kjæresten er ikke forelsket.. :(

[Gjest Gjest_gjest_*]

Etter at det har gått opp og ned i noen måneder (dvs veldig bra vs veldig dårlig ) sa han plutselig i går at han ikke er forelsket (og heller egentlig ikke hr vært det), men at han ikke vil miste meg.. Han liker meg mer enn andre, men har ikke de følelsene som han har hatt for andre tidligere, og vet heller ikke om det er noe han kan få senere siden han aldri har opplevd å plutselig få de. Jeg har også vært veldig usikker, så vi er jo på ett sett på samme stadie, og er enige om å holde det der. Problemet er at vi begge bor i oslo nå, men jeg flytter til Tr.h om 1,5 måned, noe som gjør det enda vanskligere..

Det som også er at jeg har plutselig skjønt at jeg faktisk er forelsket i han, men tør ikke å si det til han nå, særlig siden han syns det er greit nå så lenge vi er på samme bølgelengde og ingen i teorien "lurer" den andre og sårer den mer enn vi allerede gjør.. Så jeg ser for meg at om jeg innrømmer det, blir han redd siden han ikke er der og ikke vet om han kommer dit og da gjør det helt slutt siden jeg da er mer seriøs enn han.. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre og heller ikke om det går ann at han plutselig blir forelsket?

(jeg merker det også på han at han "tenker" sånn noen ganger.. Ofte prioriterer han ikke å ses, eller ikke vil ses eller overnatte for det er for sent eller han må sove (skjer veeldig ofte) Noen ganger er han helt perfekt og jeg merker han virkelig vil, og plutselig er vi tilbake til "tror jeg tar det rolig i dag også ringes vi i morgen)

Men når det er sagt så er jeg nok ikke spesielt lett jeg heller Hehe, men merker jeg blir litt slitsom og "jentete" når jeg er i det forholdet her hvor jeg egentlig ikke vet hvor jeg har han (les: "vil du ikke ses? hvorfor ikke det da? hva tenker du på nå? osv.. hehe.. )

Noen som har noen tanker og/eller erfaringer?

[Gjest Purple Haze]

Hvorfor vil du være sammen med en som ikke er forelsket i deg? Når du attpå til skal flytte snart, er vel oddsene for at dette skal funke, temmelig dårlige.

[Gjest hopeful]

Hvorfor vil du være sammen med en som ikke er forelsket i deg? Når du attpå til skal flytte snart, er vel oddsene for at dette skal funke, temmelig dårlige.

Enig! Jeg ville aldri vært sammen med en som ikke var forelsket i meg, og ikke så at han kunne bli det heller. Og bare fordi det er deg han liker best forløpig! Skjønner at det er vondt for deg, men tror det beste vil være å gå videre.

[Gjest LonelyAngel]

Enig! Jeg ville aldri vært sammen med en som ikke var forelsket i meg, og ikke så at han kunne bli det heller. Og bare fordi det er deg han liker best forløpig! Skjønner at det er vondt for deg, men tror det beste vil være å gå videre.

Hva med en pause? Da får han tenkt seg litt om hva han vill og om han virkelig savner deg. Gi han litt tid for seg selv... hvis følelsene ikke kommer tilbake, får du leve videre uten han, desverre.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Usj, dette var en vanskelig situasjon. Jeg synes virkelig synd på deg som sliter med dette!!!

Selv opplevde jeg å ha noe av de samme tankene som kjæresten din, overfor kjæresten min. Noen perioder var alt bra, mens andre var preget av tvil. Jeg opplevde nemlig at den overvelmende altoppslukende forelskelsen ikke var der, og begynte derfor å lure på om det hele var riktig.

Men så hadde jeg en åpenbaring. For det første er jeg eldre enn det jeg var da jeg tidligere opplevde disse overvelmende følelsene, og på den tiden var jeg tenåring og overfyllt av millioner av hormoner.

Dessuten opplevde jeg og kjæresten min at vi begge likte hverandre fra begynnelsen av, og derfor kunne vi date fra første stund og opplevde dermed ikke å gå rundt og kikke på hverandre i evigheter før det ble noe.

Derfor mener jeg, og har snakket med andre som er enig, at det er forskjell på hvordan mennesker møter hverandre og blir sammen, det vil nødvendigvis variere på grunn av alder og omstendigheter, og på grunn av det igjen vil følelsene variere. Jeg tor det er uhyre viktig å ikke sammenligne ulike forhold!!!

Det som hold meg gående når det gjaldt mitt forhold, var at på tross av tvilen var det følelser tilstede. Jeg kjente hele tiden at jeg trengte ham i livet mitt, og når vi møttes så opplevde jeg at det alltid var en seksuell atraksjon tilstede. Jeg ser du skriver at kjæresten din avrbyter avtaler og ikke vil ligge over o.l. Selv var dette, på grunn av de følelsene som var tilstede, ikke noe jeg opplevde å føle et behov for å gjøre. Så du bør nok snakke med kjæresten din og spørre ham nettopp om han trenger deg, og om han virkelig har et behov for å ha deg i livet sitt.

Vendepunktet for meg og kjæresten min var da min tvil, og dårlige humør som kom av det, førte til en alvorsprat om forholdet. Han satte alt på spissen, og fortalte meg at det var viktig at jeg husket på at vi var to, og jeg måtte huske at det negative jeg følte og tenkte hadde en veldig stor påvirkning på hans vellvære. Han ba meg også vurdere om det var best at vi slo opp. Det siste stakk virkelig i meg, og jeg kjente at jeg ikke kunne gi ham fra meg.

Etter det har vi reparert forholdet ved å gjøre romantiske ting sammen, som setter en setting for gode følelser, og unngår stressende situasjoner som kan utløse tvil. Dette har funket kjempebra for oss, og de forelskede følelsene er tilstede

[Gjest TS]

Takk for svar

Ja jeg skjønner dere som mener jeg bare skal gå, men er ikke så lett, særlig ikke nå når jeg begynner å se at jeg virkelig vil ha han..

For som du siste gjest sier så var det egentlig sånn jeg har hatt det hele tiden, men merket det nå når jeg følte det gikk mot slutten at jeg virkelig vil.

For jeg har heller ikke opplevd den forelskelsen for han (som gjerne var uten noen grunn siden du gjerne ikke kjente de personene, men du trodde og syntest de var så fantastiske når du så på de i smug og når du ble kjent med de var de helt vanlige personer de også.. )

Vi har hatt det samme som du beskriver her, vi datet fra første gang vi møttes, selv om vi ikke ble riktig sammen før etter en stund, var det jo bare hverandre vi datet og vi hadde ikke noen tid der vi kikket på hverandre og var interesserte. Men begynte som sagt å date.. Og som du og sa så er det noen år siden de der "forelskelsene" var, er eldre nå og tenker mer fornuftig. Vi har begge ganske krevende jobber, og mye å tenke på ellers, så det går nok også litt utover forholdet. Og vi har begge hatt perioder der en får forelskelse følelsen og virkelig VIL se den andre akkurat der og være sammens med den, mens andre ganger er det bare vanlig koselig.. Men jeg mener at det nesten hadde vært travelt med den hele tiden og det går jo ikke ann.

Jeg får vel bare vente litt å se og eventuelt be han bestemme seg, for å diskutere om en er forelsket er jo ikke akkurat noen diskusjon som skal være nødvendig å ha i et forhold

Men du siste gjest: hvor lenge har dere vært sammen og hvor lenge hadde dere vørt sammen når du skjønte det? (for meg tok det fra første gang jeg møtte han til jeg skjønte meg selv 5 mnd ) Og han tror jeg kanskje ikke kommer dit, men jeg håper så inderlig!

[Mermaid Blues]

Jeg ville gått, uten tvil. Hvor slitsomt må det ikke være å vente på en som kanskje får følelser? Dette er helt klart noe du må avgjøre selv, men det virker ikke på meg som han er videre interessert - særlig siden han ikke prioriterer å møte deg selv om han har en stresset hverdag. Menn som virkelig vil ha deg gjør det de kan for å holde på deg, og jeg synes heller du fortjener en som vil ha deg enn å kjempe for en som i utgangspunktet ikke er forelsket. Er han det ikke nå, er det lite sannsynlig at han vil bli det, dessverre...

[firewater]

Jeg har vært gutten du beskriver flere ganger, og personlig har jeg aldri fått de følelsene etterhvert. Distanseforhold er også et stort hinder, som sannsynligvis ender i at han ringer deg en dag og er på gråten fordi han lå med en annen jente.