Lengter ikke lenger etter kvinner

[Gjest Gjest_John_*]

Gjennom mitt til nå litt over trettiårige liv kan jeg telle på én hånd de jentene jeg har følt noe ekstra for. Jeg bruker med vilje ikke ordet "forelsket", jeg har vel bare følt det delvis overfor et par av dem. Det er ikke fordi jeg er kresen, man bestemmer seg jo ikke bevisst for hvem man forelsker seg i. Det ble et slags forhold til hun ene, men det holdt ikke i lengden på grunn av lang reiseavstand.

Årsakene er sammensatte. Noe av det skyldes mobbing i løpet av skoletiden. Ikke det at jeg ble så veldig hardt mobbet, jeg var for sterk og flink til å ta igjen til at folk virkelig gikk inn for å mobbe meg. En annen årsak er at jeg var aldri en del av de "kule" på mitt klassetrinn som gjorde festelige ting sammen med jenter. Jeg var den skoleflinke som gjorde lekser og drev med andre ting. Den eneste gangen i løpet av skoletiden jeg opplevde noen interesse fra jenter var da jeg vant den desidert hardeste øvelsen på aktivitetsdagen på videregående. Det var selvsagt bare et blaff.

Etter en fiasko da jeg var 24 innså jeg at jeg sannsynligvis ville forbli singel resten av mitt liv. Jeg tror at en særdeles opprivende skillsmisse mellom mine foreldre da jeg var 10 (faren min var utro, og moren min brukte meg som et våpen i konflikten) har gjort meg veldig opptatt av kontroll. Å forelske seg er å miste kontrollen, så jeg har vel bygd meg noen festningsmurer.

Etter erkjennelsen var det ganske sårt en stund, å se forelskede par på gata gjorde ganske vondt av og til. Men for et par år siden var jeg på et arrangement i utlandet, og opplevde der tilnærmelser fra ei særdeles pen dame. Da merket jeg at jeg ikke lenger følte noen lengsel etter et forhold. Hun var hyggelig og intelligent, og jeg var høflig og konverserende mot henne, men gjorde ingenting for å besvare tilnærmelsene hennes. Det var vel nesten like greit at jeg ikke følte noe, siden jeg allerede hadde erfart hvordan et langdistanseforhold har vanskelig for å fungere.

Etter denne turen har det slått meg at jeg kan se forelskede par på gata uten å føle noen som helst lengsel selv. Jeg kan fremdeles synes av kvinner er pene å se på, men jeg føler ikke noe mer utover det.

Jeg tror det kan forklares med metaforen som Alistair McLean brukte i sin første og etter manges syn beste roman, "Ulysses" (samme tittel som James Joyce's roman ja, men helt annet innhold). Her skildrer han hvordan mennesker som drives langt utfor kanten ikke nødvendigvis klatrer tilbake igjen, men kommer opp på den andre siden, for evig forandret fra den de var. Jeg har vært nede i avgrunnen av lengsel etter et forhold, men jeg har kommet opp på den andre siden. Det er mange år siden jeg kan huske å ha følt noen lengsel etter et forhold.

Jeg ser at jeg stiller ingen spørsmål her som jeg ønsker andres svar på, jeg følte bare for å skrive litt. Kanskje kan det være en trøst til andre sjenerte gutter og menn som aldri kommer i nærheten av et forhold at det går an å bli kvitt lengselen.

[Gjest Gjest]

Gjennom mitt til nå litt over trettiårige liv kan jeg telle på én hånd de jentene jeg har følt noe ekstra for. Jeg bruker med vilje ikke ordet "forelsket", jeg har vel bare følt det delvis overfor et par av dem. Det er ikke fordi jeg er kresen, man bestemmer seg jo ikke bevisst for hvem man forelsker seg i. Det ble et slags forhold til hun ene, men det holdt ikke i lengden på grunn av lang reiseavstand.

Årsakene er sammensatte. Noe av det skyldes mobbing i løpet av skoletiden. Ikke det at jeg ble så veldig hardt mobbet, jeg var for sterk og flink til å ta igjen til at folk virkelig gikk inn for å mobbe meg. En annen årsak er at jeg var aldri en del av de "kule" på mitt klassetrinn som gjorde festelige ting sammen med jenter. Jeg var den skoleflinke som gjorde lekser og drev med andre ting. Den eneste gangen i løpet av skoletiden jeg opplevde noen interesse fra jenter var da jeg vant den desidert hardeste øvelsen på aktivitetsdagen på videregående. Det var selvsagt bare et blaff.

Etter en fiasko da jeg var 24 innså jeg at jeg sannsynligvis ville forbli singel resten av mitt liv. Jeg tror at en særdeles opprivende skillsmisse mellom mine foreldre da jeg var 10 (faren min var utro, og moren min brukte meg som et våpen i konflikten) har gjort meg veldig opptatt av kontroll. Å forelske seg er å miste kontrollen, så jeg har vel bygd meg noen festningsmurer.

Etter erkjennelsen var det ganske sårt en stund, å se forelskede par på gata gjorde ganske vondt av og til. Men for et par år siden var jeg på et arrangement i utlandet, og opplevde der tilnærmelser fra ei særdeles pen dame. Da merket jeg at jeg ikke lenger følte noen lengsel etter et forhold. Hun var hyggelig og intelligent, og jeg var høflig og konverserende mot henne, men gjorde ingenting for å besvare tilnærmelsene hennes. Det var vel nesten like greit at jeg ikke følte noe, siden jeg allerede hadde erfart hvordan et langdistanseforhold har vanskelig for å fungere.

Etter denne turen har det slått meg at jeg kan se forelskede par på gata uten å føle noen som helst lengsel selv. Jeg kan fremdeles synes av kvinner er pene å se på, men jeg føler ikke noe mer utover det.

Jeg tror det kan forklares med metaforen som Alistair McLean brukte i sin første og etter manges syn beste roman, "Ulysses" (samme tittel som James Joyce's roman ja, men helt annet innhold). Her skildrer han hvordan mennesker som drives langt utfor kanten ikke nødvendigvis klatrer tilbake igjen, men kommer opp på den andre siden, for evig forandret fra den de var. Jeg har vært nede i avgrunnen av lengsel etter et forhold, men jeg har kommet opp på den andre siden. Det er mange år siden jeg kan huske å ha følt noen lengsel etter et forhold.

Jeg ser at jeg stiller ingen spørsmål her som jeg ønsker andres svar på, jeg følte bare for å skrive litt. Kanskje kan det være en trøst til andre sjenerte gutter og menn som aldri kommer i nærheten av et forhold at det går an å bli kvitt lengselen.

deg fikk jeg faktisk lyst til å pjuske litt på..hallo kjære deg..

[Gjest Gjest_Moi_*]

Jeg kjenner meg litt igjen i det du forteller, men livet mitt har forandret seg radikalt.

Jeg er jente, var ekstremt sjenert og usikker hele skoletida og selv det å holde en gutt i hånda var en fjern tanke for meg. En periode forelsket jeg meg i gutter, lengtet etter å ha en kjæreste. Men så kom en lang periode over flere år der jeg ikke ble forelsket lenger. Det hendte en sjelden gang at jeg tenkte på at det hadde vært fint å ha en kjæreste, men tanken festet seg ikke og jeg tenkte ikke mye på det. Jeg slo meg til ro med at jeg antakelig ville forbli singel resten av livet, og tenkte at det var helt greit. Jeg savnet ikke tanken på en kjæreste lenger. Men jeg begynte å tenke på alternative måter å få barn på, for det var et stort savn å ikke skulle bli mor.

Men så begynte jeg å savne en kjæreste igjen etter noen år i tilfreds singeltilværelse. Jeg var vel rundt 27 da dette savnet dukket opp igjen. Men jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det. Å gå ut på byen for å treffe en mann var uaktuelt. Jeg hadde fått mye bedre selvtillit i forhold til venner og samfunnet generelt, men på kjærestenivå hadde jeg absolutt null selvtillit. Jeg trodde det var helt umulig å finne en mann som kunne like meg.

Så oppdaget jeg internettchatten. Der fikk jeg trent opp selvtilliten min overfor menn, jeg lærte å flørte for første gang i mitt liv. Og ved å teste litt fant jeg ut at det faktisk fantes mange menn der ute som kunne like en som meg. Men jeg trodde fortsatt ikke at jeg kunne finne en mann som likte meg OG som jeg likte tilbake. Jeg var fordomsfull og regnet med at det kun var "tapere" som var interessert i meg, fordi de hadde prøvd seg på alt på to ben før uten hell. Men jeg tok likevel mot til meg og kastet meg på datingsirkuset. Jeg datet sikkert 20 menn på et år (de aller fleste var en date og så aldri mer), og i løpet av dette året bygget jeg meg opp en selvtillit og en naturlig væremåte (bort fra den ekstreme sjenansen) som gjorde at jeg ble mer attraktiv. Ca ett år etter at jeg var på min første date noensinne møtte jeg mannen i mitt liv. Vi falt for hverandre på første date, og siden har det vært oss. Dette er tre år siden.

På et par år forandret livet mitt seg totalt. Fra å være overbevist om at jeg kom til å være evig singel, til å være samboer med verdens beste mann og stemor til hans to barn. Nå planlegger vi å få et barn sammen.

Det er jo slett ikke sikkert at min historie kan relateres til deg i det hele tatt, men jeg fortalte den likevel i tilfelle du har det litt sånn som jeg hadde det. Jeg tror nemlig at min mangel på følelser/interesse for menn i årevis var en slags forsvarsmekanisme fra min side. Det var for sårt å frykte et liv i ensomhet, så jeg fortrengte behovet for nærhet/tosomhet for å beskytte meg selv. Når jeg etter lang tid torte å la forsvaret falle så skjønte jeg at jeg hadde levd på en fantasi.

Men jeg må også si at det kan jo tenkes at du ikke er ment for parforhold. Noen passer bedre alene. Dette er noe mange har vanskelig for å godta, litt sånn som at de ikke klarer å akseptere at noen kvinner velger å ikke få barn. Noen mener dette er så naturstridig at de er overbevist om at "du kommer til å angre en dag". Men barn er ikke det rette for alle. På samme måte er kanskje ikke en livspartner det rette for alle.

Det er ditt liv og du må leve det som du ønsker. Men jeg vil anbefale deg å ikke låse deg til verken det ene eller det andre. Vi mennesker er i stadig forandring, selv om vi har blitt godt voksne. Det som er rett for deg i dag er kanskje ikke rett for deg til neste år. Vær åpen for de muligheter livet byr på, og gjør dine valg etter hva som passer best for deg.

Lykke til!

[Gjest Gjest_John_*]

deg fikk jeg faktisk lyst til å pjuske litt på..hallo kjære deg..

Hehe... Definer "pjuske". Neida, dette var ikke noe skjult kontaktinnlegg, jeg mente faktisk det jeg sa.

Til hun andre som svarte, så har jeg prøvd internettkontakt også. Problemet for oss gutta der er at det der som ellers i livet er kvinnens privilegium å være den passive som venter på beilere. I så godt som alle annonsene fra kvinner sto det noe sånt som "postkassen renner over, ikke flere svar takk!". Jeg fikk opprettet kontakt med noen, men de fleste av dem virket ikke spesielt interessante. Jeg møtte ei i det virkelige liv, og selv om vi hadde en del felles interesser var det også alt, viste det seg.

Jeg har to store interesser her i livet som tar mye tid, jeg bruker godt over halvparten av fritiden min på det. Hvis jeg plutselig skulle få en samboer tror jeg ikke hun ville godta at jeg brukte så mye tid på andre ting, så det ville blitt et hardt valg. Det hadde selvsagt vært lettere hvis hun delte begge interessene, men jeg tror ikke det fins mange slike kvinner. Uansett så er det ikke en aktuell problemstilling, og jeg kan ikke se for meg at det noengang kommer til å bli det.

Barn derimot skulle jeg gjerne hatt. Jeg har jobbet i barnehage en gang, og vet at jeg er flink med barn. Det er et savn, men jeg kan ikke helt se for meg å skulle være gift eller samboer med en kvinne, og da blir det jo litt vanskelig å få barn.

[Gjest 35]

Har det på samme måten, funderte en stund over om det var normalt, og var inne på tanken på samtaler med psykolog, men har konkludert med at det er intet savn inne i bildet, derfor plager det meg ikke heller. Allikevel tenker en endel over det, lander alltid på samme konklusjon; ikke lås dører til eventuelle betkjentskaper, men jeg gjør ingenting aktivt overfor jenter heller. Tar ting meget med ro, og venter vel nærmest at de må ta kontakt først, noe som også har skjedd, men jeg har ikke orket å gå videre på det, til og med på klare invitasjoner til noe mer. Blir vel sett på som rar, sjenert osv, men det er altså selvvalgt.

Med den "rette" så stiller kanskje ting seg annerledes. Det er uansett fantastisk å ha en ro over hele situasjone, jeg styrer livet akkurat i den retningen jeg selv vil. Og som du sier, du har interesser som tar mye tid, det skal du ta vare på, det samme gjelder gode venner. De to tingene der betyr mye mer enn eventuell partner, det har nå jeg erfart. Man kan selvfølgelig være heldig å finne en partner som har de samme interessene da Når en ikke er i et forhold, så blir det lett til at man lager forhold om til en idyll, men hverdagen i et forhold er ikke slik, nedturer kommer alltid. Dessuten er det slitsomt å stadig være i forhold med nye, åpne seg på nytt, fortelle samme leksa, nei nå vil jeg leve med mitt i lang lang tid. Lykke til for deg også!

[Gjest Gjest]

Så oppdaget jeg internettchatten. Der fikk jeg trent opp selvtilliten min overfor menn, jeg lærte å flørte for første gang i mitt liv. Og ved å teste litt fant jeg ut at det faktisk fantes mange menn der ute som kunne like en som meg. Men jeg trodde fortsatt ikke at jeg kunne finne en mann som likte meg OG som jeg likte tilbake. Jeg var fordomsfull og regnet med at det kun var "tapere" som var interessert i meg, fordi de hadde prøvd seg på alt på to ben før uten hell. Men jeg tok likevel mot til meg og kastet meg på datingsirkuset. Jeg datet sikkert 20 menn på et år (de aller fleste var en date og så aldri mer), og i løpet av dette året bygget jeg meg opp en selvtillit og en naturlig væremåte (bort fra den ekstreme sjenansen) som gjorde at jeg ble mer attraktiv.

Ditt og trådstarters liv er to situasjoner som overhodet ikke kan sammenlignes. Å være sjenert jente og sjenert gutt er to vidt forskjellige ting på datingmarkedet.

Bare det at du kunne gå fra ekstremt sjenert til 20 dater på ett år sier alt om forskjellen i mulighetene til kvinner og menn. Du trengte bare å si JA til muligheter som ligger der i strukturene, han må nok gjøre litt mer for å få 20 dater på et år.

At han distanserer seg som en forvarsmekanisme kan dog være riktig.

[Gjest Gjest_Elisa_*]

Ts, du har bare fryst til litt, men det går an å tines opp. Prøv å komme i kontakt med følelsene og lengselen ved å se på masse filmer, lev deg inn i det, gråt og føl med hovedpersonene i filmer med kjærlighet. Sånn som det er nå lever du jo livet på overflaten. Du vil vel ikke kaste bort livet på det? Nei, det er nok mange følelser som ligger under der. Du må bare finne frem til dem.

Det er sant som de sier:

Det er bedre å ha elsket og tapt, enn aldri å ha elsket i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Ditt og trådstarters liv er to situasjoner som overhodet ikke kan sammenlignes. Å være sjenert jente og sjenert gutt er to vidt forskjellige ting på datingmarkedet.

Bare det at du kunne gå fra ekstremt sjenert til 20 dater på ett år sier alt om forskjellen i mulighetene til kvinner og menn. Du trengte bare å si JA til muligheter som ligger der i strukturene, han må nok gjøre litt mer for å få 20 dater på et år.

At han distanserer seg som en forvarsmekanisme kan dog være riktig.

Hvordan i all verden kan du vite det? Det kan tenkes at også en kvinne må jobbe for å få til det hun vil. Særlig hvis hun har et utseende/kropp som menn i utgangspunktet ikke faller for. Mange av oss kvinner må faktisk jobbe hardt for det andre ser som en selvfølge, og det er en myte at det er så mye lettere enn for menn. Det er utrolig ignorant av deg å skrive det du skriver her.

[Gjest atsap]

Du er vel en av disse som trives best i eget selskap og har det helt fantastisk med å pleie, ja nettopp deg selv på en litt egoistisk måte. Det er vel kanskje på tide å bryte rutinen og gjøre ting som du helst vil unngå, som f.eks å snakke med damer. Det er slettes ikke så vanskelig som man skulle tro når en har klatret ut av hullet som en har gravd selv..

[Gjest Gjest_John_*]

Ts, du har bare fryst til litt, men det går an å tines opp. Prøv å komme i kontakt med følelsene og lengselen ved å se på masse filmer, lev deg inn i det, gråt og føl med hovedpersonene i filmer med kjærlighet. Sånn som det er nå lever du jo livet på overflaten. Du vil vel ikke kaste bort livet på det? Nei, det er nok mange følelser som ligger under der. Du må bare finne frem til dem.

Det er sant som de sier:

Det er bedre å ha elsket og tapt, enn aldri å ha elsket i det hele tatt.

Jeg blir en liten smule provosert av at du mener jeg lever livet på overflaten. Hva vet du om det? Jeg har to interesser som har gitt meg fantastiske opplevelser. Jeg er heller ikke følelseskald selv om jeg ikke føler noen lengsel etter et forhold. Jeg begynte å gråte da jeg leste om 13-åringen Sean Waldez som var en stor Star-Wars fan fikk oppkalt et av spillkortene etter seg etter at han døde av leukemi. Jeg kan stoppe opp på utkikspunkter på tur i skogen, se utover og føle ærefrykt over at jeg får oppleve noe så vakkert. Men når jeg ser kjærlighetsscener i filmer føler jeg ingen verdens ting.

Jeg har elsket og tapt et par ganger, jeg ser ingen grunn til å gjøre det igjen. At jeg ikke lenger føler noen lengsel etter et forhold er ikke et bevisst valg, akkurat som hvem man forelsker seg i ikke er bevisst. Det er vel bare en naturlig reaksjon etter å ha gjort det erfaringer jeg har gjort her i livet.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg på mange måter igjen i innlegget ditt, TS. Jeg er mann, begynner å nærme meg trettitre og håpet om å finne noen å dele resten av livet med svinner littegrann hver eneste dag. Jeg ønsker jo på ingen måte at troen på kjærligheten skal forsvinne, men jeg merker dessverre at avstanden til det motsatte kjønn bare øker. Spenningen og fascinasjonen er så godt som vekk.

Jeg har hatt kjærester, kortvarige flammer og enda mer kortvarige affærer. Det har tilogmed vært en og annen dame som har vist meg interesse, og som faktisk synes jeg er en attraktiv og likanes kar. Problemet er bare at i det øyeblikk noen virkelig begynner å bety noe for meg, så snur de på hælen og forsvinner ut av livet mitt. Det ser med andre ord ikke ut til at jeg skal få oppleve at noen blir like glad i meg som jeg er i dem. Skallet jeg omgir meg med blir på sin side tykkere og tykkere for hver skuffelse, men jeg både håper og tror at den som likevel ønsker og makter å hakke seg igjennom vil innse at innsiden faktisk er et godt og lunt sted å være.

Jeg kan stå og prate med en vakker, intelligent, morsom og på alle måter attraktiv kvinne, men likevel ikke føle at hun vekker spesielt mye interesse. Hvorfor skulle hun det? Erfaringen min tilsier at jo hardere jeg prøver, dess dårligere og mer skuffende blir utfallet. Så lenge jeg heller ikke opplever noe respons andre veien, og jeg er fryktelig dårlig til å tolke denslags signaler, så er det tryggest å spille ballen død og ikke begi seg ut på glattisen. Og sånn går dagene. Det som har vært en ren forsvarsmekanisme har således blitt innøvd og naturlig atferd.

Jeg har innsett at skylden ene og alene er min egen, men motivasjonen drukner i en slags passiv tilfredshet over status quo og en ellers hektisk hverdag. Jeg vet ikke helt hvor og hvordan jeg skal begynne heller, men i aller første omgang skal jeg forsøke å nå de målene jeg har satt meg på andre områder. Kanskje vil denne kjærlighetsproblematikken løses underveis, og som den tålmodige og sindige sjel jeg er, så er jeg villig til å vente ganske lenge til den "rette" eventuelt dukker opp.

Så savnet er altså der på en underlig abstrakt måte, og jeg kan fra tid til annen kjenne det stikke litt i brystet når jeg ser andre tilsynelatende lykkelige par rundt meg. De har nemlig noe vesentlig og verdifullt i livet sitt som jeg ikke har. Til tross for dette, så lever jeg jo likevel et godt liv, og man kan jo som kjent heller ikke få alt man peker på. Å være single resten av livet er kanskje ikke helt det jeg så for meg, men jeg har vanskelig for å inngå kompromisser når det gjelder hvilke følelser som bør ligge til grunn for et forhold. Der er det alt eller ingenting. Når man spiller høyt på denne måten, så må man jo selvsagt også være villig til å tape stort. Problemet er bare at jeg har tapt litt for mye og på mange måter vennet meg til det.

Beklager at jeg brukte tråden din til å velte meg i min egen selvmedlidenhet, TS, men jeg tror jeg trengte å sette ord noe som har ligget og brygget ganske lenge. Som du sikkert skjønner har jeg ikke så mange råd og vink å komme med, og selv om vi ikke nødvendigvis sitter i samme båt, så ror vi tilsynelatende i samme retning.

[Gjest Vex]

Synes det er påfallende hvor reflektert og modent menn som skriver inn her fremstår, i motsetning til mange kvinner som lirer av seg lettvint svada. Det er i og for seg min erfaring fra det 'virkelige' liv også.

[Gjest Gjest]

Synes det er påfallende hvor reflektert og modent menn som skriver inn her fremstår, i motsetning til mange kvinner som lirer av seg lettvint svada. Det er i og for seg min erfaring fra det 'virkelige' liv også.

Kvinner er stortsett hjerteløse bitcher og trollkjærringer!

Ikke for ingenting at ordet kvinnelist er oppfunnet,går det ikke på den ene måten er det bare og finne fram kvinnelist måten.

Ikke rart det går mange fustrerte menn rundt omkring i dette landet.

Det er ett helvete med dere og ett helvete uten dere!

[Gjest evol]

Jeg kjenner meg på mange måter igjen i innlegget ditt, TS. Jeg er mann, begynner å nærme meg trettitre og håpet om å finne noen å dele resten av livet med svinner littegrann hver eneste dag. Jeg ønsker jo på ingen måte at troen på kjærligheten skal forsvinne, men jeg merker dessverre at avstanden til det motsatte kjønn bare øker. Spenningen og fascinasjonen er så godt som vekk.

Jeg har hatt kjærester, kortvarige flammer og enda mer kortvarige affærer. Det har tilogmed vært en og annen dame som har vist meg interesse, og som faktisk synes jeg er en attraktiv og likanes kar. Problemet er bare at i det øyeblikk noen virkelig begynner å bety noe for meg, så snur de på hælen og forsvinner ut av livet mitt. Det ser med andre ord ikke ut til at jeg skal få oppleve at noen blir like glad i meg som jeg er i dem. Skallet jeg omgir meg med blir på sin side tykkere og tykkere for hver skuffelse, men jeg både håper og tror at den som likevel ønsker og makter å hakke seg igjennom vil innse at innsiden faktisk er et godt og lunt sted å være.

Jeg kan stå og prate med en vakker, intelligent, morsom og på alle måter attraktiv kvinne, men likevel ikke føle at hun vekker spesielt mye interesse. Hvorfor skulle hun det? Erfaringen min tilsier at jo hardere jeg prøver, dess dårligere og mer skuffende blir utfallet. Så lenge jeg heller ikke opplever noe respons andre veien, og jeg er fryktelig dårlig til å tolke denslags signaler, så er det tryggest å spille ballen død og ikke begi seg ut på glattisen. Og sånn går dagene. Det som har vært en ren forsvarsmekanisme har således blitt innøvd og naturlig atferd.

Jeg har innsett at skylden ene og alene er min egen, men motivasjonen drukner i en slags passiv tilfredshet over status quo og en ellers hektisk hverdag. Jeg vet ikke helt hvor og hvordan jeg skal begynne heller, men i aller første omgang skal jeg forsøke å nå de målene jeg har satt meg på andre områder. Kanskje vil denne kjærlighetsproblematikken løses underveis, og som den tålmodige og sindige sjel jeg er, så er jeg villig til å vente ganske lenge til den "rette" eventuelt dukker opp.

Så savnet er altså der på en underlig abstrakt måte, og jeg kan fra tid til annen kjenne det stikke litt i brystet når jeg ser andre tilsynelatende lykkelige par rundt meg. De har nemlig noe vesentlig og verdifullt i livet sitt som jeg ikke har. Til tross for dette, så lever jeg jo likevel et godt liv, og man kan jo som kjent heller ikke få alt man peker på. Å være single resten av livet er kanskje ikke helt det jeg så for meg, men jeg har vanskelig for å inngå kompromisser når det gjelder hvilke følelser som bør ligge til grunn for et forhold. Der er det alt eller ingenting. Når man spiller høyt på denne måten, så må man jo selvsagt også være villig til å tape stort. Problemet er bare at jeg har tapt litt for mye og på mange måter vennet meg til det.

Beklager at jeg brukte tråden din til å velte meg i min egen selvmedlidenhet, TS, men jeg tror jeg trengte å sette ord noe som har ligget og brygget ganske lenge. Som du sikkert skjønner har jeg ikke så mange råd og vink å komme med, og selv om vi ikke nødvendigvis sitter i samme båt, så ror vi tilsynelatende i samme retning.

Synes det var et bra skrevet innlegg, som jeg kjenner meg mye igjen i.

Jeg er verken stygg, dum eller slem, og egentlig burde det være håp for meg også. Men har mistet troen litt nå. Orker ikke engasjere meg, og har på en måte meldt meg ut. Men forhåpentligvis ikke for godt.

Har ikke noen råd å komme med jeg heller. Jeg gjør som "Gjest", dvs. konsentrerer meg om andre mål og interesser.

[Gjest nypose]

Hei!

Seriøst innlegg med dybde, fin lesing. Du ville få ned tankene dine. Og det gjør ikke oss andre til selvutnevnte psykoanalytikere, men vi kommer jo til å skrive ned tankene vi får, når vi leser det du skriver. Det er ikke å lire av seg lettvint svada, som en gjest skev. Jeg kjente på det samme som gjest-Elisa. Det er et stort kapittel i livet som heter undertrykte følelser.

Jeg kan fortelle noe fra eget liv, for det gjør godt å dele og skrive litt. Da jeg var tenåring ble jeg mobbet etter en voldtekt. Det var ikke voldtekten som satte spor, men alle vennene som snudde ryggen til meg, mobbet og fryste meg ut av miljøet. Jeg er også en ganske sterk person, så jeg holdt ut til ungdomskolen var ferdig, deretter flyttet jeg til en annen by. Hadde heldigvis gode krakterer og kom inn på et internasjonal privatskole og kunne derfor legitimere ovenfor min mamma at jeg flyttet for meg selv som 16 åring.

Nå er jeg 24, og har enda flere vonde og gode opplevelser med i koffertene. Det er jo slik livet gjerne er. Jeg fornøyd med livet mitt, har spennende mål i jobbsammenheng og to kjempehobbyer, som jeg elsker av hele mitt hjerte. De gir meg så mye livsgnist at jeg sprudler til tider:) Men nære venninner? Nope. Mange bekjente, ja. En middag her, en kafetur der, en treningsøkt med påfølgende skvaldring i boblebadet, ja absolutt. Men jeg har ingen nære venninner. Ingen jeg reiser på turer med, ingen som ringer meg flere ganger i uken, ingen som jeg deler alt med. Jeg savner det ikke heller. Jeg ser ikke hele vitsen med det, jeg synes det blir litt dullete.. Jeg er ganske glad i å ta prossesser inni meg, fremfor å være en av de jentene som ikke klarer å tenke noe for seg selv, men MÅ ha venninnenes mening om saken og gjerne ha et "krisemøte" før de klarer å puste og tenke igjen.

Jeg er fullstendig klar over at I MITT tilfellet, er dette en overlevelsesmekanisme. Ikke noe jeg bevist har jobbet for å kutte, men en mekanisme som har satt inn. Og som er ganske behagelig, for den gjør at jeg slipper å deppe og føle tap.

Men jeg registrere dette og er klar over at jeg mangler venninner. At jeg mangler venninnene plager meg ikke lenger, men det plager meg litt at det ikke plager meg. See my point?

For du skriver jo her, sant..

Jeg ble avholds da jeg var 21, men jeg går ikke inn på en bar for å snakke om det. Jeg ser folk sitte med pils i vårsola, men registrerer ikke at jeg har klatret opp på den andre siden, jeg tenker ikke over at jeg ikke føler noe drag til å feste/kosepilse.

Det er mitt poeng, og det tror jeg var poenget til gjeste-Elisa som provoserte deg.

Så, hva skal vi gjøre med saken? Vi får vel bare fortsette å leve vårt liv som vi trives med. Jeg kan ikke se for meg at jeg kommer til å få de gode venninne noen gang, og jeg har som sagt ikke noe behov for det. Men kommer de min vei, så vil kanskje denne mekanismen svikte og jeg vil kjenne at Gud, takk for at disse jentene ble sendt min vei. Du er jo midt i livet og livet kommer til å ta deg i mange retninger i fremtiden. Kanskje skal vi være glad for forsvarsmekanismen vår, jeg er det! Samtidig er det veldig sunnt tegn at vi er klar over ting og tang. Og du virker jo reflektert. Det er sunt for din egen skyld.

Nåvel, dette var bare mine tanker.

Ha en god dag!

[Gjest Gjest_Petter_*]

Interessant innlegg fra TS. Jeg er selv en mann over 30 som heller ikke føler noe savn, sug, eller ønske om forelskelse og kjærlighet. Sexbehovet er omtrent det samme som før og det får man jo alltids ordnet på et vis. Uenig med de som mener at det blitt et tomt liv uten disse tingene. Jeg har et veldig fint liv på alle måter. Det som er mer slitsomt er alle de som skal prøve å spleise deg med noen, eller spør og graver om når jeg skal gifte meg osv. Fotball, trening, reiser og jobbing tar all min tid så jeg tenker sjelden på om jeg har gjort et rett valg.

[Gjest womenwomen]

Interessant innlegg fra TS. Jeg er selv en mann over 30 som heller ikke føler noe savn, sug, eller ønske om forelskelse og kjærlighet. Sexbehovet er omtrent det samme som før og det får man jo alltids ordnet på et vis. Uenig med de som mener at det blitt et tomt liv uten disse tingene. Jeg har et veldig fint liv på alle måter. Det som er mer slitsomt er alle de som skal prøve å spleise deg med noen, eller spør og graver om når jeg skal gifte meg osv. Fotball, trening, reiser og jobbing tar all min tid så jeg tenker sjelden på om jeg har gjort et rett valg.

TIL TS !

Er sikker på du lengter etter noe mer i tilværelsen din -hvorfor skulle du ellers meddele oss andre at du liksom ikke lengter etter en partner , du tenker tydeligvis MYE på dette emnet , det avslører et savn eller utilfredshet med noe - beklager men du klarer ikke å overbevise meg ! Er sikker på du savner en dame i ditt liv : )Ingen mennesker er skapt for å leve helt ensomme og alene .

Slutt å syns synd i deg selv og opptre som en inisiativløs taper fra nå av !

Felles for alle evig single menn jeg har sett er at de er inisiativløse , beskjedne , lav selvtillitt og redd for å bli avvist .Snakke - gjør de kunn om du prater TIL DEM .Selv tar de aldri inisiativ til å snakke med en dame .... alltså asosial oppførsel -er ikke tiltrekkende på damer .Damer tror da de ikke vil ha kontakt og er avvisende mot dem eller opptatt eller livredd damer osv .USEXY !

Hvis du vil ha dame og VISER DAMER DET - får du dame - men du må ta inisiativ som en mann - ofte når du har anledning , vise de oppmerksomhet og ønske å prate litt med dem .DU MÅ våge å be de ut på dater osv .Tør du ikke det - må du nesten bare vente på at en grepa dame tar fatt i deg rett og slett .Men det finns ikke mange sånne .Jenter venter ofte at menn tar inisiativ - da det er nedverdigende for en kvinne å løpe etter en mann .DET SKAL VÆRE MOTSATT - naturlov og regler faktisk ! Er din jobb som mann å kurtisere , vise intresse osv og håpe på positiv respons - men du får belønning for denne kurtiseringen - en eller annen gang får du napp garantert .Så er bare å kaste ut snøre og fiske etter dem vennlig og lokkende ... he he Menn som ikke kurtiserer er usjarmerende og lite til mannfolk .Har de ikke såpass mot , selvtillitt og guts - kan de neppe være noe særlig til kar å satse på ! Derfor - er tiltrekkende på damer at en mann tør å kurtisere , flørte, ta kontakt omså bare for å prate litt osv ...Alle vil være vennlige og imøtekomme det .Er de ikke vidre intrisert - gjør de en forsiktig unnamanøver ...nesten umerkelig for å ikke såre ... tror jeg .Damer er absolutt ingfenting å være redd for - de BITER IKKE - slapp av ! Jeg syns det er trasig å se så masse kjekke ungkarer som blir gående EVIG SINGEL - kunn forde de er tafatt og inisiativløs ovenfor damer .Er jo ingenting galt med dem - mange ser helt okey ut og er t.o.m kjekke - men de eier ikke selvtillitt eller er sosialt anlagt ovenfor damer . Alle disse jeg har sett og kjenner - kunne meget lett fått seg dame om de viste damer selv intresse - men det gjør de jo ikke - så damer går ut ifra at de er uintrisert .Selv om de kanskje er intrisert - men bare for sjenert osv

Nei mot deg opp - ta deg selv i nakkeskinnet og forandre selv din egen adferd ovenfor damer .Så sitter du nok helt sikkert godt gift om noen år med et par unger ... he he Er mer enn nok av damer som er ledige og har samme problemer som dere selv , tenk på det og HUSK DET - de finner ikke intriserte menn som byr dem opp kan du si ! Hvorfor ikke jakte på disse ? Har selv en sånn veninne - ser helt ok ut - men er over 30 og har ALDRI hatt fast kjæreste .... tragisk ! Hun må være desperat nå .... biologiske klokka tikker jo raskere for damer tross allt .Så sånn sett har jo ikke menn noe stress med å finne dame .Livet deres blir som dere selv gjør det til .En må ta inisiativ selv for å få det ,man vil ha og VÅGE å gjøre fremstøt .Går ikke an å bare vente på at damer skal ramle i fanget på dere . De evig ung karene jeg kjenner - går faktisk IKKE UT på byen en gang .Men sitter hjemme hver helg ... ikke rart de aldri treffer damer - når de ikke går ut av stuedøra .... Skjerp dere og slutt å syns synd på dere selv .Selvmedlidenheten deres og tafattheten - er deres verste fiende ! Tenk positivt - ha håp og fatt mot til å ta inisiativ - så lykkes dere før eller siden uansett .