Til dere som har gjort det slutt med kjæresten..

[lovenemo]

Æsj, HATER å skrive dette innlegget, meeen here it goes!

Sliter så sykt med samboeren, som jeg har vært sammen med i 5,5 år Føler at alt bare er feil, feil og atter feil, og det kommer ikke til å bli bedre heller. Har prøvd å snakke med han om alt gudene vet hvor mange ganger, men han bare blåser det bort hver eneste gang og er ikke intr. Han har selv truet med å dra mange ganger, for det er jo så jævlig å leve sammen med meg. Alt som kan kalles kjæresteforhold mellom oss er borte. Føler at jeg har prøvd alt for å få det til å fungere igjen, men når det kun er jeg (tilsynelatende ihvertfall) som gir det et forsøk, så sier det seg selv at det ikke funker.

Jeg føler nesten at det er slutt, og at vi bare bor sammen og deler seng. Verken mer eller mindre. Jeg kan klart og tydelig se for meg ett liv alene, og det virker ikke så alt for ille, jævlig å si det - men that's life. Men selvfølgelig, så kommer samvittigheta når jeg begynner å tenke i de "banene", og jeg overtaler meg selv til at det VIL funke og at han vil forandre seg, selv om jeg vet lengst inn i hjerterota at det aldri vil skje.

Så til dere som kanskje har vært i en lik situasjon, hvordan kom dere frem til siste "stopp" hvor dere faktisk gjorde det slutt? Hvordan var tida like etter? Jeg vet jo hva jeg burde gjøre, men æææææææææh!!! så vanskelig det er

[Gjest Gjest_marie_*]

Æsj, HATER å skrive dette innlegget, meeen here it goes!

Sliter så sykt med samboeren, som jeg har vært sammen med i 5,5 år Føler at alt bare er feil, feil og atter feil, og det kommer ikke til å bli bedre heller. Har prøvd å snakke med han om alt gudene vet hvor mange ganger, men han bare blåser det bort hver eneste gang og er ikke intr. Han har selv truet med å dra mange ganger, for det er jo så jævlig å leve sammen med meg. Alt som kan kalles kjæresteforhold mellom oss er borte. Føler at jeg har prøvd alt for å få det til å fungere igjen, men når det kun er jeg (tilsynelatende ihvertfall) som gir det et forsøk, så sier det seg selv at det ikke funker.

Jeg føler nesten at det er slutt, og at vi bare bor sammen og deler seng. Verken mer eller mindre. Jeg kan klart og tydelig se for meg ett liv alene, og det virker ikke så alt for ille, jævlig å si det - men that's life. Men selvfølgelig, så kommer samvittigheta når jeg begynner å tenke i de "banene", og jeg overtaler meg selv til at det VIL funke og at han vil forandre seg, selv om jeg vet lengst inn i hjerterota at det aldri vil skje.

Så til dere som kanskje har vært i en lik situasjon, hvordan kom dere frem til siste "stopp" hvor dere faktisk gjorde det slutt? Hvordan var tida like etter? Jeg vet jo hva jeg burde gjøre, men æææææææææh!!! så vanskelig det er

Hei du.

Jeg hadde det akkurat likt med min kjæreste, nå eks.

Vi var sammen i 3,5 år og jeg er ennå veldig glad i han. Desverre overså vi små ting som hvorfor har vi plutselig ikke sex osv, så plutselig bodde jeg som en gammel jomfru med min beste kompis. (var sånn det føltes)

Det gjorde utrolig vond å overlevere min avgjørelse, mest av alt å se hvor vondt jeg gjorde han.

Han er den snilleste mannen jeg vet om og det gjør vondt, men når gnisten er og blir borte (tro meg, jeg leita leeeeenge) så er det best for begge at man kan komme seg videre.

Det vanskeligste er at man etter noen år er blitt så vant til å ha hverandre i hverdagen, det er det største savnet!

Håper du finner ut av det!!

Lykke til!

[Gjest LonelyAngel]

Heisann. Hva er det som har forsvunnet da?

Dere har jo vært sammen i 5,5 år, det betyr det har vært noe bra mellom dere. Hvor lenge har dere hatt det dårlig?

Husk at det kommer en grå hverdag i alle forhold, ingen forhold er rosenrød hele tiden.

Men har du hatt det slik veldig lenge, så må du nesten bare ta deg i nakken og fortelle ham at du ønsker å avslutte.

[lovenemo]

Det vanskeligste er at man etter noen år er blitt så vant til å ha hverandre i hverdagen, det er det største savnet!

Håper du finner ut av det!!

Lykke til!

Ikke sant! Det er det jeg gruer meg mest til tror jeg, å ikke ha han her sammen med meg. Har jo delt alt sammen i så lang tid, så det kommer til å bli veldig tomt uten han. Hvis det blir slutt da. Vil ikke gjøre det slutt, men vil heller ikke leve slik som vi gjør nå. Faen så jeg motsier meg selv, hahahaha.. Æsj

[lovenemo]

Heisann. Hva er det som har forsvunnet da?

Dere har jo vært sammen i 5,5 år, det betyr det har vært noe bra mellom dere. Hvor lenge har dere hatt det dårlig?

Husk at det kommer en grå hverdag i alle forhold, ingen forhold er rosenrød hele tiden.

Vi samarbeider ikke om noe lenger f.eks, alt av husarbeid, matlaging og ansvar for dyrene vi har faller på meg. Ber jeg han om å gjøre den minste ting, så blir han sur og irritert. Vi finner ikke på noe sammen sosialt, han er enten for sliten eller så gidder han ikke. Sexliv husker jeg såvidt hva er Alt som blir sagt mellom oss er nesten bare krangling, misforståelser og sure toner. Alltid når det blir snakk om fremtiden, i forhold til familie, jobb og det hele, så går det skeis. Vi ønsker så forskjellige ting, og har så sykt ulike syn. Vi har såklart gode dager også, men synes det blir for få av dem. Siden han er så lite aktiv i forholdet og med alt annet, så blir jeg sur, gretten og sliten - noe han ikke takler for fem flate øre. Det har vel vært slik som dette i rykk og napp noen år, med gode og dårlige perioder. Han har også mange herlige sider ved seg, er vel gjerne de jeg klamrer meg fast til

Nei, ingen forhold er rosenrøde hele tiden, det sier seg selv

[Gjest Gjest]

Dersom du allerede har bestemt deg for å gå ifra han så er det ikke så mye å vente med. Men gjør det på en skikkelig måte, det vil du ikke angre på i ettertid. Det er "bare" å sette seg ned å ta en prat.

Jeg gjorde det slutt med typen for et par måneder siden, ja det var fælt de første dagene, men jeg hadde vært følelsesmessig over han i lange lange tider, så etter de første dagene følte jeg bare lettelse, det gjør jeg enda og stortrives alene.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for.

[lovenemo]

I utgangspunktet har jeg vel egentlig bestemt meg, men aner ikke hvordan jeg skal ta det siste skrittet på en måte. Klamrer meg fast til alt som er godt mellom oss og fortrenger resten ^^ Men det ender vel bare med at jeg eksploderer fullstendig og alt blir bare verre :|

[Gjest LonelyAngel]

Er du 100% sikker på at kjæresten din ikke kommer til å forandre seg?

Noen trenger å høre alvoret før de sjerper seg, så kanskje det faktisk går opp for han hvordan han har vært?

En ting til: Er ikke samlivsterapaut et alternativ? Synes du ikke at du kan oppsøke en samlivsterapaut før dere "skilles" for godt? Dere har tross alt være sammen i 5,5 år.

[lovenemo]

Er du 100% sikker på at kjæresten din ikke kommer til å forandre seg?

Noen trenger å høre alvoret før de sjerper seg, så kanskje det faktisk går opp for han hvordan han har vært?

En ting til: Er ikke samlivsterapaut et alternativ? Synes du ikke at du kan oppsøke en samlivsterapaut før dere "skilles" for godt? Dere har tross alt være sammen i 5,5 år.

90 % sikker er jeg vel. Vet jo aldri, alle KAN forandre seg, kommer heller an på om han VIL.

Samlivsterapeut hadde sikkert vært lurt, får prøve å foreslå det, er tross alt 5,5 år ja.

[Gjest Gjest]

Det er AKKURAT som å lese om meg og exen min.

Vi hadde vært sammen i 4,5 år, bodd sammen i 3,5, når det ble slutt.

Jeg hadde tenkt på det god stund, og en kveld plumpet jeg bare ut med det, at jeg hadde tenkt mye på oss, at jeg følte at vi egentlig bare var "venner" som bodde sammen, og om vi kanskje skulle gå hver til vårt..Forventet et lite h**vete, men det hele endte bare i en "rolig" samtale der det viste seg at han hadde det på samme måte.

I dag er vi venner, snakkes nå og da, og ikke noe vondt blod mellom oss Det er jeg glad for, for han betyr jo fremdeles noe for meg, og jeg ønsker han alt det beste!

Dette er noen år siden, og jeg har ny samboer i dag, som jeg forøvrig synes er verdens beste gutt!

[Lissi]

I utgangspunktet har jeg vel egentlig bestemt meg, men aner ikke hvordan jeg skal ta det siste skrittet på en måte. Klamrer meg fast til alt som er godt mellom oss og fortrenger resten ^^ Men det ender vel bare med at jeg eksploderer fullstendig og alt blir bare verre :|

Hva er det som gjør at man har bestemt seg men ikke klarer ta skrittet?

Hvorfor tenke på det positive i forholdet når du stort sett ikke har det bra?

Lever du også i en illusjon? Over hvordan du skulle ønske det var? Det er ikke en drøm som er så lett å gi opp, fordi man gjerne ønsker det med den man er glad i. Men hva om man ser at man ikke får den drømmen sammen med han? At du er den eneste som drar lasset og ønsker den drømmen? Blir du i forholdet og drømmer videre? For det man gjør da er egentlig å nekte seg sin egen drøm. Det er forsaking og selvutslettelse.

Jeg jobber selv med å ta steget! Det er tøft, men jeg har lyst å klare det!

Føler med deg.

[Hilde Christina]

Huff, sånt er vanskelig!

Følg magefølelsen din er mitt råd. Kanskje han forandrer seg om et år, men er du villig til å ha det slik du har det nå i et år til?

Sett deg ned og prat med ham, blåser han det bort så dra. Kanskje han tar deg for gitt og får en aha-opplevelsen når du forteller ham at du ikke har det så bra i forholdet som du ønsker å ha det. Om han ikke forandrer seg om du tar en alvorlig prat med ham er han ikke noe å satse på i mine øyne.

Edit: Husk at når man har vært sammen så lenge er det lett å savne vanen og ikke selve personen når det er over

Endret 17. mars 2009 av Hilde Christina

[Lissi]

Huff, sånt er vanskelig!

Følg magefølelsen din er mitt råd. Kanskje han forandrer seg om et år, men er du villig til å ha det slik du har det nå i et år til?

Sett deg ned og prat med ham, blåser han det bort så dra. Kanskje han tar deg for gitt og får en aha-opplevelsen når du forteller ham at du ikke har det så bra i forholdet som du ønsker å ha det. Om han ikke forandrer seg om du tar en alvorlig prat med ham er han ikke noe å satse på i mine øyne.

Edit: Husk at når man har vært sammen så lenge er det lett å savne vanen og ikke selve personen når det er over

Få menn får en ahaopplevelse når vi forteller hvordan vi har det. Man maser og klager og maser og klager og prøver å få ting til å bli bedre. Man blir ikke hørt, de gjør ikke en dritt, og når vi har gått lei og bestemt oss og kaster de ut, så kommer de tuslende tilbake noen måneder etterpå.

[Hilde Christina]

^ Greit å ikke skjære alle over en kam her da

[Lissi]

^ Greit å ikke skjære alle over en kam her da

Joda.. men er jo klassisk da.. gjelder også utroe menn som angrer seg.

Mens jeg var så godt i gang!

[lovenemo]

Hva er det som gjør at man har bestemt seg men ikke klarer ta skrittet?

Hvorfor tenke på det positive i forholdet når du stort sett ikke har det bra?

Lever du også i en illusjon? Over hvordan du skulle ønske det var? Det er ikke en drøm som er så lett å gi opp, fordi man gjerne ønsker det med den man er glad i. Men hva om man ser at man ikke får den drømmen sammen med han? At du er den eneste som drar lasset og ønsker den drømmen? Blir du i forholdet og drømmer videre? For det man gjør da er egentlig å nekte seg sin egen drøm. Det er forsaking og selvutslettelse.

Jeg jobber selv med å ta steget! Det er tøft, men jeg har lyst å klare det!

Føler med deg.

Jepp, lever i en illusjon, drømmer om hvordan jeg vil at det skal være og tenker alltid at han vil endre seg. Pinadø ikke lett dette her, ikke i det hele tatt. Aner ikke hva det er som gjør at jeg ikke klarer å ta siste skritt. Kanskje frykten for å være alene, at jeg ikke vil finne noen bedre, ingen andre vil elske meg igjen.. Blæ!!!! Hehe.. Huff :\

[lovenemo]

Huff, sånt er vanskelig!

Følg magefølelsen din er mitt råd. Kanskje han forandrer seg om et år, men er du villig til å ha det slik du har det nå i et år til?

Sett deg ned og prat med ham, blåser han det bort så dra. Kanskje han tar deg for gitt og får en aha-opplevelsen når du forteller ham at du ikke har det så bra i forholdet som du ønsker å ha det. Om han ikke forandrer seg om du tar en alvorlig prat med ham er han ikke noe å satse på i mine øyne.

Edit: Husk at når man har vært sammen så lenge er det lett å savne vanen og ikke selve personen når det er over

Er ikke mye villig til å ha det slik i ett år til, ikke en sjangs i helvete om at det kommer til å skje. Nei, han er ikke mye å satse på dersom han ikke er villig til å endre seg. Og det er nok vanen jeg vil savne, ikke personen.

Hadde jeg ønsket at han skulle forandre seg til en person han ikke er, ville jeg vært den urimelige her. Men jeg vil jo bare at han skal gå tilbake til å være den han var, den gutten jeg forelska meg i liksom.

Tror jeg trenger litt mamma-terapi!

[Lissi]

Jepp, lever i en illusjon, drømmer om hvordan jeg vil at det skal være og tenker alltid at han vil endre seg. Pinadø ikke lett dette her, ikke i det hele tatt. Aner ikke hva det er som gjør at jeg ikke klarer å ta siste skritt. Kanskje frykten for å være alene, at jeg ikke vil finne noen bedre, ingen andre vil elske meg igjen.. Blæ!!!! Hehe.. Huff :\

Akkurat det samme tenkte jeg, men så tenkte jeg at jeg vil heller være alene enn å ha det vondt i et forhold.

Jeg har tatt steget i dag, vi har lagt huset på nett. Vi har avsluttet, og jeg er lei meg og utrolig letta!!

[lovenemo]

Akkurat det samme tenkte jeg, men så tenkte jeg at jeg vil heller være alene enn å ha det vondt i et forhold.

Jeg har tatt steget i dag, vi har lagt huset på nett. Vi har avsluttet, og jeg er lei meg og utrolig letta!!

Oi! Vet nesten ikke om jeg skal gratulere eller si hvor trist det er Men ut fra det du skrev i det første innlegget så er det vel til det beste?

Hjernen min jobber på overtid med å finne ut hvordan jeg skal få sagt det til han, hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre etterpå. Heldigvis har vi verken hus, leilighet, bil eller noe slikt som vi har kjøpt sammen. Og best av alt så har vi ingen barn som står midt oppi det hele, bortsett fra hver vår hund.

[Lissi]

Oi! Vet nesten ikke om jeg skal gratulere eller si hvor trist det er Men ut fra det du skrev i det første innlegget så er det vel til det beste?

Hjernen min jobber på overtid med å finne ut hvordan jeg skal få sagt det til han, hva jeg skal si, hva jeg skal gjøre etterpå. Heldigvis har vi verken hus, leilighet, bil eller noe slikt som vi har kjøpt sammen. Og best av alt så har vi ingen barn som står midt oppi det hele, bortsett fra hver vår hund.

Hva venter du på? Pakk sakene dine og dra. Legg igjen en lapp!