Når bekrymre seg

[Gjest TS]

Velger å være anonym ettersom at flere kjente av meg er her inne, og vil helst ikke at de skal vite at det er meg.

Har en kjæreste gjennom 2 år som er fryktelig sint av seg. Eller han er verdens herligste gutt, elsker han utrolig mye, men når han blir sint, blir han kjempe sint.

Lurer bare på om det er noen "fasit" svar om hva slags oppførsel man bør være obs på, og når man bør bekymre seg for om kjæresten kan begynne å slå. Hvor går deres grenser, og noen eksempler?

[Gjest Purple Haze]

Jeg hadde nå aldri akseptert at kjæresten min ble rasende på meg, så sant han ikke hadde veeeeeldig god grunn til det. Og da mener jeg god grunn, ikke bare at han blir litt sur for noe, og eksploderer.

Det finnes kurs i sinnemestring....

[Gjest TS]

Det finnes kurs i sinnemestring....

Vet, han har gått på et sånt.

Takk for svar.

[Gjest Purple Haze]

Vet, han har gått på et sånt.

Takk for svar.

Det hjalp tydeligvis ikke....

Da ville jeg nok vært skeptisk til å ha et forhold til vedkommende. Hvordan vil det bli hvis dere f.eks får barn sammen?

Barn kan jo erte på seg gråstein i blant. Man kan ikke eksplodere hver gang en blir litt oppgitt over et barns oppførsel.

Er du redd han? Har han vært fysisk mot deg i sinne noen gang?

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at i det øyeblikk jeg begynner å lure på om kjæresten min kan finne på å slå meg så er forholdet over. Da er det allerede noe som har trigget denne tanken hos meg og grunn nok til at jeg ville blitt redd. Og å være redd for kjæresten sin er ikke en god situasjon.

[Gjest TS]

Det hjalp tydeligvis ikke....

Da ville jeg nok vært skeptisk til å ha et forhold til vedkommende. Hvordan vil det bli hvis dere f.eks får barn sammen?

Barn kan jo erte på seg gråstein i blant. Man kan ikke eksplodere hver gang en blir litt oppgitt over et barns oppførsel.

Er du redd han? Har han vært fysisk mot deg i sinne noen gang?

Han blir ikke så sint på barn, tror jeg. Han er ufattelig glad i barn, har passet søstres barn et par ganger, uansett hvor mye de gråter, reagerer han ikke.

Blir redd han innimellom. Ikke ofte, han har aldri brukt vold, men har løfta meg opp og lagt meg ned, og setti seg oppå meg og skreki meg i annsiktet.. Kanskje 3 ganger. Han slår også i bordet/veggen, slår ting vedsiden av meg, sparker ved siden av meg..

Jeg tenker at i det øyeblikk jeg begynner å lure på om kjæresten min kan finne på å slå meg så er forholdet over. Da er det allerede noe som har trigget denne tanken hos meg og grunn nok til at jeg ville blitt redd. Og å være redd for kjæresten sin er ikke en god situasjon.

Okei.. Takk.

[Pingting]

For min del er det ikke en grense som blir brutt i det en kjæreste slår, da har han nemlig tråkket over grensen for uakseptabel oppførsel for LENGE siden. Ukontrollert raseri - enten det er fysisk eller ikke - er ikke greit. Akkurat hvor mine grenser går er det vanskelig å beskrive akkurat, men i et forhold vil jeg bli behandlet med respekt og som en likeverdig person.

[Gjest Gjest]

TS: Lagde du samme tråd for ca. et halvt år siden?

[Gjest TS]

For min del er det ikke en grense som blir brutt i det en kjæreste slår, da har han nemlig tråkket over grensen for uakseptabel oppførsel for LENGE siden. Ukontrollert raseri - enten det er fysisk eller ikke - er ikke greit. Akkurat hvor mine grenser går er det vanskelig å beskrive akkurat, men i et forhold vil jeg bli behandlet med respekt og som en likeverdig person.

Okei. Takk for svar.

TS: Lagde du samme tråd for ca. et halvt år siden?

Nei, har aldri sagt noe om dette før.

[Gjest Gjest]

Blir redd han innimellom. Ikke ofte, han har aldri brukt vold, men har løfta meg opp og lagt meg ned, og setti seg oppå meg og skreki meg i annsiktet.. Kanskje 3 ganger. Han slår også i bordet/veggen, slår ting vedsiden av meg, sparker ved siden av meg..

Okei.. Takk.

At han løfter deg opp og at han sitter på deg, er vold. Dette kan du ikke akseptere. Si til han at han må få en slutt på det, med terapi eller flere kurs.

[Gjest Gjest]

Blir redd han innimellom. Ikke ofte, han har aldri brukt vold, men har løfta meg opp og lagt meg ned, og setti seg oppå meg og skreki meg i annsiktet.. Kanskje 3 ganger. Han slår også i bordet/veggen, slår ting vedsiden av meg, sparker ved siden av meg..

Okei.. Takk.

Syns ikke det høres noe hyggelig ut at han gjør det, syns han har tråkket over grensa jeg. Nå slår han ikke deg, men prøver å skremme og provosere deg med å slå ting som står nærme deg, neste gang kan det hende han går løs på deg, Gud forby, men tror det vil ende opp sånn, desverre. Man skal ikke være redd kjæresten sin. Flott at han klarer å takle barn, men barn vil ikke takle at far behandler mor sånn.

[Gjest gjesten]

slå tilbake!!

[Gjest Gjest_nusse_*]

Jeg har hatt en samboer som som har et sinne han etterhvert ikke greide å kontrollere, og det resulterte i at han faktisk begynte å slå. Å ha et sinne som innebærer at man ikke greier å beherske seg og oppføre seg er uakseptabelt! Min eks har i ettertid gått til behandling ved senteret alternativ til vold i snart et år og har vel forstått at å ty til vold/aggresjon/sinne for å løse konflikter overhodet ikke er en løsning.

I det øyeblikk du faktisk kjenner frykt er det noe alvorlig galt. Et forhold skal tuftes på gjensidig respekt, tillit, omsorg og selvfølgelig kjærlighet. Slike grunnleggende verdier tør jeg påstå er mangelvare dersom noen tyr til slik oppførsel, uavhengig av hva som er årsaken til frustrasjon og sinne.

Mitt råd er i alle fall å komme seg ut av et slikt forhold!! Min erfaring er i alle fall at ingen skal leve i forhold hvor frykt og redsel overskygger andre følelser.

Men du er den som vet best hvordan du vil ha det - og det er du som må ta valg for ditt liv. Ikke vent på at andre skal forandre seg!!

Lykke til!

[Kosemose]

Han blir ikke så sint på barn, tror jeg. Han er ufattelig glad i barn, har passet søstres barn et par ganger, uansett hvor mye de gråter, reagerer han ikke.

Blir redd han innimellom. Ikke ofte, han har aldri brukt vold, men har løfta meg opp og lagt meg ned, og setti seg oppå meg og skreki meg i annsiktet.. Kanskje 3 ganger. Han slår også i bordet/veggen, slår ting vedsiden av meg, sparker ved siden av meg..

Okei.. Takk.

I min bok er det jeg har uthevet her vold. Når han gjør sånn kontrollerer han deg, han skremmer deg, truer deg og utøver makt ovenfor deg. Du blir redd.

Ang dette med at du ikke tror han vil være voldelig mot et evnt felles barn så tror jeg ikke du kan slutte noe av at han ikke reagerer når barn han passer skriker. Det er forskjell. Han slenger vel ikke venninner ned og skriker dem opp i ansiktet heller? Sånn som han gjør med deg... Den frustrasjonen man kan oppleve som foreldre, kombnert med at man føler at man kommer til kort, kanskje har underskudd av søvn og at man ikke har bedre strategier for å takle frustrasjonen enn han tydeligvis har (jamfør oppførselen mot deg) sier meg at han potensielt vil bli en far som ikke nødvendigvis rundjuler barna, men som sender "det blikket" eller roper og slår i bordet og med det avslutter enhver diskusjon også med barna. For hvorfor skal han være flinkere til å takle følelsesmessig frustrasjonen ovenfor barn og hvorfor skal han ikke ta i bruk den samme strategien ovenfor dem, den fungerer jo så fint for ham... Nei, tenk deg godt om nå.

[Kosemose]

Flott at han klarer å takle barn, men barn vil ikke takle at far behandler mor sånn.

[/quote

Som sagt er det forskjell på å takle et barn man passer og på å takle hverdagen med egne barn. Er uansett veldig enig med Gjest; uansett om han aldri tar i bruk disse strategiene mot barna sine, så gjør han det mot mamman deres og det vil også gjøre noe med barnas oppvekst.

[Gjest Gjest]

Er du selv aggressiv da? Eller er det heilt uprovosert? Har selv vært sammen ei kvinne som jeg kunne bli utrulig sint på. Hun sto å ropte meg i ansiktet, kalte meg ting, spyttet, slo og sparket meg, ødela mine ting og generellt oppførte seg ille når hun ble sint. Det var et par ganger jeg selv var nære til å slå. Men klarte å stoppe meg selv. Jeg gikk fra henne en tid etter. Trur det lett kan bli unyansert dette "vold mot kvinner". Ofte er det mange faktorer, hvis jeg hade slått henne hade jeg blitt "enn som slår", men hun blir ikke det av å ha slått, sparket, sjikanert, kritisert og provosert meg over lang tid. Vanligvis er jeg meget tolerant og er aldri voldelig eller veldig aggressiv av meg, men situasjoner finnes som kan gjøre meg det. Det er IKKE det samme som at mennesker i min nærhet må gå på tærna i frykt for hvordan jeg skal reagera. Men heller at man er bevisst de "knapper" som "trigger" aggressivitet i den andre. Det gjelder å kjenne sin partner og hva som får denne sint samt unngå dette. Klart at det finnes grenser for hva som er akseptabelt her. Men alle kan bli sint eller rasande, til og med voldelig. Dette er noe som gjelder alle, selv løste jeg det ved å gå meg en tur, samle tanker å roe meg ner før jeg tok opp disskutionen/krangeln igjen. Noen blir sint av at man går, men det kan ofte være lurt. Det viktige er at man kan ta det opp igjen vid et seinere tidspunkt der det ikke er så hett...

[Frustrert]

Han blir ikke så sint på barn, tror jeg. Han er ufattelig glad i barn, har passet søstres barn et par ganger, uansett hvor mye de gråter, reagerer han ikke.

Blir redd han innimellom. Ikke ofte, han har aldri brukt vold, men har løfta meg opp og lagt meg ned, og setti seg oppå meg og skreki meg i annsiktet.. Kanskje 3 ganger. Han slår også i bordet/veggen, slår ting vedsiden av meg, sparker ved siden av meg..

Okei.. Takk.

Dette høres ut som meg. Jeg gjør dette mot typen, eller han er eks nå pga dette. Jeg gikk så langt at jeg slo ham i armen, så hardt at jeg fikk vondt i hånda. Jeg slår i vegger og ting, slik at jeg får sår/blåmerker på hendene. Jeg har til og med forstuet den ene hånda en gang.

Jeg skal til "sinnebehandling", og gleder meg til å bli kvitt dette problemet.

Det er utrolig vanskelig å vite at jeg mishandler den jeg er mest glad i. Og det er faktisk ikke "bare å stoppe". Det er utrolig vanskelig, og jeg sliter med kjempedårlig samvittighet etterpå. Det regner jeg med typen din også gjør.

Jeg har lest ei bok "Hvordan mestrer du sinne" av Frank Donovan. Den hjalp meg utrolig mye. Ble bevisst på reaksjonene og sinnesignaler. Begge dere kan lese den, slik at begge vet hva dette går ut på.

Han må selv være motivert for å bli kvitt dette problemet, ellers klarer han det ikke. Hvis ikke han er motivert for det, bør du forlate ham. Ingen skal trenge å være redd for kjæresten/samboeren.

Ønsker dere begge lykke til. Dere har en lang vei foran dere, men jeg er sikker på at dersom dere er rette for hverandre, kommer dere gjennom dette styrket

[Gjest TS]

Er du selv aggressiv da? Eller er det heilt uprovosert?

Er ikke agressiv selv. Var det før jeg ble sammen med han, men av andre personelige grunner. Da jeg møtte han blei alt endra. Er jo ikke uprovosert, er jo i krangler, og jeg tenker alt for mye, og klarer på en eller annen måte alltid å vri ting han mener godt, som at han mener det vondt mot meg. Dette blir da veldig frustrerende for han siden jeg konstant føler at han hakker på meg selv om han overhode ikke gjør det ( noe jeg finner ut av etter mye diskutering og prat ). Men jeg skriker nesten aldri, bare de få gangene jeg har skreket tilbake til han. Prater somregel rolig men irritert for å "sette et eksempel" på at man ikke må rope. Men vet jeg er flink til å være veldig bitch og komme med ting som "javel", "fint for deg" osv. Prøver så godt jeg kan å skjerpe meg, og har blitt mye bedre på dette.

Dette høres ut som meg. Jeg gjør dette mot typen, eller han er eks nå pga dette. Jeg gikk så langt at jeg slo ham i armen, så hardt at jeg fikk vondt i hånda. Jeg slår i vegger og ting, slik at jeg får sår/blåmerker på hendene. Jeg har til og med forstuet den ene hånda en gang.

Jeg skal til "sinnebehandling", og gleder meg til å bli kvitt dette problemet.

Det er utrolig vanskelig å vite at jeg mishandler den jeg er mest glad i. Og det er faktisk ikke "bare å stoppe". Det er utrolig vanskelig, og jeg sliter med kjempedårlig samvittighet etterpå. Det regner jeg med typen din også gjør.

Jeg har lest ei bok "Hvordan mestrer du sinne" av Frank Donovan. Den hjalp meg utrolig mye. Ble bevisst på reaksjonene og sinnesignaler. Begge dere kan lese den, slik at begge vet hva dette går ut på.

Han må selv være motivert for å bli kvitt dette problemet, ellers klarer han det ikke. Hvis ikke han er motivert for det, bør du forlate ham. Ingen skal trenge å være redd for kjæresten/samboeren.

Ønsker dere begge lykke til. Dere har en lang vei foran dere, men jeg er sikker på at dersom dere er rette for hverandre, kommer dere gjennom dette styrket

Ja, han får utrolig dårlig samvittighet. Begynner å gråte, og lager nesten hver gang en god middag/tar meg med ut for å be om unnskyldning..

[Gjest Wind]

Ja, han får utrolig dårlig samvittighet. Begynner å gråte, og lager nesten hver gang en god middag/tar meg med ut for å be om unnskyldning..

"(Nesten) hver gang"? Så dette skjer ofte?

Endret 21. mars 2009 av Wind

[Pingting]

Er ikke agressiv selv. Var det før jeg ble sammen med han, men av andre personelige grunner. Da jeg møtte han blei alt endra. Er jo ikke uprovosert, er jo i krangler, og jeg tenker alt for mye, og klarer på en eller annen måte alltid å vri ting han mener godt, som at han mener det vondt mot meg. Dette blir da veldig frustrerende for han siden jeg konstant føler at han hakker på meg selv om han overhode ikke gjør det ( noe jeg finner ut av etter mye diskutering og prat ). Men jeg skriker nesten aldri, bare de få gangene jeg har skreket tilbake til han. Prater somregel rolig men irritert for å "sette et eksempel" på at man ikke må rope. Men vet jeg er flink til å være veldig bitch og komme med ting som "javel", "fint for deg" osv. Prøver så godt jeg kan å skjerpe meg, og har blitt mye bedre på dette.

Ja, han får utrolig dårlig samvittighet. Begynner å gråte, og lager nesten hver gang en god middag/tar meg med ut for å be om unnskyldning..

OK, der gikk ALLE varsellampene mine.

Du skal ikke unnskylde hans oppførsel med noe du har gjort. Det han gjør er nemlig ikke akseptabelt. Ikke akseptabelt i det hele tatt. Du kan være så bitchy du bare vil, men han har fortsatt ikke lov til å behandle deg på den måten han gjør. Du har ikke noe ansvar i dette!