Ta til takke med

[polarbruschetta]

Hei. Jeg er sammen med en gutt jeg liker kjempegodt. Vi har vært sammen i noen få måneder, men ingen av oss er forelska. Det var en periode jeg følte jeg var det, og var veldig "avhengig" av oppmerksomheten hans. Dette var et problem for jeg trengte bekreftelse hele tiden, og siden han ikke følte det samme fikk jeg ikke den bekreftelsen jeg ønsket. Nå derimot, er vi som sagt på samme nivå - altså ikke forelska.

Tingen er, at jeg syns det er fint å ikke være forelska i han. Nå tar jeg det helt rolig hvis jeg ikke hører fra han på en stund, og jeg trenger ikke å bli overøst med oppmerksomhet hele tiden. I begynnelsen av forholdet ble jeg lei meg hele tiden fordi jeg ville vi skulle være nær hverandre konstant, men ikke fikk det. Jeg blir ikke engang trist av tanken på at han kanskje finner seg en annen jente.

Jeg tror jeg foretrekker å ikke ha "de helt store følelsene", for å slippe å bli såret. Men skal det være sånn? Tidligere har jeg alltid vært hodestups forelsket i gutter, og kastet meg ut i det. Jeg tror det er en beskyttelsesmekanisme. Og ellers i livet er jeg veldig sort/hvit. Jeg vil leve intenst! Føle på godt og vondt!

Jeg vil ikke gjøre det slutt med han heller, vi har det godt sammen for nå. Av og til ser jeg til og med for meg at vi kan dele resten av livet sammen! Så kan vi heller være åpne for at det kan utvikle seg i at vi finner ut at det ikke er spennende nok, at det blir fantastisk, eller at en av oss blir forelsket i en annen.

Er det noen som har opplevd det samme og som kan komme med noen gode råd?

[Gjest Gjest]

Om dere bare har vært sammen noen få måneder og ikke er forelska hadde jeg kommet meg bort fortere enn svint. Jeg og samboeren har vært i sammen i 4 år nå, og først etter 3 år ble de rosenrøde dagene slutt. Ikke misforstå, vi har fortsatt et fantastisk forhold, men forelskesfasen er nok slutt.

Jeg ville aldri gått glipp av de fine første koseårene vi hadde sammen, så om jeg var deg ville jeg dumpet han og blitt sjikkelig forelsket i den rette!

[polarbruschetta]

Om dere bare har vært sammen noen få måneder og ikke er forelska hadde jeg kommet meg bort fortere enn svint. Jeg og samboeren har vært i sammen i 4 år nå, og først etter 3 år ble de rosenrøde dagene slutt. Ikke misforstå, vi har fortsatt et fantastisk forhold, men forelskesfasen er nok slutt.

Jeg ville aldri gått glipp av de fine første koseårene vi hadde sammen, så om jeg var deg ville jeg dumpet han og blitt sjikkelig forelsket i den rette!

Men vi har det jo kjempefint sammen. Vi kan jo holde på det til vi evenutuelt finner en annen? Det er jo ikke sånn at noen av oss har en annen i kikkerten uansett.

Takk for svar!

[Gjest Gjest]

Hvis du syns det er bra, så er det bra. Ikke heng deg opp i andre folks meninger og tolkninger.

Det er kun to stykk som teller, og det er de to som er i forholdet.

Dessuten, ikke alle forhold trenger å være det store, noen ganger er det faktisk helt ok at det ikke er det store.

Hvis dette er det du vil ha nå, vel... da er det helt ok.

[polarbruschetta]

Hvis du syns det er bra, så er det bra. Ikke heng deg opp i andre folks meninger og tolkninger.

Det er kun to stykk som teller, og det er de to som er i forholdet.

Dessuten, ikke alle forhold trenger å være det store, noen ganger er det faktisk helt ok at det ikke er det store.

Hvis dette er det du vil ha nå, vel... da er det helt ok.

Takk for svaret, er enig med deg