Håpløs kjærete. Fremtid?

[Gjest Anoona]

Samboeren min og jeg har vært sammen i litt over 2 år. Han er 26, jeg 19.

Her er problemet: Jeg elsker han, men jeg ønsker ingen fremtid med han. I tiden vi har vært sammen har han hatt jobb i ca 6 mnd. tilsammen. Han er sosialklient nå. Han har ikke leilighet og bor her sammen med meg hos min alt for snille far. (Jeg går fortsatt på skole og har ikke råd til leilighet). Han har ikke lappen. Ikke bil. Ikke utdannelse. Han har ikke fullført noe videregående en gang. Han har en tragisk bakgrunn med barnevern, fosterhjem, kriminalitet osv. Han prater hele tiden om alt han vil er å kunne forsørge meg og sønnen hans (som bor på andre siden av landet), men han gjør ingenting for det. Hadde det vært meg hadde jeg prøvd å søke jobber hver dag, om det var mulig.

Vi har en veldig god kommunikasjon. Vi forteller hverandre (nesten) alt. Han sier han forstår at jeg sliter med at det har gått 2 år uten at han har klart å vise seg som en på 26, og at han skal gjøre noe med det. Men det viser seg at han har alt i kjeften. Det har vært ok til nå, men jeg ønsker jo å flytte ut. Flytte til en annet land. Leve! Han ønsker ikke flytte ut av byen jeg alltid har bodd i, engang.

Det ligger veldig mye mer til grunne for mitt problem, men det blir et alt for langt innlegg. Jeg er veldig klar på at jeg ikke vil leve sammen, få barn, kjøpe hus med han, hvis det ikke skjer en radikal endring i nærmeste fremtid. Dette problemet tærer på forholdet fra min side, men jeg elsker han så veldig. Han har veldig gode egenskaper som jeg setter pris på.

Man kan se det som at jeg har vært veldig tålmodig disse årene eller man kan se det som om det er ment å være, siden det har gått i 2 år.

En liten bisetning - jeg har i det siste tatt meg selv i å tenke på andre gutter. Dette er veldig ulikt meg, ettersom jeg er som en hund, lojal. Er dette et tegn, eller skal jeg bare glemme det? Kanskje det ikke er så farlig å tenke på andre?

Så, er det noen som har erfaring? Jeg er trossalt bare en ung 19-åring

[Strawberrygirl]

Jeg skal ikke si hva du burde eller ikke gjøre, men jeg kunne aldri vært sammen med en som er som din kjæreste...

Det kan godt hende at hans barndom er med på å gjøre det vanskelig for han å jobbe og holde på rutiner. Men jeg skjønner ikke hvorfor han sier at han vil gjøre alt for deg og hans sønn når han fortsatt ikke gjør noe!

Er han i jobb nå?

Jeg skjønner deg godt at du ikke ser noen framtid hos han når han ikke en gang klarer å forsørge seg selv. Samtidig skjønner jeg på en måte han også, hvertfal med at han ikke vil flytte fra byen dere bor i. Barn, ungdom, mennesker som har vært innblandet i barnevernet og bodd i fosterhjem har antakeligvis behov for bare å bo på en plass. Da er ihvertfall plassen trygg (mange som flytter fra hjem til hjem dersom barnevernet har overtatt omsorgen for han).

Det med at du har begynt å tenke på andre gutter, har også skjedd meg i forhold. Forrige forhold varte i 3 år, men på slutten så jeg og tente på alt annet enn kjæresten min!

Det samme har skjedd i mitt nåværende forhold (sammen i to og et halvt år) og vi er i ferd med å gjøre det slutt (har sagt til han akkurat hva jeg føler, og vi får ta det litt etterhvert).

Har du sagt til han hvordan du tenker (her tenker jeg ikke på at du tenker på andre gutter, men på framtidsutsiktene)? Ville kanskje vært smart..på en "snill" måte ihvertfall. Du får ingen forandring før du forteller han det du tenker på...

Ønsker deg lykke til=)