Dele gjerrigknarkhistorier fra jobb og privatliv?

[påtuppa]

Kan dele en historie. Min tidligere kollega var ekstrem på å snylte taxi. Vi jobbet på en uteplass, og selv om det ikke var lange stykket å gå hjem (ca. 10 min) var det veldig fristende å ta taxi i stedenfor. Sent, sliten, idioter i gatene osv. Standard:

Hun: Du skal vel ta taxi hjem, du eller..? Siden du sikkert er sliten og sånn...

Jeg: ja, jo, det er sikkert bortkastede penger, men veldig fristende, ja.

Hun: Ja for du har jo tjent penger i kveld, så du taper jo ikke akkurat på det (!?!). Og det er jo deilig å slippe å gå.

Jeg: Ja, forsåvidt...(jeg har null viljestyrke). Jo, det blir vel taxi i kveld også.

Hun: åja, jeg sitter på jeg, da, siden du uansett skal kjøre.

Hun betalte ALDRI en eneste taxitur, dette gjentok seg nesten hver kveld vi jobba sammen (1-2 kvelder i uka), helt til jeg begynte å konsekvent gå hjem etter jobb når vi jobba sammen. (Det er som sagt ikke langt, men liker ikke gå hjem på denne tiden av døgnet. )Jeg ville sikkert tatt like mange taxiturer hadde jeg jobbet aleine, og prisen ville blitt den samme, men det er prinsippet jeg reagerer på. Min største svakhet er at jeg er forferdelig dårlig til å sette ned foten på sånne ting. Skulle ønske jeg var flinkere til det.

[Aelita]

I vennegjengen vår hadde vi en type som hadde sluttet å drikke og røyke, men hver gang vi andre gikk ut for å ta oss en øl på byen, så kunne han nett bomme en røyk, eller la seg bli spandert en øl eller drink på. Vi brukte nok mange tusen på ham i løpet av et år, det skjedde ikke merkbart, bare en røyk eller drink nå og da ble nå litt i løpet av et år.

[AnonymBruker]

Hun betalte ALDRI en eneste taxitur, dette gjentok seg nesten hver kveld vi jobba sammen (1-2 kvelder i uka), helt til jeg begynte å konsekvent gå hjem etter jobb når vi jobba sammen.

Dette er den utrolige klassiske snylteren som blir muliggjort av andres manglende evne til å si i fra. Jeg ser at du ser det selv også, men det hadde vært bedre for oss alle om du i det minste hadde sagt kort i fra før du begynte å gå hjem etter jobb. Om man hadde sagt i fra i blant hadde man dessuten hatt større grunn til å klage. Jeg har null sympati for de som ikke har sagt i fra til snyltere at de snylter!

[påtuppa]

Dette er den utrolige klassiske snylteren som blir muliggjort av andres manglende evne til å si i fra. Jeg ser at du ser det selv også, men det hadde vært bedre for oss alle om du i det minste hadde sagt kort i fra før du begynte å gå hjem etter jobb. Om man hadde sagt i fra i blant hadde man dessuten hatt større grunn til å klage. Jeg har null sympati for de som ikke har sagt i fra til snyltere at de snylter!

Enig i at man burde si i fra, men dette rettferdiggjør jo på ingen måte snylteren.

[tomgang]

Jeg var på vorspiel en gang der det var både kjente og ukjente folk. Alle hadde med seg drikke og litt snacks. Når taxiene kom og folk begynte å kle på seg, tok den ene jenta fram en tom potetgullpose (formoder det er den hun hadde med seg) og helte potetgullet som var igjen i bollen i posen. Jeg ble stående å glane på jenta, litt sånn og det bare ramla ut meg "seriøøøøst???" -Ja, jeg har sikkert lyst på potetgull i morgen, kom det fra frøkna.

Jaja Man kan jo ikke annet enn å le til noe slikt.

[Gjest loveleen]

En bekjent av familien er ganske velstående og er medlem i en slags klubb hvor flere rikinger reiser på små turer eller spiser middager på restauranter sammen. En gang skulle de på en fin restaurant med en litt dyrere meny, ikke noe halleluja-prisnivå, men høyere enn på mer vanlige restauranter. Med på denne middagen var da en av Norges aller rikeste, og da de skulle bestille mat så saumfarte h*n hele menyen etter det aller billigste alternativet. Da det ble tid for dessert, så reiste h*n seg og sa: Nei, dette blir for dyrt, jeg tror jeg tar kvelden!.

Når pappa fikk høre denne historien sa så han: Det er vel derfor h*n har så mye penger da, sparer der man spare kan!

Endret 30. oktober 2010 av loveleen

[AnonymBruker]

En bekjent av familien er ganske velstående og er medlem i en slags klubb hvor flere rikinger reiser på små turer eller spiser middager på restauranter sammen. En gang skulle de på en fin restaurant med en litt dyrere meny, ikke noe halleluja-prisnivå, men høyere enn på mer vanlige restauranter. Med på denne middagen var da en av Norges aller rikeste, og da de skulle bestille mat så saumfarte h*n hele menyen etter det aller billigste alternativet. Da det ble tid for dessert, så reiste h*n seg og sa: ”Nei, dette blir for dyrt, jeg tror jeg tar kvelden!”.

Når pappa fikk høre denne historien sa så han: ”Det er vel derfor h*n har så mye penger da, sparer der man spare kan!”

Hehe, har hørt et par historier om en av de virkelig rike i landet . Faren til en kamerat jobbet for denne karen på et prosjekt, og fortalte at når de tok taxi overlot alltid vedkommende regninga til de andre.

[AnonymBruker]

Det er alltid litt morsomt å se på reiseregningene til disse rike. Enkelte av dem tok vare på kvitteringene til absolutt alt, selv tyggispakker og eventuelle private innkjøp som ikke hadde noenting med jobben å gjøre. Jeg fatter ikke at de tør å sende inn det der, men det verste var at de fikk igjen hver minste lille krone også.

[Gjest whiterose]

.

Endret 13. november 2010 av whiterose

[AnonymBruker]

Dytt

Morsom tråd!

[Gjesten]

Jeg kjenner en mann som er så gjerrig at han brukte samme matpapir en hel uke. Når han hadde spist, ristet han matpapiret godt og brettet det fint sammen

Dette synes jeg ikke er gjerrig. Hvorfor kaste det hvis det ikke er skittent? Brødsmuler kan jo som du selv sa bare børstes bort.

[Gjesten]

Ja, men da gir man det ikke i bryllupsgave...

Joda. Man gifter seg jo ikke hvis man tror det skal ende i skilsmisse, så det burde jo ikke være noe stort problem. Et bryllup er fin anledning til å gi videre dyre arvestykker som egentlig ikke egner seg til andre anledninger, og da skjønner jeg godt at man ikke ønsker at det skal havne hos svigerdatter/svigersønn ved en eventuell skilsmisse.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Jeg vet denne tråden er gammel, men i helga var jeg kjapt innom hos et vennepar på vei til et arrangement. Måtte låne doen, og de hadde pinadø avispapir som toalettpapir. Jeg tuller ikke, jeg ble helt satt ut! Spurte om det, og det var visst fordi de ikke fikk levert alt på papirinnleveringen. Jeg gremmes

[Zzyzx]

Vel, de kan jo se fram til rørleggerregninga når den kommer. Så kan de angre på at de sparte noen småpenger på dopapir.

[Gjest Ms. Raggsokk]

Vel, de kan jo se fram til rørleggerregninga når den kommer. Så kan de angre på at de sparte noen småpenger på dopapir.

De bor i studentbolig, men ja, det tenkte jeg på også. Det var riktignok ganske mykt papir, men det får da være måte på. Dopapir koster vel ikke så mye? 15 kr. for etpar ruller på Rimi liksom!

[Thunderbat]

Jeg er selv ganske rundhåndet. Jeg prøver selvfølgelig å ha en fornuftig økonomi, men om jeg har penger til overs, så bruker jeg de gjerne på å lage middag til noen o.l, føler jeg får mye mer valuta for pengene da, enn å spise alene. Så selv om jeg er student, og derfor lever under det som regnes for fattigdomsgrensen har jeg aldri sett på det som en unnskyldning for å være "over the top gjerrig". Men så klart: har jeg ikke penger, så har jeg ikke penger, og da kan jeg heller ikke spandere.

Men jeg synes det er topp underholdning å observere andre gjerrigknarker. Jeg har jobbet i en dagligvarebutikk i tre år, og der får man jo sett mye. Jeg liker å dele gjerrige inn i to kategorier:

1) de som sparer på alle måter, enten det er av fattigdom eller redsel for fattigdom og

2) de fanatiske som har "fikse" ideer om hvordan de kan gjøre "kupp", selv om det egentlig ikke er så mye å snakke om.

Jeg jobber på nordvestlandet, og der er det en familie fra Molde som er viden kjent for sin tendens til å lete etter utgåtte varer for å ta de med seg gratis hjem. De kjører rundt til alle butikker som har datogaranti innen en radius på minst en time (min butikk er et godt stykke unna Molde, men de er innom minst en gang i uken). Slik som de holder på er jeg ganske sikker på at de 1) ikke har noen jobb (hvordan skulle de hatt tid til dette?) og 2) har ganske høye bensinutgifter.

Det som får denne familien til å skille seg ut fra de mer "normale" datojegere (for det finnes overraskende mange av dem der ute!) er at disse har med seg BARNA sine når de er innom. De sprer seg med en gang de kommer inn i butikken, og barna er med på jakten (sikkert grundig trent). De leter etter det som er utgått, og det som snart går ut. Det som snart går ut forsøker de å "gjemme" bak varer med bedre dato, slik at de kan komme tilbake og hamstre senere. De noterer også på mobilene sine slik at de har oversikt. De tar altså med seg ALT som går ut på dato: fra melk, kjøtt og fisk, til frysevarer, godteri og mer spesielle ting de kommer over. En gang dro de ut fra butikken min med en handlevogn FULL av sånn mel man lager komleballer av, og en annen gang hadde de med seg et lass coctailbær på boks. Andre ganger er det for eksempel torskerogn på boks eller sushi-eddik i store lass. Vi har flere ganger fersket disse i å snike seg inn på butikkens lager for å hente frem varer vi allerede har stuet unna. Og de har også klaget i ettertid på at de har blitt dårlige av utgått mat (you don't say?). FREAKS.

Når man driver på å gjemmer varer og sniker sånn, så har man faktisk lov til å kaste de ut av butikken, og gi beskjed om at de ikke får utgåtte varer mer. Jeg jobbet på Kiwi før, og sjefen min så veldig strengt på de som prøvde å lure systemet.

[AnonymBruker]

Jobber på en matbutikk, og jeg har aldri, aldri møtt folk ellers i livet som er SÅ gjerrige som visse kunder. Jeg har forstått det slik at de sparer sin mest misfornøyde og prinsippielle side til de kommer til butikker, og synes kanskje det er helt greit å ikke være så alt for koselige mot "gnierne" som sitter i kassen siden de tross alt er på jobb, men jeg er av den oppfatning at mennesker er mennesker uansett om de er på jobb og at folkeskikk gjelder over alt. Vi kan jo ta en liste:

- Folk som misforstår (feks. trodde at Kiwi til 3,5 kroner per stykk var pr kg) og utbryter frekt "NÅ HAR DU LURT MEG HER!!!!". Slapp av, enten er det jeg eller du som har misforstått og uansett så ordner det seg, man trenger ikke bruke utestemmen på butikkansatte, vi er vanlige, voksne mennesker vi også og alt ordner seg bare man rolig forklarer hva problemet er. Jeg får ikke provisjon av hva jeg slår inn i

kassen og vil faktisk ha meg frabedt anklager om at JEG personlig prøver å vinne på hva folk handler.

- Folk som sukker, stønner og spiller veeldig overasket over totalsummen på varene: "500 kroner for det DER??" "jaa" sier jeg, og ser på tobakken, biffen og de andre varene som tydelig er kastet i kurven uten at personen har sjekket prislappen.

- Folk med prinsippsaker som er så små at det knapt er verdt å bruke tid på å si dem høyt: "Du skylder meg 40 øre på den varen som hadde feil pris". Altså for all del, bare ha prinsipper og de får jo seff pengene sine, men jeg skjønner ærlig talt ikke at de ikke blir flaue av å nevne det.

- Folk som demonstrativt stiller seg opp rett foran meg etter å ha betalt for å gå gjennom kvitteringen. Det fryder meg når 90% oppdager at den faktisk stemmer og må bære med seg varene hjem.

- At de som klager mest på at dagens priser ruinerer dem er de som også bruker mest penger på tull som tipping og tobakk. Greit nok at mat er dyrt i Norge, men når JEG som lever på lån mesteparten av året (som student) fortsatt klarer å spise god mat for lite penger synes jeg strengt talt ikke synd på de.

[AnonymBruker]

Akkurat det med prislappen må jeg innrømme at jeg gjør sjøl. Men det er ofte på klesbutikker og sånn, hvis jeg handler på salg. Ca. halvparten av gangene er det slått inn feil, fordi de har glemt ("glemt"?) å slå av rabatten.

[AnonymBruker]

Jeg har en nabo som er fæl på å låne. Jeg var hjemme med ungene i 3 år, og i den perioden var hun innom stort sett hver dag og lånte noe. En liter melk, et kilo mel, en pose brun saus, litt spagetti, kaffe... Hun ba meg stadig vekk om å bake kaker for henne. Jeg var dum nok til å si ja, og måtte bake kakene (ofte "dyre" kaker som oreokake osv) og stå for ingrediensene. Hun lånte også utstyr som kakeformer, kjeler osv hele tiden (minst en gang i uken), istedenfor å kjøpe seg dette selv. Fikk aldri igjen noe av det hun lånte meg.

Det skal sies at mannen hennes har godt over en million i året, og at hun har uføretrygd. Vi bor i leiligheter til rundt 1.5 mill, og de har et barn... Så de kan da ikke være særlig fattige. I tillegg bor vi omtrent vegg i vegg med butikken, så det hadde ikke tatt noe lengre tid å gå på butikken enn å gå innom meg. Jeg har bare en gang lånt noe av henne, da lånte jeg 2 dl melk når jeg sto midt i middagen og fant ut jeg var tom for melk.

Nå bare sier jeg at jeg ikke har når hun spør om å låne ting. Gidder ikke mer snylting!

[The Kitten]

Jeg har en nabo som er fæl på å låne. Jeg var hjemme med ungene i 3 år, og i den perioden var hun innom stort sett hver dag og lånte noe. En liter melk, et kilo mel, en pose brun saus, litt spagetti, kaffe... Hun ba meg stadig vekk om å bake kaker for henne. Jeg var dum nok til å si ja, og måtte bake kakene (ofte "dyre" kaker som oreokake osv) og stå for ingrediensene. Hun lånte også utstyr som kakeformer, kjeler osv hele tiden (minst en gang i uken), istedenfor å kjøpe seg dette selv. Fikk aldri igjen noe av det hun lånte meg.

Det skal sies at mannen hennes har godt over en million i året, og at hun har uføretrygd. Vi bor i leiligheter til rundt 1.5 mill, og de har et barn... Så de kan da ikke være særlig fattige. I tillegg bor vi omtrent vegg i vegg med butikken, så det hadde ikke tatt noe lengre tid å gå på butikken enn å gå innom meg. Jeg har bare en gang lånt noe av henne, da lånte jeg 2 dl melk når jeg sto midt i middagen og fant ut jeg var tom for melk.

Nå bare sier jeg at jeg ikke har når hun spør om å låne ting. Gidder ikke mer snylting!

Hvis du er så dum at du gir vekk varer så å si daglig i tre år, så synes jeg ikke synd i deg.