Hjelp! Trenger råd fra jenter..

[Vestlendingen]

VÆR så snill å lese hele innlegget, jeg håper virkelig noen her har noen råd, for jeg begynner å bli ganske desperat

(jeg er gutt forresten, trenger råd fra dere jenter..)

Jeg har vært sammen med kjæresten min i litt over ett år, og vi har dessverre avstandsforhold på grunn av jobb og studier i forskjellige byer. Når vi er sammen, har vi det stort sett kjempebra, bortsett fra "standard" uenigheter som finnes i alle forhold, pluss noe ulikt behov for intimitet.

Problemet: Jeg er veldig glad i jenta mi, men vi har så utrolig forskjellig kommunikasjonsbehov, og det er så vanskelig å takle! Vi flyttet til ulike byer etter å ha vært sammen i ca. et halvt år, og i begynnelsen pratet vi sammen hver dag, gjerne flere ganger til dagen (telefon). Jeg syns det gjorde hele avstandsgreia lettere, og syns alt gikk greit. Men etter hvert ytret hun behov for å prate mindre, og selv om jeg syns det var kjipt, ville jeg jo være imøtekommende, så vi reduserte pratemengden og antall sms'er. Etter en ny periode sa hun at hun fortsatt var stressa over at vi pratet så mye(selv om hun ringte meg oftere enn andre veien), og ville redusere kommunikasjonen til et par ganger i uka. Nå høres jeg kanskje sutrete ut, men slik jeg oppfatter situasjonen, føler jeg at hun distanserer seg mer og mer, og det er frustrerende å føle at du selv er mer forelsket i partneren din enn andre veien!

Vi har kranglet en del underveis, men når diskusjonene har dreid seg mot om vi bør avslutte forholdet, hevder hun konsekvent at hun ikke har lyst til å gjøre det slutt. Et eksempel(av mange..): For noen dager siden (jeg trodde at alt var fryd og gammen) skulle vi snakkes etter nesten ei uke uten å ha pratet sammen, og jeg gledet meg masse. Men da vi begynner å prate, er hun bare sur og veldig lite pratsom, og hele samtalen avsluttes med et tørt 'god helg' etter knappe 10 minutter. Dagen etterpå får jeg en melding hvor hun unnskylder seg og sier at hun syns det er så vanskelig med oss, og at hun syns jeg virker så fremmed, men at hun likevel gleder seg til neste gang vi skal treffes. HER detter jeg av! Først kjemper hun for å holde kommunikasjonen på et minimum, og når hun får det slik hun vil blir det et problem at vi virker fremmede for hverandre?!

Vi kommuniserer på hennes nivå/etter hennes ønske når vi er borte fra hverandre. Vi er intime/har sex etter hennes behov og ønsker når vi er sammen. Jeg kjøper blomster til henne titt og ofte (minst 1-2 ganger i måneden) for å glede henne, og vasker opp, rydder og prøver å være en mønsterkjæreste. Jeg har tilsidesatt mine egne venner, familie og fritid for å jobbe rævva av meg hver bidige ettermiddag og kveld etter jobb i 8 måneder for å bli ferdig med en leilighet jeg pusser opp slik at vi skal slippe å bo hos noen av foreldrene våre når hun er på besøk hos meg. Jeg føler at jeg gjør mitt aller, aller ytterste for at hun skal ha det fint og forholdet skal fungere, men likevel føler jeg at jeg blir tatt som en selvfølge og lite verdsatt. Likevel sier hun at hun ikke vil gjøre det slutt, så jeg skjønner ingenting, og det er utrolig frustrerende..!

Er dette noe å satse videre på, eller bør jeg vurdere å avslutte forholdet? Jeg er så glad i henne, men hun gir meg ikke det jeg føler jeg fortjener

[LitaPia]

Det høres virkelig ut som om du fortjener bedre... Om jeg hadde bodd langt unna kjæresten min ville jeg nok ønsket å ha daglig kontakt! Og hadde gjort endel utenom for å få ham til å føle seg verdsatt i forholdet.

Sett litt krav til henne du

[Gjest Gjest]

Jeg kan bare snakke for meg selv. Jeg hadde ønsket å ha mer kontakt enn en gang i uken. Det blir altfor lite. Jeg vil jo vite om den andre parten har det bra og hva h*an gjør på, om det er noe gøy, spennende eller hva som helst, egentlig.

Jeg synes ihvertfall ikke at alt skal være på hennes premisser og ønsker. Kanskje du må sette litt hardt mot hardt. Kanskje det er det som må til. Kanskje hun er blitt for godt vant.

Ta en skikkelig prat med henne. Det er alltid det beste, selv om det kan være vanskelig.

[Kizzy]

Jeg er i en lignende situasjon. I et avstandsforhold og det har var i noen måneder.

Jeg ønsker mindre telefonkontakt enn han, men jeg liker den skriftlige kontakten. Han vil helst snakke en til flere timer om dagen, men det er for mye for meg. En ting er at det tar mye tid. Og en annen ting er at vi ikke alltid kommuniserer så bra på telefonen. Jeg føler at vi kommuniserer bedre skriftlig og face to face.

Det kan være så mange grunner til at hun ønsker mindre kontakt, jeg skal ikke gjette. Men en ting er helt sikkert. Et forhold står og faller ikke på at du er en mønsterkjæreste. Du skal ikke behøve å stå på pinne for at hun skal være forelsket i deg. Og hun vil vel ikke forelske seg mer om du er "flink gutt" dessverre.

Jeg håper det ordner seg for dere. Kan være så enkelt at hun takler avstanden ved å distansere seg når dere er fra hverandre? Kanskje?

Prøve å spør henne hvorfor igjen

[Ms.Blaise]

Sorry, men om jeg hadde vært i din situasjon, så tror jeg nok at jeg hadde gått. Om man befinner seg i et avstandsforhold, så er det jo ganske viktig å holde kontakten gjennom både telefonsamtaler, sms, msn ol. Når man ikke VIL snakke med kjæresten sin, da er det noe som skurrer.

Nå kjenner jo jeg verken dama di eller deg, så det er jo absolutt mulig at jeg tar helt feil her, men min magefølelse sier i allefall at hun er for feig til å si det som det er. Ikke for å være kjip eller noe, det er som sagt altså bare MIN magefølelse.

Jeg ville spurt henne skikkelig ut, og ikke gidd meg før jeg hadde fått svar. Du fortjener noe bedre (ut ifra hva du selv har fortalt), og et forhold skal bygge på begges premisser, ikke bare på den enes.

Håper alt ordner seg.

Edit: Hadde med et sitat som skulle i en mattråd

Endret 8. mars 2009 av Ms.Blaise

[Vestlendingen]

Tusen, tusen takk for så raske svar!!

Nå er det alltid to sider av en sak, og selv om jeg har prøvd å være så objektiv som mulig er det ikke lett å skrive ufarget.. jeg er bare lei av å føle meg pushy, masete og nedprioritert! Problemet er bare at jeg likevel føler at hun snakker sant når hun sier at hun er forelsket og hun bare funker annerledes enn meg.. jeg har bare åpenbart større problemer med å takle den forskjellen enn henne, og det plager meg Skulle jo ønske at jeg også syns det var helt greit å ikke snakke på mange dager, og at jeg ikke tenkte så mye på henne, men jeg trodde jo at det var litt av greia med å være glad i noen og forelsket.. at man har behov for nettopp det.

De gangene jeg har tatt det opp med henne har det bare endt med at hun bare har blitt sur og at jeg må tilpasse meg, og ikke andre veien.. man kan jo naturligvis ikke tvinge noen til å ønske mer kontakt, det må jo være et genuint ønske.. så jeg har på en måte tapt uansett

Jeg innrømmer glatt at jeg tidvis kan ha vært kravstor og litt overfølsom, men jeg prøver i det minste å imøtekomme henne på en god del ting for å få forholdet til å fungere. Jeg vet bare ikke hva jeg kan gjøre for at ting skal bli bedre :S

[Hilde Christina]

Nå er det alltid to sider av en sak, og selv om jeg har prøvd å være så objektiv som mulig er det ikke lett å skrive ufarget.. jeg er bare lei av å føle meg pushy, masete og nedprioritert! Problemet er bare at jeg likevel føler at hun snakker sant når hun sier at hun er forelsket og hun bare funker annerledes enn meg..

Men kan du leve med den forskjellen eller tror du det hadde vært bedre om du hadde funnet en som er mer lik deg der?

Jeg hadde ikke taklet kontakt bare noen ganger i uken om jeg hadde levd i et avstandsforhold. Man prater jo med venner oftere enn det!

Ville nok gått om jeg var deg, men forstår at det er vanskelig. Hva med å fortelle henne akkurat det du har fortalt oss?

Det er jo ikke bare du som skal tilpasse deg, det går jo begge veier.

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg skjønner at dette er en vanskelig og frusterende situasjon. Jeg kjenner meg litt igjen. Hvis jeg er borte fra noen over lengre tid, så har jeg en tendens til å skyve dem litt fra meg, fordi jeg ikke orker å gå rundt å savne dem hele tiden. Det gjør vondt, og det tar for mye energi. Jeg gjør det ikke bevisst, men jeg har blitt bevisst på det i ettertid. Kan det hende at det er det samme hun gjør? At hun har litt blanda følelser, hun vil beholde deg som kjæreste, og hun vil at ting skal fungere, samtidig som hun ikke orker å gå rundt å savne deg hele tiden? At hvis dere snakker for mye sammen, så tar det for mye tid og energi?

Jeg forstår at du synes det er krevende å alltid måtte gjøre ting på hennes primisser, og det er noe jeg synes du skal snakke med henne om. Noen ganger må man bare sette foten ned, og si i fra klart og tydelig hva som plager deg, selv om du er redd det vil såre henne. Det er ikke sikkert hun er klar over det selv.

Jeg vil tro at siden hun faktisk sier hun vil være sammen med deg, så mener hun det. Et avstandsforhold er krevende, og det er lite sannsynlig at hun gidder hvis hun ikke virkelig vil ha deg.

Masse lykke til=) Jeg håper det ordner seg for dere!

[Gjest Gjest]

Kan det være at hun distanserer seg fra deg fordi hun savner deg ekstra mye når hun hører stemmen din... ?

Kanskje hun reduserer kontakten for å beskytte seg selv?

Slik har mannen min det når han er borte i alle fall!

Da vil han ikke ha kontakt hver dag, fordi han får så hjemlengsel av å snakke med meg eller barna.

[simba80]

Kan det være at hun bare holder deg på gress?

Det er trygt å vite med seg selv at man har en kjæreste men egentlig går man å venter på å finne den rette?

Det er den feelingen jeg sitter igjen med når jeg leser ditt innlegg...

Beklager, jeg mener ikke å være kjip, men det er rart at hun ikke vil ha så mye kontakt med deg..

Håper det løser seg for deg:)

[camilla*]

Jeg sitter med samme feelingen som simba80. Desverre.