Forelsket i en jeg ikke passer sammen med...

[Gjest Gjest]

Jeg forelsker meg sjeldent... Det har bare blitt slik, jeg er vel generelt veldig skeptisk til menn.

Men så, av en eller annen merkelig grunn, har jeg blitt skikkelig forelsket i en mann som så absolutt ikke er min type i det hele tatt. Han får det til å krible langt nede i magen, jeg blir svimmel når han kysser meg og jeg tenker på han hele tiden.

Jeg trenger en stabil hjemmekjær mann, som vil starte familie, drikker lite og som elsker meg over alt på jord. Han her er en superstresset person som er ute på byen hele tiden, han har aldri tatt i en bok (han sitter ikke i ro lenge nok), han har forpliktelsesangst, har et vel liberalt forhold til kontakt med det motsatte kjønn og kommer nok sikkert til å drive meg til vanvidd hvis vi hadde blitt sammen.

Jeg føler jeg bør komme meg vekk så fort jeg kan, men han er jo så ufattelig deilig å være sammen med... Sukk! Hvorfor er det så vanskelig å følge fornuften?

[Gjest Jente38]

Jeg forelsker meg sjeldent... Det har bare blitt slik, jeg er vel generelt veldig skeptisk til menn.

Men så, av en eller annen merkelig grunn, har jeg blitt skikkelig forelsket i en mann som så absolutt ikke er min type i det hele tatt. Han får det til å krible langt nede i magen, jeg blir svimmel når han kysser meg og jeg tenker på han hele tiden.

Jeg trenger en stabil hjemmekjær mann, som vil starte familie, drikker lite og som elsker meg over alt på jord. Han her er en superstresset person som er ute på byen hele tiden, han har aldri tatt i en bok (han sitter ikke i ro lenge nok), han har forpliktelsesangst, har et vel liberalt forhold til kontakt med det motsatte kjønn og kommer nok sikkert til å drive meg til vanvidd hvis vi hadde blitt sammen.

Jeg føler jeg bør komme meg vekk så fort jeg kan, men han er jo så ufattelig deilig å være sammen med... Sukk! Hvorfor er det så vanskelig å følge fornuften?

Ikke kast livet ditt bort med å leve "på vent". Venting på at han skal bli klar til et forpliktende forhold. Slike menn blir aldri klar.

Det har jeg gjort og kastet bort 4 år av mitt liv. Han lovet gull og grønne skoger, han skulle bli seriøs, gi opp den evige festingen med kompiser på ukedager, han skulle rydde opp i sin kaotiske tilværelse med ekser og unger her og der. Han skulle kjøpe hus og slå seg til ro. Han skulle rydde opp i ditten og datten.. Var ikke måte på hvordan jeg "inspirerte" ham til å ta grep i livet sitt.

Var bare tomprat. Han jattet meg etter munnen. I valget mellom å bygge et kjærlig, stabilt forhold eller hemningsløs ungkarstilværelse med festing med kompiser og jakten på kvinner, valgte han sistnevnte.

Hele tiden gav han uttrykk for at han hadde en stor rydde-prosjekt i sitt liv på gang. Jeg så aldri noe til det. Tilslutt innså jeg at jeg hadde kastet bort 4 år av mitt liv.

Jeg ble ganske knust over det. Er ikke vant til at folk lyver meg rett opp i ansiktet. Han bare trakk på skuldrene.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde også en kjæreste som var sånn. Jeg var ufattelig glad i ham og hadde store problemer med å løsrive meg fra ham. Jeg måtte faktisk gjøre det slutt over telefon for om vi var i samme rom ville jeg kjenne alt for hart på hvor glad jeg var i ham og hvordan det kilte ned i lilletåa. Det var ikke lett, men jeg visste at jeg behøvde en kjæreste som satte meg først og at det i det lange løp ville være det rette.

Forelskelsen er desverre ikke like logisk som de livsvalgene vi ønsker å ta for oss selv.

[Caramela]

Hvorfor ikke bare nyte det hele en stund? Ta ting litt som de kommer, ikke planlegg så masse, heller ikke tenk så masse. Lev NÅ! Om ikke annet så for et lite øyeblikk, det er gøy

[Gjest Gjest_sofie_*]

Hvorfor ikke bare nyte det hele en stund? Ta ting litt som de kommer, ikke planlegg så masse, heller ikke tenk så masse. Lev NÅ! Om ikke annet så for et lite øyeblikk, det er gøy

Av erfaring synes jeg det er vanskelig å gjøre det. Mannen jeg elsker (som viser lite interesse i fht til før) ville jeg bare ha det gøy. Han er en ordentlig kar som har orden på livet sitt ellers, men frykten for å forelske seg for å så bli såret etterpå gjorde at jeg måtte tenke lenge på hva jeg ville med han. Men fordi han var så god å være sammen med, var super snill mot ungene mine osv, valgte jeg å være "venner" med han, så det endte opp hodestups forelskelse fra begge sider, kanskje litt for mye og for raskt for det førte jo forholdet krever veldig mye av oss nå, noe som er på grensen av slitasje en hyggelighet!

Hvis du vet du er sterk og klarer å ikke bli forelsket, eller kan tåle skuffelsen det kan føre med seg, så gå for det, men jeg ville ikke gjort det!

[Gjest gjest nr to fra lenger oppe]

Hvorfor ikke bare nyte det hele en stund? Ta ting litt som de kommer, ikke planlegg så masse, heller ikke tenk så masse. Lev NÅ! Om ikke annet så for et lite øyeblikk, det er gøy

Jo forsåvidt, det var min holdning også. Men etter hvert vil man (i all fall jeg som har behov for stabile forhold hvor jeg kan stole på partneren) ofte ende opp med å ikke føle seg god nok, når han må løpe på byen hver helg og gjerne også fortsetter å flørte med andre feks. Jeg endte faktisk opp med å ha ganske dårlig selvtilitt etter dette forholdet, til tross for at det bare varte i et halvt år. Det kjenntes ut som om jeg alltid kom i andre rekke, til tross for at han egentlig aldri gjorde meg noe galt eller behandlet meg vondt. Han var bare seg selv, noe han var veldig åpen og ærlig om da forholdet startet. Jeg tenkte også at jeg ikke ønsket noe som måtte være så veldig seriøst, men etter hvert ble jeg jo veldig glad i ham og når jeg ikke opplevde at han investerte like mye som meg opplevdes det som at jeg ikke var nok for ham noe jeg etter hvert tolket som ikke god nok.

Det var veldig gøy en stund, og jeg fikk mulighet til å bli kjennt med en veldig fin mann. Likevel, vi ønsket ikke det samme og jeg ble nedprioritert. Det å bli nedprioritert av en man er så glad i er ikke gøy og kan tære på selvtilitten.

[Gjest ts]

Veldig gode innlegg her! Det er jo slik at man erfaringsmessig vet hva man ville gjort annerledes den gang da. Det er litt vanskelig når man sitter midt oppe i det. For man vet jo aldri hvordan det kan utvikle seg. Har vært sammen med menn som jeg var veldig trygg på, og som jeg var helt overbevist om at jeg passet sammen med. Der tok jeg feil...Så hvem vet, kanskje kan en sånn mann passe perfekt for meg i lengden?

[Caramela]

Til dere overnevnte som har erfaring, jeg forstår stådstedet deres. Og jeg kan også forstå det er vanskelig å bryte opp med noen man er gla i, selv om forholdet ikke er som ønsket. Men. Og det er viktig, vi er alltid ansvarlig for vår egen lykke. Og tross forelskelse så ser man når det er noe feil i et forhold, og om vi vil, så klarer vi å bryte ut. Vi er da ikke fanget, selv om den store forelskelsen nærmest lar oss føle sånn.

Veldig gode innlegg her! Det er jo slik at man erfaringsmessig vet hva man ville gjort annerledes den gang da. Det er litt vanskelig når man sitter midt oppe i det. For man vet jo aldri hvordan det kan utvikle seg. Har vært sammen med menn som jeg var veldig trygg på, og som jeg var helt overbevist om at jeg passet sammen med. Der tok jeg feil...Så hvem vet, kanskje kan en sånn mann passe perfekt for meg i lengden?

Ja! Det er nettopp det, og det vet du ikke før du har prøvd! Om det ikke funker, så okei, men da har du prøvd! Og funker det, så kan det være det faktisk er drømmemannen for deg! Av og til kan vi bli positivt overrasket av det ukjente

Jeg heier på at du skal gi det hele et forsøk! Og om det ikke funker har jeg en skulder du kan gråte på Men da kan du i hvertfall si til deg selv at du var tøff som prøvde noe nytt, og du er da en erfaring rikere - enten på godt eller vondt. Og som nevnt, ta det når den tid kommer. Kjenn mer på følelsen du har akkurat nå! Det er to ting vi ikke kan styre 100% og det er fortid, og det er fremtid. Når det gjelder sistnevnte er det så mange utfallsvinkler at å begynne å tenke på enhver ting, er bare utmattende. Det du kan styre er det som skjer nå! Og kjenn på hva du føler nå, nyt det, og ta resten som det kommer

[Gjest fiskeline]

Jeg trodde jeg hadde "funnet meg selv" og "funnet ut hvilken mann jeg ville passe sammen meg" og "hvilket liv jeg ville leve".....

Så forelsker jeg meg i en nydelig mann... (bare helt plutselig, har kjent han lenge men alllllldri sett han for meg som en kjæreste.....

han var helt motsatt utseende av det "jeg likte", helt annen personlighet enn meg..... (vi snakker "livlig og "hurrajente" og seriøs og voksen mann).... Han var mye slik som jeg alltid hadde foraktet...

Og for ikke å snakke om var han ni år eldre... hmmm.... jeg tenkte og tenkte.... Kommer dette til å gå, vil vi passe sammen.... Men jeg var jo så forelska!!!

Og ikke mange ukene etterpå synes jeg han var den søteste mannen i verden, skjønte ikke hvorfor jeg noen gang hadde likt annet utseende, han er fantastisk og skjønn... begge har forandret seg og vi har møtt hver andre på halvveien!!! Elsker denne mannen!!!

Nå sitter vi her som lykkelig gift og en liten kul på magen.... Er så utrolig glad for at jeg gav OSS en sjanse, bedre går det ikke ann å få det!!!