Få ham tilbake?

[Gjest ts]

Kjæresten min gjennom mange år ble plutselig usikker på alt, og etter kort tid var bruddet et faktum.

Han har vært gjennom en stor livskrise som har gjort ham deprimert, og han har forandret seg mye pga dette. Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre, det blir visst feil uansett.

Jeg elsker ham, og vil ha ham tilbake, men han virket så sikker...

Har dere noen råd om hvordan jeg skal greie å vinne ham igjen?

[Gjest gjestegjest]

Ligg unna og gi han tid, men prøv og vær der for han som en venn.

Og når du ser at ting faller litt mer på plass for han, ta det opp med han.

Lykke til:o)

[Pokahonta]

Enig med gjesten over her..

Men om han virker sikker, er sjangsene små. Mulig han skylder på disse andre krisene, mens hovedkrisa var om han skulle bli i forholdet eller ikke (ikke måte på hvilke verdenskriser min eks samboer hadde, som forsvant ganske raskt etter at bruddet var et faktum). Når han nå virker sikker, kan det være fordi bruddet var godt gjennomtenkt fra hans side!!

ligg unna han og gi han max space. Det er nok eneste måten han kan kjenne på om han savner deg eller ikke..

Ikke trygle

Ikke gråte foran han

Ikke sende sentimentale medlinger

Ikke virke desperat

lev livet ditt videre som at han ikke er en del av det, så kan heller livet overraske.

*føler med deg*

[Gjest Papirkurven]

Jeg må nok være litt pessimistisk og si Nei.

Jeg var forlovet og samboer og i full gang med bryllupsplanlegning da han fant ut at han ikke var helt sikker. Vi tok pause så han skulle få tenke. Det tok 2 dager før det ble slutt.

Nå er jeg sammen med en annen og bedre mann

[Gjest Ts]

Tusen takk for svar.

Nei, jeg skal ikke trygle og be, gråte, hyle, eller noe som helst annet usjarmerende. Selv om det er det som er mest fristende, og det holder hardt å ikke sende meldinger og ringe.

Krisen hans er høyst reell, ikke noe han finner på. Det handler om en tragisk ulykke der liv gikk tapt. Nok til å slå hvem som helst i bakken, det.

Jeg ser jeg skrev at han var usikker og sikker i samme posten, hvis jeg kan si at han er sikker på at han er usikker, er det vel slik det er. Om det gir noen mening.

[Gjest nypose]

Jeg vil bare si at da jeg var med på en nesten-dødsulykke, så var det så mye sjokk i livet mitt til at det ikke var plass til "overfladiske" ting som klemmer, venner, gutten min.. Det er helt individuelt hvordan folk reagerer. Men sånn var det for meg, og det tok meg to år før jeg klarte å bry meg om sånt igjen. Og jeg er en veldig kjærlig person som egentlig trenger folk rundt meg!

Det er ikke mulig å vite hva han mener er grunnen for bruddet med deg, men om han er i et slags langvarig sjokk, så kan han neppe svare deg på det heller.

Det er ikke meningen å gi deg håp, eller forventningen, jeg ville bare dele åssen det var for meg.

Forøvrig prøvde jeg og gutten oss på nytt nå, men vi var begge så forandret at det ikke ble noe av.

[Gjest Ts]

Jeg vil bare si at da jeg var med på en nesten-dødsulykke, så var det så mye sjokk i livet mitt til at det ikke var plass til "overfladiske" ting som klemmer, venner, gutten min.. Det er helt individuelt hvordan folk reagerer. Men sånn var det for meg, og det tok meg to år før jeg klarte å bry meg om sånt igjen. Og jeg er en veldig kjærlig person som egentlig trenger folk rundt meg!

Det er ikke mulig å vite hva han mener er grunnen for bruddet med deg, men om han er i et slags langvarig sjokk, så kan han neppe svare deg på det heller.

Det er ikke meningen å gi deg håp, eller forventningen, jeg ville bare dele åssen det var for meg.

Forøvrig prøvde jeg og gutten oss på nytt nå, men vi var begge så forandret at det ikke ble noe av.

Du er nok inne på noe her.

Men om det skulle være slik, blir det da riktig å la ham være helt i fred, og ikke kjempe? Skal jeg la ham grave seg helt ned, og miste mer enn han allerede har gjort?

Huff, det er vanskelig dette her!

[Gjest annen gjest]

Jeg sliter også med posttraumatisk stress. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det nypose skriver:

Jeg vil bare si at da jeg var med på en nesten-dødsulykke, så var det så mye sjokk i livet mitt til at det ikke var plass til "overfladiske" ting som klemmer, venner, gutten min.. Det er helt individuelt hvordan folk reagerer. Men sånn var det for meg, og det tok meg to år før jeg klarte å bry meg om sånt igjen.

************************

Du er nok inne på noe her.

Men om det skulle være slik, blir det da riktig å la ham være helt i fred, og ikke kjempe? Skal jeg la ham grave seg helt ned, og miste mer enn han allerede har gjort?

Huff, det er vanskelig dette her!

Jeg har opplevd et stort behov for å være alene. Tankene tar så mye plass og de trenger seg på selv om jeg ikke ønsker det. Jeg blir fortere sliten. Jeg har problemer med konsentrasjonen. Jeg utviklet også angst, depresjon og søvnproblemer/mareritt. Dette er symptomer på posttraumatisk stress.

Min kjære ble lei av at jeg var så sliten og fjern. Han mente at jeg ikke prioriterte han. Jeg orket sjelden å bli med ut eller på reiser. Turer i naturen går greit, men jeg takler ikke mange mennesker og masse forventninger. Mer forståelse fra han kunne reddet forholdet vårt. Jeg elsker han fortsatt, men jeg klarer ikke å være den kjæresten han ønsker seg. Hvis han hadde gitt meg tid til å bearbeide traumene kunne jeg kanskje blitt en bedre kjæreste i fremtiden. Han var ikke villig til å gi meg den tiden. Han forsto ikke. Han sa at handlinger betyr mer enn ord. Han mente at hvis jeg elsket han ville jeg prioritert han. Jeg vet hva jeg følte, og fortsatt føler, men fordi jeg er syk klarer jeg ikke å leve opp til forventningene.

Hvis du elsker han vil jeg råde deg til å gi han litt tid. Si at du fortsatt er der for han om 3 måneder. Du kan gjerne sende meldinger som viser at du bryr deg om han og er der for han, men ikke forvent ting av han som han ikke klarer å leve opp til nå. Da kan han få dårlig samvitighet og det er ikke bra for han nå.

Hvis du ikke orker å vente, så er det nok best å gå videre.

Håper dere finner ut av det!

[Gjest Ts]

Jeg sliter også med posttraumatisk stress. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det nypose skriver:

************************

Jeg har opplevd et stort behov for å være alene. Tankene tar så mye plass og de trenger seg på selv om jeg ikke ønsker det. Jeg blir fortere sliten. Jeg har problemer med konsentrasjonen. Jeg utviklet også angst, depresjon og søvnproblemer/mareritt. Dette er symptomer på posttraumatisk stress.

Min kjære ble lei av at jeg var så sliten og fjern. Han mente at jeg ikke prioriterte han. Jeg orket sjelden å bli med ut eller på reiser. Turer i naturen går greit, men jeg takler ikke mange mennesker og masse forventninger. Mer forståelse fra han kunne reddet forholdet vårt. Jeg elsker han fortsatt, men jeg klarer ikke å være den kjæresten han ønsker seg. Hvis han hadde gitt meg tid til å bearbeide traumene kunne jeg kanskje blitt en bedre kjæreste i fremtiden. Han var ikke villig til å gi meg den tiden. Han forsto ikke. Han sa at handlinger betyr mer enn ord. Han mente at hvis jeg elsket han ville jeg prioritert han. Jeg vet hva jeg følte, og fortsatt føler, men fordi jeg er syk klarer jeg ikke å leve opp til forventningene.

Hvis du elsker han vil jeg råde deg til å gi han litt tid. Si at du fortsatt er der for han om 3 måneder. Du kan gjerne sende meldinger som viser at du bryr deg om han og er der for han, men ikke forvent ting av han som han ikke klarer å leve opp til nå. Da kan han få dårlig samvitighet og det er ikke bra for han nå.

Hvis du ikke orker å vente, så er det nok best å gå videre.

Håper dere finner ut av det!

Takk.

Jeg skulle gjerne ventet jeg, og jeg har gitt ham all den forståelsen og tiden han har trengt. Men det har ikke vært lett når han ikke har innsett at han har problemer selv, man kan ikke hjelpe noen som stenger en ute.

Jeg har ikke forventet noe av ham i denne tiden, men jeg syns det blir veldig drastisk å gjøre det slutt og dermed miste den støtten han har.

Han har druknet seg i jobben og interesser, og kanskje skjøvet ting foran seg, før det nå traff med full tyngde. Han har som du hatt problemer med søvn og mareritt.

Det blir så meningsløst at han skyver meg unna, når han egentlig trenger meg.

Det sliter meg i stykker...

[Rosalie]

Det er faktisk ikke sikkert han trenger deg. Selv om du gjerne skulle ønske det. Det er gjerne livskriser som åpner øynene til folk og får de til å tenke gjennom hva de egentlig vil med livene sine.

[Gjest Ts]

Det er faktisk ikke sikkert han trenger deg. Selv om du gjerne skulle ønske det. Det er gjerne livskriser som åpner øynene til folk og får de til å tenke gjennom hva de egentlig vil med livene sine.

Du kan selvfølgelig ha rett.

Mer sannsynlig er det at det er et eneste følelsesrot i hodet hans, og at han egentlig ikke vet hva han trenger, i min favør eller ikke.

I tillegg til min egen fortvilelse over dette, påvirker dette barna i stor grad også, mens han bare kunne stikke og tenke på seg selv.

[Gjest Gjest]

Dere som sier hun skal være der for ham som venn, hvordan funker dette når man egentlig vil være sammen med personen?

[Gjest Gjest]

Dere som sier hun skal være der for ham som venn, hvordan funker dette når man egentlig vil være sammen med personen?

For min del har det ikke funket noe bra... Men jeg kan ikke kutte hun ut heller siden jeg ser hun hver dag... En mellomting kanskje?

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

Dere som sier hun skal være der for ham som venn, hvordan funker dette når man egentlig vil være sammen med personen?

Det lureste er vel å vente til du er noenlunde over personen før du begynner å omgås h*n som venner.. Vent noen måneder så kan man prøve ut hvordan det går, er ikke lurt å begynne å henge sammen i begynnelsen rett etter et brudd, da er man vant til å oppføre seg som kjærester og det kan bli rart. Også er det alltid en av dere som kommer til å ha mer følelser eller være mer såret enn den andre.

[Gjest Ts]

Det lureste er vel å vente til du er noenlunde over personen før du begynner å omgås h*n som venner.. Vent noen måneder så kan man prøve ut hvordan det går, er ikke lurt å begynne å henge sammen i begynnelsen rett etter et brudd, da er man vant til å oppføre seg som kjærester og det kan bli rart. Også er det alltid en av dere som kommer til å ha mer følelser eller være mer såret enn den andre.

Jeg vet ikke om man egentlig kan være venner etter et sårende brudd, er det egentlig venner man blir da? Det er jo ikke sånn at vi henger så mye rundt, vi er jo begge noenlunde voksne.

Vel, nå har jeg hatt en dag som føltes helt grei, og to påfølgende som føles bare vonde og fortvilende.

[Gjest gjestegjest]

For min del har det ikke funket noe bra... Men jeg kan ikke kutte hun ut heller siden jeg ser hun hver dag... En mellomting kanskje?

Var jeg som skrev det første innlegget så her er mer...

Å være sammen hver dag er jo ikke bra om man skal være venner...er jo sjelden man er sammen vennene sine hver dag å da..men, noe kontakt kanskje bare pr sms/tlf bare for å vise at man bryr seg, og så kanksje etterhvert som ting blir litt mer "normalt" tilbringe tid sammen/felles hobbyer...funket bra for meg og nå er vi tilbake sammen etter halvannet års "opphold". Det var dødsvanskelig i starten (selvfølgelig, men det viste jeg jo ikke;)), men etterhvert som vi hadde en pause i å sees, men bare kontakt pr tlf/sms/msn ble det lettere og forholde seg til han...og da også lettere å sees etterhvert.

Det som da skjer er at man blir kjent med hverandre på en helt annen måte...vennemåte...hvor man da også kan oppleve nye gode sider med personen.

Klart i dette tilfellet har jo han trukket seg unna, så bare vis at man er der og at man fortsatt bryr seg...og som sagt gi han tid så vil jo de fleste mennesker, etterhvert som man får ting på avstand og litt alenetid som det virker han trenger, ha et behov for noen å prate med..noen man kjenner godt...

[Gjest Ts]

Var jeg som skrev det første innlegget så her er mer...

Å være sammen hver dag er jo ikke bra om man skal være venner...er jo sjelden man er sammen vennene sine hver dag å da..men, noe kontakt kanskje bare pr sms/tlf bare for å vise at man bryr seg, og så kanksje etterhvert som ting blir litt mer "normalt" tilbringe tid sammen/felles hobbyer...funket bra for meg og nå er vi tilbake sammen etter halvannet års "opphold". Det var dødsvanskelig i starten (selvfølgelig, men det viste jeg jo ikke;)), men etterhvert som vi hadde en pause i å sees, men bare kontakt pr tlf/sms/msn ble det lettere og forholde seg til han...og da også lettere å sees etterhvert.

Det som da skjer er at man blir kjent med hverandre på en helt annen måte...vennemåte...hvor man da også kan oppleve nye gode sider med personen.

Klart i dette tilfellet har jo han trukket seg unna, så bare vis at man er der og at man fortsatt bryr seg...og som sagt gi han tid så vil jo de fleste mennesker, etterhvert som man får ting på avstand og litt alenetid som det virker han trenger, ha et behov for noen å prate med..noen man kjenner godt...

Vi har ikke hatt kontakt overhodet på de to ukene det er siden det ble slutt, jeg tør ikke å sende sms eller noe...vil ikke mase, eller gjøre ting verre. Føles veldig rart å skulle sende sånne "hei, hvordan går det" meldinger. Vi blir boende et godt stykke fra hverandre nå, så vi kommer ikke til å møtes i det daglige. Vi har vært veldig nær hverandre, hatt felles interesser og alt som skal til. Mister jo troen på at forhold kan funke.

[Gjest annen gjest, innlegg #8]

Vi har ikke hatt kontakt overhodet på de to ukene det er siden det ble slutt, jeg tør ikke å sende sms eller noe...vil ikke mase, eller gjøre ting verre. Føles veldig rart å skulle sende sånne "hei, hvordan går det" meldinger. Vi blir boende et godt stykke fra hverandre nå, så vi kommer ikke til å møtes i det daglige. Vi har vært veldig nær hverandre, hatt felles interesser og alt som skal til. Mister jo troen på at forhold kan funke.

Hvorfor kan du ikke sende "hei, hvordan går det meldinger"? Jeg satte stor pris på slike meldinger da jeg var i hans situasjon. Det beste er kanskje meldinger som viser at du bryr deg om han, men som ikke er formet som et spørsmål som han må svare på. Hvis han har det tungt kan det være godt for han å vite at du tenker på han. Hvis han ikke hører noe fra deg kan han tro at du er helt likegyldig til hvordan han har det. Jeg mener ikke at du skal sende mange meldinger hver dag, men kanskje et par i uka?

[Gjest gjestegjest]

Vi har ikke hatt kontakt overhodet på de to ukene det er siden det ble slutt, jeg tør ikke å sende sms eller noe...vil ikke mase, eller gjøre ting verre. Føles veldig rart å skulle sende sånne "hei, hvordan går det" meldinger. Vi blir boende et godt stykke fra hverandre nå, så vi kommer ikke til å møtes i det daglige. Vi har vært veldig nær hverandre, hatt felles interesser og alt som skal til. Mister jo troen på at forhold kan funke.

To uker er jo ikke all verdens av tid...vent til feks over påsken og så send han meld feks noe i denne duren. "Hei, hvordan går det med deg? Har du hatt en fin påske? Tenker veldig mye på deg og bare vil du skal vite at jeg fortsatt er her om du har behov for å prate".

Om han ikke svarer eller du ikke hører noe så får du bare gi han mer tid...om du fortsatt vil "kjempe".

Hvis ikke ville mitt tips vært å bare la ting gå som de går...slapp av og begynn å konsentrer deg om ditt liv...og er dere "meant to be" så finner dere tilbake til hverandre.

Å miste troen på at forhold kan funke er jo bare dumt:) De kan funke, men det er ikke alltid en dans på roser:) Og det er hvertfall ikke lett å bli sammen en eks..men, så lenge begge parter jobber og vil og kommunikasjonen er der så tror jeg flesteparten får det til

[Gjest Ts]

Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare, det setter jeg stor pris på.

Til annen gjest, innlegg #8: etter jeg leste det første innlegget du skrev, leste jeg litt om posttraumatisk stress, og han har veldig mye som minner om det. Skremmende likt faktisk. Det er ikke noe jeg ilegger ham for å trøste meg selv da. Dessuten sa han de samme tingene du skrev, om å ikke greie å være den kjæresten jeg ønsket meg, og at han ikke kunne leve opp til forventningene mine.

Istedenfor å åpne seg, har han lukket seg helt, men det er kanskje sånn når man sliter så veldig?

Og til gjestegjest: To uker er ikke lang tid nei, sånn egentlig ...men disse to ukene har vært de lengste i mitt liv. Han vil nok svare om jeg tar kontakt, men siden det var han som absolutt ville være venner, syns jeg han kan gjøre det først...eller er det helt feil tankegang? Jeg burde vel bare holde meg helt casual, og vente en stund som du sier.

Han er ikke far til barna mine, men har fulgt dem fra de var små, til de nå er tenåringer, og har hatt veldig god kontakt med dem. Det gjør det ikke noe lettere, de sørger veldig.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi faen , og bare tenke på meg selv, men jeg gjør jo det stikk motsatte - jeg tenker bare på ham.