Virker som det går mot slutten

[Gjest utlogget nå]

Jeg og min kjære har vært sammen i 10 mnd nå, bodd sammen i 4-5 mnd ca..

Jeg flyttet inn til han etter ganske kort tid, da vi hadde det så perfekt sammen som det gikk ann å få...

Og trodde aldri jeg skulle stå her i dag.. nesten rive av meg håret.. sitter med en vond indre uro...

Før var han den som stadig ville finne på ting sammen med meg, han planla fremtiden vår, det var vi.. ikke meg og deg, han var kansje litt sjalu av seg, vi hadde mye sex, satt og pratet med hverandre til sent på natt med en god flaske med vin. Alt fra følelser, til hvor heldige vi var som hadde hverandre til å snakke om fremtid, drømmer... Alt egentlig....

Det kriblet i magen min hele tiden, han fortalte meg flere ganger om dagen hvor høyt han elsket meg, han sa hyggelige ting til meg hver dag, han inkluderte meg i alt... Jeg har aldri hatt det så bra før..

Nå om dagen, så vet jeg at han har mye å gjøre, han holder på med oppussing, under noe tidspress... Det holdt han også på med når jeg flyttet inn, men han var likevel en utrolig kjæreste fordet...

Oppførselen hans mot meg siste måneden gjør meg svært forvirret... Han er vanskelig å prate med.. som en lukket bok, sier sjelden ifra hvis det er noe som plager han lenger... Syns han var lettere å kommunisere med og at han åpnet seg mer før mot meg.

Jeg får ingen hyggelige meldinger på telefonen min lenger, han sier kjapt at han elsker meg og gir meg et tørt nattanuss før han sovner om natta.

Han sier aldri noen hyggelige ting til meg lenger.. Han vil sjelden finne på noe, men hvis han blir bedte med på en fest av noen andre, så har han masse av tid og drar ut på det. Han koser aldri med meg lenger, før så holdt han alltid rundt meg i sofaen og koste og strøyk på meg hele tiden... Han har stoppet å inkludere meg i ting virker det som.. Faren hans hadde bursdag for noen uker siden, og familien hans spiste middag der.. Han ba meg ikke med dit engang, kan være fordi det var rett etter jobb, og foreldrene hans bor på vei hjem fra jobben hans, men jeg hadde da gladelig kjørt for å ta del ibursdagen..

Sex har vi jo innimellom, men det er det eneste intime tingen vi deler, selv om jeg ikke har så lyst på, fordi det er så vanskelige tider mellom oss, så gjør jeg det fordet... bare for å komme nær han, og at han skal ta på meg..

jeg prøver å kose med han, men føler ikke at jeg får så mye respons.. Jeg prøver å si hyggelige ting til han.. men får ikke noe respons der heller.. Jeg gjør hyggelige ting for han (kjøper blomster, skriver kort, skriver en hyggelig notislapp på døra om morgningen hvor det står at jeg elsker han) Virker som han blir gla for det, men han tar ikke vare på noe av det.. Kortet ble bare liggende å slenge.. Så jeg ble såpass lei meg at jeg bare kastet det.. Lappen hang på døra i nesten et døgn før jeg tok den ned... kansje vi damer er annerledes der? jeg har tatt vare av alt det han har gitt meg, til og med en krøllete konvulutt hvor han ønsket meg en fin dag og at han elsket meg..

Som dere kansje ser.. Så er det en ganske drastisk forandring... Har tatt det opp med han flere ganger.. Det skjer ingenting.. Har lært meg at det kansje er bare best å fortrenge alt sammen.. Og har gjort det siste tiden, men jeg klarer ikke å holde på alt lenger nå føler jeg...

Ting blir jo ikke så mye bedre om jeg tar dette opp med han gang på gang på gang... Da blir jeg jo bare en masete kjerring.. Det er det siste jeg vil..

vet at dere kansje vil komme med råd at jeg bare burde gå.. Flytte ut... Men jeg kvier meg... Har aldri hatt det så bra som vi hadde det før, og venter kansje på den tiden igjen.. Jeg elsker han virkelig, jeg ofrer alt for han.. Gir alt av meg selv til han.. Det er tungt å få fingern tilbake hele tiden...

Nå i det siste.. Så har jeg vært lite pratsom, ikke ringt han noe utenom nødvendig, ikke sendt koselige meldinger, ikke tatt intiativet til sex, eller kos.. Men virker som det nesten er likegyldig også...

Det som slår meg her.. Enten.. Så har han vært utro, møtt en annen, eller har rett og slett for mye å gjøre at han ikke orker noe mer enn det..

Vi skal ta en prat i kveld, håper på mirakler der, men jeg tviler... Får vel bare høre at han har mye å tenke på om dagen...

Noen råd??

Tokk for at du tok deg tid til å lese dette...

[Gjest Gjest]

Det er vel ingen trøst, men et forhold som allerede etter 10 mnd havner i den situasjonen dere er, betyr bare at du skal være glad for at det ikke inntrer om 5-6 år med barn osv.

Dere er jo frie og franke nå til å gå videre i livet.

Åssen kan dere forresten ha vært sammen kun 10 mnd, og likevel virker det som dere har bodd sammen lenge, dvs det meste av tiden? Litt forhastet sammenflytting kanskje?

[Gjest Gjest]

Kan være at han går rundt og tenker på noe. Ikke lett å vite hva det er, men en ting som er klart er at du ikke får vite det hvis du ikke spør :-)

Håper du blir klokere etter praten dere skal ha, for det er veldig vondt å gå rundt og ikke vite.

Lykke til ihvertfall :-)

[lovenemo]

Hmh, jeg tror at problemet her er at dere har flyttet sammen for tidlig. Det å flytte sammen er noe stort. Selv om man kanskje tilbringer 90 % av tiden sammen selv om man bor i hver sin leilighet, så blir det en gigantisk omstilling når man flytter sammen. Kanskje det er best om dere bor hver for dere en periode, men likevel fortsetter forholdet. Går det tilbake til hvordan det var, så vet du jo hva problemet er - dere er bare ikke klare for å bo sammen enda. Etter å ha vært sammen i 5-6 mnd'er kjenner man ikke hverandre godt nok til å flytte sammen, mener jeg. Jeg flytta sammen med min etter 8 mnd'er, og det var fortsatt for tidlig, men det ble nå slik.

[Gjest Ts]

Jeg tror ikke at det er det som er svaret her... Vi har kjent hverandre ganske lenge før vi ble sammen.. 1 års tid eller noe.. Vi brukte også lang tid før vi ble sammen.

Vi hadde det også fantastisk bra sammen når vi hadde bodd sammen i 2-3 mnd tid, så plutselig ble det en helomvending på dagen...

Tror ikke det er noen fasit om når man kan flytte sammen... Jeg har bodd sammen 2 stk før.. Han ene var jeg sammen med i 8 år, var sammen i 5 år før vi flyttet sammen.. Det tok slutt.. Han før min kjære var jeg sammen i 1,5 år før vi flyttet sammen, ble slutt 2 mnd etter...

[Gjest LanaLane]

Vet du hva, sånn var min kjæreste også noen måneder inni samboerskapet. Jeg prøvde alt det du prøvde,uten respons. Til slutt så satte jeg hardt mot hardt og spurte hva i hel*** som foregikk og han hadde ikke merka noenting.

Han hadde bare mye å tenke på og ville ikke åpne seg. Men vi satte oss ned og etter mange tårer, litt kjefting og MYE frustrasjon så kom vi fram til at vi bare reagerte forskjellig.

Jeg trenger folk rundt meg når jeg har det vanskelig, han liker seg best for seg selv. Men jeg sa til ham at "jeg trenger at du trenger meg!" og han forsto det. Siden han alltid var der for meg så ville jeg være der for ham.

Vi flytta sammen etter 5 mnd(hadde egentlig bodd sammen fra dag 1,da jeg lå over hver natt og var der hele dagen og brukte mitt sted som lagringsplass), og det kan være at han har en overgangsperiode. Det å bli samboer er ingen enkel ting, det er så mye som skal klaffe.

Du må nok bare ta en skikkelig oppvask og få ham til å forstå at du trenger en sms i ny og ne, du trenger å bli inkludert(for ham er kanskje ikke en familiebursdag mer spesielt enn en middag,det er det ikke for min kjære), du trenger å bli kost med, holdt rundt, selv om dere er kommet til hverdagen.

Det kan være han bare ikke har innsett at det faktisk går an å være kosemosete kjærester selv om dere bor sammen. Lykke til

[Gjest ts]

Takk for et godt og utfyllende svar!

Du har rett i det su sa til din samboer "jeg trenger at du trenger meg", var ganske godt beskrevet om hvordan jeg føler ting...

Eneste som holder meg igjen fra å pakke sakene mine og forholdet ned i en eske, er at han fortsatt sier at han elsker meg før han legger seg, og det at vi hadde det så utrolig fint før...

Men så slår det meg... Elsker han meg enda?? Alt det han gjør... Tyder på at han har mistet mye følelser.. At han kansje ikke elsker meg lenger..

Han er en type "einstøing" som ikke ofrer alt for en dame.. Til en viss grad, så gjør han det. Men tror ikke han ville holdt meg igjen og kjempet hardt for det forholdet her hadde jeg sagt at jeg ikke ville mer..

Ikke at jeg ber han om å ta meg tilbake gjør jeg det slutt, men er redd for, sånn som ting er nå.. At han hadde sagt "Ok, håper vi kan være venner"

[Hilde Christina]

Men, har du pratet med ham om det? Hjelper jo lite å spekulere her når han er den eneste som sitter med fasiten.

[Gjest ts]

Men, har du pratet med ham om det? Hjelper jo lite å spekulere her når han er den eneste som sitter med fasiten.

Hvis du leser første innlegg, så ser du at jeg ikke har pratet med han og hvorfor.

[Gjest LanaLane]

Det vanskeligste her blir vel å få ham til å forstå at du virkelig mener alvor denne gangen.

Sett deg ned, skru av TVen og alle distraksjoner, bort med mobiler, skru dem av av av. Gutter skjønner som regel ikke at å ta telefonen under diskusjoner er fy fy(sier det av erfaring).

Min er også en einstøing, jenter var ikke noe man brukte mer tid på enn nødvendig og han kom aldri til å møte en jente som fikk ham til å le(så feil kan man ta), og han er av den typen som virker som om han ikke gidder å sloss for forholdet.

Vi var mye av og på de første månedene i samboerskapet, ble slutt annahver uke og han virka som om han ikke brydde seg. Han sa bare "vi burde kanskje ikke være sammen nei" om jeg tok det opp etter en heftig krangel, men da jeg en dag pakka sakene mine og dro fikk pipa en annen lyd.

Det jeg sier er at om du har tatt det opp mange ganger så kan det hende det går inn det ene øret og ut det andre.

Om det blir en stor krangel mellom dere i kveld(for dere skulle vel snakke i kveld?), så si at du trenger tid til å tenke og dra et sted alene, men presiser at du ikke slår opp,si du tror dere begge trenger å tenke litt.

2-3 dager kan være nok, tar han ikke initiativ til å snakke med deg da så er han nok ikke verdt det.

Jeg VET hvor vondt dette er, men elsker du ham høyt nok så prøver du til du blir blå. Det gjorde jeg, og alt ble bra til slutt, selv om vi fremdeles har våre tøffe stunder