Vi omplasserte katten vår via FINN

[Gjest hlhlj]

Våe skjønne katt, som vi har fått mer og mer dårlig samvittighet av, er nå omplassert. Den er 1 år gammel, og ble igår gitt til en barnefamilie med 3 barn i alderen 7-12 år gamle, mamma er hjemmeværende og de har ønsket seg en katt lenge.

Vi har hatt den siden den var 6 uker gammel, men fant ut at vi ikke hadde nok tid til å holde den med selskap pga. jobb, barnas fritidsaktiviteter osv..., og tok derfor den tunge beslutningen om å omplassere den til noen som hadde mer tid til over for å holde pusen vår med selskap.

Det var ingen tvil om at familien den ble omplassert til var en riktig familie; de var vilt begeistret over pusen vår, og bor landlig til med masse uteplass.

Problemet vårt er bare det at vi savner den så xtremt mye allerede. Vi har grått hele gjengen, fra minstemann til eldstemann hos oss, og går rundt med dårlig samvittighet for å ha gitt den bort-selv om det var " av de rette grunnene ".

Kjære dere- hva gjør vi?? Savnet er så utrolig vondt - jeg har mest av alt lyst til å kjøre til området hvor den har flyttet til, og ta ham med hjem igjen, uten å si ifra til de nye eierene.... men det er jo også helt feil å gjøre - da flytter jeg jo bare smerten over til noen andre. Hva gjør vi - små og store er knust, og pusen vår såg lei seg ut når den reiste. Uff, det er så fælt.

[Gjest Gjest]

Kjære dere- hva gjør vi??

Innfinner dere med situasjonen.

[Kakee]

Tenk på at den har det mye bedre nå, nå som den er hos noen som har tid til den.

[Gjest Gjest]

Du husker hvorfor du gjorde dette.

Du gjorde dette for at pusen skulle ha det bedre. Dere kan sørge nå over noe som bare er deres tap. Eller du kan hente katten, ta den med deg hjem, og sørge når den dør. Over at den ikke fikk det livet den fortjente.

Det er hardt, men det er sannheten.

Og for guds skyld ikke skaff en ny katt i løpet av året med mindre det blir drastiske forandringer i tidsskjemaet! Ja, det er litt trist uten, men har man ikke tid så har man ikke tid.

Det går over. Jeg lover. Det blir bedre.

[Aurora M.]

Jeg vil ikke være så bastant som de andre her. Hvis det er slik at dere har tenkt dere mer om nå, og at dere er villig til å gjøre alt som skal til for at katten skal ha et optimalt liv hos dere, så ville jeg prøve å få den tilbake.

Men da må dere være 100% sikker på at det er det dere virkelig vil! Ikke gjør det bare fordi det gjør vondt nå, for det vil alltid gjøre vondt når man overlater et dyr til andre.

Jeg ville ha ringt de i morgen, (snarest mulig, før de knytter seg til den!!) og forklart hvordan dere har det. Forhåpentligvis forstår de nye eierne dette. De vil jo raskt finne seg en annen katt. Håper det ordner seg til det beste!

Av og til er det slik at man må miste noe for å forstå hvor mye det betydde.

[spezitas]

Tenk på familien som overtok katten...de har også fått seg en pus de sikkert er veldig glad i...

Det blir nok like vondt for den nye familien å miste katten sin, som savnet er for dere nå.

En kan ikke bare hente tilbake katter en har solgt/ omplassert fordi en savner katten...Hadde katten hatt det vondt, hadde saken selvfølgelig stilt seg som en helt annen.

Jeg ville bare latt det ligge. Gjort er gjort.

[Gjest Gjest]

Noen ganger må man bare stå for de tingene man har gjort, for skal man angre på slike beslutninger risikerer man å såre mange fler enn bare deg selv.

Det var en grunn til at dette ble gjennomført og jeg antar at det var en veloverveid beslutning. Hvorfor skulle katten plutselig få det mye bedre hos dere i dag enn i går? Prøv å se det litt i perspektiv, for det er tross alt katten som må få ha det best mulig.

Så må du som voksen være klar ovenfor ungene at dette var det riktige for katten. Hvis de ser at du helst vil ha den tilbake slutter de kanskje aldri med å ønske det og sorgen blir vanskelig å takle. Gjør en tjeneste for deg og barna dine, la gjort være gjort. Så kan man heller se et tidspunkt senere i livet hvor det passer bedre med et nytt kjæledyr

[Gjest antigartner]

Jeg er helt enig med siste gjest (15.39).

Det er normalt å sørge over et kjæledyr en ikke lenger har, men dere må huske hvorfor dere valgte å omplassere katten, og stå ved valget dere gjorde. Det er ikke rart at dere savner den veldig mye nå i begynnelsen. Det er ikke lett, men tro meg, det blir mindre leit etterhvert.

Trøst dere med at de som nå er kattens eiere er helt rett familie, at de er glade i katten, og at dere er sikre på at den har det bra.

Dere kan gjerne skaffe dere et nytt kjæledyr, men vent så lenge at dere er sikre på at dere er i en livssituasjon der dere har tilstrekkelig tid til dyret (flere måneder, kanskje flere år?). Signalene dere sender overfor barna er viktige i så måte. Det blir ikke riktig å ombestemme seg altfor mange ganger.

[Gjest Gjest]

En kan ikke bare hente tilbake katter en har solgt/ omplassert fordi en savner katten...

Dette er viktig! Uansett om katten er solgt eller gitt bort, dere har gitt fra dere råderetten til dyret, og juridisk sett, kan dere ikke hente den tilbake uten at nye eiere godkjenner dette. Da stjeler dere faktisk katten...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Våe skjønne katt, som vi har fått mer og mer dårlig samvittighet av, er nå omplassert. Den er 1 år gammel, og ble igår gitt til en barnefamilie med 3 barn i alderen 7-12 år gamle, mamma er hjemmeværende og de har ønsket seg en katt lenge.

Vi har hatt den siden den var 6 uker gammel, men fant ut at vi ikke hadde nok tid til å holde den med selskap pga. jobb, barnas fritidsaktiviteter osv..., og tok derfor den tunge beslutningen om å omplassere den til noen som hadde mer tid til over for å holde pusen vår med selskap.

Det var ingen tvil om at familien den ble omplassert til var en riktig familie; de var vilt begeistret over pusen vår, og bor landlig til med masse uteplass.

Problemet vårt er bare det at vi savner den så xtremt mye allerede. Vi har grått hele gjengen, fra minstemann til eldstemann hos oss, og går rundt med dårlig samvittighet for å ha gitt den bort-selv om det var " av de rette grunnene ".

Kjære dere- hva gjør vi?? Savnet er så utrolig vondt - jeg har mest av alt lyst til å kjøre til området hvor den har flyttet til, og ta ham med hjem igjen, uten å si ifra til de nye eierene.... men det er jo også helt feil å gjøre - da flytter jeg jo bare smerten over til noen andre. Hva gjør vi - små og store er knust, og pusen vår såg lei seg ut når den reiste. Uff, det er så fælt.

Har dere hatt den siden den var 6 uker?? Kattunger skal være hos mammen sin til de er 12 uker helst! Noen mennesker skulle virkelig ikke hatt dyr!

[Mir]

Har dere hatt den siden den var 6 uker?? Kattunger skal være hos mammen sin til de er 12 uker helst! Noen mennesker skulle virkelig ikke hatt dyr!

Ro ned. Noen ganger kan det jo være ting som har skjedd som gjør dette.

Jeg fikk katten min når den var 7 uker.Moren ville ikke lenger gi den mat, og ble liksom utestengt av henne. Derfor tok jeg henne.

Og jeg synes det sier mer om de som føder på gravide katten som gir bort katter tidlig, enn de som faktisk tar imot katten i tidlig alder. Heller det, enn noe værre.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke dere fortjener å få katten tilbake når dere har gitt den bort. Dere valgte å prioritere andre fritidsaktiviteter osv. over katten; da har dere ikke nok kjærlighet til den.

[Vodecka]

Don`t know what you`ve got till it`s gone!

Tenk gjennom hvorfor dere gav den vekk. Og om dere savner katten eller bare har dårlig samvittighet. Ofte det er litt av samme følelse...

Det går an å ringe til de som fikk den og høre om det går greit? Hvis ikke de var så fornøyd med den likevel, så er saken grei, da er de kanskje glad for at dere vil ha den igjen.

Eller hvis de er kjempeglad for å ha fått pus i hus så hjelper nok det på samvittigheten din om at katten har det veldig greit.

Hvis det er så sårt for heile familien syns jeg du hvertfall burde ringe og høre åssen det går med den.

Håper det ordner seg!

[la Flaca]

Jeg syns faktisk det er et poeng at man som foreldre bør vise barna sine at sånne store avgjørelser gjør man ikke om på over natta. Har dere utsatt ungene deres for å gi bort katten deres vil jeg tro det er med god grunn? Da kan man ikke bare ombestemme seg dagen etter og si "mamma skal kjøre og ta tilbake katten igjen". Hvilke signaler sender det ut til barna deres? Ihvertfall ikke at dere tar slike avgjøresler alvorlig, og at de kan stole på at valgene dere gjør faktisk gjelder dagen etter!

Enten så har dere anledning til å gi katten et godt liv, eller så har dere ikke det. Situasjonen har neppe endret seg fra den ene dagen til den andre.

[Gjest Charming]

Enig med la-Flaca. Jeg synes dere går frem som dårlige forbilder for barna deres hvis dere tar katten tilbake. De må lære at man må ta konsekvensene for valgene sine - og det er da det stikk motsatte du vil gjøre.

Og tenk på de stakkars barna som nå er lykkelige for å ha fått en katt, som du vil ta fra de igjen. Det er som å adoptere bort barnet sitt og komme tilbake noen år senere og si man vil ha den læll. Feil feil feil.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner akkurat hvordan du har det, har selv gitt bort katten min på finn, og det var helt forjævlig.

Fikk akutte angstanfall, og led under store depresjoner de første dagene men vissheten om at han kom til en perfekt familie gjorde smerten litt bedre å håndtere. Og i dag, to måneder etter, gjør det ikke vondt i det hele tatt. Jeg vet han har det bra, og jeg har også innfunnet meg med situasjonen.

Så mitt råd til dere, bare la det gå en liten stund, og så vil alt føles mye bedre

[Gjest hlhlj]

tusen takk for den store responsen dere har gitt meg!! Og vet dere hva?? Jeg er enig i faktisk absolutt alt dere skriver!! - Har vi bare dårlig samvittihget eller savner vi ham faktisk?? - Vet du-det tenkte jeg nøye over, og kan med hånden på hjertet si at vi savner ham med hele vårt hjerte!! Det har gått 3,5 dager siden han ble hentet, og hjertet blør bare ved tanken på ham. Har han det godt?? Er han redd?? Savner han oss? Hva gjør han- gir de ham nok kjærlighet, rett mat osv...osv... Man hører jo av og til at katter finner sine tidligere eire og kommer " hjem igjen" - jeg håper og håper-ser og ser.... Jeg ser etter ham om morgenen og om kvelden, savner at han kommer løpende mot meg når jeg kommer fra jobb for å få kos osv.. I natt, klarte jeg faktisk ikke å sove, og endte opp med å storgråte så fælt at jeg ikke klarte å tenke klart. Tårene presser på nå når jeg skriver det- det gjør så jævlig vondt! =( Ungene gråter også, fra minstemann til eldstemann - mannen min er den eneste som klarer å være praktisk rundt det, go sier igjen og igjen at vi har gitt pusen vår noe bedre.

Familien den har kommet til, har ønsket seg en katt lenge. Katten vår er 1 år gammel.

En venninde av meg har leveringsklare kattunger, og har tilbudt meg en av disse, for hun såg hvor lei meg jeg var, og sa at vi nok ikke hadde vært så ille pusefamilie som vi kanskje følte det ovenfor pusen vår. Snilt av henne - men jeg klarer ike å ta imot, jeg vil ikke ha en ny katt - jeg vil ha pusen vår tilbake - ingen andre. Jeg har lurt på å kontakte familien som har fått pusen, og spørre om de kunne tenke seg en kattunge isteden - som et forsøk, ihvertfall?? Er det dumt av meg???

Noen her sier at det er min egen feil, fordi vi prioriterte egne fritidsaktiviteter istedenfor pusen vår - det er ikke riktig - men jobben vår må vi jo gå til hver dag, og ungene går bare på fritidsaktiviteter 3 ganger i uken - men vi følte at det kanskje skortet på nok oppmerksomhet til pus - i ettertid, ser vi at dette kan ordnes på ( på den ene eller andre måten ).

Man ser ikke hva man har, før man mister det - og nå har vi skjønt det.

[Gjest Gjest]

Hva med å spørre om å besøke katten av og til? I hvert fall til den verste stormen har lagt seg. Da kan dere jo se at den har fått det bra osv.

[Gjest oppgitt]

Ærlig talt, menneske! Det er en KATT! Den lever, og har det godt. Hvis det å gi bort en katt setter deg i sørgemodus i dagevis håper jeg for din del at du aldri opplever noe alvorlig i livet ditt. Hjelpe meg.

[Store My]

Ærlig talt, menneske! Det er en KATT! Den lever, og har det godt. Hvis det å gi bort en katt setter deg i sørgemodus i dagevis håper jeg for din del at du aldri opplever noe alvorlig i livet ditt. Hjelpe meg.

Vet du hva? det der synes jeg er en ordentlig unødevendig og uempatisk ting å si. Man kan knytte seg veldig til kjæledyr, og tap av kjæledyr kan faktisk være en alvorlig ting. Eneste gode poenget du har er at den lever og har det godt.

Til TS: jeg synes IKKE dere skal ta den tilbake, dere har gitt den bort. og det var en grunn til at dere ga den bort. det dere kan gjøre er å ringe for å høre hvordan det går med pus.