Har foreldre slått kommer barna også til å slå....

[Gjest Gjest_hm_*]

Det høres litt voldelig ut i tittelen men siden min mor ikke er norsk og dermed oppvokst med strenge foreldre, ble det sånn at jeg fikk litt klask om jeg ikke oppførte meg da jeg var liten. Hun hev ofte tøflene etter meg eller slo meg "lett" men en pinne. Ingentig var voldelig ment men det var hennes måte å kontrollere barna på, jeg ble bare rød men fikk ikke varige blåmerker eller noe slik. I mine øyne følte jeg at det var galt fordi i Norge slo liksom ikke foreldrene barna sine, på en måte "ulovlig". Men klart pga av "kulturforskjeller" hjemme og ute så ble det sånn at jeg bare måtte godta det. Har ikke hatt noe fæl barndom i det hele tatt det er bare det konseptet i det at i Norge skal man ikke slå barn liksom.

Jeg slo andre barn da jeg var liten når jeg ble irritert, kanskje nettopp fordi om mamma kunne slå så kunne jeg også. Nå når jeg er voksen vet jeg at terskelen skal ikke så langt før jeg kan slå til ett barn som skriker og ikke vil gjøre som jeg sier. Jeg syns egentlig at det er litt trist liksom for jeg vet at kommer jeg til å få barn vil jeg lett kunne slå dem:( Vet ikke hva jeg vil men innlegget egentlig men...Er det flere som føler det samme om de har hatt det slik i barndommen?

Ja kan dere foreldre her være ærlige at dere ikke slår barna?Eller at dere gjør det? Slå vil si bare klask på hånden eller lignende ikke noe voldelig.

[Gjest løvetannbarn]

Det har vært utallige diskusjoner rundt dette temaet her inne. Jeg mener at det ikke er noen automatikk i at barn som blir slått vil ende opp med å slå egne barn. Noen vil selvfølgelig det, men jeg tror at hvis du er bevisst nok så tror jeg man kan unngå å havne i denne fellen. For det hadde jo vært tragisk hvis man ikke skulle klare å komme seg unna sine foreldres misgjerninger ved å gjenta dem i generasjoner.

Jeg ble oppdratt med juling, barn som ikke hørte etter fikk seg en ørefik eller en omgang ris på baken. Jeg følte meg nedverdiget, liten og uttrygg, samt at jeg syntes det gjorde forferdelig vond. Og den følelsen ønsket jeg ikke at mine barn skulle føle. I utgangspunktet hadde jeg derfor bestemt meg for å bli barnløs fordi jeg trodde og fryktet at jeg ikke skulle klare å la være å slå siden det var det jeg var oppvokst med.

Men det går ikke alltid som man velger, jeg fikk tre barn og jeg kan trygt si at jeg ikke har slått dem. Jeg har vært sint, bevares, og det har ikke vært lett. Det som faller naturlig for mange måtte jeg være bevisst på hele tiden sånn at jeg ikke falt i fella. Og jeg er glad jeg tok "jobben" med meg selv på det området. jeg tror at hvis du husker hvordan du følte deg når du fikk fysisk avstraffelse av foreldrene dine så vil du klare å unngå å gjøre de samme feilene. Godt mulig jeg har gjort andre feil, men barna mine tør i hvert fall å si fra til meg hvis de føler seg urettferdig behandlet. Hadde jeg prøvd meg på å si noe sånt til mine foreldre så hadde jeg ikke klart å gå på beina etterpå, der var det blind lydighet som gjaldt.

Min oppvekst var spesiell, og mine foreldre var nok mer ekstreme enn mange andre - det skal jeg erkjenne. Og derfor er et dask, klyp eller slag like ille for meg, jeg skiller ikke mellom typer "vold". Gudskjelov hadde jeg andre voksenpersoner i min nærhet som viste meg andre måter å omgås barn på.

[Gjest Annet løvetannbarn]

Jeg ble slått, og det hender jeg selv er fysisk hard mot 4 og 5 åringene våre når der er hos meg på samvær. Ikke hardt, det er ingen blåmerker eller noe sånt. Men et litt kraftig tak i overarmen, et knips på fingrene eller leppene, noen ganger en dask i ryggen og to enkeltstående ørefiker. Ikke harde slag, men likefullt slag med flat hånd mot kinnene. Er ikke stolt av dette og prøver å sette grenser på andre måter, men det er ikke alltid man greier det. Barna er trygge, harmoniske og glade, og jeg tror ikke det er noen automatikk i at en streng og av og til fysisk oppdragelse fører til at barna ødelegges.

De får massevis av kjærlighet både fra meg og mor, de blir fortalt at de er elsket, de sitter på fanget, de får trøst når de skader seg, de blir strøket over hodet og snakket rolig til om de er redde. At noen barn av og til får fysisk oppdragelse betyr ikke at hjemmet er voldelig og brutalt. Mitt hjem er preget av masse kjærlighet, lek og moro. Men når barna går over streken, hender det at også jeg krysser den streken jeg helst ikke vil; altså ved å ta tak. Tro meg, vi har prøvd mange andre måter å løse dette på uten å ty til fysisk grensesetting, men for vår del fungerer det ikke. Jatakk, kom gjerne med tips i stedet for fordømmelse; men tips ala Fjern deg fra situasjonen, Tell til 10 osv, fungerer ikke hos oss. Barna må få sin reaksjon der og da på at det de har gjort ikke tolereres.

[Gjest Gjest_Beate_*]

vi har prøvd mange andre måter å løse dette på uten å ty til fysisk grensesetting, men for vår del fungerer det ikke. Jatakk, kom gjerne med tips i stedet for fordømmelse; men tips ala Fjern deg fra situasjonen, Tell til 10 osv, fungerer ikke hos oss. Barna må få sin reaksjon der og da på at det de har gjort ikke tolereres.

Det er fullstendig uakseptabelt å knipse fingre! Og alt det andre du nevner! Da er det bedre å ignorere barna eller gi dem timeout, du er større og kan fjerne barna fra situasjonen iallfall. Send dem på rommet sitt til du har roet deg og tell til hundre. Om du MÅÅÅÅ ha ut agresjonen så får du heller rope og hyle litt, det er lettere for barna å tåle kjeft enn fysisk avstrafelse iallfall!

[Gjest Patti Labella]

Uff dette var trist lesning. Jeg anbefaler på det sterkeste til dere som har arvet mønstret fra foreldre med klapsing og slag og søk hjelp til å få andre oppdragelsesverktøy. Det finnes og det virker. Søk hjelp til f.eks helsestasjon/barnehage om PMTO som har fine moduler for å mestre utfordrende barn.

[Gjest Gjest]

pmto stiller spørsmålet:

Hva kan gjøres for å hjelpe familier til å

endre denne typen problematferd? Men gir ingen svar

[Gjest Patti Labella]

pmto stiller spørsmålet:

Hva kan gjøres for å hjelpe familier til å

endre denne typen problematferd? Men gir ingen svar

Hva mener du?

PMTO gir svar. Den gir deg som foreldre konkrete foreldreverktøy å jobbe med. Men det krever jo selvsagt at du møter en rådgiver/terapaut og får disse verktøyene. Dette er ikke noe man kan lese seg til over internett.

[Mamma1]

Nei, jeg slår ikke barna mine. Men jeg knipset eldstemann på fingrene da han var liten. Ser ikke at han har fått varige men av det i dag.

[Gjest løvetannbarn]

Nei, jeg slår ikke barna mine. Men jeg knipset eldstemann på fingrene da han var liten. Ser ikke at han har fått varige men av det i dag.

Det er nok ikke det som skjer en eller to ganger i løpet av oppveksten som setter mest spor tror jeg.

Jeg har ikke fått varige men jeg heller, til tross for at jeg ble slått omtrent hver uke, noen ganger flere ganger i uken. Eller kan man kalle manglende kontakt med sine foreldre som et men?

Men som sagt før, min oppvekst var litt spesiell på dette området. Jeg var sjenert og opplevde å få meg ørefiker fordi jeg ikke torde sprette ut i lek eller samtale med folk/unger jeg ikke kjente med en gang, det var ikke snakk om å la meg bli husvarm. Har også mange andre eksempler, men lar det være. Så min oppvekst er vel ikke noen mal for de andre akkurat, men det jeg ville få fram var at selv om man opplever en barndom som min så trenger man ikke ende opp som en forelder som slår, man trenger ikke arve sine foreldres mønster. Det kan være en krevende jobb å unngå det, for man skal være veldig bevisst hele tiden hva man ønsker at barna skal få ut av sin barndom. Men det er mulig.

[Gjest Gjest]

Om du MÅÅÅÅ ha ut agresjonen så får du heller rope og hyle litt, det er lettere for barna å tåle kjeft enn fysisk avstrafelse iallfall!

Det kommer da an på så mangt det hva som er bedre enn det andre. Jeg hadde en mor som noen ganger ga ris og andre ganger kjeftet og smelte. Fikk jeg ris var det aldri hardere enn at jeg bare ble litt rød, men om hun raste fra seg verbalt var det fylt med så mange ukvemsord at jeg ble helt nummen inni meg og jeg foretrakk en omgang ris faktisk.... Men det er meg for all del, og ikke alle barn i Norge ville følt det slik. Jeg har større problemer med foreldre som kjefter og roper og hyler til ungene sine enn de som gir en dask på lanken eller baken selv om det ene er ulovlig og det andre mer eller mindre akseptert.

Selv har jeg ikke barn, men hadde jeg hatt ville jeg helst ha unngått å gi ris eller dask eller hva man skal kalle det, og hvert fall roet kjeftamentet en god del. Om jeg ville klart det derimot.... det har jeg ikke tenkt å finne ut.

[Gjest Gjest]

Det er helt uakseptabelt med noe som helst av fysisk avstraffelse, det være seg dask ,knips eller hva dere kaller dette!!

[Gjest Gjest]

Det er helt uakseptabelt med noe som helst av fysisk avstraffelse, det være seg dask ,knips eller hva dere kaller dette!!

Jeg vet hva loven sier om det, men jeg syns det er utrolig svart-hvitt.

[Silli]

Pappa slo, jeg skal ikke slå !

[Gjest Gjest_trine_*]

Jeg vokste opp med en sint og streng far som av og til kunne finne på å slå. Som oftest slå han i stykker møbler, dører osv, og noen ganger gikk det ut over meg. I tenårene og fram til i dag (er 23 år) har jeg ofte et behov for å slå. Jeg har slått min far, (den eneste personen jeg har slått), ellers går det ut over vegger og ting. Men føler ofte på trangen til å slå, og føler at det svarter for meg. Regner med at det skyldes arv og miljø fra min far.

[Gjest Sativa]

Det som kommer til å skje, og som jeg kjenner at jeg gosser meg skikkelig for, er at ungene deres ALDRI kommer til å glemme at dere faktisk har slått eller brukt annen form for fysisk avstraffelse. Når de begynner å bli voksne, eller kanskje får egne barn, så kommer de til å tenke på sine ynkelige og feige foreldre som valgte å bruke vold mot sine egne barn, de kommer til å fortelle sine venner, og kanskje barn, om hvordan dere oppførte dere, og dere kommer til å fremstå som verdiløse og patetiske mennesker av verste sort som ingen gidder å respektere. Ja tenk, andre kommer til å få greie på det, det ofret dere ikke en tanke da dere med fullt overlegg valgte på påføre et lite barn smerte, og ikke minst en grusom følelse av mindreverdighet, redsel og skuffelse for at dere ikke greide å løse ting på en mer human måte.

Endret 13. mars 2009 av Sativa

[Gjest Gjest]

PMTO gir svar. Dette er ikke noe man kan lese seg til over internett.

Hvorfor ikke? er jo ikke alle som vil snakke med terapeuter, heller....

[Gjest Anira]

Jeg vet hva loven sier om det, men jeg syns det er utrolig svart-hvitt.

enig

[Gjest Anira]

Pappa slo, jeg skal ikke slå !

Jeg sa akkurat det samme! Men så fikk jeg barn, og selv om jeg ikke slår så ofte eller så hardt som mitt opphav, så hender det at jeg slår ja

[Mamma1]

Hvorfor er det svart/hvitt? Mener dere at man skal ha lov til å slå barna sine?

[Gjest Gjest]

Men føler ofte på trangen til å slå, og føler at det svarter for meg.

Nettopp, og i slike tilfeller nytter det ikke med ptmo eller hva det ble foreslått lenger oppe.Når det svartner så svartner det, og da reagerer man prompte, før man får tenkt seg om. Sinnemestring høres utrolig mye enklere ut enn det virkelig er... Vil, vil, men får det ikke til