Innlede et forhold

[Gjest Usikker..]

Jeg er meget usikker. Liker en mann utrolig godt. Har desverre vært gjennom et lite helvete med eks-forlovede, og er skeptisk til å innlede et nytt forhold generelt.

Er det noen som lever sammen med en som har bipolar lidelse (maniske og depressive perioder)? Han har sagt at han i perioder trekker seg unna alt og alle og bare trenger å være alene. Han sier også at når han har sine maniske perioder, så har han himmelvide prosjekter, som ikke alltid fullføres fordi han "ramler nedpå igjen".

Jeg er på ingen måte forutinntatt, men er redd for å gjøre livet vanskelig for meg selv. Jeg har et barn også.

[Gjest Gjest_Knoll_*]

Hvis han går på riktig medisinering burde ikke dette være et problem.

Ta en prat med legen hans for å få god informasjon og sykdommen.

Lykke til, hvis han er en knallkar bortsett fra denne lille sykdommen så "go for it"

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Her ville jeg tenkt meg om en god stund. Ikke minst for å se hvordan hans "downperioder" arter seg. Og disse himmelvide prosjektene hans, innebærer det også skjødesløs bruk av penger, feks?

Ikke for å være forutinntatt, men jeg prøver å være realistisk.

[Gjest Gjest]

Har du et barn som lever sammen med deg? I så fall ville jeg stillt meg veldg skeptisk til å innvolvere meg med en mann med en relativt alvårlig psykisk lidelse. Hva ønsker du ut av forholdet? Ønsker du å på sikt ha en likestillt partner som du kan starte en familie sammen med og bo sammen med? Jeg ville i så fall vært veldig skeptisk for å dra et barn inn i et forhold til en person som kan bli manisk.

Dette høres kanskje veldig fordømmende ut. Jeg tviler ikke på at han er en fantastisk mann, og han kan nok også i perioder være en god omsorgsgiver. Men maniske og deprimerte mennesker er noe man bør skjerme barn for så langt det lar seg gjøre. Maniske mennesker kan rett og slett bli ganske skumle for barn og det kan bli en alt for kaotisk tilværelse for et barn å leve i.

Dersom han var korrekt medisinert og fikk kontinuerlig behandling hadde saken kanskje vært en annen. Ds ville faren for mani vært så godt som borte og denne mannen ville da i større grad kunne vist mer av sine positive sider som ikk ble skyggelagt av mani og depresjon.

Tenk lenge og nøye gjennom hva som vil være best for deg og barnet ditt. Du må også huske at det som er viktig for et barn er å ha en mor som er tilgjengelig for barnet og som setter barnet først. Er du sikker på at du vil ha mulighet til å gjrøe det samtidig som du har en partner med psykiske lidelser av denne grad?

[Lissi]

Jeg er meget usikker. Liker en mann utrolig godt. Har desverre vært gjennom et lite helvete med eks-forlovede, og er skeptisk til å innlede et nytt forhold generelt.

Er det noen som lever sammen med en som har bipolar lidelse (maniske og depressive perioder)? Han har sagt at han i perioder trekker seg unna alt og alle og bare trenger å være alene. Han sier også at når han har sine maniske perioder, så har han himmelvide prosjekter, som ikke alltid fullføres fordi han "ramler nedpå igjen".

Jeg er på ingen måte forutinntatt, men er redd for å gjøre livet vanskelig for meg selv. Jeg har et barn også.

En depresjon eller to takler kanskje sterke forhold, men en varig lidelse som dette bør du tenke godt gjennom hva du gjør. Jeg hadde vært i tvil jeg også, det vil gå ut over din psyke også. Det er utrolig slitsomt å være sammen med noen som er deppa, og har du ingen erfaring i det fra før så ville jeg vært forsiktig før jeg hadde dratt et barn inn i det også!

[Gjest Gjest]

Hvis han går på riktig medisinering burde ikke dette være et problem.

Ta en prat med legen hans for å få god informasjon og sykdommen.

Lykke til, hvis han er en knallkar bortsett fra denne lille sykdommen så "go for it"

Lykke til.

Denne lille sykdommen? Manier kan lede til at man tar seg gjeld opp over ørene, kjøper biler og hus eller spiller bort alle pengene. Manier kan lede til at man plutselig finner på at man skal male huset, men halvveis under prosjektet finner ut at man heller skal dra til Amerika den uka. Manier kan gjøre at man ikke er i stand til å holde et arbeid. Mange kan ende opp med å skade seg under maniene, være utro, plutselig dra på festetur til et annet land etc. Bipolar lidelse er ikke en liten sykdom, men en ganske alvårlig psykisk lidelse dersom man ikke er blandt de heldige som finner rett medisinering og klarer å fortsette i behandling og ta medisiner. Desverre er det mange som i perioder slutter på medisinene, både fordi det kan oppleves som man ikke behøver dem lenger og fordi de kan savne den gode følelsen av manien.

Hadde han gått på riktig medisinering hadde han ikke hatt disse periodene med manier og depresjoner slik som TS beskriver.

[Gjest Mir]

det ekke akkurat et lite problem.

Var sammen med en slik en selv. Har aldri vaert sa mye dritt hver eneste dag, opp og ned. Sov hele dagen, kjeftet pa meg fordi jeg "maste". Maste om vanlige ting, fordi han bare dro seg hele dagen, og nektet aa forsoeke aa gjoere tilvaerelsen bedre for seg selv.

Han jeg var med synes mye synd pa seg selv og gadd ikke proeve engang, jeg er glad jeg stakk.

Finnes mange fisk

[leirbål]

Jeg ville vært veldig forsiktig. Har hatt to bi polare i livet mitt, og det jeg hadde nølt veldig med å utsette et barn for det. Det er ganske utrygt for et barn å oppleve en stefar som i perioder er deprimert og trekker seg helt unna, og i perioder er manisk. Det er også svært tøft for deg.

Det er bare du som kan velge, men jeg ville ikke gjort det.

[*Numi*]

Moren min har bipolar lidelse, og hennes nede-perioder har blitt verre med årene... Det har sliti (og sliter) på meg og pappa, så var jeg deg ville jeg sett det an og tenkt meg veldig godt om. Er nok de som lever bedre med den lidelsen enn min mamma gjør, altså.

Og for å legge til; selv om man går på såkalt "riktig medisinering" er det ikke bestandig man unngår "oppe- og nede-perioder", men de blir uansett mildere enn de ville ha blitt da.

Den lidelsen er langt fra liten. Det vet jeg alt om...

Endret 9. mars 2009 av *Numi*

[Gjest Gjest]

Husk i tillegg at dette ofte er arvelig...

Nå slipper du unna problemstillingen med medisinering, graviditet, hormoner som trigger osv, men du bør være klar over at dette er noe som kan gå i arv.

Omgås han som venn, lenge nok til at du får inntrykk av svingningene hans før du vurderer et forhold...

[Gjest strykebrett]

Jeg ville løpt for livet. Det innes ingen kur for denne sykdommen og kjærester ender veldig ofte opp som omsorgsperson. I tillegg har bipolare større risiko for å utvikle alkoholisme og pillemisbruk en psykisk friske. Et fast forhold til en som er bipolar krever veldig mye tid og energi ut av den friske parten, som ofte ender opp med å måtte mase om medisiner, legebesøk og holde kontakten med behandlingsapparatet.

Tenk deg meget nøye om, det er så mye opp og nes at du nok bare har sett en brøkdel enda.

[Gjest TS]

Takk for svar..

Jeg har selv nær famile med sykdommen. Vet mye om at det kan være forskjellig fra person til person. Mitt familiemedlem er slett ikke en lett person å leve sammen med, men er blitt bedre de siste årene.

Jeg kjenner han ikke veldig godt, men han er veldig ærlig om sykdommen sin. Han har gode perioder og han har dårligere. Jeg ble kjent med han i en dårlig periode.

Den første gjesten kommenterte at jeg skulle prate med legen hans om sykdommen. Dette er ikke noe som jeg kan gjøre, legen hans har taushetsplikt.

Jeg er selv helsepersonell, en ressursperson, men vet lite om det å leve sammen med en som har en slik lidelse. Og spesielt betenkt ettersom jeg har en datter som alltid vil komme i første rekke. Fint å høre om andres erfaringer.

Samtidig så er jeg utrolig usikker, fordi jeg har begynt å få følelser. Dette er fortsatt i begynnerfasen, vi har kun møttes som venner. Han er selv en ressursperson som gikk lenge å tenkte at det gikk over av seg selv før han gikk til lege.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre.. Fornuft og følelser overlapper hverandre konstant..

[Gjest Gjest_anonym_*]

Som mange av de andre som har skrevet i denne tråden, har jeg bodd og vært kjæreste med en med bipolar lidelse. Jeg trodde det var noe jeg kunne takle, men som tidligere nevnt så jeg etterhvert at jeg ble mer en støttespiller/omsorgsperson enn en likeverdig partner. Alkoholmisbruk, voldsomt sinne, dype daler og stormannsgale prosjekter som aldri ble fullført tappet meg fullstendig for energi etterhvert. Jeg spilte etterhvert nærmest en statistrolle i mitt eget liv, fordi dagene måtte spinnes rundt min partners dagsform.

H*n gikk periodevis på medisiner, men følte at de kuttet av både toppene og bunnene av livet hans. Og at de stagget den imponerende kreativiteten h*n hadde i sine maniske perioder. Jeg kunne greiet ut om detaljene men hovedpoenget er at bipolar lidelse er en veldig alvorlig tilstand som påvirker et forhold med og de rundt personen i svært HØY grad. Jeg ville tenkt meg svært nøye om var jeg deg.

Selvfølgelig er alle mennesker forskjellig uansett diagnose, men jeg kommer nok aldri til å involvere meg med en person med bipolar lidelse. Med mindre jeg møter den store store kjærligheten som jeg ikke klarer å holde meg unna for alt i verden.

Men siden du, TS, er i tvil og spør om råd angående dette regner jeg med at dette ikke er tilfelle i din situasjon. Lykke til uansett hva du gjør. Og ikke glem å ta hensyn til deg selv først av alt.

[Gjest Gjest]

Hadde ikke skjedd, kan virke egoistisk men jeg har opplevd nok smerte til å inse at jeg trenger vanlige mennsker i livet mitt.

[Gjest Gjest]

Hvis du søker på bipolar i kropp og helse forumet så finner du en del tråder med gode råd om hvordan man kan bli bedre av bipolar lidelse

[Gjest Sativa]

Vi må ikke glemme at mennesker med bipolar lidelse er like forskjellige som den øvrige befolkingen. Hvis en bipolar har sluttet å male huset når det var halvvferdig, så betyr ikke det at alle gjør det.

Noen er hardt angrepet av sykdommen, mens andre kan leve et liv med minimale symptomer pga rett medisinering.

Du kan jo se litt på fyrens sykdomshistorie; er han ofte innlagt? Har han gjentatte selvmordsforsøk bak seg, er han i jobb, har han orden på økonomien, har han rusproblemer ?

Å mene at et liv med en bipolar mann ikke er mulig, er like urealistisk som å si at alle som rammes av kreft dør av det.

[Gjest Gjest]

Å mene at et liv med en bipolar mann ikke er mulig, er like urealistisk som å si at alle som rammes av kreft dør av det.

Jo akkurat det er jo selvsagt. Mange lever gode liv med å ha diagnosen bipolar lidelse, men det er likevel ikke å komme vekk i fra det innebærer topper og bånner som er sterkere enn det vi andre har til vanlig, selv med de rette medikamentene er disse tingene nesten ikke til å unngå.

Jeg rådet ts til å tenke på barnet oppi dette. Et liv med en bipolar mann er nok fullt mulig, men jeg vet likevel ikke om jeg hadde klart å utsette barnet mitt for det. Selv om mor og mann sammen kan takkle lidelsen tilsier ikke dette at barnet nok med stor sikkerhet vil møte et liv med større turbulens og mer usikkerhet enn andre barn.

Bipolar lidelse er en alvårlig psykisk lidelse å se vekk i fra det er også urealistisk.

[Gjest TS]

Vi må ikke glemme at mennesker med bipolar lidelse er like forskjellige som den øvrige befolkingen. Hvis en bipolar har sluttet å male huset når det var halvvferdig, så betyr ikke det at alle gjør det.

Noen er hardt angrepet av sykdommen, mens andre kan leve et liv med minimale symptomer pga rett medisinering.

Du kan jo se litt på fyrens sykdomshistorie; er han ofte innlagt? Har han gjentatte selvmordsforsøk bak seg, er han i jobb, har han orden på økonomien, har han rusproblemer ?

Å mene at et liv med en bipolar mann ikke er mulig, er like urealistisk som å si at alle som rammes av kreft dør av det.

Han har aldri vært innlagt, kun for mange år siden for å utredes, der han fikk diagnosen. Han var da suicidal, og søkte hjelp, men har ingen selvmordsforsøk bak seg.Han er under noen av NAV sine ordninger for trygd, men ikke uføretrygdet. Han jobber i perioder der han føler at han har overskudd, ellers har han en del jobb i form av prosjekter han blir innleid til. Såvidt jeg vet har han ikke rusproblemer, men jeg kjenner han ikke SÅ godt enda.

Jeg vet godt at mennesker er forskjellige, og er enig med deg i det. En lik somatisk sykdom trenger ikke gi like symptomer hos alle pasienter. En psykisk diagnose er heller ikke slik. Jeg liker ikke å sette noen i bås. Jeg er bare redd for at jeg gjør det vanskelig for meg selv, basert på tidligere vonde opplevelser sist jeg var i et forhold. Jeg er litt redd for at jeg, pga yrket mitt, kommer automatisk til å være mer pleier og støtte, enn en kjæreste.

Det er ikke så lett, når følelsene begynner å ta form. Jeg tenker også at jeg ikke hadde fått slike følelser dersom han ikke hadde egenskaper jeg kan identifisere meg med, på tross av sykdommen hans.

Hmmm....

[Gjest Sativa]

Jeg forstår godt at dette er vanskelig for deg. Ut i fra det du forteller nå så har han nok en del symptomer og er kanskje ikke blandt de bipolare som fungerer best. Men det er klart, jo bedre tilrettelagt hverdagen er, og jo flinkere man er til å leve regelmessig og følge opp behandling, jo mer "normalt" vil livet bli.

og ja, bipolar lidelse er en alvorlig sinnslidelse, og de aller fleste kjenner til og vet om noen som har denne sykdommen. Så det er nok fort gjort å være litt forutintatt i fht denne sykdommen også. Vet du om han har bipolar 1 eller 2?

[Gjest Illiya]

Jeg hadde nok ikke gått inn i dette forholdet, og særlig ikke med barn.

Du sier det er vanskelig for du har begynt å få følelser. Ja, jeg skjønner det er vanskelig. Men du vet innerst inne at dette forholdet ikke blir lett, og at du nok utsetter barnet ditt for ustabilitet osv.

Så da må jeg nesten spørre: hvorfor er begynnende følelser et argument som er sterkt nok til å slå ihjel fornuften?

Fonruften sier deg vel at dette ikke er så lurt, men følelsene vil likevel. Av og til må en høre på fornuften og la følelsene være mindre viktige. Dette tror jeg er er en sånn situasjon.

Trekk deg heller ut før du får mer enn begynnende følelser.