Finnes det en god grunn til å få barn?

[Gjest Gjest_Mimosa_*]

Jeg har hele livet tenkt på det som en selvfølge at jeg skulle få barn når tiden ble moden. De siste par årene har jeg derimot blitt veldig i tvil. Bekjente med barn, og det fokuset som er på barn i media, er nesten utelukkende negativt ladet. Barn bringer med seg bekymringer, stress, mas, dårlig tid, lite søvn osv. Generelt vil alle interesser og aktiviteter man bedrev før man fikk barn, være umulig å gjennomføre etter man får barn. Spesielt de første årene.

Til tross for alle negative sider, så er det overraskende få som velger å IKKE få barn.

Er det noen som kan gi meg gode, positive ting med å få barn?

[Gjest Gjest]

Nei, det er slett ikke riktig for alle å få barn - og mange som får det burde absolutt latt være.

Det er nok mange negative sider ved det å få barn, men det er nå en gang slik at det ligger naturlig i oss dette ønsket om å ha barn. Man velger helt selv hvor mye stress og mas man vil ha i livet sitt - denne avgjørelsen om å få barn BØR absolutt være planlagt. Å få barn endrer hele verden! Man opplever kjærlighet man aldri, aldri ville opplevd uten å ha barn. En gjensidig, uendelig og betingelsesløs kjærlighet som man ikke føler fra noen som ikke er noe annet enn en del av seg selv.

Samtidig er barn et bindeledd mellom to mennesker som elsker hverandre og som, ved å være 50 % hennes og 50 % hans, lar dette paret delta i denne gjensidige, uendelige kjærligheten til det samme.

Men man kan ikke få barn uten å vite at fra det øyeblikket barnet er unnfanget handler ikke lenger livet ditt om deg og ditt. Alt handler om barnet og om dere sammen. Jeg tror mange ville unngått mye stress og mas om dette ble innsett.

Og at barn skriker om natten, ja det er nok et faktum for de fleste. Men det er da virkelig ikke krise? Dårlig tid er bare et annet ord for dårlig planlegging eller dårlig prioritering, i hvertfall dersom man er to om omsorgen.

Mange kommer i tidsklemmen fordi de velger å bo og jobbe over evne - reduser bokostnadene og reduser stillingsprosentene. Man tjener mindre, men bruker mindre på å bo. Det finnes mange løsninger på alle disse "tidsklemmene" bare man er villig til å ikke ha alt på én gang.

Det viktigste er å være lykkelig, og slik jeg ser det blir man ikke lykkelig av å være seg selv nok.

Håper det var konstruktivt nok. Det er i hvertfall mine tanker rundt dette med barn. Jeg har ikke fått barn selv, og en gang i tiden var jeg slett ikke sikker på at jeg ville ha barn. Nå er jeg 25 og er sammen med den mannen jeg nok kommer til å gifte meg med, og det å få barn med han virker som en selvfølgelighet - jeg ville angret meg til graven hvis jeg ikke fikk barn.

[Gjest Gjest_Mimosa_*]

Til Gjest, innlegg #2:

Tusen takk for fint svar!

Hvis jeg forstår deg riktig, så mener du at ønsket om å få barn er et slags instinkt, et naturlig ønske? Det er klart man velger selv hvor mye man skal stresse, jeg er med på den. Men jeg ser for meg bekymring over enhver ting. Fra: skulle hun ikke begynt å gå nå? Til: Får hun venner på skolen? og Får hun en jobb hun trives i? Man ønsker jo det beste for barna sine, men finnes det velfungerende familier?

Jeg ser egentlig ikke på et barn som styrkende for et parforhold. Ofte går jo par fra hverandre forholdsvis kort tid etter at de får barn. I media leser jeg: "Det er vanskeligere å opprettholde kjærligheten etter at man får barn. Man glemmer å være kjærester." Bekjente forteller: "Det som irriterte deg men partneren før du fikk barn, blir bare tusen ganger verre etter at barna kommer."

Kanskje det bunner ut i at jeg ikke kan se for meg denne uendelige kjærligheten?

De jeg kjenner, klager bare over det å ha barn. Det er krangling og mas og at de gleder seg til når de er alene. De forteller aldri om denne kjærligheten og gleden?

[Gjest Gjest]

Til Gjest, innlegg #2:

Tusen takk for fint svar!

Hvis jeg forstår deg riktig, så mener du at ønsket om å få barn er et slags instinkt, et naturlig ønske? Det er klart man velger selv hvor mye man skal stresse, jeg er med på den. Men jeg ser for meg bekymring over enhver ting. Fra: skulle hun ikke begynt å gå nå? Til: Får hun venner på skolen? og Får hun en jobb hun trives i? Man ønsker jo det beste for barna sine, men finnes det velfungerende familier?

Jeg ser egentlig ikke på et barn som styrkende for et parforhold. Ofte går jo par fra hverandre forholdsvis kort tid etter at de får barn. I media leser jeg: "Det er vanskeligere å opprettholde kjærligheten etter at man får barn. Man glemmer å være kjærester." Bekjente forteller: "Det som irriterte deg men partneren før du fikk barn, blir bare tusen ganger verre etter at barna kommer."

Kanskje det bunner ut i at jeg ikke kan se for meg denne uendelige kjærligheten?

De jeg kjenner, klager bare over det å ha barn. Det er krangling og mas og at de gleder seg til når de er alene. De forteller aldri om denne kjærligheten og gleden?

Ja, vis meg den undersøkelse som viser at barn er styrkende for forholdet..........

[Gjest Gjest]

Hvis jeg forstår deg riktig, så mener du at ønsket om å få barn er et slags instinkt, et naturlig ønske?

Må bare kommentere denne: Dette med å reprodusere seg er, utenom å holde seg selv i live, det mest grunnleggende for et menneske og alle levende organsimer. Formeringsdrifta er vannvittig sterk, det å føre genene og arten videre regnes av mange som meningen med tilværelsen.

Det som er spesielt for menneskearten, er at vi har klart å "temme" selve formeringsdelen via prevensjon, mens vi likevel kan nyte gledene og nytelsen ved denne delen av tilværelsen.

[Gjest Gjest_Mimosa_*]

Må bare kommentere denne: Dette med å reprodusere seg er, utenom å holde seg selv i live, det mest grunnleggende for et menneske og alle levende organsimer. Formeringsdrifta er vannvittig sterk, det å føre genene og arten videre regnes av mange som meningen med tilværelsen.

Det som er spesielt for menneskearten, er at vi har klart å "temme" selve formeringsdelen via prevensjon, mens vi likevel kan nyte gledene og nytelsen ved denne delen av tilværelsen.

Klart vi har en seksualdrift og at den er ment til formering.

Men er det virkelig så banalt? At vi er dyr som ønsker barn fordi det er et instinkt? Det må da være noe mer? Det må da være noe mer rasjonelt enn som så?

Hvis ikke så er det jo nesten bare trist.

[Gjest StockDama]

Klart vi har en seksualdrift og at den er ment til formering.

Men er det virkelig så banalt? At vi er dyr som ønsker barn fordi det er et instinkt? Det må da være noe mer? Det må da være noe mer rasjonelt enn som så?

Hvis ikke så er det jo nesten bare trist.

Hvorfor er det trist? Må det være en høyere mening med alt?

[Gjest Gjest]

En god grunn er at de kan ta vare på foreldrene når de blir gamle!

En god grunn er at de berriker livet ditt!

Begge deler er kanskje egoistisk, men det var det eneste jeg kom på av GODE GRUNNER!

[Gjest Gjest]

Det følger store bekymringer med det å få barn. Ikke bare bekymringer men mas, stress, dårlig økonomi, krangling, konflikter mm.

Enig med gjest over her: De kan stelle deg og ta vare på deg når du blir gammel, og/eller besøke deg på gamlehjemmet når du blir gammel og skral!

[Gjest M]

Ja, det er masse bekymringer og mye bry og styr med barn, men det er samtidig en enorm berikelse i livet, og de tilfører i allefall mitt liv en helt ny mening.

[Gjest Gjest]

Ja, det er masse bekymringer og mye bry og styr med barn, men det er samtidig en enorm berikelse i livet, og de tilfører i allefall mitt liv en helt ny mening.

Ditt liv ja, men der er det igjen snakk om DEG!

Alt i alt er det egoistisk å få barn!

[Gjest tullball]

Ditt liv ja, men der er det igjen snakk om DEG!

Alt i alt er det egoistisk å få barn!

ja forventer du at folk skal få barn hvis det ikke beriker dem personlig fordi de ønsker å gjøre samfunnet en tjeneste? De fleste større valg er vel mer og mindre egoistisk motivert på ett eller annet plan?

[Gjest Gjest]

ja forventer du at folk skal få barn hvis det ikke beriker dem personlig fordi de ønsker å gjøre samfunnet en tjeneste? De fleste større valg er vel mer og mindre egoistisk motivert på ett eller annet plan?

Det er ikke noe å flire av! Det er egoistisk å sette barn til verden i disse dager!

Kloden/samfunnet er vel ikke så veldig tjent med oss mennesker mtp. miljø mm.

[Gjest Gjest]

Så mye dritt som skjer i denne verden syns jeg synd på barn som skal vokse opp i dette samfunnet vi lever i! Så mye press, vold og mobbing det er nå er det egoistisk med barn!

[Gjest Gjest]

ja forventer du at folk skal få barn hvis det ikke beriker dem personlig fordi de ønsker å gjøre samfunnet en tjeneste? De fleste større valg er vel mer og mindre egoistisk motivert på ett eller annet plan?

Jeg skulle ønske at det ble forbudt for at ALLE mennesketyper skal kunne få barn!

Narkomane og alkoholikere bør ikke få tilatelse før de er 110% nykre!

Resterende befolkning bør gjennomgå en omfattende test/prøve før dem får lov til å bli foreldre!

Tvungen prevensjon eller fengsel og bot!

Det finns så mange skjødesløse foreldre som ALDRI skulle ha fått lov til å bli foreldre!

[Gjest Gjest]

Klart vi har en seksualdrift og at den er ment til formering.

Men er det virkelig så banalt? At vi er dyr som ønsker barn fordi det er et instinkt? Det må da være noe mer? Det må da være noe mer rasjonelt enn som så?

Hvis ikke så er det jo nesten bare trist.

Hva er mer rasjonelt enn det?

Det hører likevel mye annet med på kjøpet - kjærlighet, bekymring, lengsel, utvikling sammen og hver for seg osv. Som ikke er like rasjonelt

Jeg tror ikke jeg ønsker meg barn selv, jeg har ikke noe klart ønske om egne barn, og tror jeg har såpass mange negative egenskaper (ting jeg sliter med og som gjør mitt eget liv vanskeligere) at jeg er redd for å overføre dem til barnet. Men jeg er glad i barn og skjønner godt at andre velger å få dem.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Ja, vis meg den undersøkelse som viser at barn er styrkende for forholdet..........

For to personer som er glade i hverandre, kjenner hverandre, er voksne nok til å innse at livet ikke bare er en lek og at det går inn i en annen fase når man får barn, som er villige til å prioritere seg selv og barna OG forholdet og partneren - for disse vil forholdet bli styrket av å få barn sammen.

For mange derimot vil forskjellene bli enda tydeligere når man får barn. Ulike interesser og prioteringer vil bli mange ganger forsterket når man ikke lenger har anledning til bare å tenke på seg selv.

Det barna og det å ha barn gir tilbake kan mange ganger doble det man taper.

[ViljaH]

Men jeg ser for meg bekymring over enhver ting. Fra: skulle hun ikke begynt å gå nå? Til: Får hun venner på skolen? og Får hun en jobb hun trives i? Man ønsker jo det beste for barna sine, men finnes det velfungerende familier?

Som på andre områder av livet så gjelder det å ikke bruke for mye energi på å bekymre seg over ting man ikke kan kontrollere, og å ikke ta bekymringene på forskudd. Da vil man bli nervøs og ulykkelig i livet sitt. Og man må ta innover seg at barnet er et eget individ som må få ta egne valg for eget liv. Foreldre trenger ikke gå og bekymre seg for hvorvidt barnet får en jobb det vil trives i, men heller ta et steg tilbake og overlate dette til barnet selv. La barnet velge utdannelse og jobb, så er ansvaret for hvorvidt barnet trives i jobben barnets - og hvorvidt det skal foretas noen endringer er også barnets. Jeg har ikke noe tro på at barn skal fly tett under sine foreldres vinger til det er middelaldrende.

[Gjest gjest fra innlegg #2]

Om barn styrker eller svekker parforholdet ser jeg overhodet ikke på som et resultat av det å få barn, men som et resultat av økt egoisme. Mange får barn før de som par kjenner hverandre. Vi lever i dag i et samfunn der det i mye større grad enn før fokuseres på personlig og lettoppnåelig lykke, etter mine observasjoner er det også derfor det er så utrolig stor andel samlivsbrudd mellom voksne som har barn sammen.

Det er ikke barnas feil at samliv brytes. Ofte er det ikke paret som bryter samlivet sin feil engang, men media og samfunnet sitt ensidige fokus på personlig suksess og lykke.

Det er lett at et forhold ryker. Man må jobbe med det, enten man har barn eller ikke. Forsvinner følelsene, og de er vekke i de 18 årene mens man venter på at barna skal bli store, så skal det svært mye til for at forholdet overlever.

Det hele faller tilbake på prioriteringer. Kanskje kan ikke begge parter jobbe 100 % mens barna er små? Jeg er ikke LITT redd for å prioritere mitt samliv med mannen min og barna mine fremfor karriere. Jeg er ikke redd for hva samfunnet vil si eller hva min arbeidsgiver vil syns om meg. Velger man lurt med tanke på utgifter til bolig, strøm etc så er dette gjenomførbart. Men man må jo også huske at man taper f.eks. pensjon på dette, så det er noe som må settes av.

Jeg vil mye heller tape litt selvrealisering i jobben enn jeg vil tape den sikkerheten og kjærligheten som ligger i mitt parforhold og den familien vi skal skape sammen.

Jeg ser faktisk ikke noe negativt med det å få barn, som ikke oppveies og vel-så-det av alt det positive.

Og ja, det ER egoistisk å få barn. Men man må også lære å være uselviske ved å prioritere barnet - noe som balanserer det egoistiske ved å få barn.

[Gjest Gjest]

Ditt liv ja, men der er det igjen snakk om DEG!

Alt i alt er det egoistisk å få barn!

Det er ofte ego som ligger bak både og få barn, og det å velge bort barn