Flytte sammen med mann med barn på heltid eller ei?

[Gjest Gjest]

Kjæreste har begynt å ymte frampå om å flytte sammen. Han har to barn på heltid som jeg kommer godt overens med. Jeg må innrømme jeg veier litt for og i mot pga barna. Jeg har ikke barn fra før. Jeg har passet en del barn i yngre alder, men bortsett fra et år som au pair i USA har jeg aldri bodd med barn 24/7. Men jeg vet jo selvfølgelig at å flytte sammen med dem innebærer mindre alenetid og frihet for meg. Situasjonen er slik akkurat nå at han ikke kan regne med hjelp og avlastning av barnas mor, uvisst hvor lenge det vil vare.

Da lurer jeg på, hva plikter jeg å ta på meg av ansvar og plikter overfor disse barna når moren ikke stiller opp. Jeg tenker for eksempel på om barna er syke. Er det forventet at jeg skal være hjemme fra jobb for å være hjemme med dem dersom far ikke kan? Eller må far ordne seg på annen måte? Det er jo ikke slik at jeg legitimt kan krysse av for "hjemme med sykt barn" på egenmeldingen fordi jeg bor i en husholdning med barn som ikke er mine?

Selv syns jeg det er rimelig at vi deler 50/50 på husleien selv om han har med barn fra tidligere forhold, og at jeg også er med på sørge for mat på bordet. Men hva mer er det naturlig at jeg bidrar med når det gjelder barna?

Jeg føler at det er så mye jeg bør tenke på, men samtidig har jeg så lyst til å flytte sammen med dem at jeg kanskje ikke ser alt som følger med dette?

Hva mer bør jeg tenke på?

[Gjest Gjest]

Kjæreste har begynt å ymte frampå om å flytte sammen. Han har to barn på heltid som jeg kommer godt overens med. Jeg må innrømme jeg veier litt for og i mot pga barna. Jeg har ikke barn fra før. Jeg har passet en del barn i yngre alder, men bortsett fra et år som au pair i USA har jeg aldri bodd med barn 24/7. Men jeg vet jo selvfølgelig at å flytte sammen med dem innebærer mindre alenetid og frihet for meg. Situasjonen er slik akkurat nå at han ikke kan regne med hjelp og avlastning av barnas mor, uvisst hvor lenge det vil vare.

Da lurer jeg på, hva plikter jeg å ta på meg av ansvar og plikter overfor disse barna når moren ikke stiller opp. Jeg tenker for eksempel på om barna er syke. Er det forventet at jeg skal være hjemme fra jobb for å være hjemme med dem dersom far ikke kan? Eller må far ordne seg på annen måte? Det er jo ikke slik at jeg legitimt kan krysse av for "hjemme med sykt barn" på egenmeldingen fordi jeg bor i en husholdning med barn som ikke er mine?

Selv syns jeg det er rimelig at vi deler 50/50 på husleien selv om han har med barn fra tidligere forhold, og at jeg også er med på sørge for mat på bordet. Men hva mer er det naturlig at jeg bidrar med når det gjelder barna?

Jeg føler at det er så mye jeg bør tenke på, men samtidig har jeg så lyst til å flytte sammen med dem at jeg kanskje ikke ser alt som følger med dette?

Hva mer bør jeg tenke på?

Forventet? Det vil vel falle seg naturlig etterhvert. Du blir stilt på en del prøver....tro du meg. Alt går greit,så lenge man svever på en rosa sky i forelskelse. det gjelder forresten egne barn også. Kasje tenke litt lengre frem i tid..om når det kommer egne barn...

Kansje du skal prøve å prøveflytteinn<+ <en uke,eller mnd i gangen.

Hva vil være naurlig for deg?

blir du sittende i sofa og file negler når far vasker klær,stryker for å ha klar til dagen etterpå? hjelpe med lekser,følge til fritidsaktiviteter? lage barnebursdag. unger som ikke vil legge seg, lite egntid med kjæresste. bla bla bla.

Du kunne tenkt deg en helg alene for å puste ut...men nei.

ferier skal barna være med, det kommer venner som skal overnatte, dere får ikke lagt dere for ungene er ikke kommet hjem, kanse du har fått et lite barn selv,er sliten og trenger kansje hvile,men det er to andre aktive unger i hus..

Ikke lett.

Jeg kan snu dette. Jeg hadde to barn, far ute av bildet, så ingen avlastning.

Da hverdagen kom,protesterte barna,teste min mann. <ikke lett nei.

Han bidro veldig mye, som om det skulle vert sine egne. kjørte,bringte,hjalp til med lekser,lærte de å fikse sykler osv.

Vi delte på utgifter...det skulle bli oss osv.

Når man finner en partner med barn, så må man ta hele pakken, og det følger faktisk en del jobb med.

Ja, du kan skrive egendager. du bor med mann og barn. At du ikke har født disse barna, spiller ingen rolle.

[Gjest Gjest]

Ja, du kan skrive egendager. du bor med mann og barn. At du ikke har født disse barna, spiller ingen rolle.

Du kan selvsagt ikke skrive egendager, med mindre du adopterer barna.

Du skal heller ikke betale for underhold av hans barn. Han skal betale mat og andre husutgifter for seg selv og sine to barn, du betaler for deg, dvs han skal betale 3 x mer enn deg.

Jeg vil råde dere til å ha klare økonomiske avtaler før dere flytter sammen. Dessuten må du vurdere om du er rede til å legge friheten din på hylla. Med 2 barn i huset blir det lite tid til egenaktiviteter (det kommer jo an på hvor gamle og selvstendige barna er da..).

Dessuten bør du vel finne ut av om han er interessert i å få flere barn? For det ønsker du vel på sikt, mens han kanskje er eldre og ferdig med barneproduskjon?

Hvis du er ung og har det godt alene, syns jeg ikke du bør forhaste deg med å flytte sammen med en som har barn fra et tidligere forhold.

[Gjest ts]

Forventet? Det vil vel falle seg naturlig etterhvert. Du blir stilt på en del prøver....tro du meg. Alt går greit,så lenge man svever på en rosa sky i forelskelse. det gjelder forresten egne barn også. Kasje tenke litt lengre frem i tid..om når det kommer egne barn...

Kansje du skal prøve å prøveflytteinn<+ <en uke,eller mnd i gangen.

Hva vil være naurlig for deg?

blir du sittende i sofa og file negler når far vasker klær,stryker for å ha klar til dagen etterpå? hjelpe med lekser,følge til fritidsaktiviteter? lage barnebursdag. unger som ikke vil legge seg, lite egntid med kjæresste. bla bla bla.

Du kunne tenkt deg en helg alene for å puste ut...men nei.

ferier skal barna være med, det kommer venner som skal overnatte, dere får ikke lagt dere for ungene er ikke kommet hjem, kanse du har fått et lite barn selv,er sliten og trenger kansje hvile,men det er to andre aktive unger i hus..

Ikke lett.

Jeg kan snu dette. Jeg hadde to barn, far ute av bildet, så ingen avlastning.

Da hverdagen kom,protesterte barna,teste min mann. <ikke lett nei.

Han bidro veldig mye, som om det skulle vert sine egne. kjørte,bringte,hjalp til med lekser,lærte de å fikse sykler osv.

Vi delte på utgifter...det skulle bli oss osv.

Når man finner en partner med barn, så må man ta hele pakken, og det følger faktisk en del jobb med.

Ja, du kan skrive egendager. du bor med mann og barn. At du ikke har født disse barna, spiller ingen rolle.

Takk for svar

Det er ikke selvsagt at det var det jeg mente, så jeg burde skrevet det. Men jeg skal selvfølgelig ikke sitte på baken mens far gjør alt husarbeid. Jeg tar det som en selvfølge at om jeg skal vaske mine klær, vasker jeg alles klær osv. Og være med i hverdagen med leksehjelp og kjøring og ting og tang. Hadde jeg bare sittet i sofaen og ventet på min tid med ham, tror jeg neppe han hadde holdt ut særlig lenge

[Gjest Gjest]

Du kan selvsagt ikke skrive egendager, med mindre du adopterer barna.

Du skal heller ikke betale for underhold av hans barn. Han skal betale mat og andre husutgifter for seg selv og sine to barn, du betaler for deg, dvs han skal betale 3 x mer enn deg.

Jeg vil råde dere til å ha klare økonomiske avtaler før dere flytter sammen. Dessuten må du vurdere om du er rede til å legge friheten din på hylla. Med 2 barn i huset blir det lite tid til egenaktiviteter (det kommer jo an på hvor gamle og selvstendige barna er da..).

Dessuten bør du vel finne ut av om han er interessert i å få flere barn? For det ønsker du vel på sikt, mens han kanskje er eldre og ferdig med barneproduskjon?

Hvis du er ung og har det godt alene, syns jeg ikke du bør forhaste deg med å flytte sammen med en som har barn fra et tidligere forhold.

Ja, det var det jeg mente. Jeg har vel ikke automatisk egenmeldingsdager med sykt barn når de ikke er "mine" på papiret.

Barna er sju og tolv, så ikke helt små. Han er 45 og vil ikke flere barn, og jeg er 29 og kan ikke få barn, så den saken er jo grei. Det blir de to og ingen flere.

Tja, jeg har det vel godt alene, men det er ensomt i blant. Særlig ferier. Misunner av og til venninnene mine som har barn og alltid noen å komme hjem til, og en armkrok å sitte i om kvelden. Selv om jeg ser jo også utfordringene med å ha egne barn, og de blir vel kanskje større når barna ikke er mine egne.

Tror ikke jeg har samvittighet til å la han betale 3 ganger mer enn jeg, ikke noe jeg klarer å være konsekvent på tror jeg. Men vi får snakke om den biten en god del nærmere.

[Gjest Gjest]

Får håpe du er klar for morsrollen for det er det du går inn i..når du går inn i en barnefamilie.

Og når det er barn 24 timer i døgnet..så kan du regne med at du blir sliten...er ikke uten grunn at det er tøft for de fleste og ekteskaper knaker inn i kriser...

Kommer jo ann på hvor gamle barna hans er...men barn er krevende og barn kommer først...din hverdag blir å måtte falle inn under deres behov.

Det er krevende tøft, men også en berikelse..men da må man også være klar over hva man faktisk går inn i, og ikke forvente at man skal fortsett sitt " singelliv".

Tror nok du kommer til å bli overasket over hvor krevende faktisk er...men er forventningene dine i samsvar med hva det vil si å ha barn i huset...så tilpasser du deg...i tillegg kan ofte barna oppleve sjalusi og usikkerhet ovenfor den nye som flytter inn, også rundt din autoritet og din rolle.

Og så får du nok både eksen og hele hennes familie, besteforeldre tanter onkler etc å forholde det til med tiden også...som er naturlig..da det er barnas familie.

Men de kan være hyggelige de.

Du flytter ikke inn sammens med en persons behov som du må tilpasse deg...men flere.

Småbarns foreldre har en hektisk hverdag..man går fra kjæreste til ansvarsperson..og det er en jobb..med mange plikter.

I tillegg kan det bli svært tungt hvis dette forholdet ikke varer...da du knytter deg til barn du ikke har noen rettigheter til å se igjen.

Synes du skal være veldig sikker før du flytter inn, da det er barn med i bildet, som trenger stabilitet og trygghet..så ta det rolig og bli godt kjent med barna først.

Men når det er sagt er det mye glede i det også, så lenge man har riktig innstilning og er en omsorgsperson.

[Modic]

Vi er en familie på fire: det er meg, min samboer, og hans to barn på 7 og 9 år. De bor hos oss fast, men er hos moren annenhver helg og deler av feriene.

Hos oss gjør vi det som om det skulle vært felles barn: arbeid og utgifter deles likt. Jeg er heltidsstudent etter mange år i arbeidslivet, og dermed hender det like ofte at jeg er hjemme med sykt barn, som han. Kommer an på hvem det er enklest for den aktuelle dagen.

Hos oss er det ikke hverdagen innenfor husets fire vegger som er kilden til konflikter, men barnas mor. Jeg mener ikke å skremme deg, men i vårt tilfelle er det til tider svært vanskelig. Jeg har vært stemor tidligere, og aldri vært bori maken - derfor tror jeg det er svært personavhengig. Det trenger absolutt ikke være konfliktfylt!

Grunnen til at jeg nevner det, er at det er en side av saken jeg aldri tenkte over før jeg flyttet inn, siden jeg som sagt har vært stemor tidligere og opplevde det problemfritt.

Edit: Ang. utgifter: Det blir feil å si at det deles likt, for som student har jeg mindre penger å rutte med enn han. Men vi ser ikke på hvem som betaler hva! Mat, regninger, lån osv - alt skal betales. Jeg betaler f.eks. mat når jeg har penger, også må han betale når jeg ikke har. Kommer jeg over barneklær på tilbud, eller er i nærheten av en butikk og vet at de trenger noe, så kjøper jeg jo det selv om barna ikke er mine biologisk sett. Skjønner??

Endret 20. mars 2009 av Modic

[Gjest en mor]

Vil bare opplyse om at man har rett på å være hjemme med lønn med sykt barn fram til barnet fyller 12 år. Men en 12 åring greier stort sett å være hjemme alene ved vanlig sykdom.

[Gjest Lille-pus]

Lurt å tenke over et par "småting" først.

Hvor lenge har han vært aleneforsørger (les: bodd alene med barna ?)

Er boet han eventuelt hadde med barnas mor delt ?

Du nevner husleien som dere i så tilfellet tenker dele 50/50, men hvem eier huset / leiligheten ? Du er litt yngre enn ham, og kan statistisk sett regne med å leve lenger.

Så lenge dere er samboere så vil du være ganske så rettsløs dersom du ikke eier noe og han skulle falle fra.

Det er stor forskjell på å vaske alle klær og å vaske sine klær. Der du har et par snaut halvfulle maskiner et par ganger i uken alene så må du regne med at det i snitt blir en maskin per dag.

Du vil sikkert få lyst til å skjemme bort ungene hans litt. Bare pass deg så det ikke blir deg som sitter med alle utgiftene til å kle barna.

Så er det ting de liker, og ting de ikke liker (gjerne det beste du vet, men kan dere ha det til middag da ?)

Hvem rydder og vasker hver uke ? Gjør han det selv i dag ? Vil han fortsette med gjøre det, eller regner han med at du skal ta det ?

Mener ikke å være bare negativ. Det kan gå aldeles utmerket.

Dersom det ikke er så veldig lang avstand mellom dere så ville jeg iallefall beholdt min leilighet, og prøve-bodd med dem et års tid før jeg bestemte meg.

Å prøvebo en måned tror jeg blir for kort tid til å se hvordan dette utvikler seg.

Men, det er bare mine dyrkjøpte råd.

[Chakoya]

Mange gode råd her. Tenkte bare å legge til at du bør huske å skrive samboerkontrakt for din egen del bare just in case dersom du eventuelt skulle gå inn i et samboerskap

Samboeravtale - Hvordan og hvorfor?

Skriv en forpliktende samboeravtale - anbefaler advokaten

Samboeravtale - Dagbladet

Testament kan også være lurt å skrive enkelte ganger dersom man vurderer å gå inn i et samboerskap med noen.

Dersom det ikke er så veldig lang avstand mellom dere så ville jeg iallefall beholdt min leilighet, og prøve-bodd med dem et års tid før jeg bestemte meg.

Å prøvebo en måned tror jeg blir for kort tid til å se hvordan dette utvikler seg.

Men, det er bare mine dyrkjøpte råd.

Veldig lurt!

Ikke si ifra deg leiligheten med en eneste gang. Ha den som sikkerhet i tilfelle ting ikke blir helt som man forestiller seg.

Endret 20. mars 2009 av Chakoya

[Gjest Gjest]

Anbefaler også som flere andre her at har du egen leilighet så lei den ut for et år eller to. Da har du alltid en retrettmulighet dersom ting skjærer seg. Jeg erfarte det etter to år og var veldig glad for at jeg hadde et sted å flytte til som jeg kjente.

[Gjest Gjest]

Takker for enda flere råd

Jeg skal ikke flytte inn i hans nåværende bosted, begge skal flytte. Det lille vi har tenkt så langt er å leie i begynnelsen for å se hvordan det går. Akkurat nå bor vi så langt fra hverandre at å prøvebo hos dem blir umulig pga jobben min.

Han har ikke hatt barna så mange måneder enda, så han er jo også fortsatt i en overgangsperiode... og så blir det flytting for barna igjen, så det blir vanskelig i begynnelsen det vet jeg.Forholdet til barnas mor kan nok også bli konfliktfylt da hun overhodet ikke er til å stole på ang samværet med barna.

Jeg har tenkt mye de siste dagene, og jeg er VELDIG betenkt. Har veldig lyst og i neste sekund har jeg ikke så mye lyst likevel. Vet ikke om det er riktig overfor ungene å gjøre dette for å prøve oss frem liksom. Skjønt de skal flytte uansett om det er med eller uten meg.

Spørs om det ikke er bedre å ha ham bare som kjæreste en stund til...... hmmmm...

[Gjest Gjest_damen_*]

Jeg er mamma til 2, og ble skilt for litt over ett år siden.

Det som får meg til å bli betenkt på dine vegne er det du sier i den siste posten din; at han ikke har bodd alene med barna så lenge. Erfaringsmessig så kan jeg fortelle at det tar ca ett års tid før man har fått innarbeidet en rutine med skole, treninger, henting, kjøring, ferier og helger.

Det andre er at han vil "ta" barna fra hjemmet sitt og leie en bolig for å prøvebo... Ikke et godt tegn i min bok. Fra mitt ståsted er maks forutsigbarhet det beste når du har unger, og ikke (om det kan unngås) flyttinger og prøveprosjekter med ny samboer.

Så nevner du dette med barnas mor som en potesiell kilde til konflikter. Trust me; det kan bli tøft for dere som par. Din evt mann må forholde seg til henne uansett hvordan man snur og vender på det. Vil du sitte i midten der?

Hvis du er i tvil så er det fordi magefølelsen din forsøker å fortelle deg noe.

Personlig ville jeg absolutt ikke ha gjort det. Det høres for "løst" ut, og jeg tror at overgangen fra å være aleneboende, barnløs student til heltids stemor for 2 barn i en situasjon der rutiner ikke er inne midt oppi en flytting kan bli tøffere enn du hadde forestilt deg.

Vent litt til du...

[Gjest Gjest]

Kjæreste har begynt å ymte frampå om å flytte sammen. Han har to barn på heltid som jeg kommer godt overens med. Jeg må innrømme jeg veier litt for og i mot pga barna. Jeg har ikke barn fra før. Jeg har passet en del barn i yngre alder, men bortsett fra et år som au pair i USA har jeg aldri bodd med barn 24/7. Men jeg vet jo selvfølgelig at å flytte sammen med dem innebærer mindre alenetid og frihet for meg. Situasjonen er slik akkurat nå at han ikke kan regne med hjelp og avlastning av barnas mor, uvisst hvor lenge det vil vare.

Da lurer jeg på, hva plikter jeg å ta på meg av ansvar og plikter overfor disse barna når moren ikke stiller opp. Jeg tenker for eksempel på om barna er syke. Er det forventet at jeg skal være hjemme fra jobb for å være hjemme med dem dersom far ikke kan? Eller må far ordne seg på annen måte? Det er jo ikke slik at jeg legitimt kan krysse av for "hjemme med sykt barn" på egenmeldingen fordi jeg bor i en husholdning med barn som ikke er mine?

Selv syns jeg det er rimelig at vi deler 50/50 på husleien selv om han har med barn fra tidligere forhold, og at jeg også er med på sørge for mat på bordet. Men hva mer er det naturlig at jeg bidrar med når det gjelder barna?

Jeg føler at det er så mye jeg bør tenke på, men samtidig har jeg så lyst til å flytte sammen med dem at jeg kanskje ikke ser alt som følger med dette?

Hva mer bør jeg tenke på?

Dersom det er kort tid siden bruddet, så hadde jeg drøyd det litt. Både for meg selv og for ungenes skyld. Det er ikke sååå farlig å ha en kjæreste, en samboer kan fort bli litt mye for barna. Evt hadde jeg flyttet nærmere, sånn at jeg hadde kunnet tatt del i deres liv en periode.

Forbered deg på at du har barn du skal ha ansvar for på fulltid, og du skal ha omsorg, kjærlighet og utgifter. Du skal dele tiden med kjæresten din og dem i flere år. De trenger stabilitet og trygghet, ikke å bli revet opp med roten gang etter gang - å flytte er traumatisk for et barn med skilte foreldre, det kaniallfall være det.

Forbered deg også på at det kan bli tøfft, men hyggelig:) Jeg har selv en stesønn, og familien er hel når han er her. Ellers mangler det noe, selv om vi greier det bra. Skal sies at vår gutt bor mest hos mamma, men vi har god og fin kontakt - så situasjonen er på ingen måte lik.

Ang sykebarndager, så kan du sikkert høre med NAV om du kan få overført noen på deg om dere skal bo sammen, og siden mor er noe ustabil.

Barn er en berikelse, og jeg tror at dersom dere snakker godt gjennom tema som økonomi, grensesetting, arbeidsfordeling, medbestemmelse osv på forhånd og underveis - så vil dere kunne få et godt samliv, med både motbakker og svinger på veien. Men det er jo sånn ting er:)

Ikke minst kommer det nok mye an på deg selv - din innstilling og dine grenser. Kjenn godt etter hva du vil, og se om det kan forenes med hans - og ikke minst ungenes. Ta det sakte og informer gjerne barna underveis, sånn at ting ikke kommer som et sjokk på dem.

Lykke til!

[Gjest Lille-pus]

Takker for enda flere råd

Jeg skal ikke flytte inn i hans nåværende bosted, begge skal flytte. Det lille vi har tenkt så langt er å leie i begynnelsen for å se hvordan det går. Akkurat nå bor vi så langt fra hverandre at å prøvebo hos dem blir umulig pga jobben min.

Han har ikke hatt barna så mange måneder enda, så han er jo også fortsatt i en overgangsperiode... og så blir det flytting for barna igjen, så det blir vanskelig i begynnelsen det vet jeg.Forholdet til barnas mor kan nok også bli konfliktfylt da hun overhodet ikke er til å stole på ang samværet med barna.

Jeg har tenkt mye de siste dagene, og jeg er VELDIG betenkt. Har veldig lyst og i neste sekund har jeg ikke så mye lyst likevel. Vet ikke om det er riktig overfor ungene å gjøre dette for å prøve oss frem liksom. Skjønt de skal flytte uansett om det er med eller uten meg.

Spørs om det ikke er bedre å ha ham bare som kjæreste en stund til...... hmmmm...

Jeg ville ventet litt jeg tror jeg

Både fordi han bare har vært alene med barna noen få måneder, og (ikke minst) fordi dere begge to må skaffe nye jobber og finne sted å bo. Skulle det ikke funke så blir det vanskelig å "bare" reise tilbake....

Unnskyld om du blir sint nå, men det kan høres ut som han har litt vel mye hastverk.

Synes du skal ha ham som kjæreste en stund til jeg, og så får du se om du får lyst til å være med siden. Føler meg ikke helt sikker på om de kommer til å flytte, utifra det jeg forstår mellom linjene her.

Lag deg en bruker og send meg en PM om du får lyst til å snakke litt

Endret 22. mars 2009 av Lille-pus

[Gjest mine og våre barn..]

Du kan selvsagt ikke skrive egendager, med mindre du adopterer barna.

Du skal heller ikke betale for underhold av hans barn. Han skal betale mat og andre husutgifter for seg selv og sine to barn, du betaler for deg, dvs han skal betale 3 x mer enn deg.

Jeg vil råde dere til å ha klare økonomiske avtaler før dere flytter sammen. Dessuten må du vurdere om du er rede til å legge friheten din på hylla. Med 2 barn i huset blir det lite tid til egenaktiviteter (det kommer jo an på hvor gamle og selvstendige barna er da..).

Dessuten bør du vel finne ut av om han er interessert i å få flere barn? For det ønsker du vel på sikt, mens han kanskje er eldre og ferdig med barneproduskjon?

Hvis du er ung og har det godt alene, syns jeg ikke du bør forhaste deg med å flytte sammen med en som har barn fra et tidligere forhold.

I den virkelige verden fungerer det ikke slik. Bor man sammen som en familie så er det vel det samme hvem som betaler hva. Jeg bruker å si at alt går til familien AS;-) Jeg har to barn fra før og vi har to barn sammen. Samboeren min kan gjerne betale bidrag for mitt barn (som bor hos faren sin), jeg kan banke ned på scooterlånet hans hvis jeg skulle ha ekstra mye penger en mnd. Det er jo uansett bare penger. Sålenge man har tak over hodet og mat på bordet, så går det greit. Den som har penger betaler.