Hun bryter meg ned

[Gjest Gjest]

Kjæresten min og jeg har vært samboere i 3 år, snart 4. Jeg er 28 og hun er 24. Vi elsker hverandre veldig høyt, allfall elsker jeg henne, og jeg ønsker å tro at hun elsker meg også av hele sitt hjerte. Problemet er at hun har enorme problemer med sinnet sitt, og har ikke kontroll på sin agressivitet. En liten diskusjon eller en bagatell gjør at hun kjefter med huden full og kaller meg masse ting. For eksempel får jeg ikke dra og besøke min søster, uten at hun slår seg vrang. Og hun kommer med at om jeg "drar så er det slutt og jeg kan dra til helvete". Selv drar hun både "hit og dit" når det passer henne selv, uten noe om og men.

Vi er sammen omtrent 24/7 alltid, men jeg føler at jeg trenger å komme meg ut med f.eks en kamerat å spise, eller kino, uten at det skal bli krig av det.

Nylig hadde vi en skikkelig krangel der hun kalte meg masse stygge ting fordi jeg skulle ut og ta en burger med en kamerat, pga av da ble hun igjen hjemme.

Som oftest er vi sammen når vi går ut, men jeg kan ALDRI dra alene, selv om hun gjør det når det passer henne selv.

I det siste har hun også begynt å gi blanke i seg selv og oss. Om det blir en diskusjon kommer det alttid "Jeg bryr meg ikke uansett". Det virker som om hun gir mer og mer F i forholdet vårt. Hun nekter å spise på trass (som småbarn gjør) om hun ikke får viljen sin, hverken kler eller ordner seg om vi skal ut på noe.

Jeg begynner å bli veldig sliten, og føler at jeg bor i et fengsel der mine behov alltid kommer i siste rekke. Jeg hater når hun er lei seg og gråter, men nå lurer jeg på om dette er mer for å få viljen sin, et slags psykologisk spill for å ha kontroll på meg. Jeg har alltid stillt opp for henne, og får masse dritt tilbake. Mine nerver begynner å bli tynnslitte, og for 2 uker siden fikk jeg et sammenbrudd pga oppførselen hennes.

Vil jo selvfølgelig ikke at det skal bli slutt, siden jeg elsker henne. Men som sagt så begynner jeg og bli veldig sliten selv.

Hun er alltid lei seg for at det blir som det blir når hun har utbrudd, men vil ikke gjøre noe med det. Hun vil ikke prate med noen om det eller oppsøke hjelp.

Hun sier hun elsker meg, men er det bare et spill for at jeg ikke skal gå i fra henne, eller hva mener dere? Til tider har vi jo det topp, men vet ikke hvor mye mer jeg takler.

Er det noen som har opplevd det samme??

[Gjest Gjest]

DUMP HENNE!

[Gjest Jente38]

To ord til deg: dump henne.

At dere har det ok sammen en gang i ny og ne (på hennes premisser), holder ikke i lengden og kvalifiserer neppe som et "forhold" selv om dere bor sammen!

[Teriyaki]

Dette her hørtes svært dårlig ut. Så framt hun tar tak i problemene, noe hun åpenbart er nødt til, så ser jeg ikke hvordan dette forholdet skal være bra for deg, dessverre.

Dama er ute av kontroll, rett og slett, og hun prøver å kontrollere deg. Det virker som om hun ikke takler at du har et annet nettverk enn henne.

[Gjest ut]

Dette er ikke et forhold som er liv laga, dessverre. Det er hun for umoden til. Man tar ikke vare på kjærligheten ved å opptre som dramaqueen og unge i trassalderen. I et forhold så må man gi og ta, og inngå kompromisser for det er tross alt to forskjellige individer som inngår i forholdet.

Gi henne et ultimatum, skjerp deg eller forsvinn men det betyr at du må be henne forsvinne hvis hun ikke skjerper seg - sånn at det ikke blir tomme trusler.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Kjære deg,

Ut i fra hva du skriver virker det åpenbart at din samboer har makt over deg, og at hun bruker den makten for å tvinge gjennom sin vilje. Dette blir som et tradisjonelt voldsforhold, der mannen misbruker sin fysiske makt ved å slå. Den har bare et annet uttrykk.

Jeg tror nok at det er sansynlig at hun føler sterkt for deg, det er neppe noe spill. Men evnen til å omsette følelser til kjærlig handling er redusert. Kanskje på grunn av et mønster dere som par har tillagt dere, kanskje på grunn av personlighet eller tidligere erfaringer.

Du må kjenne etter om du virkelig vil jobbe for dette forholdet. Hvis du vil det må du fortelle din samboer hvordan du opplever forholdet, og dere må oppsøke ekstern hjelp. Din samboer må få hjelp til å forstå sitt maktbruk og hvordan det påvirker relasjonene hennes. Det kan aldri du alene få henne til å forstå, og de færreste med denne typen karaktertrekk har selvinnsikt nok til å forstå det selv.

Lykke til.

[Jade]

Synes du selv at du fortjener å leve i dette fengselet? Hvorfor godtar du dette?? Tror du at det vil bli bedre, at det vil gå over av seg selv?? Hun ønsker jo selv ikke å oppsøke hjelp. Tror du ikke dette kommer til å slite voldsomt på deg?

Jeg ville stukket!

[Gjest Gjest]

hu trenger hjelp.

[kinkeline]

Kanskje hun kommer til å forstå alvoret hvis du forlater henne? Det kan være en måte å få henne til å søke hjelp på?

Har hun alltid vært sånn? Siden dere ble sammen? Eller har det blitt sånn først idet siste? Forstår ikke hvordan du holder ut med det.

[pøbelsara]

Det du beskriver er helt typisk kontrollerende adferd. Jeg er enig i gjest over meg, som skriver at kjæresten din trenger hjelp - men den hjelpen er det bare hun som kan skaffe seg - altså hun må selv ville endre på ting, for at det skal være noe håp o at hun skal endre adferd. Ingenting du gjør, vil hjelpe på dette, hvis hun ikke innser selv at hun har et problem. At hun ber om unnskyldning, men nekter å oppsøke hjelp, er en varselklokke. Hun og bare hun kan ta ansvar for sine egne handlinger.

Du må si fra til henne at du ikke finner deg i den type behandling, Hvis det ikke får henne til å forstå alvoret, ville jeg ha avsluttet forholdet. Det er veldig ødeleggende å være utsatt for slikt i et forhold.

Endret 10. mars 2009 av pøbelsara

[Gjest Gjest]

Oi, dette høres vanskelig ut.

Viss ei jente hadde fortalt deg at hun ikke fikk lov til å gå ut alene av kjæresten sin, og at han kallte henne en rekke stygge ting og gjerne ba henne dra til helvete når hun ville treffe venner hva hadde du tenkt om denne mannen da? Vi hadde alle tenkt at han var en dominerende drittsekk som hun burde komme seg vekk fra. Hvorfor gjelder ikke dette for din kjæreste som oppfører seg på samme måte?

Du sier du ikke vil gjøre det slutt, men det dere har er ikke et forhold i utgangspunktet. Du lever som du sier i et fengsel hvor du ikke får muligeht til å være deg selv og ha ditt eget liv i det hele tatt. DET er ikke et forhold. Et forhold skal være likestillt hvor samme regler gjelder for begge parter, det dere har er et maktforhold hvor hun utnytter deg, og ikke et faktisk forhold.

Du er ikke ansvarlig for at hun skal ha det bra, det er hun selv som må lære seg å stå på egne ben og sørge for seg selv. Dersom hun ikke klarer det uten deg, er dette ikke din skyld men hennes egen. Du er ikke ansvarlig for andre enn deg selv, men slik du lever nå er du ansvarlig for dere begge og må sørge for å gjøre alt riktig for at hun ikke skal bli sinnt. Du har altså ansvaret for dere begge og for at forholdet deres skal funke... igjen kommer jeg da tilbake til at dette ikke er et forhold, du står jo for hele greia og det er ikke rett at hun skal bruke deg til det. Hun er ansvarlig for sitt eget liv, og det må du også akseptere.

Jeg skjønner at du elsker henne. Men å være med på å la henne få oppredtholde denne atferden som er destruktiv både for deg selv og henne er ikke den beste måten å elske henne på. Den beste måten å elske henne på er å la henne få tid alene til å lære seg hva det faktisk vil si å være et medmenneske, og det å lære seg å ta vare på seg selv og være selvstendig. Kanskje kan dere etter hvert finne tilbake til hverandre når hun har lært seg hva det faktisk innebærer å være i et forhold, det innebærer to likestillte partnere noe hun ikke vet hva innebærer. Ja, hun kommer til å bli knust om du går fra henne, men likevel vil det på sikt være det beste for henne også, da hun vil måtte lære å bli et selvstendig menneske og bidra på en selvstendig måte til samfunnet uten å drive maktmissbruk over andre mennesker. Det er ikke ditt ansvar å forbli i "forholdet" og forsøke å finne måter å lære henne dette på sammen med deg. For sammen med deg kan hun aldri lære å bli selvstendig.

[LitaPia]

uff.. først og fremst skal du få en

Jeg er enig med de som skriver at kjæresten din trenger hjelp.

Det høres ikke ut som om du har det noe godt i det forholdet, og jeg er litt overasket over at du har holdt ut så lenge som du har gjort.

Jeg har en kompis som har opplevd cirka det samme som deg. Han ga henne til slutt et ultimatum- enten skjerper du deg eller så er det rett ut. Etter ultimatumet skjerpet hun seg, men det var kun forbigående. Etter noen måneder var hun trygg nok på forholdet at hun begynte med hersketeknikkene sine igjen. Heldigvis for kompisen min sto han ved ultimatumet og kastet henne ut. Det er nå tre år siden, og han gikk aldri tilbake på avgjørelsen. Noe jeg vet at han ikke har angret ett sekund på!

I sommer skal han gifte seg med ei nydelig,flott dame som behandler han som gull :)

Du kan IKKE leve sånn, du kaster bort livet ditt. Spør deg selv helt ærlig: kan jeg leve sånn resten av livet? Er svaret nei,må du gjøre noe med det I DAG! ikke gå å vent på at ting skal bli bedre, det blir ikke bedre om du ikke handler.

Jeg skjønner at det er vanskelig å gå fra noen du elsker, jeg har selv gjort det. Men desverre elsket jeg en som var både voldelig og kontrollerende. Jeg fant tilslutt ut at jeg elsker faktisk meg selv mer, og jeg vil ha friheten min. Livet byr på så mye bra, og nå sitter du og går glipp av det fordi du har en samboer som kontrollerer deg.

Om jeg hadde vært i din situasjon ville jeg gitt henne et ultimatum; skjerp deg betydelig eller gå.

Om hun virkelig elsket deg så ville hun aldri behandlet deg slik som hun gjør nå. Skjønner du?

Lykke til ts.

[Hilde Christina]

Oi... Hun trenger hjelp, du trenger å komme deg vekk!

Å endre en slik person er veldig vanskelig, selvom hun kanskje skaffer hjelp. Om jeg var deg ville jeg som andre her skriver gitt henne et ultimatum.

Man elsker ikke noen man behandler på den måten så du kan definitivt få bedre...

[Gjest Gjest]

Dump henne, gjør det slutt. Oppførsel som det er uakseptabelt. Du vil da bli behandlet penere enn det?!

Du bør finne deg en kvinne som er mer verdig og høflig enn hva du presenterer her...

Menn er som kjent passive og lar dårlige foprhold skure og gå. Men hør her menn: Klarer dere å være dynamiske og proaktive i arbeidslivet, så kan dere saktens handle på hjemmebane også. Bryt med kvinner som det ikke fungerer bra med.

Ja, det er ubehagelig. Ja, det blir sinne, anklager og litt konflikt. Men det er verdt prisen: du oppnår noe bedre og går videre.

[Gjest Gjest]

Vil fortelle at jeg til dels kjenner meg igjen. Jeg har et problem med mitt temperament, og lar det ofte gå ut over kjæresten min. Jeg "slår meg vrang", har mye stolthet og blir sint og udregelig.

Følelsen som ligger bak dette, er som oftest skuffelse. Sjelden fordi han har gjort noe feil, men ofte pga en eller annen dum forventning, en liten bagatell som jeg har i mitt hode, som ikke blir innfridd.

Det er en måte å håndtere skuffelse og usikkerhet på. Alt en ønsker er en god klem - og bekreftelse om at kjæresten er der for deg. (Selv om en kan virke vrang da også, gjerne stritte imot.)

Jeg har såpass selvinnsikt at jeg til dels vet/forstår hvorfor jeg oppfører meg slik fra tid til annen, men selv om en vet at man er urimelig, er det ofte utrolig vanskelig å la være!

Heldigvis jobber jeg med saken - og måten kjæresten håndterer meg på er kjempe bra. Han gir meg ikke en kald skulder, er aldri like urimelig tilbake. Han viser at han blir lei seg, og da snur jeg ofte med en gang. Da forstår jeg hvordan min oppførsel påvirker folk. Hadde han avvist meg og "gitt f.." ville det sannsynligvis gå veldig dårlig med oss, med en kald bitterhet liggende mellom.

Til sist må jeg si at kjæresten din virker som et ekstremt tilfelle! Kanskje hun og jeg "lider" av helt ulike ting. Jeg ville aldri gått så langt som å true med brudd osv. Men kanskje vi har noe av det samme i bunnen? Kanskje dette er en form for "testing" av om du holder ut, om du er der i det lange løp, og ikke stikker av. Men man kan selvsagt ikke bruke hele livet på stadig å kreve bekreftelse på denne måten.

Siden oppførselen er såpass ekstrem er det godt mulig hun trenger hjelp, men en start kan jo være at du viser henne hva dette gjør med deg, forsikrer henne om at du elsker henne og vil være der, er tålmodig og gir henne en sjanse til å ta seg sammen.

Lykket til:)

[Gjest LonelyAngel]

Dere som skriker "dump henne" bør tenke dere om littegrann. Hadde dere virkelig gitt opp så fort for den dere elsker?

Det er ikke bare å dumpe en du elsker og er veldig glad i.

Jeg synes TS skal sette seg ned å ta en alvorsprat å kanskje fortelle henne at slik kan hun ikke holde på for da vil ha evt gå lei. Da tenker jeg hun skjerper seg...

Lykke til! Ikke gi opp så fort folkens!

[Hilde Christina]

Dere som skriker "dump henne" bør tenke dere om littegrann. Hadde dere virkelig gitt opp så fort for den dere elsker?

Det er enten å forlate henne eller å bli brutt ned selv. Så ja, om det hadde gått på meg eller han hadde jeg lett forlatt en jeg elsker. Hun kan ikke elske ham slik jeg ser det og jo lenger tid det går, jo dårligere vil det jo stå til med TS.

[Gjest --b--]

Er det noen som har opplevd det samme??

Det er litt likt mitt forrige ekteskap. Det siste året vi var sammen var tungt.

Hun brukte min kjærlighet til henne, med å kontrollere meg. Jeg prøvde alle slags ting og vi gikk i parterapi, men det var over.

Mitt stalltips for dere er å bo litt fra hvernadre en stund. noen uker ihvertfall, og møt hverandre maks et par ganger i uka på et "nøytralt" sted.

Rent praktisk gjør du det slikt;

Si dere må snakke sammen, fortell at du føler du trenger tid til deg selv for det får du ikke sammen med henne, si at du har bestemmt deg at du skal flytte en liten tid og at du ringer henne om to dager. Uansett hva hun trygler om eller ber deg dra til helvete, så sier du hva du føler om det, at du elsker henne men kan ikke ha det slik lenger. så går du fysisk bort og til et sted du kan være i 2-4 uker.

Etter to dager ringer du henne(hvis hun ringer eller sms'er i mellomtiden tar du telefonen og sier dere snakkes om to dager), og så prøver dere snakke sammen. Går det fint kan dere avtale et møte om noen dager, går det dårlig sier du rolig "dette trenger mer tid, jeg ringer deg om noen dager".

Hvis ikke du merker noe forandring eller hun ber deg fortsatt dra til helvete, må du si til deg seg "jeg prøvde, men dette vil aldri funke". Så møte henne og si at dere passer ikke sammen så du slår opp.

[Gjest LonelyAngel]

Det er enten å forlate henne eller å bli brutt ned selv. Så ja, om det hadde gått på meg eller han hadde jeg lett forlatt en jeg elsker. Hun kan ikke elske ham slik jeg ser det og jo lenger tid det går, jo dårligere vil det jo stå til med TS.

Kanskje hun ikke helt selv har innsett hvordan hun behandler han. Mange kvinner har faktisk tendenser til å "kjefte litt rundt" på mannen. Det betyr helt sikkert ikke at hun ikke lenger elsker TS.

Tror dama til TS kanskje skjerper seg om han forteller henne hvor alvorlig dette er, og at det kan føre til brudd om hun ikke forandrer seg.

Da tenker jeg hun får seg et lite sjokk.

[Gjest Gjest]

Hun bør snakke med legen sin...eller du kan snakke med din om dette..for det sliter ned begge to.

Dessverre har jeg hørt lignende historier før..og da hadde hun en borderline lidelse med ukontrolerte følelses svingninger..

Hun trenger uansett grenser..dette er ikke slik voksne mennesker skal oppføre seg.

Når man er ung er det nok lett å tøye grensene innen ett forhold..når man har lite erfaring..

Men slik skal man faktisk ikke ha det.