Psykosomatisk lidelse

[Gjest Gjest_Mie_*]

Jeg skal til psykolog for å bli utredet for mulig psykosomatisk lidelse. Dette skremmer vettet av meg - ikke det å gå til psykolog, men fordi det er for å finne ut av om jeg kan ha noe som høres fælt ut " på navnet". Jeg finner dette ganske traumatiserende,ydmykende og ekkelt-skremmende. - Betyr det isåfall at jeg er gal om de finner at jeg har en psykosomatisk lidelse?? Hva er egentlig en slik lidelse, hvordan oppleves den av pasient og pårørende, og ikke minst-hvordan blir man frisk fra dette?? Jeg virkelig håper på svar fra dere - gode og grundige, forklarende svar - jeg har søkt på nettet uten å bli veldig mye mer klokere på dette, og føler meg litt tapt bak en stol her- ikke minst fordi dette har dukket opp som et alternativt " funn" etter at jeg har vært syk i nesten et års tid, uten at man finner bestemte fysiske grunner for dette. Jeg har ingen tidligere historikk som skulle tilsi at jeg har hatt dette før f.eks.??

Hjelp meg-vær så snill??

Klemmer

[Gjest Gjest]

Psykosomatiske lidelser skyldes vel at kroppen reagerer på hvordan du har det psykisk, uten at du nødvendigvis trenger være særlig bevisst på hvordan du har det. Kroppen tar i mot stress og andre følelser og kan bli syk av det. Det er veldig vanlig med psykosomatiske lidelser som noen former for hodepine, muskelspenninger, noen senebetennelser, noen magelidelser osv. Man er absolutt ikke gal om man har en psykosomatisk lidelse, men man kan ha godt av å finne ut av årsakene.

[Gjest Gjest]

Huff da, så dumt at du ikke har fått skikkelig beskjed om hva du egentlig skal utredes for. Slik du opplever situasjonen må være ganske ydmykende som du sier. Jeg håper du snakker med psykologen om disse tankene og at dere sammen kan finne frem til hva din sykdom faktisk betyr for deg.

En psykosomatisk lidelse betyr ikke annet enn at i akkurat din kropp er det slik at psykiske ting og vansker ikke bare påvirker tankene og humøret men at det også påvirker kroppen din. Det betyr på ingen måte at du er gal og innbiller deg at du er syk. Syk er du, og kroppen din er syk. Det er bare det at for noen av oss, meg inkludert, så er det slik at kroppen blir syk når man plages av andre problemer. Dette er egentlig ikke så annerledes enn at noen svetter i hendene når de er nervøre, rødmer, eller at noen besvimer når de ser blod feks. Kroppen vår påvirkes av psyken vår, men hos noen av oss påvirkes kroppen i langt større grad enn hos andre.

Jeg har ingen diagnose, men er plaget med en rekke diffuse symptomer som blir langt verre når jeg er stresset eller opplever andre utfordrende ting i livet. Jeg reagerer som regel med at jeg blir veldg trett og bare vil sove, noe jeg ikke opplever i mer dageligdagse situasjoner (det er derfor ikke ME etc). Noen vil påstå at kroppen reagerer så sterkt på hvordan sinner har det fordi man undertrykker en del følelser og kroppslige reaksjoner er den eneste måten de får utløp på. Slik er det ikke for meg, jeg er veldig bevisst på min egen psyke og mine egne tanker og har et stort støtteparat med venner rundt meg som jeg kan snakke med. For meg er det bare slik at kroppen min ikke reagerer med gråt, men med tretthet. Jeg har lært meg til å kjenne min egen kropp og bruke signalene den sender meg for å kjenne etter om jeg må roe ned litt. Jeg kan bruke kroppen som et nesen objektivt mål på hvor mye noe påvirker meg, hvor lei meg jeg er etc. Jeg forsøker å lytte til kroppen min og handle ut i fra hvilke signaler den sender meg, på den måten blir det ikke en byrde men bare noe som gir meg ekstra informasjon om hvordan jeg har det.

Så nei, vi er på ingen måte gale. Vi har bare en kropp som reagerer annerledes på livssituasjoner enn det en del andre har. Vi har desverre en kropp som arbeider litt mot oss, og som gjør oss fysisk syke når vi har det litt tungt i livet. Dette er en sykdom på lik linje med andre sykdommer, og har ingen ting med at vi inbiller oss noe som helst. Det har bare med at linken mellom kropp og sinn er litt sterkere enn hos andre slik at vi ender opp med å gjøre oss selv fysisk syke.

Lykke til hos psykologen. Du bør kreve at du skal få en grundlig innføring i hva dette innebærer, gjerne før testene starter slik at du kan være mer avslappet og svare ærlig på det de spør om. Du bør ikke gå med på noe som du ikke føler deg komfortabel med, og krev at de skal forklare det hvorfor de gjør alle de forskjellige tingene som de skal gjøre, slik at det ikke kjennes så truende.

[Gjest Jente38]

Jeg skal til psykolog for å bli utredet for mulig psykosomatisk lidelse. Dette skremmer vettet av meg - ikke det å gå til psykolog, men fordi det er for å finne ut av om jeg kan ha noe som høres fælt ut " på navnet". Jeg finner dette ganske traumatiserende,ydmykende og ekkelt-skremmende. - Betyr det isåfall at jeg er gal om de finner at jeg har en psykosomatisk lidelse?? Hva er egentlig en slik lidelse, hvordan oppleves den av pasient og pårørende, og ikke minst-hvordan blir man frisk fra dette?? Jeg virkelig håper på svar fra dere - gode og grundige, forklarende svar - jeg har søkt på nettet uten å bli veldig mye mer klokere på dette, og føler meg litt tapt bak en stol her- ikke minst fordi dette har dukket opp som et alternativt " funn" etter at jeg har vært syk i nesten et års tid, uten at man finner bestemte fysiske grunner for dette. Jeg har ingen tidligere historikk som skulle tilsi at jeg har hatt dette før f.eks.??

Hjelp meg-vær så snill??

Klemmer

Jeg har funnet en nyttig link til deg som gir forklaring på fenomenet psykosomatiskelidelser: http://www.nettpsykologene.no/psykosom.htm

Kort forklart: det er en betegnelse som brukes når leger ikke kan finne en konkret årsak/forklaring på en fysisk lidelse, etter grundig utredninger.

Klassiske symtomer: difuse smerter i muskler/ledd i kroppen, slapphet, hyppig hodepine, spenningsplager, angst.

Dvs smerter/lidelse er difust (du greier ikke å vise akkurat HVOR du har vondt hen), brukes gjerne den betegnelsen.

Mange som som får diagnosen utbrenthet, har på forhånd lenge hatt psykosomatiske lidelser, før kroppen bokstaveligtalt kræsjer.

Lykke til. Ønsker deg alt godt.

[Solskinnsbolla]

Psykosomatiske lidelser skyldes vel at kroppen reagerer på hvordan du har det psykisk, uten at du nødvendigvis trenger være særlig bevisst på hvordan du har det. Kroppen tar i mot stress og andre følelser og kan bli syk av det. Det er veldig vanlig med psykosomatiske lidelser som noen former for hodepine, muskelspenninger, noen senebetennelser, noen magelidelser osv. Man er absolutt ikke gal om man har en psykosomatisk lidelse, men man kan ha godt av å finne ut av årsakene.

Synes dette var godt nok beskrevet. Jeg gikk selv hos en psykomotorisk fysioterapeut. Hun "intervjuet" meg før behandlingen startet. Jeg var da 16-17 år og hadde blitt sendt dit av en klok lege,men dessverre ble ikke fysioterapien kombinert med psykolog!...Jeg hadde jo spiseforstyrrelser og var deprimert uten at de voksne rundt meg fanget det opp og uten at jeg klarte å si noe...Med en type psykomotorisk behandling, erkjenner man et holistisk(helhetlig) menneskesyn, der kropp og sinn henger sammen. Stress, feks, er et psykisk fenomen, men forplanter seg i kroppen som feks: hodepine, nakkesmerter, trøtthet, dårlig mage, lavt immunforsvar m.m. Nå veit vi også at stress kan være en bestanddel i utviklingen av kreft.

Hadde jeg vært deg hadde jeg kanskje også vurdert akupunktur-En akupunktør kjenner alle punktene i kroppen og stimulerer disse for å frigjøre energier slik at man blir helet enten om det er stress, muskelspenninger dårlig mage e.l...

[Gjest Gjest_Mie_*]

Tusen takk for de fine svarene deres - jeg må ærlig talt si at jeg ble en del beroliget. Det føles bare litt skremmende fordi det hele er en litt ukjent verden for meg, og fordi det føles så ensomt når jeg ikke har hørt om dette før. Jeg er jo en helt vanlig jente med et helt vanlig liv som ikke opplever spesielt vanskelige situasjoner på en daglig basis. Jeg er flink til å håndtere stress ( har jeg ihvertfall trodd inntil i det siste!! ), og ta Time-outs når det føles "nok osv...

Har ikke levd et A4 liv, og sliter i det stille med opplevelser fra vanskelig oppvekst/barndom-tenårene, med konsekvenser som jeg fremdeles har i bagasjen - men ikke snakker om til andre, og har en form for spiseforstyrrelse som jeg har slitt med i 20 år - kan dette kanskje ha en sammenheng med alt dette??

Jeg har vært sykemeldtt i nesten et år - ikke likt meg i det hele tatt, er igrunnen en pro-aktiv person til vanlig, men nå har alt stoppet opp, og ingenting stemmer lenger; til og med når jeg skriver om det her, knyter det seg i magen, og jeg får nesten tårer i øynene for jeg blir egentlig ganske fortvilet.

Jeg kvier meg for psykologen, men har bestemt meg for at jeg skal se på det som en positiv ting å gjøre - det skal få meg på beina igjen og hjelpe meg til å leve normalt og friskt igjen.

Jeg setter så utrolig stor pris på svarene deres - jeg visste ikke hvem jeg skulle spørre -tør ikke si det til noen; er redd for at de skal synes det er ille?

Klemmer