Jeg er så sint!

[Gjest Nedbrutt]

Jeg er så sint for at skoleveninner jeg pleide å henge med i klassen har fryst meg ut. Jeg kom i uoverensstemmelse med hun ene, og etter det vendte resten av gjengen ryggen til meg! Jeg skjønner ingenting her! Jeg er blid og hyggelig, samt at jeg stiller opp for folk når de trenger meg. Likevel valgte de å høre på henne, og utestenge meg. Jeg får ikke engang en forklaring!

Etter denne hendelsen trodde jeg at jeg tross alt kunne gli inn hos andre i klassen. Men det viste seg å bli vanskeligere enn jeg trodde. Folk har dannet klikker, og vil ikke la andre komme inn i varmen. Jeg har nå gått rundt alene i ca 8 måneder på skolen. All motivasjon og livsglede er borte hos meg. Jeg hater å være på forelesninger, og holde munnen lukket i 5-6 timer hver dag. Det virker som man blir respektert for antall venner man har, og ikke hvordan man selv er som person. Har helt gitt opp å bli kjent med andre nå, de virker avvisende. Av og til kan jeg også innbille meg at de smiler litt seg i mellom når jeg går forbi dem. Selvbildet mitt er på bånn nå. De gangene noen velger å ha en samtale med meg er jeg kjempe glad og sprudlende. Men så er det dager hvor det er ingen som bryr seg, og jeg er bare deprimert og nedfor. Med andre ord er selvtilliten min avhengig av folks oppfatning og handlinger mot meg. Er så lei denne berg og dal følelsene, og de negative stemmene jeg hører i hodet. Det er visst ingen som liker meg virker det som:( Folk liker jo ikke usikre viggoer!

Jeg har allerede skippet 3 fag. Får meg ikke til å lese i det hele tatt. Tenker hele tiden på hvor forhatt jeg er på skolen.

Har også vært hos psykolog, men virker ikke som de forstår hvor vondt det er å føle seg alene, og ikke ha noen backup...

Endret 11. mars 2009 av vimse

[Kamikatze]

Kan det være et alternativ å sykmelde deg, og begynne på nytt i en ny klasse (eventuelt skole) neste år?

Skjønner deg godt jeg. Jeg tok endel videreutdanning for noen få år siden. Og så hvordan jentene i begynnelsen av tjueåra gikk fra å være hyggelige enkeltindivider ved semesterstart, som hadde god tone med alle. Til å bli to klikker, som virket som to ugjennomtrengelige murer, som ikke hadde noen kontakt med omverdenen utenfor.

Kan bare vagt forestille meg hvordan du føler det. Selv tok jeg meg ikke nær av det. Jeg hadde sjelden tid til å følge annet enn forelesningene, og var stort sett opptatt med mitt mellom timene. Dessuten var det mer enn nok av "løsgjengere" utenom klikkene, som var både hyggelige og greie å prate med.

Klikkerne var greie enkeltvis, men helt i en egen verden, når de var samlet. Og dette tror jeg er ganske vanlig rundtom.

En annen mulighet er kanskje at du prøver å gå litt utenfor deg selv, ser bort fra klikken, og forsøker å få øye på alle de andre i klassen og på skolen, som IKKE er i klikken, og som kanskje ikke vil være de første du går bort til, og tar kontakt med. Kanskje noen av dem har det som du? Og det at du tar kontakt med dem, er det som redder, ikke bare dagen deres, men hele uka?

Folk er generelt greie hver på sin måte, når du blir kjent med dem. Og du mener vel ikke at alle elevene på skolen er en klikk, og så er det deg? Da må du se deg grundigere om neste gang. Begynn i det små. Hils på folk, og prøv å få øye på folk.

Bare noen strøtanker.

Endret 10. mars 2009 av Kamikatze

[Pialill]

Regner med at det er universitet eller høgskole du går på siden du har forelesninger. Du får rett og slett bare jobbe hardere med å finne venner! Søk mot de andre som sitter aleine på forelesningene og smil og være hyggelig!

Du vet, alt ordner seg for snille jenter til slutt=)

Endret 11. mars 2009 av vimse

[Hilde Christina]

Hmm, hvor gammel er du?

[Gjest nedtrykt]

Du mener "loners", eller andre ensomme sjeler i klassen? Det var det jeg hadde i tankene da dette først skjedde. Men problemet er at det er ingen andre i klassen som er helt alene. De har alltid en eller annen sidemann de snakker med. Når jeg prater med folk i klassen virker det som de har satt merkelapper på meg allerede. De svarer kort og mutt, og virker ikke særlig interessert i å bli mer kjent. Spesielt ikke etter at veninnen eller kameraten dukker opp. Hadde det vært at jeg ikke kjente noen i klassen, ville jeg kanskje ikke vært så desperat etter kontakt. Men problemet er at det føles som om alle ser på meg som mislykket, og den store slemme ulven. Eller kanskje jeg bare innbiller meg det. Men det er jo vondt når folk man har sett kontinuerlig i 2 år, ikke tar seg bryet med å hilse. Jeg har tatt til meg motet, og prøvd å delta i samtaler. F.eks her om dagen var det to stk i klassen som snakket om avhengighet til cola, og tam smak på diverse cola produkter. Da prøvde jeg å delta ved å si at jeg synes cola zero ikke smaker så veldig godt, men light er jeg også avhengig av. Da ble det bare 10 sek stillhet, så fortsatte de to som før. Akkurat som om jeg er usynlig. De ser meg ikke, bryr seg ikke. Det hender også at folk ikke svarer på tiltale. Later som ingenting, og fortsetter å prate seg i mellom. Hvordan i alle dager skal jeg klare å knytte kontakter blant slike folk?? Jeg blir jo bare mer deprimert av det!!

Jeg har mange ganger vurdert en annen strategi, nemlig å stille sterkere faglig sett slik at folk blir nødt til å ta kontakt for å få innspill. Men desverre har denne utestengelsen ført til at jeg ikke eier et snev av selvtillit lenger:/

Jeg snakket med studielederen og psykologen om å jobbe i et år, og heller komme tilbake neste år. Men de synes begge at det ikke var verdt det, og at jeg bør ta tiden til hjelp. Samt at jeg vil angre bittert på at jeg utsatte studiene p.g.a "bagateller". De skulle bare ha visst hvor vondt det er å oppleve noe sånt på kroppen. Har forøvrig venner fra andre studier på skolen. Så det er ikke slik at jeg ikke snakker med en sjel på skolen. Men det er i klassen jeg føler meg maktløs.

[Kamikatze]

Da foreslår jeg at du følger ditt eget råd, forsøker ditt beste ut skoleåret, og tar deg et arbeidsår. Bruk gjerne fritid til å "tjuvstarte" litt på kommende semesters pensum. Læreplan og leseliste endres sikkert ikke så mye, og bøker får du billig brukt etter skoleåret. Og du behøver jo ikke alle sammen.

Egentlig er det slett ikke så dumt med et arbeidsår. Fordi du da kommer inn igjen på skolen etter at de du ikke går så godt i lag med er ute. Pluss at hvis du sparer, og legger til side penger, står du deg mye bedre økonomisk gjennom skoleåret, med de fordelene det har.

På meg virker det litt som om de bare er opptatt med sitt. At det ikke retter seg noe "hat" mot deg. Det er bare folk som ikke er så fryktelig veloppdragne. Men fortsett bare å hilse, og å prate med folk. Prøv å ta dem for deg enkeltvis, når du kan.

Hvis ikke du har gjort noen kjempeblundere, som å ligge med typen til ei i klassen, slik at familien gikk i oppløsning, eller noe i den dur, kan du være ganske trygg på at det er førti prosent deres væremåte, som de muligens ikke er klar over selv engang, og ikke deg. Nye førti prosent er nok du som hauser det opp, og ser det hele fra et litt selvsentrert ståsted. Du må slite hardt for å ikke ta sånt innover deg, når du først har havnet i det tankesporet. De resterende tjue prosentene aner jeg ikke hva det kan være. Vet du?

[Caramela]

Hvor studerer du? Kanskje vi kan komme med noen gode råd om ting du kan bli med på for å bli kjent med nye?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg har mye å ta igjen på studiefronten, grunnet skulking av forelesninger. Når jeg leser det jeg har skrevet med objektive briller så virker ikke dette som en mellom liv og død affære. Skjønner ikke hvorfor dette har gått så mye inn på meg. Virker som jeg skifter personlighet når jeg er drar på skolen. Hjemme er jeg blid og glad, på skolen blir jeg stille og innadvendt...

Jada, du kan være 100% sikker på at jeg ikke har ødelagt noen hjem, hehe. Prosentfordelingen din kan nok stemme. Jeg er selv vokst opp i et hjem, hvor man satte andre foran seg selv. Problemet er bare at jeg forventer å bli behandlet like pent som jeg behandler andre.

[vimse]

Tråden er ryddet, se reglene.

vimse-mod.