å gå fra samboer...

[Gjest Gjest_mia_*]

Jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne, eller hvordan gjøre dette lettfattet.

Er mamma til en snuppe på 6 mnd.

Bor sammen med samboer, gjennom 4 år. Den siste tiden har vært berg og dalbane. I perioder et rent helvete for meg. Sliter innmari med dette og merker det begynner knekke meg psykisk.

Han er utad en perfekt kjæreste.

Snill og tolerant ovenfor meg. Gir meg alt av materielle ting jeg kunne drømme om. Smiler og imøtekommende og hjelpsom ovenfor andre. Folk tror vi har det perfekt, bortsett fra mine aller nærmeste venninner, har åpnet meg for de nå.

Han har et problem med å beherske sinnet sitt.

Kan sparke og dytte til meg. kaller meg all mulig skitt ( drittkjerring, hore, møkkakjerring, fittehore osv.) - begynner å bli en vane når han er irritert (noe han ofte er). Roper og kjefter. Jeg har lært meg til å gå forsiktg i dørene og svelge "store kameler" for å ikke få igang mer bråk.

Han sier han elsker meg, vil ha fler barn med meg og gifte seg med meg.. at jeg er alt for han, men hvordan kan han da behandle meg sånn???

Sier vi har for lite sex. Enig der men...

Må bruke kondom nå pga jeg ikke har begynt på noen pille, og av den grunn "ødelegger jeg sexen..."... Ikke noe fristende å ha sex med meg. Derfor runker han heller foran porno eller sexchatter med jenter på internett og oppretter sexprofiler på sexdate-nettsider. Helt grusomt for meg og ødelegger selvbildet mitt. Har vi først sex er det fantattisk, men ting han gjør og sier mot meg ligger i bakhodet hele tiden..

Han truer stadig med at han "skal gå ut og finne en å knulle på" pga jeg er kjedelig og han ikke får seg noe hos meg.. Selv om vi har sex.

Han mener jeg "ikke prøver", men er jo ikke så enkelt slik ting er nå.

Føler jeg ikke kan stole på han, føler jeg ikke strekker til og er innmari fortvilet.

Oppå det hele er han en egoist uten sidestykke.

Seg selv, seg selv og seg selv igjen... Jobber og sliter hver ukedag (ja han jobber masse så forstår han er sliten) men ikke noe tid når han først er hjemme..bare når det passer HAN..Ender opp med at jeg tar alt av ansvaret i heimen..

Uff.. orker snart ikke mer.

Er ei sterk jente, men ikke såååå sterk. Redd for å knekke.

Men også redd for å gå , for å gi opp..

Han har oppsøkt hjelp hos ATV nå (Alternativ til Vold) men ting tar tid før det kommer skikkelig i gang der. Vil så gjerne ha det godt og gjøre det riktige for alle parter. Ender bare opp fortvilet..

Trenger litt råd og hjelp tror jeg...

[Gjest Purple Haze]

Jeg har kun et råd til deg, og det er kom deg vekk!! Slik skal ingen leve. Det er rett og slett ikke noe liv. Dette har overhodet ikke noe med kjærlighet å gjøre, og hører ikke hjemme i et forhold.

Jeg har selv levd med en slik mann, og han tok nesten knekken på meg. Det smarteste jeg noen gang har gjort, var å flytte fra han.

Få hjelp og støtte av en venninne eller et familiemedlem for å komme deg vekk raskt. Spør om de har en sofa eller noe du kan sove på, til du finner deg en plass å bo.

[Gjest Bastian]

Denne fyren er en drittsekk. Punktum.

Du trenger ikke ty til diagnoser her, det er åpenbart at han rett og slett er en drittsekk.

Det er fult mulig at han faktisk mener at han elsker deg, men det er ikke nok. Han bruker deg for å fore sitt eget selvbilde, og han er... vel, han er en drittsekk. Jeg tror ikke vi kan si dette nok ganger.

Ta med deg ungen og kom deg til noen du kan stole på. Ring politiet, forklar hvordan han har oppført seg, slik at de vet det om du må ringe igjen. IKKE gi etter for trusler av noe slag.

Det beste er om du kjenner noen som bor langt unna, slik at du rett og slett kan komme deg vekk.

Og ikke fall i fella, ikke gå tilbake til han bare fordi han er "flink med ungen" eller klarer å være i nærheten av deg uten å oppføre seg som en gigantisk drittsekk.

Du er sterk. Du klarer dette. Du gjør dette for deg selv og for barnet ditt. Hun blir ikke påvirket av dette enda, men det kommer snart.

Hvis hun var en voksen kvinne og i et forhold som du er i, hadde ikke du ønske at hun skulle gå? Vel, hun ønsker det samme for deg!

Lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Du får nok høre at du burde flytte av flere her inne, og det er lett for de å si det som ikke lever livet ditt.

Men, jeg levde livet ditt i 15 år. Det ble bedre etter noen år, men min ex hadde aldri respekt for meg, fordi jeg gjorde som han ville for at han ikke skulle bli sint. Jeg ble der pga at jeg var glad i han og var far til barna våre.

Det skal MYE til før samboeren din foranddrer seg, om han noen gang gjør det.

Det er du som må forandre deg. Ja, du må kreve respekt og slutte å gå stille i dørene for hans skyld. Husk at barn(a) lærer av hvordan vi lever og ikke hva vi sier. Sønnen min behandler meg som hans far har gjort. Det er i endring nå, men det er en hard jobb å endre på noe han har levd i hele livet. Han vil ikke bli som sin far, men ser ikke at han er det så klart.

Du har en tøff jobb foran deg. Jeg ville tatt en pause fra han til han viser forandring. Og det tar tid, ikke en uke eller en mnd men lenger. Men egentlig tror jeg ikke han skjønner at det er han det er noe "galt" med.

Oppsøk familievernkontoret og be om hjelp. Vil samboeren din gå dit er det kanskje ett lite håp.

Lykke til. Det trenger du.

[Gjest Gjest]

Er ikke dette klassiske kjennetegn på en psykopat da?. Opptatt av å gi et perfekt ytre skall og med sadistiske og manipulerende tendenser ellers...

[Lissi]

Er ikke dette klassiske kjennetegn på en psykopat da?. Opptatt av å gi et perfekt ytre skall og med sadistiske og manipulerende tendenser ellers...

Man skal ikke kalle folk psykopater før man vet hva de lider av. Kan være andre ting som gjør dem sånn, dårlig barndom, dårlig selvfølelse osv.

Hadde du hatt nick skulle jeg sendt deg en pm, men der du der nå var jeg.

Hadde jeg latt det gå litt lenger så hadde jeg knekt totalt.

Ikke la det gå lenger! Kom deg bort. Søk hjelp.

Man skal ikke ha det vondt. Livet er for kort til det, fins masse supre menn der ute, ikke ta til takke med en som slår deg!!!

[Gjest Gjest]

Kom deg vekk!! Ingen skal bli behandlet slik!

[Varsio]

Jeg vil bare si at jeg har vært der. Jeg har vært der du er akkurat nå, og hos meg ble det mye mye verre. Og som regel er det den veien det går.

Jeg kom meg nesten ikke fra det med livet i behold..

Det er egentlig vanskelig å gi råd..

Jeg fikk mange råd, men det hjalp ikke. Jeg satt og visste at jeg måtte gå! At dette ikke var sunt. Men jeg var ikke klar. Når jeg endelig ble klar så jeg meg aldri tilbake!

Lykke til..Jeg håper du er sterkere enn meg og kommer deg bort raskt..Om du ikke klarer det for din egen del, gjør det for jenta di.. Om du vil snakke med noen så er jeg er..

Endret 28. mars 2009 av Varsio

[Gjest Gjest]

Been there, done that. Det blir ikke bedre. ATV utsetter bare det hele, det forandrer ingenting. Å kalle moren til barnet sitt for slike ting viser jo at han ikke respekterer barnet sitt eller deg!

[Gjest Gjest]

Menn pleier å bare tro at ting blir bedre bare de venter litt.

Selv om TS ikke er mann, vil jeg si til alle menn:

Kjære menn, det blir ikk ebare bedre og "går over". Ting er som de er, og folk er som de er.

Løsning: Enten det er barn med i bildet eller ikke: man tar med seg tingene sine og går (eller sender ut partneren med flyttefrist).

Så sender man inn separasjonspapirer.

Da får man det tøft emosjoneltr, fordi man går fra å være 2 til 1. Men på sikt har man vært snill med seg selv og vist at man har tatt seg selv og sine følelser og trivsel på alvor. Kall det gjerne selvrespekt.

[Gjest Gjest]

Han har et problem med å beherske sinnet sitt.

Kan sparke og dytte til meg. kaller meg all mulig skitt ( drittkjerring, hore, møkkakjerring, fittehore osv.) - begynner å bli en vane når han er irritert (noe han ofte er). Roper og kjefter. Jeg har lært meg til å gå forsiktg i dørene og svelge "store kameler" for å ikke få igang mer bråk.

Han sier han elsker meg, vil ha fler barn med meg og gifte seg med meg.. at jeg er alt for han, men hvordan kan han da behandle meg sånn???

Sier vi har for lite sex. Enig der men...

Må bruke kondom nå pga jeg ikke har begynt på noen pille, og av den grunn "ødelegger jeg sexen..."... Ikke noe fristende å ha sex med meg. Derfor runker han heller foran porno eller sexchatter med jenter på internett og oppretter sexprofiler på sexdate-nettsider. Helt grusomt for meg og ødelegger selvbildet mitt. Har vi først sex er det fantattisk, men ting han gjør og sier mot meg ligger i bakhodet hele tiden..

Han truer stadig med at han "skal gå ut og finne en å knulle på" pga jeg er kjedelig og han ikke får seg noe hos meg.. Selv om vi har sex.

Han mener jeg "ikke prøver", men er jo ikke så enkelt slik ting er nå.

Føler jeg ikke kan stole på han, føler jeg ikke strekker til og er innmari fortvilet.

Oppå det hele er han en egoist uten sidestykke.

Seg selv, seg selv og seg selv igjen... Jobber og sliter hver ukedag (ja han jobber masse så forstår han er sliten) men ikke noe tid når han først er hjemme..bare når det passer HAN..Ender opp med at jeg tar alt av ansvaret i heimen..

Uff.. orker snart ikke mer.

Er ei sterk jente, men ikke såååå sterk. Redd for å knekke.

Men også redd for å gå , for å gi opp..

Han har oppsøkt hjelp hos ATV nå (Alternativ til Vold) men ting tar tid før det kommer skikkelig i gang der. Vil så gjerne ha det godt og gjøre det riktige for alle parter. Ender bare opp fortvilet..

Trenger litt råd og hjelp tror jeg...

ÆSJ, kom deg vekk fra dette krapylet!

[MonicaR]

Du får nok høre at du burde flytte av flere her inne, og det er lett for de å si det som ikke lever livet ditt.

Men, jeg levde livet ditt i 15 år. Det ble bedre etter noen år, men min ex hadde aldri respekt for meg, fordi jeg gjorde som han ville for at han ikke skulle bli sint. Jeg ble der pga at jeg var glad i han og var far til barna våre.

Det skal MYE til før samboeren din foranddrer seg, om han noen gang gjør det.

Det er du som må forandre deg. Ja, du må kreve respekt og slutte å gå stille i dørene for hans skyld. Husk at barn(a) lærer av hvordan vi lever og ikke hva vi sier. Sønnen min behandler meg som hans far har gjort. Det er i endring nå, men det er en hard jobb å endre på noe han har levd i hele livet. Han vil ikke bli som sin far, men ser ikke at han er det så klart.

Du har en tøff jobb foran deg. Jeg ville tatt en pause fra han til han viser forandring. Og det tar tid, ikke en uke eller en mnd men lenger. Men egentlig tror jeg ikke han skjønner at det er han det er noe "galt" med.

Oppsøk familievernkontoret og be om hjelp. Vil samboeren din gå dit er det kanskje ett lite håp.

Lykke til. Det trenger du.

Må si meg enig her...!

Masse lykke til!

[Gjest Gjest]

ved å bli i dette forholdet lærer du dattera di at det er greit at du blir behandlet slik av mannen din. da vil hun mest sannsynlig ende opp i en lignende situasjon. du er den viktigste rollemodellen hennes, og må vise henne at slikt tolererer du ikke. dette gjør du ved å stikke! jo før jo bedre. og iallfall før hun blir så stor at hun skjønner hva som foregår.

lykke til