Ingen følelser igjen

[Gjest TS]

Jeg føler meg så kjip og så avmektig. Jeg har vært sammen med mannen min siden jeg var 21, og vi har nå to barn på 4 og 8.

Vi har ikke hatt noe særlig bra ekteskap de siste par årene, og det siste året helt åpent hatt det tøft. Jeg har flere ganger sagt at jeg ikke vil mer, men han snakker meg liksom fra det hele og sier at vi ikke har dårlig tid, ting kan gå opp og ned osv.

Men saken er den at jeg føler meg som en nervebunt innvendig, og har gjort det lenge lenge. Jeg har ingen følelser for han lenger. Jeg har ikke lyst til å være nær, ikke lyst til å ligge inntil, ikke lyst på sex. Gang etter gang prøver å jeg å si til meg selv at vi må bare gjøre mer sånn og slik og så blir det sikkert fint. Det er vondt å skulle bryte opp barn, derfor sitter naturlig nok en slik beslutning langt inne. Vi har gått til rådgivning noen timer, for jeg har blant annet vært veldig sliten av at han har jobbet så mye og sliter med fysiske plager, forholdet vårt har fått liten egen oppmerksomhet osv. Men jeg ser at det ikke endrer noen ting. Uansett hvordan jeg vrir og vender på det så klarer jeg ikke å stable kjærlige følelser på beina. Noen jeg jo ser at han lider sterkt under. Samtidig så vil han ikke la meg gå.

Dette går så utrolig utover hvordan jeg har det. Jeg klarer jo ikke å glede meg over noe som helst ordentlig. Alt føles så grelt på en måte. Når jeg snakker med andre så merker jeg at kreftene for å holde sammen er enorme, alle oppfrodrer jo til det, gresset er ikke grønnere osv. Men kontrasten til min opplevde hverdag blir så stor.

Jeg synes heller ikke at han fortjener dette. Han fortjener jo noen som synes at han er skogens konge og elsker og begjærer han. Det opplever han ikke fra meg, og det er vel feil det og? Det er vel ikke bare egoistisk av meg å gå? Hadde jeg kunnet sette mine egne behov til side og bare sagt at jeg ikke er viktig for endel år, så hadde det vært et offer jeg kunne tatt stilling til. Men jeg lever jo i et samspill. Som blir en tris historie.

Noen råd?

[Gjest dioxide]

Bare for å få det sagt; Barn har det mye bedre med lykkelige foreldre som lever fra hverandre, enn ulykkelige foreldre som lever sammen.

Du kan for eksempel la barna overnatte hos evt. besteforeldre en helg, mens dere tar en stor opprydding i følelser og usagte ord.

Gå inn for å ha en voksen, rolig samtale uten at det skal føre til krangling. Tårer er selvfølgelig lov, da dette er å forvente.

Du kan f.eks spørre han om hvordan han virkelig føler det. Om han egentlig bare er redd for å bli alene, om han ikke ser de negative aspektene ved forholdet.

Hvis han på grunnlag av slike ledende spørsmål får litt mer forståelse for situasjonen kan du begynne med å fortelle om din opplevelse av forholdet, at dette ikke er bra for deg o.l.

Hvis du er ulykkelig er det ingen som får noe godt ut av det, verken deg, din mann eller barna.

[Emoticon]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Utrolig kjipt når følelsene ikke lenger er der. Man vil jo så gjerne, prøver og prøver, men følelsene lar seg jo ikke styre. Det var først og fremst jeg som følte at jeg manglet de riktige følelsene. Vi gikk til rådgivning, og etter en stund innså vi begge at dette ikke kunne fortsette. Ingen av oss ønsket et brudd, men vi ville heller ikke leve i et dødt forhold. Hvis dere ikke klarer å det til å fungere igjen, håper jeg han også innser at det ikke er bra for noen å leve slik. Et brudd er uansett vondt, men tross alt litt enklere dersom begge innser at det er eneste løsningen. Det gjorde ihvertfall vårt brudd lettere.

I tillegg til rådgivningen snakket vi mye oss imellom, det hjalp oss til å bli mer klar over hvilke følelser vi hadde (og ikke hadde...!). Så jeg har egentlig ikke så mange gode råd, men jeg tror at å snakke skikkelig sammen alltid vil være et bra sted å begynne. Lykke til!

[Gjest TS]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Utrolig kjipt når følelsene ikke lenger er der. Man vil jo så gjerne, prøver og prøver, men følelsene lar seg jo ikke styre. Det var først og fremst jeg som følte at jeg manglet de riktige følelsene. Vi gikk til rådgivning, og etter en stund innså vi begge at dette ikke kunne fortsette. Ingen av oss ønsket et brudd, men vi ville heller ikke leve i et dødt forhold. Hvis dere ikke klarer å det til å fungere igjen, håper jeg han også innser at det ikke er bra for noen å leve slik. Et brudd er uansett vondt, men tross alt litt enklere dersom begge innser at det er eneste løsningen. Det gjorde ihvertfall vårt brudd lettere.

I tillegg til rådgivningen snakket vi mye oss imellom, det hjalp oss til å bli mer klar over hvilke følelser vi hadde (og ikke hadde...!). Så jeg har egentlig ikke så mange gode råd, men jeg tror at å snakke skikkelig sammen alltid vil være et bra sted å begynne. Lykke til!

Takk for svar. Jeg hadde også håpet at han skulle se sannheten i øynene, men han gjør nok ikke det. Resultatet er at jeg tar opp situasjonen etter å ha mannet meg skikkelig opp, men så klarer jeg ikke å ta det endelige steget. Det skal så lite til for å snakke meg tilbake. Jeg synes jo også at det er så vondt å se og håndtere hans reaksjon når jeg tar det opp, for jeg har jo ingen som helst lyst til å påføre han smerte. Men nå føler jeg stadig oftere at jeg bare sviker meg selv, at alle disse rundene bare handler om en utsettelse av noe som kjennes som uunngåelig. Vi snakker sammen en stund, og så glir vi bort fra hverandre igjen og alt handler bare om praktiske gjøremål.

Nei, føler at jeg har kastet bort så mye tid både for meg selv og for han. Feil bruk av energi.