4 språk, stakkars barn?

[Gjest Gjest]

En dame fra Norge er i ferie i Italia og treffer en mann fra Serbia, som har bodd mange år i Italia og snakker Italiensk. De kommuniserer på Engelsk, for det er det eneste fremmedspråket damen kan. Bortsett fra noen ord og setninger på andre språk.

De bosetter seg sammen i Italia, og venter et barn. Barnet må snakke Italiensk siden de bor der. Engelsk er en selvfølge. Men det er jo Norsk og Serbisk og... Bør barnet lære seg fire språk eller bør ett av de kuttes ut?

Hvor mye er det mulig at et lite barn lærer, når mor og far ikke engang kan hverandres språk?

[juliane]

Kan ikke mor lære seg italiensk, siden de tross alt bor i Italia? Da kan man kutte ut engelsken.

[Noli]

Engelsk er jo et teit språk å kutte ut, siden de fleste i verden snakker det. Ville heller kuttet ut norsk eller serbisk da. Men generelt plukker barn opp språk lett, jeg snakket fem språk som barn.

[Gjest Papirkurven]

Heldige lille barn, sier nå jeg, som får stimulert språket sitt så mye!

[Amadea]

En må jo se an språkutviklingen til barnet, men jeg ville kjørt på og snakka norsk med barnet, faren serbisk med barnet og italiensk lærer det av barnepasser. Om mor og far kun kan kommunisere på engelsk, må de jo selvsagt det. Etter hvert lærer mor seg sikkert italiensk også. Det viktige med flerspråklige familier er at samme person alltid snakker samme språk til barnet. Dermed kan man unngå språkforvirring. En må også huske på at selvom flerspråklighet ikke er så vanlig her på berget er det veldig vanlig i mange land, spesielt i Afrika og Asia. Det er ikke nødvendigvis slik at barn kun bør lære ett språk fra begynnelsen av.

[Amadea]

Her er en nyttig link

[juliane]

Engelsk er jo et teit språk å kutte ut, siden de fleste i verden snakker det. Ville heller kuttet ut norsk eller serbisk da. Men generelt plukker barn opp språk lett, jeg snakket fem språk som barn.

Men engelsk er jo ikke et nødvendig språk i denne sammenhengen, siden det hverken er mor eller fars morsmål eller språket i landet der de bor. Engelsk kan jo barnet lære seg senere, som alle andre.

[Gjest Glør]

Jeg traff en gang en familie i samme situasjon, men med litt andre språk. Barnet var vel 3-4 år gammelt, og la om språket etter hvem det pratet med, uten problemer, såvidt jeg kunne høre.

Etter min erfaring kan også samme forelder veksle mellom sitt språk og fellesspråket uten at barnet blir forvirret, ofte lærer da barnet feks at mamma snakker ett språk når det er bare oss to, og ett annet når pappa også er tilstede.

[Store My]

Men engelsk er jo ikke et nødvendig språk i denne sammenhengen, siden det hverken er mor eller fars morsmål eller språket i landet der de bor. Engelsk kan jo barnet lære seg senere, som alle andre.

Og det blir nok lettere for barnet å lære seg engelsk når det allerede snakker 3 språk. Ellers har jeg lest i en artikkel jeg fikk utdelt ved universitetet at flerspråklighet ikke bare gjør det letter å lære nye språk, men stimulerer flere deler av hjernen som f.eks. logisk tenking. Broren min snakket forøvrig 3 språk da han var 2-3 år. Selv om han ikke snakket noen av dem godt (han var litt for liten til å snakke noen språk rent) hadde han ingen problemer med å skille de tre språkene. han blandet så og si aldri.

Endret 23. mars 2009 av plingo

[Gjest gullfisk]

Jeg ville sett på det som en positiv ting. Så lenge barnet får inn alle fire språkene fra begynnelsen av, lærer de de uten problemer, akkurat på samme måte som du lærte å snakke ditt språk når du var liten. Det gjør det dessuten lettere for barnet å lære andre fremmedspråk senere i livet. Jeg har venner som er vokst opp med 5 språk, og nå holder på å lære sitt 6. De klarer seg utmerket.

[Gjest Gjest]

Jeg vil si at det kommer helt ann på barnet. For noen barn som ikke takler det språklige fullt så bra vil dette være negativt og kan lede til språkforvirring. Men det er viktig å legge til at dette gjelder de ferreste barn og at de fleste barn kan takle dette ganske godt og komme positivt ut av det.

En ting er uansett viktig hvordan enn foreldrene velger, det er å eksponere barnet for alle språkene så tidlig som mulig, selv om man aktivt går inn for at barna skal lære bare to av dem. Det at barna tidlig eksponeres for andre språk gjør at de lettere likevel kan lære disse når de blir eldre om de skulle velge dette. Hjernen vår påvirkes faktisk av hvilke språk vi utsettes for, og etter en viss alder vil det være vanskelgere å lære språkene og ytre påvirkning vil ikke ha samme effekt på hjernen lenger.

Men jeg er enig i de som sier at mor bør lære seg italiensk. Det er viktig for banret at det kan snakke sitt morsmål også hjemme (her blir det italiensk siden det er det barnet kommer til å høre mest etter hvert og selv måtte snakke daglig), slik at barnet og foreldrene kan ha felles språk og begge foreldrene kan følge opp barnet på skole og i soaiale sammenhenger. Et barn skal ikke måtte behøve å oversette ting for sin mor, og det er dermed viktig at begge foreldrene kan det språket som barnet selv i hovedsak kommer til å lære.

[Mamma1]

Jeg vil si at det kommer helt ann på barnet. For noen barn som ikke takler det språklige fullt så bra vil dette være negativt og kan lede til språkforvirring. Men det er viktig å legge til at dette gjelder de ferreste barn og at de fleste barn kan takle dette ganske godt og komme positivt ut av det.

En ting er uansett viktig hvordan enn foreldrene velger, det er å eksponere barnet for alle språkene så tidlig som mulig, selv om man aktivt går inn for at barna skal lære bare to av dem. Det at barna tidlig eksponeres for andre språk gjør at de lettere likevel kan lære disse når de blir eldre om de skulle velge dette. Hjernen vår påvirkes faktisk av hvilke språk vi utsettes for, og etter en viss alder vil det være vanskelgere å lære språkene og ytre påvirkning vil ikke ha samme effekt på hjernen lenger.

Men jeg er enig i de som sier at mor bør lære seg italiensk. Det er viktig for banret at det kan snakke sitt morsmål også hjemme (her blir det italiensk siden det er det barnet kommer til å høre mest etter hvert og selv måtte snakke daglig), slik at barnet og foreldrene kan ha felles språk og begge foreldrene kan følge opp barnet på skole og i soaiale sammenhenger. Et barn skal ikke måtte behøve å oversette ting for sin mor, og det er dermed viktig at begge foreldrene kan det språket som barnet selv i hovedsak kommer til å lære.

Ganske enig med deg her, men barnets morsmål blir vel de språkene det lærer først, som da vil være det/de språket/ene mor og far snakker med barnet. Det være seg serbisk/norsk eller annet.

[Eve Luna]

En fetter av pappa er bosnisk og er gift med ei dame fra Chille og de bor i Sverige.

Barnet på ca 6 år snakker bosninsk med pappa, spansk med mamma og svensk med venner. Ingen problemer med å skille språkene fra hverandre.

[Gjest Gjest]

En må jo se an språkutviklingen til barnet, men jeg ville kjørt på og snakka norsk med barnet, faren serbisk med barnet og italiensk lærer det av barnepasser. Om mor og far kun kan kommunisere på engelsk, må de jo selvsagt det. Etter hvert lærer mor seg sikkert italiensk også. Det viktige med flerspråklige familier er at samme person alltid snakker samme språk til barnet. Dermed kan man unngå språkforvirring. En må også huske på at selvom flerspråklighet ikke er så vanlig her på berget er det veldig vanlig i mange land, spesielt i Afrika og Asia. Det er ikke nødvendigvis slik at barn kun bør lære ett språk fra begynnelsen av.

Enig i dette. Når fellesspråket er så vanlig som engelsk kommer nok barnet til å lære seg det også etter hvert. Jeg kjente forøvrig en som var vokst opp med at foreldrene snakket jiddisk sammen når de ikke ville at barna skulle forstå Og vet om noen barn som lærer to "morsmål" (fars og mors språk) i tillegg til ett eller to språk til som snakkes i landet de bor, og det fører ikke til større problemer, tvert i mot oftest.

[Gjest Gjest_Gamlemor_*]

Noen småjenter jeg kjenner snakker flytende portugisisk, norsk, japansk og engelsk. Og tenk for et fortrinn det er!

Men hadde barnet vært senti utviklingen, hatt tungt for å lære etc, så er det kanskje en ide å begrense antallet språk. For de fleste vanlige barn vil jeg tro det går helt fint!

[Gjest Ludovie]

Jeg vil si at det kommer helt ann på barnet. For noen barn som ikke takler det språklige fullt så bra vil dette være negativt og kan lede til språkforvirring. Men det er viktig å legge til at dette gjelder de ferreste barn og at de fleste barn kan takle dette ganske godt og komme positivt ut av det.

Det finnes ikke belegg i forskningen for at barn blir språkforvirret hvis de vokser opp med flere enn ett språk. Faktisk finnes det ikke belegg for at språkforvirring eksisterer i det hele tatt. Jeg lurer derfor på hva dere som snakker om språkforvirring her legger i dette begrepet?

Det er ganske vanlig at flerspråklige barn av og til bruker ord fra et av de andre språkene de kan når de snakker et språk. Dette dreier seg imidlertid ikke om forvirring, idet barnet er klar over at ordet ikke hører til i det språket det snakker.

Dessuten kan det hende at et barn feilaktig bruker syntaktiske strukturer fra et annet språk. Her dreier deg seg heller ikke om språkforvirring, men derimot om mangelfull innlæring av det aktuelle språket.

[Gjest Gjest]

Det finnes ikke belegg i forskningen for at barn blir språkforvirret hvis de vokser opp med flere enn ett språk. Faktisk finnes det ikke belegg for at språkforvirring eksisterer i det hele tatt. Jeg lurer derfor på hva dere som snakker om språkforvirring her legger i dette begrepet?

Det er ganske vanlig at flerspråklige barn av og til bruker ord fra et av de andre språkene de kan når de snakker et språk. Dette dreier seg imidlertid ikke om forvirring, idet barnet er klar over at ordet ikke hører til i det språket det snakker.

Dessuten kan det hende at et barn feilaktig bruker syntaktiske strukturer fra et annet språk. Her dreier deg seg heller ikke om språkforvirring, men derimot om mangelfull innlæring av det aktuelle språket.

Jeg tenker ikke på at flerspråkelighet i seg selv leder til noen form for språkforvirring, men at for barn som generellt er språksvake (dysleksi, talevansker, veldig forsinkelser i språkutvikling og flere andre former for språkvansker som finnes) vil dette være en ekstra utfordring. Språkforvirring var kanskje et dårlig ord på det.

Jeg tenkte mer i rettning av at det finnes mange barn i feks Norske skoler som ikke mestrer det norske språket med dets ordforråd, syntaks, pragmatikk, gramatikk etc. For disse barna ville det å skulle ha enda flere språk å forholde seg til lede til enda større vansker med å knekke "språkkoden" og "lesekoden". For disse barna kan det være en større utfordring å skulle skille mellom de forskjellige språkene og alt det medfører. Det er selvsagt ikke føere språk i seg selv som er problemet, men at barnet allerede har språkmessige utfordringer i ymse grad og da vil behøve intensiv oppfølging for å mestre språket skikkelig. Ved forekomst av flere språk og forskjellige språk på skolen og hjemme vil da barnet ikke få den tilstrekkelige oppfølgingen ved hvert språk, samtidig som foreldrene vil ha vansker med å følge opp den språkmessige undervisningen som kreves i en eventuell skolesammenheng.

Mange flerkulturelle barn kan mestre mange språk uten problemer, men det er også gjennomgående at for de flerspråklige barna som har språkvansker så møter de en ekstra stor utfordring. Dette er noe man ser mange tilfeller på i den norske skole i dag.

Det som selvsagt er problematisk her er at det er vanskelig å avgjøre hvilke barn som kommer til å mestre dette og hvilke barn som vil fremvise språksvakheter. Dette er noe man desverre enda ikke kan predikere ved veldig ung alder, og det er jo akkurat de tidlige årene som er sentrale i språkutviklingen. Hvilke valg man derfor tar blir opp til hver enkelt familie å avgjøre. Det er selvsagt også kulturelle og emosjonelle faktorer som spiller inn, språk er ikke bare språk det er en del av oss som vi også ønsker å gi videre til våre barn. Det er derfor veldig individuellt hvordan dette vil fungere, og i de fleste tilfeller vil det fungere bra.

Jeg hadde sørget for at barnet fikk hovedspråket sitt i det språket de skal benytte seg av selv i hverdagslivet, og at foreldrene kan følge opp opplæringen av dette språket i skolesammenheng etc. Videre ville jeg selv latt barnet bli eksponert for de andre språkene også, da vil barnet selv plukke opp på der som er innenfor deres egen mestringsevne tenker jeg, samtidig som man har fått sikkret at de får en fullverdig opplæring i det språket som de selv kommer til å benytte i skolen. Det blir en måte å helgradere seg på tenker jeg i all fall.

[Gjest j]

Det er heilt normalt å vera fleirspråkleg, og det er plass til det i hjernen òg.

[Coriander]

Jeg tenker ikke på at flerspråkelighet i seg selv leder til noen form for språkforvirring, men at for barn som generellt er språksvake (dysleksi, talevansker, veldig forsinkelser i språkutvikling og flere andre former for språkvansker som finnes) vil dette være en ekstra utfordring.

Jeg vet ikke om jeg kan si meg helt enig i at det skal være så mye vanskeligere for barnet å lære mange språk selv om det skulle vise seg at det har språkvansker. Å lære språk på denne måten må vel være den mest natulige måten å tilegne seg et språk på? Skriftlig ja, muntlig nei.

I min jobb som spesialpedagog, har jeg hatt mange elever som har hatt dysleksi og Down's syndrom og andre syndromer som involverer store lærevansker. Det ene barnet var tre-språklig (engelsk, bengali og urdu) og holdt i tillegg på å lære seg fransk. Hun kunne riktignok ikke skrive på alle språk, men hadde et relativt høyt funksjonsnivå i de tre språkene hun hadde lært fra hun var baby.

Jeg har også hatt elever med sterk dysleksi og en av de snakket fire språk. Slet selvsagt med å skrive, men ikke med å tilegne seg språk.

[Wonders]

Barn er lynraske til å forstå og plukke opp ord. Etterhvert må barne begynne på skole, og velge morsmål så det oxo kan skrive. Ikke noe problem. Foreldrene må oxo være flinke med å følge opp.

Kjenner fler som snakker 4 og fler språk.