftest er hun hjemme med typen i steden for.

[Pokahonta]

Jeg har foreslått filmkveld osv. Hun sier ja, men så avlyser hun rett før eller etter hun skulle ha komt. Som oftest er hun hjemme med typen i steden for.

Jeg kjenner følelsen av å være dradd mellom venninner og kjærester når man er nyforelsket. Det er rare greier, men å være med kjæresten er så utrolig digg, spesielt i den første tiden..

Kjæresten nå og jeg har levd litt lengere, så vi bestemte oss tidlig for å være flinke til å ikke kutte venner selv om vi var blitt sammen.. Men ofte vil jeg MYE heller være med han.. Forelskelse gjør litt sånn.

Nå er bestevenninnen min nyforelsket og jeg er litt mere etablert i forholdet (men ikke superetablert, men den første spenningen har gitt seg).. så nå regner jeg ikke med å se henne masse de neste mnd. Slik er det bare, dessverre!

[Gjest Papirkurven]

Skjønner at du er lei deg, og desverre innser jeg at jeg er blitt litt sånn selv.( Har droppet en del venneting for å besøke kjæresten. ) Nå skal det sies at vi har avstandsforhold og må ta de helgene vi får, men....

men det jeg ville savnet da, var at du fortalte meg akkurat det du føler, at du er redd for å miste henne og sånn.

Jeg har også samme problem som henne, at jeg ikke orker å gå ut. Kan du dra til henne? Eller kanskje dere kan snakke på msn, telefon, facebook og sånn?

Det er nå engang sånn at når man er nyforelska så blir man litt blind for resten av verden, så kanskje du bare skal gi henne litt tid? Hvis dere er gode venniner lover jeg deg at hun ikke kommer til å glemme deg!

[Gjest gjest91]

Skjønner at du er lei deg, og desverre innser jeg at jeg er blitt litt sånn selv.( Har droppet en del venneting for å besøke kjæresten. ) Nå skal det sies at vi har avstandsforhold og må ta de helgene vi får, men....

men det jeg ville savnet da, var at du fortalte meg akkurat det du føler, at du er redd for å miste henne og sånn.

Jeg har også samme problem som henne, at jeg ikke orker å gå ut. Kan du dra til henne? Eller kanskje dere kan snakke på msn, telefon, facebook og sånn?

Det er nå engang sånn at når man er nyforelska så blir man litt blind for resten av verden, så kanskje du bare skal gi henne litt tid? Hvis dere er gode venniner lover jeg deg at hun ikke kommer til å glemme deg!

Tusen takk for svar

Har en annen vennine som er i et avstandsforhold, og reiser bort noen helger. Det gjør meg ingenting at hun ikke kan være med på ting de gangene hun er borte. Hun ser jo kjæresten sin så sjelden.

Har foreslått å komme til hun også, men det samme skjer da. Snakker med hun på msn osv men da blir det som oftest om typen hennes og det de har gjort på sammen...

[Gjest gjest91]

men det jeg ville savnet da, var at du fortalte meg akkurat det du føler, at du er redd for å miste henne og sånn.

Har sendt mail til hun om hva jeg føler (forklarte på en fin måte og beskyldte hun ikke for ting). Har ikke fått svar, men får det sikkert senere i dag

[Vanija]

For over tre år siden ble jeg sammen med en herlig fyr, noe min daværende bestevenninne ikke var i stand til å takle. Ja, jeg levde nok på min lille rosa sky i noen måneder, men jeg fulgte også med på hva som skjedde i venneflokken. Det er lett å bli dratt i to retninger, særlig dersom den nye kjæresten din ikke kjenner vennene dine fra før. Jeg prøvde å ta typen min med på arrangementer hvor vennene mine og bestevenninna mi var, men han ble møtt med en kald skulder hver eneste gang.

Fra andre venninner fikk jeg høre hvor mye dritt bestevennina mi snakket om kjæresten min - og dette uten at hun kjente han. Hun var grønn av sjalusi fordi jeg fikk kjæreste før henne, noe hun etter en tid ikke la skjul på.

Jeg ble gradvis utstøtt fra vennene mine, og var et hyppig diskutert emne hver gang bestevenninna mi og en annen god venninne snakket sammen. Altså hver dag over telefon. Dette ble ikke lagt skjul på, og jeg fikk enten høre det fra dem direkte eller andre venninner.

Deres diskusjoner om meg handlet stort sett om hvor tragisk typen min var. Hvor blind og hjernevasket jeg var blitt. Hvor lite hensyn jeg tok til bestevenninnen min, osv. Jeg så disse venne hver eneste dag på skolen, altså 5 dager. + at vi som regel fant på noe hver lørdag. Typen min så jeg rundt 3-4 dager i uken. Følte selv at jeg disponerte tiden fint.

Jeg fikk en psykologisk knekk av dette spillet som venninnene mine spilte med meg, og en dag rant begeret over. Jeg brøt kontakten tverrt, til tross for at vi gikk i samme klasse. I hele 2 år måtte jeg være i samme klasserom som denne jenta før jeg endelig slapp fri.

Jeg vet at de snakker om meg enda, nå tre år etter. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg gjorde galt eller når jeg gjorde det. Hun ba meg også gjentatte ganger om å velge mellom kjæresten min og vennene mine. Etterhvert ble valget veldig lett.

Jeg har siden den gang møtt ei ny jente gjennom typen min, som jeg nå ser på som den beste venninnen jeg kommer til å få. Jeg er forlovet, lykkelig og har flere gode venner. Dette kan ikke sies om min gamle venninne. Den som ler sist ler best, er det ikke det de sier?

Håper du finner tilbake til venninnen din. Gi henne litt tid. Er vennskapet deres sterkt nok, er det ingen tvil om at dere vil forbli venninner.

Endret 25. mars 2009 av Vanija

[Gjest Gjest]

Det er alltid vanskelig, det der. Og de som maser mest om at man bare er sammen med kjæresten er alltid de som selv gjør det når de er i et forhold - gjerne mye verre enn andre... Jeg har selv måttet si fra til venninner at jeg dessverre ikke har like mye tid nå som før, og at jeg må prioritere tiden min. Jeg har kjæreste, og med ham følger det også med et sett familie og et sett venner. Jeg vil gjerne ha litt kontakt med familien og vennene hans også. Mange ganger vil jeg gjerne møte flere samtidig (både kjæresten og både hans og mine venner), mens venninnene mine nesten alltid vil møtes en og en. Og det er greit nok, men hvis jeg alltid skal møte dem en og en må vi møtes sjeldnere. Man får litt andre prioriteringer når man får seg kjæreste - og man får et mindre behov for å sosialisere seg fordi man ofte har kjæresten der. Jeg har også en venninne som sliter med selvtillit osv., og hun tar også sjeldent kontakt med meg, selv om hun kanskje egentlig vil det. Hun tror at jeg er superopptatt i helgene fordi jeg har kjæreste, mens jeg ikke er det i det hele tatt... Selv om jeg sier det til henne, går det visst ikke helt inn.

Du må vise hensyn overfor venninnen din, og hun må vise hensyn overfor deg.

[Hilde Christina]

Det er jo ganske vanlig når forholdet er nytt. Det går seg nok til når hun blir lei av å bare sitte hjemme med kjæresten og har behov for venninnesamvær også Jeg ville gitt henne litt tid og latt henne ta initiativ.