Sliter med å takle andres gode tips

[Lissi]

.

Endret 24. mars 2009 av Jernkvinnen

[Gjest Gjest]

Nei, du skal ikke "skite i det" hvis du har problemer! Da kommer det bare tilbake til deg som en boomerrang...viktig å få det ut og gråte,være sint og snakke med noen.

[Lissi]

Nei, du skal ikke "skite i det" hvis du har problemer! Da kommer det bare tilbake til deg som en boomerrang...viktig å få det ut og gråte,være sint og snakke med noen.

Ja men hvorfan få andre til å forstå? Er jo håpløst!!

Takk for

Jeg er ikke så flink som resten av damene i familien å bare holde alt inni meg. Har opplevd så mye at jeg tror det er lurt å rydde ut litt av baggasjen underveis.

[Hilde Christina]

Veldig enig i det du skriver, kan ikke fordra at mennesker bagatelliserer problemer, spesielt når de aldri har opplevd noe ille selv.

Har erfart at mennesker ofte prøver å bagatellisere ting fordi de så inderlig ønsker at det vonde skal gå over, særlig om det er noen som står nær deg som sier dette.

Er kanskje vanskelig for andre å forstå hva du går igjennom og mange tør jo ikke å bearbeide problemer, men skyver det heller under en stol for å slippe det vonde som kanskje kommer av å bearbeide problemene.

Synes det uansett er flott at du blir sint, det tyder jo på at du ikke ønsker å late som problemene ikke er der. Bearbeides det ikke dukker det opp igjen, så å få hjelp med det du sliter med er alltid lurt

[Lissi]

Godt sagt Hilde C. Nesten så jeg fikk lyst å sende det du har skrevet til min mor!

Er sant som du sier. Jeg kalte dem for feiginger hele gjengen!!

Det jeg føler de er

[Hilde Christina]

Er sant som du sier. Jeg kalte dem for feiginger hele gjengen!!

Det jeg føler de er

Uten tvil! Se det på den lyse siden, du vil komme deg videre og få det bra med deg selv, mens de som later som problemene ikke er der vil slite ganske så kraftig og aldri kunne få det 100% bra uten bekymringer og strev

[Gjest tito]

Er svært vanskelig for andre å forstå når de ikke har opplevd ting på kroppen selv.

Jeg er noenlunde i samme siutasjon som deg.

Får hele tiden beskjed om LEGG DET BAK DEG, GLEM DET, SKYV DET UNNA og "er jo bare å PRESSE seg igjennom ting" Så går det så greit....!!!!?

Til og med hos terapauten.

En føler jo bare at bagasjen blir fullere og fullere uten at en får tømt av det som blir for mye.

Tar en av småting, så er det ikke lenge før det blir fult igjen og igjen...

Jeg måtte bare kutte ut terapauten, ble bare frustrert av å ikke bli hørt på.

(kom knapt nok til ordet.. hun "jabbet" i et kjør) Hjalp ikke mye på å få "tømt ut litt av lasset"

Følte mer jeg "stanget hode i veggen" uten å komme meg videre.

Jeg skriver gjerne ut av meg. Er ingen dikter,, men skriver det jeg tenker, føler både i nåtid og fortid. For på en måte å "få det ut av hodet" og "lette på trykket"

Lagrer det på maskinen og legger det litt vekk..

Så noen dager event. uker senere skriver jeg ting på nytt.. fortsetter slik.

Jeg har sett i ettertid når jeg går tilbake til det første jeg skrev var jeg på en måte så "inn i det" med såre følelser ets. at det ble vondt å lese. (følte meg faktisk elendig bare av å lese det en gang til)

Men så leste jeg samme historiene jeg hadde skrevet noen uker senere,,, litt lysere, litt mindre "vonde følelser".

Og enda noen uker senere ble det ikke lengre så vondt å ta ting opp igjen, skrive de eller lese om det lengre.

Har selv gått gjennom mye jeg har behov for å bearbeide og prøve legge til side senere. Må bare ta en ting om gangen ellers blir det for "uovervinnelig".

Har startet med ting som er veldig nær fremtid (rimelige tøffe greier det og) og jobber meg bakover i tid.

Har merket at ting blir lettere ettervært. Men det tar tid.

Jeg har gitt opp å forklare,, eller få de nermeste i familien til å forstå, skjønne ting eller prøve få de med på bearbeidelsen.

De er ikke mottakelig for det, og da kan en ikke bruke opp energien sin på det.

SKIT i dem.

Vet det er vanskelig for en trenger helst støtte og forståelse med slike ting.

Men en kan desverre ikke tvinge noen til å være delaktig i det om de ikke ønsker det selv. Da blir det bare halvgjertig og overfladisk. Og det hjelper ikke deg mye.

Jeg har forlengst funnet ut at jeg ikke kan\må bruke opp energien min på de som ikke ønsker det. De som ikke ønsker å være delaktig og de som har så liten forståelse.

Sette grenser for min egen del og holde meg til det.

Og heller bruke energien til å bearbeide ting selv for så og kunne lete frem alt det positive både i fortid, nåtid og fremtid og forsøke fokusere mer på det.

"skravler" fert nå. Men jeg håper noe av det jeg skriver kan være til nytte for deg.

[Lissi]

Jeg syns det er ufattelig vanskelig å forholde meg til mennesker som ikke har empati.

Jeg er så lei av de stadige opp og nedturene med moren min. Det kommer liksom i tillegg til alt det andre!

Siden jeg vet jeg ikke kan forandre på henne eller prøve å få henne til å forstå så stanger jeg jo hode mot veggen. Er jo bortkastet energi.

[Gjest Gjest_plopp_*]

Du kan ikke tvinge noen til å ha empati med deg/forstå dine problemer/skjønne at du ønsker at de skal reagere slik eller sånn på det du forteller.

hvis folk - selv om det er de nærmeste, ikke "forstår" deg, da må DU ta konsekvensen av det og slutte å be dem om å forstå deg. Du kan uansett ikke endre andre mennesker, men du kan endre måten du forholder deg til dem på. Da vil du antakeligvis få det bedre med deg selv og.

det betyr selvsagt ikke at du ikke skal bearbeide dine problemer, men du må finne andre måter å gjøre det på.

Det er absolutt ingen god løsning å kalle exen for psykopat. Uavhengig av om han er det eller ikke. (forøvrig snakker en om personer med sterke psykopatiske trekk....... vi alle har nemlig psykopatiske trekk, skillet går på de som har de i utpreget grad og vi andre). DU har ansvar for deg og dine valg.

Du kommer garantert ikke videre i livet ditt dersom du bare skyver alt det "fæle" som har skjedd i forholdet over på han. Det er en total ansvarsfraskrivelse for et ansvar du og har og har hatt for hvordan forholdet deres har vært/utviklet seg. Dessuten - hvis dere har vært sammen i tre år, så er det garantert fordi 1) det har vært gode stunder, og 2) du (og han!) har trodd at dette er noe å satse på.

Det er altfor enkelt å kalle den andre "psykopat" når det blir slutt - det finnes nemlig mange drittsekker, men det er ganske langt mellom "psykopatene".

Ut fra det du har skrevet her inne så opfatter iallfall jeg det slik at deres dårlige forhold er noe som definitivt er ditt ansvar og - ikke bare hans. Igjen - du kommer ikke videre, og du lærer heller ingenting ifht. framtidige forhold, hvis du ikke er villig til å se at du og har et ansvar og forsøker å forholde deg til det.

[Gjest tito]

Jeg syns det er ufattelig vanskelig å forholde meg til mennesker som ikke har empati.

Jeg er så lei av de stadige opp og nedturene med moren min. Det kommer liksom i tillegg til alt det andre!

Siden jeg vet jeg ikke kan forandre på henne eller prøve å få henne til å forstå så stanger jeg jo hode mot veggen. Er jo bortkastet energi.

Er selv gift med en som mangler empati. Det er tøft og slitsomt i perioder.

Slike personer "stjeler" energi av en.

Jeg måtte gi han klar beskjed at enten så hjelper du til, eller så lar du meg styre selv og holder deg unna akkurat dette.

Ble enig om at han hjelper til når jeg ber om det.

Har og en mor som på samme måte som deg er opp og ned. I en periode måtte jeg bara kutte ut helt kontakten. Pga. at det ble for mye for meg å takle det i tillegg til mine egne problemer.

Det er UTROLIG vanskelig og svært tøft å gå til et slikt skritt. Men av og til er det behov for det.

Har tatt opp igjen kontakten når jeg følte jeg hadde mer overskudd selv.

Tror det ble en vekker for henne også at jeg gikk så langt, for hun fant omsider ut at hun burde søke hjelp selv.

En har bare ikke energi til å både komme opp selv samtidig som en gjerne vil hjelpe andre. Av og til er det desverre slik at en må ta noen valg.

Må bare si at det var ikke lett valg for min del. For jeg var en person som aldri klarte å si nei når noen ba meg om noe. Og jeg satte meg gjerne selv helt til side... i siste rekke ALTID.

Var nok mye på grunn av det at jeg måtte fulstendig ned i kjelleren før jeg innså at jeg var nødt til å lære meg å si nei, sette grenser og sette meg selv litt høyre opp i prioriteringen.

[Gjest ruby tuesday]

Du kan ikke tvinge noen til å ha empati med deg/forstå dine problemer/skjønne at du ønsker at de skal reagere slik eller sånn på det du forteller.

hvis folk - selv om det er de nærmeste, ikke "forstår" deg, da må DU ta konsekvensen av det og slutte å be dem om å forstå deg. Du kan uansett ikke endre andre mennesker, men du kan endre måten du forholder deg til dem på. Da vil du antakeligvis få det bedre med deg selv og.

det betyr selvsagt ikke at du ikke skal bearbeide dine problemer, men du må finne andre måter å gjøre det på.

Det er absolutt ingen god løsning å kalle exen for psykopat. Uavhengig av om han er det eller ikke. (forøvrig snakker en om personer med sterke psykopatiske trekk....... vi alle har nemlig psykopatiske trekk, skillet går på de som har de i utpreget grad og vi andre). DU har ansvar for deg og dine valg.

Du kommer garantert ikke videre i livet ditt dersom du bare skyver alt det "fæle" som har skjedd i forholdet over på han. Det er en total ansvarsfraskrivelse for et ansvar du og har og har hatt for hvordan forholdet deres har vært/utviklet seg. Dessuten - hvis dere har vært sammen i tre år, så er det garantert fordi 1) det har vært gode stunder, og 2) du (og han!) har trodd at dette er noe å satse på.

Det er altfor enkelt å kalle den andre "psykopat" når det blir slutt - det finnes nemlig mange drittsekker, men det er ganske langt mellom "psykopatene".

Ut fra det du har skrevet her inne så opfatter iallfall jeg det slik at deres dårlige forhold er noe som definitivt er ditt ansvar og - ikke bare hans. Igjen - du kommer ikke videre, og du lærer heller ingenting ifht. framtidige forhold, hvis du ikke er villig til å se at du og har et ansvar og forsøker å forholde deg til det.

Enig i hvert ord - nøyaktig hva jeg tenkte selv.

Man kan bli frustrert av at folk ikke forstår eller ikke reagerer som man vil, men det er ikke fasitmåter å reagere på. Du kan ha din måte å reagerer på, og bli gjerne frustrert over at ikke menneskene rundt deg responderer som du ønsker. Man lever sitt eget liv, har egne referanser, og det man selv føler er riktig er ikke nødvendigvis noe som fungerer for andre.

Jeg har også fulgt dine historier om prinsen/frosken/kuken etc. på KG, og det er ikke tvil om at det har vært mange harde runder for deg. Likevel: Du har ingen bakgrunn for å sette diagnose på ham. Du har ingen rett til å kalle ham for psykopat. Vel har han vært kjip mot deg mange ganger, men det har da jaggu du vært mot ham også.

Konkludér heller med at dere ikke var rette for hverandre, for det er nok utvilsomt en riktig konklusjon. Dere har vel hatt en masse fine stunder sammen også, og jeg håper for dere begges skyld at dere kan ta med dere de fine minnene inn i neste forhold og skape noe fint på hver deres kant! Å dra med seg denne bitterheten om at alt er hans feil videre, tror jeg ikke hjelper deg noe heller.

[Lissi]

!

Endret 24. mars 2009 av Jernkvinnen

[Lissi]

Enig i hvert ord - nøyaktig hva jeg tenkte selv.

Man kan bli frustrert av at folk ikke forstår eller ikke reagerer som man vil, men det er ikke fasitmåter å reagere på. Du kan ha din måte å reagerer på, og bli gjerne frustrert over at ikke menneskene rundt deg responderer som du ønsker. Man lever sitt eget liv, har egne referanser, og det man selv føler er riktig er ikke nødvendigvis noe som fungerer for andre.

Jeg har også fulgt dine historier om prinsen/frosken/kuken etc. på KG, og det er ikke tvil om at det har vært mange harde runder for deg. Likevel: Du har ingen bakgrunn for å sette diagnose på ham. Du har ingen rett til å kalle ham for psykopat. Vel har han vært kjip mot deg mange ganger, men det har da jaggu du vært mot ham også.

Konkludér heller med at dere ikke var rette for hverandre, for det er nok utvilsomt en riktig konklusjon. Dere har vel hatt en masse fine stunder sammen også, og jeg håper for dere begges skyld at dere kan ta med dere de fine minnene inn i neste forhold og skape noe fint på hver deres kant! Å dra med seg denne bitterheten om at alt er hans feil videre, tror jeg ikke hjelper deg noe heller.

Jeg er ikke bitter på han! Jeg vet han er farlig for meg, siden han er depressiv og destruktiv. Jeg syns synd på han, og har bedt han fortsette terapien så han kan få det bra. Jeg samarbeider helt greit med han. Kjipt at denne tråden ender opp med om han er psykopat eller ikke for det er ikke han denne tråden handler om.

Fint om man holder seg til tema.

Hvordan jeg dealer med han er en ting, men dette handler ikke om han.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke bitter på han! Jeg vet han er farlig for meg, siden han er depressiv og destruktiv. Jeg syns synd på han, og har bedt han fortsette terapien så han kan få det bra. Jeg samarbeider helt greit med han. Kjipt at denne tråden ender opp med om han er psykopat eller ikke for det er ikke han denne tråden handler om.

Fint om man holder seg til tema.

Hvordan jeg dealer med han er en ting, men dette handler ikke om han.

Det var da en pussig holdning til folk som tydeligvis bare vil hjelpe deg...

Visste forresten ikke at man eide trådene man startet her...

[Gjest Gjest_plopp_*]

Å tenke på de gode stundene akkurat nå er kanskje ikke så lurt - men det er et langt skritt derifra og til å gi han all skyld for det som har skjedd + diagnositere han som psykopat. Dessuten vil du aldri lære noe om forhold og om deg selv i forhold hvis du ikke (etterhvert) greier å se også de gode stundene.

ut fra det du skriver og har skrevet her inne så virker du dessverre veldig lite interessert i å se på deg og din rolle. Det er hele tiden snakk om hvor vanskelige "alle andre" er, mens du bare er et stakkars offer som ikke kan gjøre noe verken fra eller til. Det er godt mulig at dette ikke stemmer - men det kan og være at det er på tide at du faktisk ser deg selv, og fokuserer på hva og hvordan du oppførere deg, mer enn på "alle andre" og hva du mener de burde/skulle gjøre.

Brudd er vanskelige, særlig når man mener at man elsker den andre sååå høyt, og dette var "made in heaven" (ikke meningen å høres nedlatende ut). Men sånn er det faktisk for svært mange, dvs. det er tungt og vanskelig i perioden etter et brudd. Og den tiden må man ta seg, hvor man fokuserer mer på hvor "fæl" den andre var etc. Samtidig: det kommer en dag hvor det er på tide å vurdere ting litt mer objektivt, og også se sin egen rolle i "dramaet". Hvor en både kan se at det har vært gode stunder (og ta de med seg som nettopp det) OG en innser at alt ikke var den andres feil.

Slik du selv har lagt ut om ditt forhold her på kg så skjønner jeg ikke helt at atl er så fryktelig nå. Det har lenge hørtes ut som om du i grunn var nokså ferdig med han, selv om du stadig har prøvd å overbevise deg selv og andre om at han er din eneste store kjærlighet. Og klart , det er alltid vanskelig å innrømme at man nok har ført seg selv bak lyset.... Men - jeg skal selvsagt ikke underkjenne dine følelser, samtidig som det altså må være lov å påpeke hvordan det ser ut helt fra utsiden.

[Lissi]

Det er jo de gode stundene som faktisk gjør at man blir i forholdet så lenge!!

Det er jo det alle ser, og fornekter det som ikke er bra.

[Gjest Gjest]

Jeg må si meg helt enig med plopp. Den eneste måten du kan løse problemene dine på nå er å ta tak i deg selv og løsrive deg fra de destruktive menneskene som omgir deg. Det er ikke riktig å bagatellisere og holde alt inni seg, og det er ikke bra å ha blitt trukket ned i et forhold med en sm sliter psykisk. Jeg har ingen grunn til å tvile på at det du skriver er sant og riktig. Men du er nødt til å se deg selv i lys av "deg selv", ikke disse menneskene. Det høres ut som det hadde vært en god ide å gå i terapi, så du blir speilet av noe annet enn gamle relasjoner. Kanskje det kan være lurt å flytte vekk fra disse menneskene også, hvis det er et problem om dere omgåes for mye.

[Lissi]

Er selv gift med en som mangler empati. Det er tøft og slitsomt i perioder.

Slike personer "stjeler" energi av en.

Jeg måtte gi han klar beskjed at enten så hjelper du til, eller så lar du meg styre selv og holder deg unna akkurat dette.

Ble enig om at han hjelper til når jeg ber om det.

Har og en mor som på samme måte som deg er opp og ned. I en periode måtte jeg bara kutte ut helt kontakten. Pga. at det ble for mye for meg å takle det i tillegg til mine egne problemer.

Det er UTROLIG vanskelig og svært tøft å gå til et slikt skritt. Men av og til er det behov for det.

Har tatt opp igjen kontakten når jeg følte jeg hadde mer overskudd selv.

Tror det ble en vekker for henne også at jeg gikk så langt, for hun fant omsider ut at hun burde søke hjelp selv.

En har bare ikke energi til å både komme opp selv samtidig som en gjerne vil hjelpe andre. Av og til er det desverre slik at en må ta noen valg.

Må bare si at det var ikke lett valg for min del. For jeg var en person som aldri klarte å si nei når noen ba meg om noe. Og jeg satte meg gjerne selv helt til side... i siste rekke ALTID.

Var nok mye på grunn av det at jeg måtte fulstendig ned i kjelleren før jeg innså at jeg var nødt til å lære meg å si nei, sette grenser og sette meg selv litt høyre opp i prioriteringen.

Dette innlegget var preget av empati og forståelse Takk.

Trist at du har det sånn, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver her.

Jeg tenker alltid hva hva andre tenker og føler.

[Lissi]

Jeg må si meg helt enig med plopp. Den eneste måten du kan løse problemene dine på nå er å ta tak i deg selv og løsrive deg fra de destruktive menneskene som omgir deg. Det er ikke riktig å bagatellisere og holde alt inni seg, og det er ikke bra å ha blitt trukket ned i et forhold med en sm sliter psykisk. Jeg har ingen grunn til å tvile på at det du skriver er sant og riktig. Men du er nødt til å se deg selv i lys av "deg selv", ikke disse menneskene. Det høres ut som det hadde vært en god ide å gå i terapi, så du blir speilet av noe annet enn gamle relasjoner. Kanskje det kan være lurt å flytte vekk fra disse menneskene også, hvis det er et problem om dere omgåes for mye.

Dette er blitt gjort! Jeg har flyttet vekk fra disse. Terapi skal jeg få, så da får jeg nok fokuset på meg selv. Det jeg gjør nå er å rydde! Jeg sorterer bort gammel grums og går gjennom vonde hendelser. Helt fra barndommen.

[Lissi]

Det var da en pussig holdning til folk som tydeligvis bare vil hjelpe deg...

Visste forresten ikke at man eide trådene man startet her...

Er jo fordi jeg ikke ønsker å snakke om han. Jeg tar en pause fra det og overlater det til terapeuter, ikke ukjente mennesker her.

Jeg trengte tips om hvordan man takler en innpåsliten mor.

Å jo, det er regelbrudd å bytte tema i tråder.