På randen av å rakne fullstendig..

[Gjest Utlogget]

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Det er to uker til min kjæreste og samboer gjennom 4 1/2 år flytter fra meg og til en annen by. Vi er ikke lenger i et forhold. Jeg gråter ustanselig når jeg først begynner; noe som skjer altfor ofte. Grått i over to timer i strekk nå, og det vil ingen ende ta. Jeg føler meg alene og forlatt, selv om vi var enige i at vi ikke passet så godt sammen lengre. Han gleder seg masse til å flytte tilbake til hjembyen sin. Han sier han tror han har kommet over meg, og driver så smått med ei ny jente. Jeg føler jeg gir fullstendig opp. Føler meg fryktelig verdiløs, siden det tok så kort tid å komme over meg og gå over til en annen. Bruker fryktelig mye energi på å glede meg over det som er å glede seg over, men så snart det er over, blir hverdagen nesten enda verre

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne leve uten ham Å herregud... Vil bare forsvinne fra jordas overflate en tid, og komme tilbake når alt har ordnet seg. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Første gangen jeg går gjennom et samlivsbrudd. Jeg hadde ikke ventet at det skulle bli så jævlig...

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

Vet ikke hvordan jeg skal takle dette. Det er to uker til min kjæreste og samboer gjennom 4 1/2 år flytter fra meg og til en annen by. Vi er ikke lenger i et forhold. Jeg gråter ustanselig når jeg først begynner; noe som skjer altfor ofte. Grått i over to timer i strekk nå, og det vil ingen ende ta. Jeg føler meg alene og forlatt, selv om vi var enige i at vi ikke passet så godt sammen lengre. Han gleder seg masse til å flytte tilbake til hjembyen sin. Han sier han tror han har kommet over meg, og driver så smått med ei ny jente. Jeg føler jeg gir fullstendig opp. Føler meg fryktelig verdiløs, siden det tok så kort tid å komme over meg og gå over til en annen. Bruker fryktelig mye energi på å glede meg over det som er å glede seg over, men så snart det er over, blir hverdagen nesten enda verre

Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne leve uten ham Å herregud... Vil bare forsvinne fra jordas overflate en tid, og komme tilbake når alt har ordnet seg. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Første gangen jeg går gjennom et samlivsbrudd. Jeg hadde ikke ventet at det skulle bli så jævlig...

Huff..jeg går igjennom kjærlighetssorg selv nå, så jeg kan relatere til det du føler. Vi var riktignok ikke samboere, vi var sammen i 1 1/2 år, men det gjør like vondt. Et brudd er alltid vondt, og dette er også min første kjærlighetssorg. Jeg vil egentlig bare gå i dvale og våkne når smerten har gått over. Jeg finner ingenting å glede meg over lenger (han ble det største lyspunktet i livet mitt...kanskje ikke så bra) og jeg føler at hver dag er en kamp, det går utover alt. Det hjelper også lite at bestevenninna mi som har hjulpet meg gjennom alt når det gjelder han er i Australia, heldigvis skal jeg ned å besøke henne om litt over 2 uker. Akkurat det jeg trenger, et avbrekk og å komme meg langt bort.

Har han kommet over deg allerede? Kanskje han hadde tenkt på dette lenge..hvor lenge siden er det det ble slutt? Ofte er det sånn at partneren har mistet følelsene etterhvert så det virker som om ha kommer over deg veldig fort, men det tror jeg ikke. Etter 4 1/2 år har man opparbeidet såpass sterke følelser at de ikke forsvinner helt på null komma niks. Men hva vet du om denne jenta han holder på med? Er det seriøst? Jeg skjønner hvor utrolig sårende det er, jeg kunne ikke tenke meg eksen min med noen andre, bare tanken får meg til å gråte=( Alle sier at tid er den beste hjelpen når du har kjærlighetssorg, men det er så jævlig lett å si når man ikke sitter midt oppi det. Men det er den beste medisinen dessverre, og holde seg opptatt, møte venninner, trene. Men det kan ta litt tid, hvis det fortsatt er rimelig ferskt brudd. Men PRØV å ikke vær så mye alene. Da tenker du mer, jeg vet hvor jævlig det er, er jeg alene begynner jeg å gråte fordi jeg sitter der med tankene mine..

Stor klem til deg.

[Gjest Gjest]

Det gjør vondt, og det tar tid, men du blir lykkelig igjen:)

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon, minus at han har en ny jente. Vi har vært sammen i mange år, og nå har han bare kuttet kontakten uten et ord.

[Gjest Gjest]

Vet så altfor godt hvordan du har det. Min kjæreste og samboer gikk brått fra meg etter 7 år sammen. Han hadde fått ny dame. Den første tida bare gråt og gråt jeg, fattet ingenting. Trodde aldri jeg skulle komme videre. Det som reddet meg var å snakke mye med venner og familie, ikke være redd for å bruke de. Men selvsagt alt med måte. Men jeg brukte de egentlig mest til å snakke om andre ting også og å gjøre ting, komme meg ut. Det værste for meg var å være alene - da kom alle triste tanker. Jeg tok også opp igjen en lagidrett jeg drev med for mange år siden og det gjorde meg så glad samt gøy å bli kjent med nye folk og ikke minst bruke kroppen sin:)

Og så prøvde jeg å tenke minst mulig på hans nye dame. Jeg sa til meg selv at egentlig var det synd på henne da min ex var utro mot meg så vil han kanskje være det mot henne også (jeg fikk dessverre rett...). Og så prøvde jeg å tenke på ting som hadde irritert meg med han i de åra vi var sammen: hans egoisme, lathet, sinne..... Nå slapp jeg alt det:)

Vet det ikke føles sånn nå, men TIDEN er den som hjelper best. Det vil gå bedre selv om det av og til kunne irritere meg at folk sa det. Men de hadde rett.

Føler med deg - lykke til!

[Gjest Utlogget]

Huff..jeg går igjennom kjærlighetssorg selv nå, så jeg kan relatere til det du føler. Vi var riktignok ikke samboere, vi var sammen i 1 1/2 år, men det gjør like vondt. Et brudd er alltid vondt, og dette er også min første kjærlighetssorg. Jeg vil egentlig bare gå i dvale og våkne når smerten har gått over. Jeg finner ingenting å glede meg over lenger (han ble det største lyspunktet i livet mitt...kanskje ikke så bra) og jeg føler at hver dag er en kamp, det går utover alt. Det hjelper også lite at bestevenninna mi som har hjulpet meg gjennom alt når det gjelder han er i Australia, heldigvis skal jeg ned å besøke henne om litt over 2 uker. Akkurat det jeg trenger, et avbrekk og å komme meg langt bort.

Har han kommet over deg allerede? Kanskje han hadde tenkt på dette lenge..hvor lenge siden er det det ble slutt? Ofte er det sånn at partneren har mistet følelsene etterhvert så det virker som om ha kommer over deg veldig fort, men det tror jeg ikke. Etter 4 1/2 år har man opparbeidet såpass sterke følelser at de ikke forsvinner helt på null komma niks. Men hva vet du om denne jenta han holder på med? Er det seriøst? Jeg skjønner hvor utrolig sårende det er, jeg kunne ikke tenke meg eksen min med noen andre, bare tanken får meg til å gråte=( Alle sier at tid er den beste hjelpen når du har kjærlighetssorg, men det er så jævlig lett å si når man ikke sitter midt oppi det. Men det er den beste medisinen dessverre, og holde seg opptatt, møte venninner, trene. Men det kan ta litt tid, hvis det fortsatt er rimelig ferskt brudd. Men PRØV å ikke vær så mye alene. Da tenker du mer, jeg vet hvor jævlig det er, er jeg alene begynner jeg å gråte fordi jeg sitter der med tankene mine..

Stor klem til deg.

Godt å ikke være den eneste... Det er 2 mnd siden det ble slutt, men vi bor fortsatt sammen, i to uker til.. Han har nok tenkt på det ei god stund ja. Vi har snakket om det før. Har faktisk tenkt på det selv også, men det hjelper ikke akkurat nå. En eller annen følelse henger kanskje igjen ennå, for han sa han hadde fått dårlig samvittighet da han var med hun andre. Vet egentlig ingenting om henne, annet enn fornavnet hennes. Han ville ikke si noe som helst. Om han hadde følelser for henne eller noe.. Det er lite kult å tenke på at det skal ligge ei annen jente i den armkroken jeg har ligget i de siste årene. Huff.. Blir helt blind av dette, og klarer ikke å tenke fremover. Jeg greier å glede meg over ting, men tror jeg bruker så mye energi på det, at tilbakeslaget når gleden er over blir enda verre, selv om det kanskje høres rart ut. Jeg begynner å gråte sammen med andre også. Midt i en gruppeoppgave på skolen, på jobb, under medarbeidersamtale, på rødt lys i et lyskryss... Når som helst, rett og slett. Føler meg som en tikkende bombe.

Takk for klemmen; den trengte jeg tilbake.

[Gjest Utlogget]

Jeg er i samme situasjon, minus at han har en ny jente. Vi har vært sammen i mange år, og nå har han bare kuttet kontakten uten et ord.

Herregud.. Det er ufint da.. Har han behov for å ha deg på avstand for å komme over deg? Har han ikke sagt noe som helst om hvorfor?

Vet så altfor godt hvordan du har det. Min kjæreste og samboer gikk brått fra meg etter 7 år sammen. Han hadde fått ny dame. Den første tida bare gråt og gråt jeg, fattet ingenting. Trodde aldri jeg skulle komme videre. Det som reddet meg var å snakke mye med venner og familie, ikke være redd for å bruke de. Men selvsagt alt med måte. Men jeg brukte de egentlig mest til å snakke om andre ting også og å gjøre ting, komme meg ut. Det værste for meg var å være alene - da kom alle triste tanker. Jeg tok også opp igjen en lagidrett jeg drev med for mange år siden og det gjorde meg så glad samt gøy å bli kjent med nye folk og ikke minst bruke kroppen sin:)

Og så prøvde jeg å tenke minst mulig på hans nye dame. Jeg sa til meg selv at egentlig var det synd på henne da min ex var utro mot meg så vil han kanskje være det mot henne også (jeg fikk dessverre rett...). Og så prøvde jeg å tenke på ting som hadde irritert meg med han i de åra vi var sammen: hans egoisme, lathet, sinne..... Nå slapp jeg alt det:)

Vet det ikke føles sånn nå, men TIDEN er den som hjelper best. Det vil gå bedre selv om det av og til kunne irritere meg at folk sa det. Men de hadde rett.

Føler med deg - lykke til!

Takk Skjønner at det sikkert hjelper å ikke være alene. Jeg er bare så giddeløs om dagen, at det skal mye til for at jeg i det hele tatt greier å bli med på noe. De gangene jeg gjør det, suger det all energi ut av meg. Kanskje jeg prøver å fortrenge eller late som om jeg har det bra den tida. Jeg har både venner og familie som bryr seg om meg. Blir bare helt blind av dette..

Hvor lang tid tar det da? Skjønner at det er individuelt, men..

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

Godt å ikke være den eneste... Det er 2 mnd siden det ble slutt, men vi bor fortsatt sammen, i to uker til.. Han har nok tenkt på det ei god stund ja. Vi har snakket om det før. Har faktisk tenkt på det selv også, men det hjelper ikke akkurat nå. En eller annen følelse henger kanskje igjen ennå, for han sa han hadde fått dårlig samvittighet da han var med hun andre. Vet egentlig ingenting om henne, annet enn fornavnet hennes. Han ville ikke si noe som helst. Om han hadde følelser for henne eller noe.. Det er lite kult å tenke på at det skal ligge ei annen jente i den armkroken jeg har ligget i de siste årene. Huff.. Blir helt blind av dette, og klarer ikke å tenke fremover. Jeg greier å glede meg over ting, men tror jeg bruker så mye energi på det, at tilbakeslaget når gleden er over blir enda verre, selv om det kanskje høres rart ut. Jeg begynner å gråte sammen med andre også. Midt i en gruppeoppgave på skolen, på jobb, under medarbeidersamtale, på rødt lys i et lyskryss... Når som helst, rett og slett. Føler meg som en tikkende bombe.

Takk for klemmen; den trengte jeg tilbake.

Jeg tror det blir 100 ganger lettere for deg når han flytter ut. Selvfølgelig kommer du til å savne han, men det hjelper å få han på avstand. Jeg har ikke snakket eller sett eksen siden det ble slutt, har bare gått 3 uker da, men det hjelper for jeg vet at hvis jeg ser han eller er så dum og sender en melding kommer jeg til å få tilbakefall og savne han enda mer.

Jeg vet hva du mener med at du har tenkt tanken selv,jeg har gjort det samme men når man er i situasjonen er det ikke det man tenker. Ikke tenk på jenta, det er best at du ikke vet mer om henne, det hadde bare gjort vondt verre. Tenk at det er hans tap! Han har mistet en fantastisk jente og en annen gutt som fortjener deg mer kommer en dag til å se det. Vet at det ikke er det man tenker nå, men når den dagen kommer så ser du at det er mange fisker i havet og du fortjener den beste;)

Jeg tror at dere har bodd sammen så lenge etter bruddet har gjort at du ikke har få kommet deg videre, det kan ikke være lett. Og det med å gråte hvor som helst kjenner jeg også så veldig godt til. Jeg gråt på bussen bare en kamerat sa "du ser ikke så glad ut" og på jobb da en kollega spurte om det gikk bra, jeg bare brøt sammen, så du er ikke alene.

[Gjest Gjest]

Herregud.. Det er ufint da.. Har han behov for å ha deg på avstand for å komme over deg? Har han ikke sagt noe som helst om hvorfor?

Jeg vet ikke hva han tenker, jeg har sendt meldinger og ringt, men null svar. Han sa før helga at han var blitt usikker, og ikke en lyd siden det. Jeg kan vel regne meg for dumpet. Det er barn med i bildet som ikke er hans, men likevel, etter mange år oppfører man seg ikke slik.

[Gjest Gjest]

Herregud.. Det er ufint da.. Har han behov for å ha deg på avstand for å komme over deg? Har han ikke sagt noe som helst om hvorfor?

Takk Skjønner at det sikkert hjelper å ikke være alene. Jeg er bare så giddeløs om dagen, at det skal mye til for at jeg i det hele tatt greier å bli med på noe. De gangene jeg gjør det, suger det all energi ut av meg. Kanskje jeg prøver å fortrenge eller late som om jeg har det bra den tida. Jeg har både venner og familie som bryr seg om meg. Blir bare helt blind av dette..

Hvor lang tid tar det da? Skjønner at det er individuelt, men..

Veldig godt å se at du har familie og venner rundt deg som bryr seg! Det er kjempe viktig! Må være utrolig vondt å bo under samme tak enda. Du vil jo ikke klare å gå videre så lenge dere gjør det.

Det med tid er veldig individuelt som du skriver. De tre første mnd synes jeg var fæle - gråt og sørget mye. Etter det gikk det bedre.

[Gjest Utlogget]

Veldig godt å se at du har familie og venner rundt deg som bryr seg! Det er kjempe viktig! Må være utrolig vondt å bo under samme tak enda. Du vil jo ikke klare å gå videre så lenge dere gjør det.

Det med tid er veldig individuelt som du skriver. De tre første mnd synes jeg var fæle - gråt og sørget mye. Etter det gikk det bedre.

Ja, det gjør sikkert ikke tingene lettere at vi bor under samme tak. Jeg VIL se ham, det er også noe som er vanskelig. Jeg fikk fullstendig sammenbrudd i morres, da han kom og sa hade. Han er i hjembyen sin i helga. Jeg visste han skulle dra, men trodde det var først i morgen. Jeg tåler virkelig ingenting.. Blir helt skremt. Nå savner jeg ham sånn allerede, at jeg ikke kan skjønne hvordan det skal bli når han reiser for godt. Vil ikke ha det sånn i månedsvis. Hjelp! Jeg har eksamener og utplassering og alt mulig snart. Henger etter med studiet allerede pga dette. Vurderer å oppsøke psykolog når han har dratt, men synes det er et litt stort skritt å ta..

[Gjest Gjest]

Uff, kjærlighetssorg er verdens verste følelse. Den er så sterk, og virker uutholdelig. Jeg har opplevd det to ganger.

Tiden leger alle sår. Det kan ta tid, lang tid, men det blir gradvis bedre. Det lover jeg deg.

[Gjest Utlogget]

Uff, kjærlighetssorg er verdens verste følelse. Den er så sterk, og virker uutholdelig. Jeg har opplevd det to ganger.

Tiden leger alle sår. Det kan ta tid, lang tid, men det blir gradvis bedre. Det lover jeg deg.

Hvor mange liter kan man gråte før man svimer av...

Skal legge meg nå, all alone.. Håper jeg får sove, og at ting er bedre i morgen. Skal på jobb. MÅ klare å ta meg sammen.. Forferdelig følelse, dette. Kanskje hun nye er der også. F***.. Nei, nå må jeg legge meg. Sove bort alt og våkne i juni, med alt av skolemas overstått og i en ny, fancy leilighet.. Og uten ham konstant i tankene.. Lov å drømme..

[Gjest Utlogget]

Én uke igjen før det virkelig rakner. Gruer meg så innmari nå.. Måtte kaste inn håndkleet på jobb i dag. Tårene sprengte på hele tida, og jeg greide ikke å snakke. Klump i halsen på størrelse med en potet. Tuslet hjem fire timer før tiden.. Prøvde å høre litt på musikk, snakke i tlf osv.. Men etter ei stund knakk jeg sammen igjen. Begynte å hyperventilere og måtte sette meg rett ned på gulvet. Blir nesten redd meg selv.

Sambo har kommet hjem igjen. Jeg synes det er godt, selv om det er slutt.. Han begynte å styre med pakking og rydding av småting nå i kveld. Da fikk jeg sammenbrudd IGJEN. Hva skjer... Det viser seg at jeg takler dette under gjennomsnittet dårlig. Jeg skjønner at tiden leger sår, men inntil da går det rett vest.

Har noen her vært hos psykolog før?

[Gjest Gjest]

Jeg er i samme situasjon, minus at han har en ny jente. Vi har vært sammen i mange år, og nå har han bare kuttet kontakten uten et ord.

Jeg skrev innlegget over, og kan bare si at jeg føler virkelig med deg. Det er slutt mellom oss også nå, og jeg føler meg likedan som du beskriver, og er helt ustabil følelsesmessig. Ene øyeblikket tror man at man er sterk, bare for å bryte helt sammen i det neste.

Jeg har aldri vært hos psykolog, men regner med at det er lang ventetid der. Hva med å snakke med en terapeut på familievernkontoret?

[Gjest Utlogget]

Jeg skrev innlegget over, og kan bare si at jeg føler virkelig med deg. Det er slutt mellom oss også nå, og jeg føler meg likedan som du beskriver, og er helt ustabil følelsesmessig. Ene øyeblikket tror man at man er sterk, bare for å bryte helt sammen i det neste.

Jeg har aldri vært hos psykolog, men regner med at det er lang ventetid der. Hva med å snakke med en terapeut på familievernkontoret?

Føler virkelig med deg også! Det er et helvete av en annen verden.. Og vi fortjener det ikke. Synes vi kunne blitt forskånet for dette.

Ventetid???! :dåne: Kan ikke noe med sånt egentlig. Har alltid syntes det har vært litt drøyt å skulle måtte involvere en villt fremmed for å løse hverdagsproblemer. Nå føler jeg imidlertid ikke at jeg har så mye valg. Blir redd meg selv.

[Pokahonta]

Føler virkelig med deg også! Det er et helvete av en annen verden.. Og vi fortjener det ikke. Synes vi kunne blitt forskånet for dette.

Ventetid???! :dåne: Kan ikke noe med sånt egentlig. Har alltid syntes det har vært litt drøyt å skulle måtte involvere en villt fremmed for å løse hverdagsproblemer. Nå føler jeg imidlertid ikke at jeg har så mye valg. Blir redd meg selv.

Et samlivsbrudd er da LANGT mere enn hverdagsproblemer.

JA, jeg løp til en psykolog når jeg hadde mitt første (og la oss håpe, siste) samlivsbrukk. Jeg betalte masse for det, for jeg tok det privat for å unngå kø. Fikk en superfin fyr som første timen satt og såg på at jeg betalte 800 spenn for å bare tute. Jeg gikk hos han en åtte ganger tror jeg, til jeg hadde kjærlighetssorgen nogenlunde under kontroll. Det var jævlig..

Lang story etter. Nå er det halvannet år siden dette skjedde og jeg er endelig ganske så fri fra han. En utadvendt jente ble rimelig deppa en stund. Vennene mine (som var fantastiske) omtaler det som "da poka var så deppa" og synes det er nydelig å ha henne tilbake.

Du kommer gjennom det. Denne nye jenten hans, er hans forsvarsmekanisme. Tro meg, det kommer ikke til å vare, men det er hans måte å stenge ute føleler på og komme videre.

Sørge skal du for å komme deg videre. Men hvis jeg skulle sparke deg bak litteranne så er mitt råd at du prøver å være litt sterk denne siste uken han er her. Du ønsker ikke å se tilbake på at du tryglet og snufset konstant. Gråt når han ikke er der, og skygg banen når han er i huset. Men la han ikke se deg gråte konstant.. Skjønner at du gjør det. Jeg låg selv og hulket hele natten den siste natten jeg og ex hadde sammen. I etterkant skulle jeg gjerne vært det foruten.

Men det er slik jeg ser det, mulig det er annerledes for dere. Ex ble nemmelig forståelses full og alt det der.. som gjorde meg svakere. Han hadde likevel bestemt seg 100 prosent for at det var slutt, så for hans del var det bare en måte å kvitte seg med sin egen dårlige samvittighet.

Uansett. Det kommer en sommer, min venn. Litt om litt. Du må regne med at minner blir tøffe når høytider og dager dere feiret sammen kommer. Det kan være 17 mai, eller påskeferien, sommerferien.. jul etc. Jeg husker julen 08 som et lite helvete. Jeg orket ikke se noe av slekta, jeg orket ikke gå ut, jeg låg på badet til mor og far i fosterstilling deler av dagene. De lot meg være i fred. Jula i år var en befrielse, for jeg kunne igjen glede meg over så uendelig masse!!!!

Så, det går over. Men prisen for å ha latt seg selv elske noen, kan også være den bunnløse smerten du nå har. Det skal du ikke være lei deg for. Vær glad for at du har evnen til å elske, til å føle og til å kjenne på smerten. Du lever nok mere nå enn du har gjort på lenge. Jeg lover av hele mitt hjerte at jeg skjønner hvordan du har det, og jeg føler med deg. Jeg lover deg også at det går over!! sakte men sikkert!!! Ennå får jeg stikk når jeg hører om han eller ser han. Likevel, jeg har fått ny kjæreste og våger å se framover uten ex nå. Det tok lang tid.

Igrunnen skulle jeg ønske jeg visste det jeg visst nå, for da er det mulig jeg hadde sørget litt kortere.. jaja, man kan ikke hoppe over noen kapittel i livet skole!

Lykke til jenta.

[Gjest Utlogget]

Et samlivsbrudd er da LANGT mere enn hverdagsproblemer.

JA, jeg løp til en psykolog når jeg hadde mitt første (og la oss håpe, siste) samlivsbrukk. Jeg betalte masse for det, for jeg tok det privat for å unngå kø. Fikk en superfin fyr som første timen satt og såg på at jeg betalte 800 spenn for å bare tute. Jeg gikk hos han en åtte ganger tror jeg, til jeg hadde kjærlighetssorgen nogenlunde under kontroll. Det var jævlig..

Lang story etter. Nå er det halvannet år siden dette skjedde og jeg er endelig ganske så fri fra han. En utadvendt jente ble rimelig deppa en stund. Vennene mine (som var fantastiske) omtaler det som "da poka var så deppa" og synes det er nydelig å ha henne tilbake.

Du kommer gjennom det. Denne nye jenten hans, er hans forsvarsmekanisme. Tro meg, det kommer ikke til å vare, men det er hans måte å stenge ute føleler på og komme videre.

Sørge skal du for å komme deg videre. Men hvis jeg skulle sparke deg bak litteranne så er mitt råd at du prøver å være litt sterk denne siste uken han er her. Du ønsker ikke å se tilbake på at du tryglet og snufset konstant. Gråt når han ikke er der, og skygg banen når han er i huset. Men la han ikke se deg gråte konstant.. Skjønner at du gjør det. Jeg låg selv og hulket hele natten den siste natten jeg og ex hadde sammen. I etterkant skulle jeg gjerne vært det foruten.

Men det er slik jeg ser det, mulig det er annerledes for dere. Ex ble nemmelig forståelses full og alt det der.. som gjorde meg svakere. Han hadde likevel bestemt seg 100 prosent for at det var slutt, så for hans del var det bare en måte å kvitte seg med sin egen dårlige samvittighet.

Uansett. Det kommer en sommer, min venn. Litt om litt. Du må regne med at minner blir tøffe når høytider og dager dere feiret sammen kommer. Det kan være 17 mai, eller påskeferien, sommerferien.. jul etc. Jeg husker julen 08 som et lite helvete. Jeg orket ikke se noe av slekta, jeg orket ikke gå ut, jeg låg på badet til mor og far i fosterstilling deler av dagene. De lot meg være i fred. Jula i år var en befrielse, for jeg kunne igjen glede meg over så uendelig masse!!!!

Så, det går over. Men prisen for å ha latt seg selv elske noen, kan også være den bunnløse smerten du nå har. Det skal du ikke være lei deg for. Vær glad for at du har evnen til å elske, til å føle og til å kjenne på smerten. Du lever nok mere nå enn du har gjort på lenge. Jeg lover av hele mitt hjerte at jeg skjønner hvordan du har det, og jeg føler med deg. Jeg lover deg også at det går over!! sakte men sikkert!!! Ennå får jeg stikk når jeg hører om han eller ser han. Likevel, jeg har fått ny kjæreste og våger å se framover uten ex nå. Det tok lang tid.

Igrunnen skulle jeg ønske jeg visste det jeg visst nå, for da er det mulig jeg hadde sørget litt kortere.. jaja, man kan ikke hoppe over noen kapittel i livet skole!

Lykke til jenta.

...Begynte å gråte (igjen) da jeg leste innlegget ditt.. Men det var fordi det er så fint skrevet Tusen takk

Sterk denne siste uka ja.. Det er nok litt for sent Har grått MYE både i går og i dag. Han er snillest i verden og drar hjem tidligere fra jobb, lager mat til meg og alt mulig for å trøste. Det er sikkert ingen god ide å tilbringe så mye tid med ham, eller vise så mye følelser foran ham nå, men jeg er så redd for ikke å få sagt alt jeg tenker og føler, siden han flytter til en helt annen by og kontakten sikkert brytes ei god stund fremover. Det føles så riktig å være med ham..selv om jeg kanskje gjør meg selv en bjørnetjeneste. Åh, jeg er så glad i ham.. Life sucks.

Er litt skuffa over flere av venninnene mine, da de ikke så mye som har spurt hvordan det går. Har to som virkelig bryr seg, og en mamma som bryr seg, men som er mer den strenge støttespilleren -som ber meg slutte å gråte, ta meg sammen, finne det sinte inni meg osv. Jeg er egentlig ikke helt klar for noen skjenning, har mer lyst på trøst. Kan hende jeg ser i ettertid at det var bra hun var sånn, men nå er det egentlig litt slitsomt. Hun kan gjerne gjenta atten ganger at jeg må ta meg sammen, men sorgen er så stor at jeg greier det ikke på kommando. Er redd for å sutre for mye, og "bruke" de rundt meg; litt derfor at jeg tenker på psykolog også. En som kan høre på meg, som MÅ høre, og som kan veilede meg. Tunellen min er bekmørk.

Hva skjer hos psykologen? Hva spør h*n om?

[Gjest Gjest_Unhappy_*]

...Begynte å gråte (igjen) da jeg leste innlegget ditt.. Men det var fordi det er så fint skrevet Tusen takk

Sterk denne siste uka ja.. Det er nok litt for sent Har grått MYE både i går og i dag. Han er snillest i verden og drar hjem tidligere fra jobb, lager mat til meg og alt mulig for å trøste. Det er sikkert ingen god ide å tilbringe så mye tid med ham, eller vise så mye følelser foran ham nå, men jeg er så redd for ikke å få sagt alt jeg tenker og føler, siden han flytter til en helt annen by og kontakten sikkert brytes ei god stund fremover. Det føles så riktig å være med ham..selv om jeg kanskje gjør meg selv en bjørnetjeneste. Åh, jeg er så glad i ham.. Life sucks.

Er litt skuffa over flere av venninnene mine, da de ikke så mye som har spurt hvordan det går. Har to som virkelig bryr seg, og en mamma som bryr seg, men som er mer den strenge støttespilleren -som ber meg slutte å gråte, ta meg sammen, finne det sinte inni meg osv. Jeg er egentlig ikke helt klar for noen skjenning, har mer lyst på trøst. Kan hende jeg ser i ettertid at det var bra hun var sånn, men nå er det egentlig litt slitsomt. Hun kan gjerne gjenta atten ganger at jeg må ta meg sammen, men sorgen er så stor at jeg greier det ikke på kommando. Er redd for å sutre for mye, og "bruke" de rundt meg; litt derfor at jeg tenker på psykolog også. En som kan høre på meg, som MÅ høre, og som kan veilede meg. Tunellen min er bekmørk.

Hva skjer hos psykologen? Hva spør h*n om?

Uff..jeg må bare kommentere igjen, jeg får så vondt av deg når jeg leser dette. For jeg vet så godt hvordan det er å ikke få være med den du vil være med=( Det gjør så ufattelig vondt, og jeg begynner å gråte bare jeg skriver dette..

Kan ikke tenke meg hvor hardt det må være for deg å bo med han denne siste uka og vite at han snart drar, du vil være sammen med han så mye som mulig, men samtidig vet du at det beste for deg er å la vær, fordi da blir det så mye tyngre når han reiser. Men fornuften og følelsene henger ikke alltid sammen i kjærlighet, det vet jeg så altfor godt.

Det er bra du har ivertfall 2 gode venninner som bryr seg, og en mamma som er der for deg. Jeg har et veldig godt forhold til mammaen min og hun har støttet med utrolig mye, og hun har slitt med sitt og har erfaringer som hun kan dele med meg. Hun er også litt streng, kanskje ikke like streng som din, men hun sier bli sint istedet for lei deg. Men det er ikke så lett! Ikke når man er midt oppi sorgen, vi har en tendens til å tenke på de positive tingene, og da blir det vanskelig å bli sint.

Jeg tror psykolog er en god ting for deg nå. Jeg har aldri gått til en selv så her kan jeg ikke komme med så mye. Moren min har det derimot og hun hadde en utrolig flink psykolog som hjalp henne igjennom den mørkeste tiden av livet hennes, han var alltid tilgjengelig og hun kunne ringe han til og med da han var på ferie og det hendte han sendte henne en melding bare for å høre hvordan det gikk med henne.

Jeg vil vel tro at psykologen ikke presser deg til å fortelle ting, de er nok tålmodige så du kan ta ting i ditt tempo..du kan jo bare snakke om alt du har inni deg så får du en utenforståendes mening om synspunkter, tror det er godt for alle og enhver.

Ønsker deg masse lykke til! Det er et lys i enden av tunnelen for oss, det kan bare gå en vei nå, du har nådd bunnen så det kan ivertfall ikke bli verre;)

[LitaPia]

uff.. føler virkelig med deg ts

Jeg har også fått hjertet mitt knust, opptil flere ganger. Og det finnes ikke noe verre enn å miste den man elsker. Den sorgen man føler da kan faktisk sammenlignes med at noen som er nær deg dør.

Heldigvis er vi mennesker skapt slik at vi kommer oss over det, vi fortsetter å leve, og sakte men sikkert blir dagene lysere. Plutselig èn dag innser du at du faktisk er over ham

Jeg _vet_ at det er hinsides vondt! Og jeg synes det var unødvendig av ham å fortelle deg at han har noe på gang med ei ny jente, det gjør jo bare alt SÅ mye mere sårt! Men for å trøste deg litt, så er hun nok bare en rebound for ham.

Synes faktisk at det er ok at du viser ham hvor vondt dette gjør for deg, han har godt av å få litt dårlig samvittighet. Dere har jo en lang fortid sammen. Hva så om du gråter? Gråt når du føler for det du! Å holde maska vet jeg av erfaring er omtrent umulig.

Noen tips jeg har brukt når jeg har skikkelig kjærlighetssorg:

* Gråt ut, så mye som du orker.

* snakk med venner og familie

* Ikke drikk alkohol før du føler deg litt bedre, for min del blir alt bare mye verre om jeg drikker. men vær gjerne med ut på byen uten å drikke.

* Se jentefilmer og kos deg med noe godt

* Få ny frisyre,shopp litt nye klær, skjem deg selv litt bort

* skriv en liste over alt som var negativt med x`n, spar den og se på den hver gang du gråter.

* Gå turer både alene og sammen med venner, det klarner tankene med litt frisk luft.

* Skriv en liste med alle de gode kvalitetene du har, få opp din egen selvtillit

* Reis bort om du har muligheten, en liten ferie kan gjøre underverker

* legg planer om hva du skal gjøre fremover, nå som du er singel og fri til å gjøre HVA DU VIL

Kommer ikke på flere i farta, men i bunn og grunn handler det om å booste din egen selvtillit og innse hvorfor det ble slutt og at det i bunn og grunn var det eneste rette.

Føler virkelig med deg, bruk gjerne tråden her til å få ut tanker og frustrasjon. Vi er her for deg