Grensesetting

[Gjest Gjest]

Hei hei alle sammen

Skal skrive en oppgave om grensesetting, og lurer derfor på om dere har lyst til å hjelpe meg med noen tanker rundt dette..

Hvor går dine grenser i forhold til andre - nære venner, familie, kjæreste, bekjente, ukjente - hvor foretrekker du å ha dem?

Hvor går dine personlige grenser - hva aksepterer du ikke i hverdagen din? Og hvor går grensen for å oppnå det du vil ha ut av livet?

Egentlig et veldig åpent spørsmål, så fortell meg gjerne akkurat det som faller inn i hodet på deg når du leser det!!

Tuuusen takk :o) Klem fra meg

[Gjest Gjest]

Fort og gæli:

Ovenfor fremmede eller nye mennesker i livet mitt har jeg nok ganske klare grenser i forhold til å ikke la dem "invadere" meg, ikke la andre regne meg som venn før jeg er klar for det selv (rett og slett litt avvisende? I hvert fall selektiv) - altså på det personlige planet har jeg en nokså skarp grense rundt meg. Om det er folk jeg jobber sammen med har jeg imidlertid vanskeligere for å sette grenser og være tydelig om jeg ikke kjenner dem godt, så det er ikke helt harmonisk.

Ovenfor venner: Har ikke mye behov for grenser ovenfor de gode vennene mine, men deler ikke alt (er nokså privat av meg), og ville antagelig ikke greid å være nær venn med noen som "krevde" svar på alt. Om en person har noen egenskaper som gjør det nødvendig for meg (f eks ei som har vært dårlig til å holde avtaler), finner jeg en strategi som funker.

Familie: Forteller dem ikke alt. Sliter litt med å finne grenser for hvor stor betydning jeg bør tillegge råd og sånt de gir, og i hvilken grad jeg skal la meg påvirke av deres stemninger.

Samboer: Jeg sier fra om ting som plager meg, men de blir ikke alltid respektert (med og uten rette). Så jeg følger ikke alltid opp det som burde være grensene mine.

Interessant tema som jeg prøver å reflektere litt over privat om dagen, men har ikke blitt så klok ennå

[Gjest Kaya83]

Forskjell på personlige grenser og grenser for hva jeg ønsker meg.. Jeg liker feks ikke å ha fremmede i intimsonen min, der er det kun ekstremt nære venner og kjæreste som slipper til.. Og jeg gjør sjeldent noe jeg ikke har lyst til, jeg har ikke sex hvis jeg ikke ønsker det og jeg går ikke og grubler på ting fordi jeg ikke tør å si fra.. Jeg lar meg ikke utnytte og jeg liker ikke å ha folk i intimsonen min og jeg tolererer ikke drittprat til meg - men det er vel de grensene jeg har ovenfor andre..

Har også grenser for meg selv.. Jeg føler at verden er min lekeplass og er helt uten grenser - så lenge man ikke ødelegger andre på veien til topps.. Men jeg har grenser for hvordan jeg oppfører meg.. Jeg setter en standard - særlig for oppførsel - og forventer at folk får oppføre seg noenlunde likt om de ønsker å være i min nærmeste krets.. Dette går på gjerrighet ( jeg finnes ikke gjerrig), drikkekultur, tilpasningsevne (feks på restaurant og i selskaper) osv osv..

Tror folk tenker litt for lite på grenser.. Er ekstremt viktig å sette grenser for seg selv og overholde dem, syns det vitner om karakterstyrke.. Folk faller litt for ofte for fristelsene foran dem, og ender opp med å falle i grus fordi det er deprimerende å føle at man ikke har viljestyrke.. Blir en ond sirkel.. Skulle virkelig ønske at folk kunne bli flinkere til å si fra - både til seg selv og andre..

[Gjest Gjest]

Pga tidligere opplevelser i livet har jeg strenge grenser.

Gir ingen en sjangse til å bli ordentlig kjent før de har bevist.

Eneste jeg ikke har disse grensene for er sønnen min, en god venninne og min kjære mor. Resten har jeg faktisk droppet, de skal vite minst mulig om meg.