Hvordan komme videre

[Gjest Anonymous]

Jeg er mann, og har opplevet at min samboer har vært utro over flere måneder (etablert et forhold på si). Forholdet var ikke fysisk, men det var masse følelser og endel sex-relaterte ting (bl.a. SMS).

Jeg oppdaget dette for en tid tilbake, en gigantisk sjokk. Kunne like gjerne fått beskjed om at en i meget nær familie var død, sjokket var like sterkt.

Hun har tryglet om at det skal være oss, og for meg er det helt uaktuelt å gi henne opp. Så jeg er ikke ute etter råd ala å slå opp.

Det jeg ønsker å vite fra dere som har blitt bedratt, og som valgte å fortsette: Hvordan klarte dere det? Og for deres vedkommende, når ble ting som før angående tilliten igjen? I det hele tatt, blir ting som før igjen?

Vi er inne i en formidabel prosess, som krever hardt arbeid. Og jeg tror vi vil lykkes. Det vil si, jeg vet. Men det er ekstremt slitsomt, og jeg frykter dette vil ta lang tid.

Er det noen med erfaring?

[Suzy]

Jeg har vel ikke direkte erfaring, men jeg har vært relativt tett involvert i en lignende prosess mellom to. De to jeg snakker om har slitt lenge - og gjør det kanskje ennå. Etter min mening gjorde de en ting helt galt fra starten - de snakket ikke skikkelig om det.

Jeg tror det er vesentlig å sette seg ned og ha en helvetes-dag sammen der den bedratte får stille alle spørsmålene og de blir besvart ærlig. Den som har bedratt må snakke ut om alt som har foregått, fortelle ærlig. Derfra er det mulig å gå videre.

Selvfølgelig vil det dukke opp vanskelige situasjoner, men jo mer du vet om hennes utroskap, jo tryggere blir du i fortsettelsen på at hun skal satse på deg nå.

Hold en åpene dialog hele veien og velg å stole på hverandre igjen (det helt klart vanskeligste!). Uten tillit blir det ikke noe videre...

Lykke til

Suz

[Gjest Sahara]

Jeg tror ikke alle spørsmål bør bli besvart. Noen ganger tror jeg det er lettere å ikke vite detaljer. Personlig er jeg av typen som er så nysgjerrig at jeg tror jeg ville dratt ut alt jeg kunne høre, men egentlig tror jeg det kan være best å la detaljene ligge. Det er kanskje nok å vite at hun har tatt en beslutning og tenke forover og ikke bakover

Det er en fordel som innskriver mannen skriver at han vet det ER en tøff kamp. Det vil ta tid, og det vil være vondt. Lenge.

Men etterhvert vil ting bli lettere. Sårene vil bli svakere.

Det kan jo også være greit å vite at din kjære sikkert ikke har det så godt hun heller. Hun var kanskje blitt glad i denne nye fyren..

Men at hun har tatt et valg, sier jo noe om hvor hun står nå, og da har du jo på en måte "vunnet" henne...

[Gjest Anonymous]

Jeg er den som skrev hovedinnlegget, og takker for svarene.

Ja, vi har hatt vår helvetesdag - som siden har vært flere helvetes dager. Min terapi er å kjenne helt ned til minste detalj hva som har foregått - selv om det er noe helt utrolig vondt. Men det hjelper å ha alt på bordet, det er ingenting å lure på. Jeg føler hun har fortalt alt, og uansett har hun lagt seg fullstendig flat for å redde forholdet vårt.

Men hun klarer ikke å forklare hvorfor dette skjedde.

Jeg håper det er noen her som har vært i samme situasjon, og som kjempet seg videre i forholdet - hvor lang tid det tok å komme over det meste? Og hvor ødelagt forholdet likevel ble på grunn av dette på lengere sikt?

Er det mulig å få tilbake tilliten?

[Gjest Anonymous]

Jeg har opplevd utroskap, som jeg tilgav- -siden jeg visste det skjedde kun en gang med exen. Han hadde ingen følelser for henne.

Men forholdet ble aldri det samme. Jeg fikk aldri den samme tilliten tilbake til han. Han forstod dette etterhvert, og ga meg all den tiden jeg trengte. Selv om jeg godt kan huske at han ble utålmodig på grunn av såretheten min også. Fordi dette tok tid. Selv om jeg aldri brukte dette mot han siden.

Men jeg klarte ikke å glemme dette, for vi elsket virkelig hverandre, og hadde en fantastisk sex og vennskap sammen, så jeg klarte aldri å forstå hvorfor han egentlig var utro. :oops:

Og jeg har tenkt mange ganger at når JEG ikke kunne stole på MIN mann, da kan ingen stole på sin. For han var kjempeglad i meg, og en man stoler på ett hundre prosent,,,den typen menneske er han.

Derfor fant jeg på å hevne meg. Utrolig umodent, og uakseptabelt, men jeg følte det var måten jeg kunne komme videre på.......En dag ringte en ex til meg, og lurte på om vi skulle treffes. Han visste ikke at jeg hadde giftet meg. Jeg informerte han heller ikke. Vi var på et utested, og dro rett hjem til han etterpå.

Jeg ringte min mann og fortalte at jeg ville overnatte hos en venn, og det var greit for han. Han stolte på meg.

Vi hadde sex, men for en kjedelig sex. Jeg angret etterpå, for jeg fikk faktisk ingenting ut av det. Hadde heller ingen følelser for exen min. Vi hadde drukket begge to, og var både søvnige og passive.

Etter at jeg kom hjem fortalte jeg med en gang at jeg hadde gjort det samme som han, med en ex i fylla. Samme situasjon som min mann. Men min utroskap var planlagt. Det var ikke hans.

Han ble utrolig såret, sint ogt fortvilet, og lot meg aldri glemme hva jeg hadde gjort. Jeg led med han en stund, men ellers hadde jeg det kjempefint. Jeg følte at ringen var sluttet. Veldig barnslig innstilling, men det føltes helt riktig for meg den gangen. Dette ligger noen år tilbake i tid.

Det som skuffet meg var at han tok det som en selvfølge at jeg skulle glemme hans utroskap, mens HAN klarte ikke å glemme mitt.

Da jeg oppdaget dette, forstod jeg hvor en egoisitisk mann han egentlig var, og det nektet jeg å leve med videre i livet mitt. Følelsene begynte å glimre med sitt fravær, og jeg brøt med han. Nå er vi skilt, og har vært det de siste 2 årene.....Jeg tror menn ser temmelig egoistisk på utroskap. DE kan liksom, men helst ikke VI. :-?

Det hender jeg fremdeles tenker på han, og da er det vennskapet og sexen vi delte jeg tenker på. Kjærligheten vår var fantastisk. Men vi skulle aldri ha vært utro mot hverandre. Jeg følte at forholdet vårt ble tilskitnet på grunn av det. Og samtidig visste jeg hele tiden at jeg ikke fortjente dette sviket. Vel, det gjorde vel kanskje ikke han heller. Men uansett hvordan man velger å se på dette, så var det han som valgte å være utro,,,først. Det var altså han som slo an tonen....på en måte.

Jeg tar mitt ansvar for mitt planlagte utroskap, men heller ikke mere.

Skulle ikke gjort det, men gjort er gjort, og spist er spist.....

Men jeg har lært noe av dette. Jeg vil aldri mer tilgi utroskap, for det kommer det ingenting godt ut av....for meg!!!!!!!! Kanskje for andre, men ikke for meg.......og jeg vil heller ikke være utro, for det er bare oppskrytt!!!!!

Jeg glemmer aldri ex-mannen min, og dette vet jeg er gjensidig. :blunke:

Kanskje vi kan leve sammen når vi er blitt gamle. Ingen av oss har greid å etablere nye forhold, vi er altfor knyttet til hverandre. Men jeg vil ikke ha han tilbake allikevel, for han sviktet min tillit. Og da er jeg redd det kan skje igjen. Og det gjør bare altfor vondt til at jeg kan holde det ut!!!!!!!!!

Det samme føler han, men han på sin side tar meg gjerne tilbake. Men jeg frykter at det ikke ville fungere mellom oss, som FØR!

Jeg synes du skal tilgi henne for utroskapen hennes hvis du virkelig mener det. Men ikke bruk det mot henne, og hun må forstå at du trenger en del tid på å komme over det! :enig_animasjon:

Selv mener jeg at utroskap ødelegger så mye at det faktisk ikke er verdt å gå videre sammen. For det vil alltid ligge som en grå sky over samlivet!!!!!!!!

Men jeg respekterer fullt ut at andre har et annet syn på dette!

Hilsen meg.

[Joey]

First of all: Faen så kjipt! Jeg misunner deg ikke situasjonen.

Jeg tror verdien av et forhold ikke bare defineres av hvor bra dere har det sammen, det defineres også av hvordan du trives med deg selv i forholdet. (Jeg er f.eks en annen "meg" alene med min samboer enn jeg er sammen med kompisene mine, det tror jeg alle er.)

Etter at min eks var utro oppdaget jeg at jeg forvandlet meg til en veldig utrivelig person. Jeg ble mistenksom, hevngjerrig og bråsint. Jeg leste hennes SMS. Jeg satt oppe og ventet på at hun skulle komme hjem om hun jobbet sent. :oops:

Jeg sa jeg elsket henne og tilgav henne, men tror ikke i dag -med fasit i hånden- at det var sant. Jeg tror TILLIT er en av de få, men helt nödvendige grunnstenene i et forhold, om den er borte er det ikke noe å bygge på.

Det er bare MIN erfaring, du får gjöre dine egne valg. Jeg önsker deg lykke til og all the best!

[Bridget]

Tror jeg ville søkt profesjonell hjelp hvis dette er noe dere begge vil satse på. Gå til en samlivsterapaut (eller hva det heter) og legg alle kortene på bordet og be om hjelp!

Lykke til! :D

[Gjest Anonymous]

Jeg er hovedinleggeren igjen, og takker igjen for flotte svar.

Det har nå gått noen uker siden sjokket, og jeg føler ting realtivt raskt er i ferd med å roe seg - og faktisk at vi makter å snu dette til egen fordel.

Helt avgjørende er at hun er ekstremt ærlig, hun har sagt og fortalt masse hun ikke hadde trengt å si. Hun har altså ikke sagt noe som kunne dempet skadevirkningene. Sannheten er noe helt utrolig vondt å ta inn over seg, men fordi jeg bare får høre sannheten er broen til tillit i gang med å bli bygget.

Nei, jeg føler ingen trang til hevn over henne. Hun lider med meg, det er jo ikke vanskelig å se.

Derimot føler jeg ikke at HAN har fått lide nok, selv om jeg ettertrykkelig har skremt vettet av ham. Han ble innkalt på teppet tre timer etter oppdagelsen, og stod på terskelen til å få rasert sitt eget liv gjennom at jeg aktet å oppsøke kona.

Nå gjorde jeg ikke det, men trusselen skal henge over ham som en mørk sky om han prøver seg igjen - og den vil være der så lenge det er nødvendig.

Livet er en underfundig greie, og jeg har fått dratt fram følelser jeg ikke visste jeg hadde gjennom dette. Blant annet har jeg måtte lete grundig i kista for RAUSHET, og har funnet mye av det - noe som selvsagt er helt nødvendig. Om enn ikke i kista for FORSTÅELSE, for jeg skjønner lite av hvorfor hun hadde trang til dette.

Helt enig med en som skriver her om tillit. Tillit er hele fundamentet i et forhold, og jeg trenger hardt å få den tilbake. Det er på tur, men jeg tåler ingenting flere brudd - uansett hvor bagatellmessig det er.

[Gjest Anonymous]

Meg med det lange innlegget over her;

INGEN TILLIT, INGEN KJÆRLIGHET!!!!!!!!!!!

Det ene kan vanskelig eksistere uten det det andre-----

Fint at du har det bedre med deg selv. Og at du har bestemt deg for å tilgi.

Det er kjempebra. Hun har sikkert lært noe av dette, så det vil nok ikke gjenta seg.

Uansett, vis at du stoler på henne igjen. Det er utrolig godt, rørende og viktig!!!!!!

Hilsen meg.