Hvor mye skal man forsake i et forhold?

[Gjest Anonymous]

Jeg og min kjære har vært sammen i fem år og jeg har nå kommet til det punktet at jeg er veldig klar for å stifte familie. Men så viser det seg at min kjære ikke er klar for dette i det hele tatt, han vet ikke en gang om han vil ha barn. Uansett vil han vente minst fem, helst 10 år til. Jeg ønsker meg så inderlig barn, heslt tre stykker, så vi er virkelig ikke på bølgelengde. Det er da jeg begynner å gruble på hvor mye man skal forsake i et forhold. Hvis det nå viser seg at han virkelig ikke kan tenke seg unger, er det da riktig at jeg skal leve et liv uten barn? Jeg forstår jo at jeg ikke kan dytte på ham et barn, men er det riktig at han skal velge for meg også at jeg ikke skal få barn? Er dette en "gyldig" skilsmissegrunn eller er dette en av tingene man bare skal akseptere i livet? Jeg er veldig i tvil om hva jeg skal gjøre. Jeg elsker ham, men vi har jo så ulike forventninger til livet! Dessuten er det jo ikke sikkert jeg finner en annen som vil ha barn heller.

Jeg forventer vel ingen fasitsvar her, men har dere andre noen tanker rundt dette?

[Rapitap]

Man skal vel egentlig ikke forsake noe i ett forhold. En skal mer inngå kompromisser....

[Gjest Poirot]

Jeg har tenkt det samme som deg.

Min konklusjon er at min kjære er alt for konform til ikke å ende opp med barn, selv om han ikke vil ha det nå eller drømmer om det. Imidlertid vil også jeg vente noen år. Innen den tid håper jeg vi er enige...

(Har sagt at jeg ikke kan gifte meg med en som ikke vil ha barn, mens han på sin side sier vi nok er gift innen noen år)

[Rapitap]

Hmm.....har vært der også Donpedro. Synes det er rart at mannen sier det på den måten at du kommer til å få barn i løpet av få år......Jeg skjønte aldri den manne greien der.

Jeg forlot min *ex*.....Giddet ikke å bruke livet mitt som en bergensk bussholdeplass. Når kommer den forbannade bussen?....jeg får sitte her og vente som en snill pike - så får jeg nok min belønning en dag skal du se. What the fuck! Nei, takke meg til. Kan jo dø i morgen jo....og det er jo ikke sikkert at den dumme bussen kommer i det hele tatt!!

[Gjest Vega]

Kjenner et par som gikk fra hverandre pga dette. Men her var det stor aldersforskjell, egentlig ingen betydning - men.

Hun ville, han ville ikke - han hadde tre barn fra før, voksne. De valgte å gå fra hverandre etter tolv års ekteskap, så hun kunne stifte familie før hun kommer i overgangsalderen.

Det kunne endt med at hun satt der bitter på livet, mens tiden var rent ut.

Jeg har ikke noe fasitsvar. Men er bitterhet alternativet - må det være bedre å gå hver sin vei. Jeg vet jo ikke alderen deres - mange menn vil nok vente til de er godt over tredve iallfall, med å ville ha barn.

Men å gå fra en man elsker - jeg vet ikke. Dette må man kjenne på selv.

[Fakse]

Dersom du vet at du ikke kan leve livet uten han, barn eller ikke barn, så må du godta hans valg. Dersom du ikke kan leve livet uten barn, enten det betyr at du mister han eller ikke, så må du gå fra han mens du enda har tid, eller stille han et ultimatum. Uansett kan (eller bør) du ikke tvinge han til noe han overhode ikke vil, det værste man kan gjøre er å lure kjæresten til å bli gravid. Du må rett og slett sette deg ned og finne ut hva som er viktigest for deg.

[Lilleba]

Siden du så sterkt gir uttrykk for at du vil ha barn, så er jeg temmelig sikker på at du vil angre bittert hvis du aldri får det.

Og for deg tikker den biologiske klokken fort. Du kan til og med risikere at gubben vil ha barn på sine eldre dager, og ganske enkelt går ut og finner seg en annen som kan føde ham barn!

Du bør ta en skikkelig alvorsprat med ham. Han skjønner neppe hvor viktig det er for deg.

Hvis han ikke endrer innstilling, så mener jeg faktisk at du bør forlate ham, jo før, jo heller. Det vil bli fryktelig vondt, men det finnes helt sikkert andre "den rette", der ute.

[VesleBråka]

Prøv å fortell ham at DU har tenkt å stifte familie i ditt liv, DU elsker ham og vil gjerne at han skal være far til dine barn. Hva er det han tenker?

Hvis han får det uttalt så klart, med en klar undertone om at hvis han står fast på at han ikke vil ha barn innen rimelig tid så ser du ingen annen utvei enn å forlate ham, så vil han nok tenke seg om. Prøve diplomati. Jeg synes ikke det er rettferdig at du skal akseptere å ikke få barn fordi han har bestemt det slik. Jeg synes heller ikke du kan tvinge ham til å bli far. Men han kan kanskje møte deg på halvveien, og si "om to og et halv år kan vi begynne å prøve" istedet for "om 10-15 år kan vi begynne å prøve"? Ellers må du velge, barn eller ham...

Kanskje vi burde lage obligatorisk intervjurunde når man blir kjent med en potensiell partner:

- Hvordan står du i forhold til EU?

- Hvor nært knyttet er du til familien din, og spesielt din mor?

- Hvilke tanker har du gjort deg omkring det å starte familie, få barn?

- Hvilke tanker har du gjort deg omkring deg og ekteskap en gang i

fremtiden?

osv osv osv

[Gjest Gjesta]

Gjest , vennligst hold deg til temaet selv.. slike innspill er like mye på og ødelegge en tråd som noe annet ...

[Gjest Anonymous]

I dagens samfunn så leser man ofte om at gjennomsnittsalderen for når kvinner får barn blir bare høyere og høyere. Vi leser at den beste aldern for kvinner å føde barn er 22 år. Toget har forlengst gått for min del.

Jeg er 27 år, og føler at tiden renner ut. Har faktiskt sagt til samboern min at jeg ikke skal ha barn hvis dette ikke skjer før jeg er 35 år.

Jeg veit at egglederne mine er i ferd med å vokse sammen. Jeg merker at jeg blir mer å mer sliten og skjønner ikke helt hvor jeg skal hente overskudd til å få barn. De krever alt av deg. Så jeg har spurt han om han vil ha barn? Og, han svarer ja, men ikke ennå.

Så jeg sitter her å lurer på når ikke ennå er? Er det når jeg er over 30? Er det når jeg får klar beskjed fra legen at hvis jeg skal ha barn så kan dette kun skje ved hjelp av prøverør. Eller ???

Jeg tror ikke det hjelper å bytte partner pga dette. Jeg har gjort det. Det jeg sitter å håper på er at søstra til typen min klarer å få typen min inn på tanken om å få barn. Hun planlegger å bli gravid til neste år. Og, som hun sier. Da kan barna våres leke sammen. Høres så bra ut:-)

Så jeg har ikke noen gode råd å gi deg. Håper bare at det faller en murstein ned i hodet på typen din som får han til å vokne opp å innse at han faktisk blir eldre han også.

[Gjest Anonymous]

Jeg tror det er viktig å finne ut hva som er viktigst for deg? Mannen du elsker eller barna du ønsker? Snu situasjonen litt på hodet... Vi vet alle at det finnes mange ufrivillige barnløse i dagens samfunn. Hva ville du gjort dersom din elskede ikke KUNNE få barn? Hadde du gått fra ham da? Gi han litt tid. Det kommer nok en dag da det plutselig går opp et lys for han. Men for all del - ikke lur han (ved feks å "glemme" å ta p-pillen). Det vil ikke gagne noen.

Lykke til!

[Gjest Gjesta]

jeg har slettet de urelevante innleggene i denne tråden nå... vennligst hold dere til temaet.

[Karoline]

Fortell at du vil ha barn - hvis det er viktig for deg.

Han kan jo ikke regne med at du godtar det han vil, uten å godta det du vil.

[Rapitap]

Okey - jeg gir opp!

Du kan forsake 2 og 1/6 del av mannens og din indre chakra til høyre.

;-)

[Gjest Anonymous]

Har du vært sammen med en mann i 5 år uten å vite hvor han står

:o med hensyn til det å stifte familie???????????? For meg høres det helt utrolig ut.

Da kjenner du jo han egentlig ikke. Dette er da helt grunnleggende å vite om personen du elsker, og lever sammen med.......... :-?

Men, NÅ vet du.

Ok, kom deg vekk fra han, og finn en mann som har de samme holdninger og verdier som deg selv. Du mener da ikke at du lever livet ditt for HANS skyld?

Eller er du villig til å kaste bort enda mere tid på å vente på at han skal bestemme seg? Du lever da ditt liv for DIN egen skyld....... :blunke:

oK, DU ER GLAD I HAN. Men ofrer du det, fremfor den andre drømmen du har, er det jo helt opp til deg. Men du kommer til å angre. Ingen mann er verdt det store offeret!

Er det mulig at du ikke har tatt opp spørsmålet om barn før, eller har han med vitende og vilje ført deg bak lyset???????

Og aksepterer du det? Hvis han altså har lurt deg.......

Eller har dere ikke kommunisert i disse 5 årene i det hele tatt...... :oops:

Rådet blir lett å gi. Enten ofrer du barna du ønsker deg, eller du forlater han. Det finnes helt sikkert menn der ute med de samme drømmer som deg selv - som du kan bli glad i.

Håper du får det du ønsker deg.

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar!

Huff, dette er virkelig ikke lett.

Vi har bare snakket overfladisk om dette med barn før og da har det liksom bare vært "vi skal sikkert ha barn en eller annen gang"-holdning fra oss begge. Det er først nå de siste månedene, hvor jeg har spurt rett ut flere ganger om vi ikke skal tenke på barn snart og har sagt at jeg er klar nå, at han har sagt dette rett ut til meg. Så enten er det vel sånn at jeg ikke kjenner ham godt nok på dette punktet, eller så har han tatt et endelig valg nå som jeg har satt ham på tanken eller så har han fått panikk ( :-? ).

Jeg kommer nok til å gi ham litt mer tid før jeg tar det endelige valget. Jeg skal i hvert fall sørge for at han vet hvor mye barn betyr for meg. Og jeg skal definitivt ikke lure på ham et barn han ikke ønsker.

[*Lavendel*]

Man skal vel egentlig ikke forsake noe i ett forhold. En skal mer inngå kompromisser....

Enig!

[labboline]

Hvis du nettopp har begynt å snakke om dette er det jo en mulighet for at han skifter mening, men hvis han sier rett ut at han ikke vil ha, bør du jo revurdere forholdet om du er sikker på at du ikke kan leve uten barn.

Tror også de av og til trenger litt tid til å venne seg til tanken på barn. Er jo unektelig litt skummelt. Hele livet blir snudd på hodet..

Hos oss er det han som vil ha og ikke jeg. Jeg har gitt beskjed om at vil han ha barn må han finne seg ei anna dame. Da vet han hvertfall hva han har å forholde seg til..