Jeg liker ikke mitt stebarn

[Gjest Den ode stemoren]

Som tittelen sier så liker jeg ikke mitt stebarn. Etter elleve år er jeg kommet fram til at jeg og min stedatter rett og slett ikke går overens. Jeg har alltid prøvd å gjøre det beste ut av alle situasjoner, men nå klarer jeg ikke så mye mer.

Stedatter er dominerende og rakker ned på min egen datter. Dette gjør at min datter ikke trives så godt hos meg Jeg har en eldre sønn som ikke bryr seg, bare ler av stedatter.

Stedatter er kun opptatt av seg selv og sin status i verden. Drømmene hennes er langt forbi virkeligheten og alt hva vi andre i familien sier blir dømt etter hennes slitsomt store ego.

Nå har stedatter bestemt seg for å bo permanent hos oss. Noe jeg alltid har støttet mannen min i å få til ...

Jeg vet ikke min arme råd lenger! Stedatter er 14, datter 13 og sønn 17.

Er takknemmlig for svar ...

[Nadine]

Huffda.. Jeg skjønner godt at dette er en vanskelig situasjon for deg.

Det er helt lovlig å ikke like stebarna dine. Men det er noe helt annet å vise dette ovenfor ungen.

Siden hun skal bo permanent hos dere fremover, så blir du jo en stemor på godt og vondt. Gjør hun noe galt, fortjener hun kjeft for det - akkurat som en av dine egne. Men pass på å ikke vise at du faktisk ikke liker henne..

[Gjest Gjest]

Jeg føler med deg! Dette er et vanskelig dilemma!

Når hun nå skal bo hos deg hadde jeg tatt en gjennomgang av regler slik at alle vet hva en har å forholde seg til. er enig i at du må prøve å ikke la henne oppfatte at du ikke liker henne.

Lykke til!

[Chakoya]

Det første jeg tenkte når du sier stedatter er: På hvilket plan er faren til denne jenta inni bildet? Kan du fortelle mer om for eksempel hvor faren sin rolle oppi alt dette her er?

[Gjest Gjest]

Som tittelen sier så liker jeg ikke mitt stebarn. Etter elleve år er jeg kommet fram til at jeg og min stedatter rett og slett ikke går overens. Jeg har alltid prøvd å gjøre det beste ut av alle situasjoner, men nå klarer jeg ikke så mye mer.

Stedatter er dominerende og rakker ned på min egen datter. Dette gjør at min datter ikke trives så godt hos meg Jeg har en eldre sønn som ikke bryr seg, bare ler av stedatter.

Stedatter er kun opptatt av seg selv og sin status i verden. Drømmene hennes er langt forbi virkeligheten og alt hva vi andre i familien sier blir dømt etter hennes slitsomt store ego.

Nå har stedatter bestemt seg for å bo permanent hos oss. Noe jeg alltid har støttet mannen min i å få til ...

Jeg vet ikke min arme råd lenger! Stedatter er 14, datter 13 og sønn 17.

Er takknemmlig for svar ...

Tro meg, en pike på 14 kan være ufyselig i sin oppførsel mot steforeldre.

Hun har bestemt??? at hun skal bo permanent til dere? Her må dere ta familieråd. Nei, sier du da. Du skal si det til henne. Du er uspiselig å bo sammen med. Du kan få bo her om du oppfører deg. Her må fam bli enig,ellrs så går det til h..

[Gjest ¤bella¤]

Tro meg, en pike på 14 kan være ufyselig i sin oppførsel mot steforeldre.

Hun har bestemt??? at hun skal bo permanent til dere? Her må dere ta familieråd. Nei, sier du da. Du skal si det til henne. Du er uspiselig å bo sammen med. Du kan få bo her om du oppfører deg. Her må fam bli enig,ellrs så går det til h..

Det kan man ikke si til barnet sitt (vet det ikke er TS sitt, men det er da mannen til TS sitt barn).

TS.

Jenter på 14 kan være uspiselige om det er stebarn, eller biologiske barn. Jeg var nok av den uspiselige typen. Man må vel behandle de på lik linje om det er egens eller mannens barn. Vis at man ikke aksepterer slik oppførsel.

Hva ville du gjort om det var dattern din?

[Gjest Gjest]

bare skyter en ball ut i luften,

om du har følt dette for din stedatter mer eller mindre i 11 år, kanskje hun også har følt på det samme, at du kanskje ikke liker henne? jeg tror en slik følelse blandet med den følelsen det er å være 14, kan føre til litt ekstra uspiselig oppførsel, en slags forsvarsmekanisme.

kanskje dere sammen kan dra å snakke med noen om forholdet deres i mellom? kanskje alt hun trenger er aksept og likeverdighetsfølelse på lik linje som dine egne barn? blir hun elsket like høyt der hjemme?

barn på 14 kan vel velge selv hvor de vil bo, eller er ikke reglene helt slik?

[Gjest Gjest]

Ett barn er ett barn..spiller ingen rolle hvem sitt barn det er..om det er ditt, eller eksen til og mannen din sitt barn.

Å i det hele tatt tenke at man ikke liker ett barn som person, blir litt merkelig fra en voksen kvinne og omsorgsperson...dette er ett barn i utviklingsfasen til å bli en personlighet..noe man skal støtte og guide og begrense etter som hvordan de tøyer seg.

At man ikke liker en del av oppførselen til ett barn er en helt annen ting.

Du har en tenåring i huset, og tenåringer kan være ett mareritt:) Og i disse årene går man ikke lett overens...det er jo ganske kjent med tenåringer i huset.

Har hatt en ste tenåring selv som holdt på å drive oss alle fra konseptene i perioder:) men de periodene går over også.

Høres faktisk ikke så ille ut det du beskriver...har hun ikke kommet til stadiet der alt dere sier er idiotisk, dumt, ikke verdt og høre på, og i tillegg så hater hun dere når hun ikke får lov til ting ennå?

Tenåringer er gøy det...haha..men det går over..og dere kan få ett supert forhold i framtiden:)

Skjønner at man blir frustrert og sliten, men spør andre med tenåringer..de fleste opplever disse tidene..som tenåring har man lite erfaringsgrunnlag så det er lett å vite..i tillegg drømmer de stort, og godt er det.

Hadde selv en veninne som spurte om det var normalt når hennes kom i tenårene..og da kunne hun slappe mere av når jeg sa : Helt normalt!

Hadde en som skulle bli superstjerne, astronaut eller i allefall rik og berømt:) Brukte å si : Ja jeg håper sannelig det! så kan du ta så godt vare på oss når vi blir gamle:) Som svar fikk vi at det kunne vi bare glemme..

Lær deg å distansere deg når du må, være ironisk, eller morsom når du må og sette grenser når du må..så overlever du tenåringstiden...dog med noen ekstra gråe hår:)

[Siiw]

Uff :S

- har en stemor også som jeg ikke alltid har kommet overens med: (

er ikke lett!

tror jeg gikk i 7'ende klasse og kalte henne bitch!

jeg var så lei måten jeg ble behandlet på og så sa ei anna jente i klassen at jeg kunne si dette! hehe!

dæven og ho klikka!

og jeg hadde på det tidspunktet kalt mamma ENDA værre ting!

som ikke er så fine og gjenta! og så ringte hun mamma! men nå i ettertid har mamma ledd av det:p hun turte ikke det da!. for og si det sånn så har jeg aldri sagt et styggt ord til henne etterdet!!

Du må bare prøve og gjøre det beste ut av det! og snakke med faren hennes!

for om hun skal flytte til dere så må dere ha regler! og det kan dere sette dere ned og skrive sammen! :-P

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for svar alle sammen.

Jeg har som sagt hatt mange år sammen med denne jenta, og prøvd og prøvd å gjøre alt best mulig. Jeg har støttet både henne og faren, og det er nok også en av grunnene til at hun nå velger å bo fast hos oss. Dersom hun hadde følt at hun ikke var velkommen av meg tror jeg ikke hun ville tatt den avgjørelsen.

Men nå er det dette at jeg synes at hun blir mer og mer ufyselig. Hun tar enormt stor plass i hjemmet og er direkte utrivelig med min biologiske datter. Det er ikke noe en kan sette regler på for å begrense. Sleivbemerkninger, kommentarer og blikk er vanskelig å styre. Stemningen er ikke god.

Jeg vet faktisk ikke min arme råd. Når alt kommer til alt er det min egen datter jeg ønskerå støtte og hjelpe fram i verden. Jeg sitter nå i tankeboksen og tenker på om jeg rett og slett blir nødt til å flytte fra mannen min.

[Chakoya]

Du never ingenting om hvor mannen din er i dette bildet med hans egen datter. Burde ikke han først og fremst ta seg en prat om at ikke aksepterer måten sin egen datter oppfører seg mot deg på?

Når barn oppfører seg uggent mot de voksne burde begge foreldre på banen og vise at den slags oppførsel er ikke akseptabelt om dere skal bo under samme tak osv.

Ta dere en prat sammen du og din mann angående dette og se om dere kan finne på en plan for å få hun til å vise mer respekt for deg.

Respekterer hun mannen din og ikke deg eller hvordan er dette?

Hvor er mannen din i bildet hver gang hun gjør dette som gjør deg uvel?

Vet han ikke om at hun gjør det?

[Gjest Gjest_Mjau_*]

Jeg har selv en tenåringsstedatter, og det har sannelig ikke alltid vært enkelt! Nesevis, sur, grinete, selvgod... Argh, som den jenta kunne irritere gråstein på seg! Det hendte iblant at jeg kjente at "huff, jeg klarer rett og slett ikke å like den jenta". Og det samme vet jeg at begge foreldrene hennes tenkte når det sto på som verst. Forskjellen var at de med sine biologiske bånd til jenta alltid var glad i henne, til tross for at de ikke alltid likte pubertetspersonligheten hennes. Jeg kom inn i jentas liv da hun var på full fart inn i puberteten, så jeg rakk ikke å bli glad i henne før kaoset satte inn.

Nå er jenta 16 og de verste humørsvingningene ser ut til å ha lagt seg. Hun er fortsatt veldig tenåring, men ting har roet seg veldig og hun er mye lettere å like. Nå har jeg endelig tid til å begynne å bli glad i henne, jeg også.

Husk at tenåringstida ER ufyselig, for de aller fleste. Det betyr selvsagt ikke at man skal godta hva som helst, så få absolutt far på banen for å sette grenser for hvordan stedatteren din oppfører seg mot din biologiske datter. Kan hende hun er sjalu fordi din datter får se mer til pappaen hennes enn hun selv? I såfall blir det kanskje bedre når hun bor hos dere på heltid.

[Gjest ts]

Nå er det jo ikke bare meg hun er tøff mot. Som sagt synes jeg det er verst for min datter. Man skal ds ikke bli mobbet i sitt eget hjem. Hjemme bør man kjenne seg fri og kunne slappe av.

Faren vet og ser, en det er vanskelig. Og det er ikke slik at man automatisk føler likt for stebarn som egne barn. Man lukker nok litt øynene.

[Chakoya]

Om din mann lukker øynene for oppførselen hennes er det det samme som å tillate at hun kan oppføre seg respektløst mot både deg og din datter. Kan godt hende han ikke liker det han ser og vet inni seg, men det hjelper ikke når han velger å lukke øynene for det. Det er viktig at han bryr seg å støtter deg i at slik oppførsel fra hans datters side rett og slett ikke er akseptabelt. Det er hans egen datter og oppførsel som ikke er akseptabelt må han også ta ansvar for.

Jeg vil anbefale deg og ta en alvorsprat med din mann angående datteren.

[Gjest Gjest]

"Når alt kommer til alt er det min egen datter jeg ønsker å støtte og hjelpe fram i verden."

Denne tankegangen må du passe deg for...du har to unge kvinner i brytningsfasen mellom barn og voksen i ditt hjem.

Tenåringer som barn kan ha tendenser til å være ganske slemme mot hverandre til tider..er også ganske så vanlig..har da sett mange som var biologiske søstre krangle så busta føyk, og brøl som kom fra topp etasje til kjelleren..

Hvis dette var stebarn og biobarnet ditt eller om det er to biologiske døtre går ut på ett..og blant biodøtre kan det ofte være enda mer brutalt..er bare ett "lånt" klesplagg som er borte så kan det bryte løs ja: )

Tenårings tid er tøff for alle foreldre.

Når det er sagt...du må først og fremst renske opp i den mine og dine mentaliteten din, og fokusere på oss...for ett mitt og ditt utgangspunkt skaper ikke mye positivt.

Så familieråd, eller involver din 17 årige sønn litt med ansvar..og hør også på hva ungdommene selv sier..du har enda ikke sagt noe om hva din egen datter faktisk utrykker..kun hva ditt syn på det er.

Ellers er det ikke mange som har en koselig tenåringstid..ville vært unormalt om det var så bekymringsfritt..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

"Når alt kommer til alt er det min egen datter jeg ønsker å støtte og hjelpe fram i verden."

Denne tankegangen må du passe deg for...du har to unge kvinner i brytningsfasen mellom barn og voksen i ditt hjem.

Tenåringer som barn kan ha tendenser til å være ganske slemme mot hverandre til tider..er også ganske så vanlig..har da sett mange som var biologiske søstre krangle så busta føyk, og brøl som kom fra topp etasje til kjelleren..

Hvis dette var stebarn og biobarnet ditt eller om det er to biologiske døtre går ut på ett..og blant biodøtre kan det ofte være enda mer brutalt..er bare ett "lånt" klesplagg som er borte så kan det bryte løs ja: )

Tenårings tid er tøff for alle foreldre.

Når det er sagt...du må først og fremst renske opp i den mine og dine mentaliteten din, og fokusere på oss...for ett mitt og ditt utgangspunkt skaper ikke mye positivt.

Så familieråd, eller involver din 17 årige sønn litt med ansvar..og hør også på hva ungdommene selv sier..du har enda ikke sagt noe om hva din egen datter faktisk utrykker..kun hva ditt syn på det er.

Ellers er det ikke mange som har en koselig tenåringstid..ville vært unormalt om det var så bekymringsfritt..

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Her ble det mye kluss. Sorry.

Jeg har i alle år tenkt oss og tilstrebet ikke å gjøre forskjell. Men jeg ser nå at det bærer feil avsted. Jentene er så forskjellige som dag og natt og "min" blir undertrykket. Hun har selv sagt at hun synes det er leit å være hos oss pga X og hun velger derfor å tilbringe mer tid hos faren.

[ViljaH]

Hvis jenta er 14 år kan vel du og faren sette dere ned og ta en alvorsprat med henne? Kanskje du og far først for å bli forent? Hvor dere har en rolig men seriøs tone, og diskuterer hvordan det må bli om hun flytter til dere, la henne forstå at det er helt uakseptabelt at hun fortsetter med krasse kommentarer til sin stesøster fordi dere ser at stesøsteren faktisk lider under dette. Så får dere til en avtale om hvordan familien skal leve sammen slik at det er et godt hjem for alle, inkludert de to jentene.

Det går an å snakke til 14-åringer, de er ikke barn lenger. De er ansvarlige for oppførselen sin og kan godt få litt guiding her.