Typen har ikke tid.......,

[Gjest Gjest_sofie_*]

Kjæresten min (tror han har føler seg tvunget til det?) har ikke tid til å være sammen! Han enten jobber har dattera eller hjelper til familien. Jeg har også barn og studerer, og må lese mye (snart eksamen), men jeg mer enn gjerne vil tilbringe tid med min kjære!

Jeg tviler på om han føler det samme eller om han setter alt annet foran meg, slik at jeg blir nødt til å mase og så framstå mase-kjerring!

Misforstå meg ikke, jeg forstår godt at han må jobbe og hjelper han med jenteungen sånn at han får jobbe og ikke bekymre seg for henne.

Han vet at vi begge har begrenset tid til annet enn det vi må, barn, skole, jobb. Men vi har valgt å bli kjærester for det! Man må prioritere og pleie det også, hvis det skal overleve?

Det han skulle hjelpe familien med, var å gjøre i stand ting som skal brukes om to år! Han der og hjalp til to helger etter hverandre. Hverdagene må han jobbe, og kveldene må han enten jobbe eller skal opp tidlig dagen etter og må legge seg! Jeg bor mellom jobben hans og der han bor, han kan stikke innom og være her 1-2 timer, vi kan spise middag sammen, før han reiser hjem (10 min å kjøre).

Han forventer når jeg har barnefri, at jeg takker ja til en invitasjon hos han, når han har gjort alt annet og skal legge at jeg kommer over og sover hos han. Eller når han har ungen at jeg skal være med å ta henne ut å leke.

Jeg vet ikke engng om jeg spør om noe konkret, men det er bare så jævla frustrerende!

[Chakoya]

Du må virkelig prate med kjæresten din om dette!

Fortell han hvordan du ser på det. Spør han hva han selv mener også og hvordan han ser det fra hans side!

Såklart det er viktig med kjærestetid til hverandre utenom jobb og barnelivet!

Støtter deg 100 % jeg!

Fortell at det handler om prioritering av tid. At du har det ganske travelt også, men har allikevel prioritert han, og at du ønsker han skal gjøre det samme med deg.

Bare vær ærlig med det som er inni deg og det du føler selv du har behov for mot kjæresten din. Den første kjærestetiden pleier man jo ha gode minner fra somregel når man blir kjærester, for da er man jo hodestups forelsket. Det er synd om det ikke skal bli en hyggelig tid for deg!

(Bare ha i bakhodet langt bak at sett på lang sikt, er dette veldig frustrerende og HVIS du ser prioriteringen ikke kommer så er det kanskje ikke verdt det å bli frustrert. Det vil ende med sinne, sårede følelser, om det allerede ikke er det.)

[Gjest Gjest]

Sånn har vi det også, forskjellen her er at jeg ikke har egne barn og har jo all verdens tid sånt sett utenom jobb. Han har tre barn som bor hos ham. Pluss at han studerer. Så jeg forstår veldig godt at han må prioritere tiden og at jeg ikke kan komme først. Men det er tider hvor vi godt kunne vært mer sammen, om han hadde hatt lyst, men har alltid noe å gjøre da også. Så da ser jeg liksom ikke helt vitsen.... jeg gjør det nok slutt snart. Har prøvd å snakke om det, og han hører, men det skjer ingen endring.

[Gjest Gjest_sofie_*]

Utløsende faktoren, var vel at han sa at han vil se meg i går, men sa han bli sliten etter det han gjorde hos familien og måtte hjem og legge seg. Når han våknet ringte han og sa, i svareren: "hei, jeg lurte på om du ville komme hit eller ikke"... hæ??

Jeg følte at det var veldig mye å oppklare mellom oss, og ba ham komme hit til meg for å snakke. Men han kunne ikke, for han måtte gjøre ting som skulle bli ferdig til i morgen for jobben. Men vi fikk snakke i morgen. Jeg vet at dattera kommer hjem i morgen, det bli uaktuelt, så jeg vt ikke hvorfor han sier det engang.

Jeg forstår at han må jobbe, men det var en dag han sa til meg han ikke kunne komme til meg for han måtte opp grytidlig å jobbe, men hvis jeg kom til ham så gikk det bra. Han begynte ikke med det han skulle før klokka var passert 16.00!

Har følelse av at han ikke har tid til dette forholdet. Men når jeg skulle snakke med han om det har han ikke tid til DET heller!!!

[Gjest Gjest_sofie_*]

Du må virkelig prate med kjæresten din om dette!

Fortell han hvordan du ser på det. Spør han hva han selv mener også og hvordan han ser det fra hans side!

Såklart det er viktig med kjærestetid til hverandre utenom jobb og barnelivet!

Støtter deg 100 % jeg!

Fortell at det handler om prioritering av tid. At du har det ganske travelt også, men har allikevel prioritert han, og at du ønsker han skal gjøre det samme med deg.

Bare vær ærlig med det som er inni deg og det du føler selv du har behov for mot kjæresten din. Den første kjærestetiden pleier man jo ha gode minner fra somregel når man blir kjærester, for da er man jo hodestups forelsket. Det er synd om det ikke skal bli en hyggelig tid for deg!

(Bare ha i bakhodet langt bak at sett på lang sikt, er dette veldig frustrerende og HVIS du ser prioriteringen ikke kommer så er det kanskje ikke verdt det å bli frustrert. Det vil ende med sinne, sårede følelser, om det allerede ikke er det.)

Takk!

Jeg føler også at jeg må gjøre det, snakke med han. Men han har jo ikke tid!

Jeg føler at det ikke prioritering og at jeg har mast en del (litt indirekte), men det kommer ikke. Og ja, det har ført til sinne og sårede følelser! Og det blir bare vanskeligere og vanskelige forhold enn hyggelig! Og vi har bare vært sammen under et år.

Men saken er at, selv om jeg føler det slikt, så føler jeg at det hadde vært dumt av meg å slå opp med mannen jeg er forelsket i. Atlså at jeg ikke jobbet hardt nok (tålmodighet), for det kan kanskje ende opp godt alikevel?.. Men igjen at det er dumt av meg å IKKE slå opp med en man som ikke har tid til parforhold.

Leser i om alburom, og en hule og liknende her i dette forumet, men jeg aner ikke om det kan funke i vårt tilfelle, for jeg tror jeg har gitt alburom, vært tålmodig, men jeg føler ikke at han setter pris på det!

[Gjest Gjest_sofie_*]

Sånn har vi det også, forskjellen her er at jeg ikke har egne barn og har jo all verdens tid sånt sett utenom jobb. Han har tre barn som bor hos ham. Pluss at han studerer. Så jeg forstår veldig godt at han må prioritere tiden og at jeg ikke kan komme først. Men det er tider hvor vi godt kunne vært mer sammen, om han hadde hatt lyst, men har alltid noe å gjøre da også. Så da ser jeg liksom ikke helt vitsen.... jeg gjør det nok slutt snart. Har prøvd å snakke om det, og han hører, men det skjer ingen endring.

Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan er han mot deg ellers?

[Gjest Gjest_sofie_*]

Takk!

Jeg føler også at jeg må gjøre det, snakke med han. Men han har jo ikke tid!

Jeg føler at det ikke prioritering og at jeg har mast en del (litt indirekte), men det kommer ikke. Og ja, det har ført til sinne og sårede følelser! Og det blir bare vanskeligere og vanskelige forhold enn hyggelig! Og vi har bare vært sammen under et år.

Men saken er at, selv om jeg føler det slikt, så føler jeg at det hadde vært dumt av meg å slå opp med mannen jeg er forelsket i. Atlså at jeg ikke jobbet hardt nok (tålmodighet), for det kan kanskje ende opp godt alikevel?.. Men igjen at det er dumt av meg å IKKE slå opp med en man som ikke har tid til parforhold.

Leser i om alburom, og en hule og liknende her i dette forumet, men jeg aner ikke om det kan funke i vårt tilfelle, for jeg tror jeg har gitt alburom, vært tålmodig, men jeg føler ikke at han setter pris på det!

Ser selvmotsigelsen min, men det kommer av frustrasjonen. Jeg føler nok at jeg har vært tålmodig (vi har vært sammen ca et år, og vi begge vet at det er mest på grunn av min tålmodighet og det at jeg nektet å gi opp at vi varte så lagt. Selv om noe sier til meg det kan være selve årsaken til at jeg føler det slikt i dag, at det ikke er verdt min tålmodighet, og opptimisme??

Det er deilig å bare skrive ut av meg! Kanskje få noe innspill og andre synspunkter enn de forvirrede jeg ha:)

[Gjest Gjest]

Hvor lenge har dere vært sammen? Hvordan er han mot deg ellers?

Vi har vært sammen siden i fjor sommer. Når vi er sammen er han verdens snilleste og vi gjør ting sammen, kino, lager mat, osv, men bruker mesteparten av tiden på pcen, på msn hovedsakelig. Sitter oppe til langt på natt og chatter. Da jeg tok det opp, sa han at det er hans måte å holde kontakt med kamerater på. Jeg forstår ikke helt hvordan han kan miste kontakten med kamerater om han ikke er på en kveld i ny og ne. Det får meg til å føle meg lite viktig, og at forholdet vårt ikke er noe å bruke tid på, når vi kan (dvs når barna er hos moren). Derfor føler jeg også at vitsen med å være kjæresten hans blir litt borte, skal jeg bare være der liksom?

[Hilde Christina]

Jeg tror nesten jeg ville kuttet å ta initiativ og latt ham ta styringa. Han bør absolutt prioritere deg og om det er slik at du bor mellom jobb og hjemmet hans kunne han jo gitt deg noen timer som du skriver.

Er helt enig med deg! Snakk med ham eller dropp ham, du fortjener bedre

[Gjest Gjest_sofie_*]

Vi har vært sammen siden i fjor sommer. Når vi er sammen er han verdens snilleste og vi gjør ting sammen, kino, lager mat, osv, men bruker mesteparten av tiden på pcen, på msn hovedsakelig. Sitter oppe til langt på natt og chatter. Da jeg tok det opp, sa han at det er hans måte å holde kontakt med kamerater på. Jeg forstår ikke helt hvordan han kan miste kontakten med kamerater om han ikke er på en kveld i ny og ne. Det får meg til å føle meg lite viktig, og at forholdet vårt ikke er noe å bruke tid på, når vi kan (dvs når barna er hos moren). Derfor føler jeg også at vitsen med å være kjæresten hans blir litt borte, skal jeg bare være der liksom?

Jeg forstår deg veldig godt!! DET ville jeg aldri tålt! Min beklager seg flere ganger om han skal henge opp klær for å kjøre ny runde i vaskemaskinen eller noe i den duren.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår deg veldig godt!! DET ville jeg aldri tålt! Min beklager seg flere ganger om han skal henge opp klær for å kjøre ny runde i vaskemaskinen eller noe i den duren.

Ja, for det tar jo lang tid.... Og man kan ikke ha besøk mens man gjør det, eller gå bort til noen etterpå....

[Gjest Gjest_sofie_*]

Jeg tror nesten jeg ville kuttet å ta initiativ og latt ham ta styringa. Han bør absolutt prioritere deg og om det er slik at du bor mellom jobb og hjemmet hans kunne han jo gitt deg noen timer som du skriver.

Er helt enig med deg! Snakk med ham eller dropp ham, du fortjener bedre

Takk!

Det er kanskje det lureste, la være å ta initiativ, se an hva han gjør og hvis han tar initiativ (som da ikke er "har du lyst til å komme hit?"), så bør jeg kanskje gi ham sjanse, hvis han ikke gjør, så burde jeg ikke hatt dårlig samvittighet om det blir slutt?

[Gjest Gjest_sofie_*]

Jeg sa jo allerede at det er noe vi snakke sammen til ham, så jeg tenker:

1. La det hele være, og se om og når han vil snakke om det (personlig), hvis det ikke skjer så vet jeg som sagt hva jeg skal.

2. Ta det på telefon, (han sa vi får snakkes i morgen og jeg kan bare ikke snakke om været og hvordan dagen har vært, mens jeg har DETTE på hjertet?)

3. Avtale med han en dag det passer for begge for å prate, (kan ta tid, nærmest mitt i uken antakelig, men kan også finne på å avlyse sånn at det tar enda lengre tid og vi må i mellomtiden "være noe"/kunne fungere, for vi har ikke kranglet sånn sett, ennå.

Så, publikum, hva stemmer dere for?

[Gjest Gjest_sofie_*]

Jeg sa jo allerede at det er noe vi snakke sammen til ham, så jeg tenker:

1. La det hele være, og se om og når han vil snakke om det (personlig), hvis det ikke skjer så vet jeg som sagt hva jeg skal.

2. Ta det på telefon, (han sa vi får snakkes i morgen og jeg kan bare ikke snakke om været og hvordan dagen har vært, mens jeg har DETTE på hjertet?)

3. Avtale med han en dag det passer for begge for å prate, (kan ta tid, nærmest mitt i uken antakelig, men kan også finne på å avlyse sånn at det tar enda lengre tid og vi må i mellomtiden "være noe"/kunne fungere, for vi har ikke kranglet sånn sett, ennå.

Så, publikum, hva stemmer dere for?

Edit feil: "at vi MÅ snakke sammen" "HAN kan finne på å avlyse det" "mitt=midt"

skriver så for at det fort blir skrivefeil:)

[Gjest Gjest]

Det er utrolig slitsomt å kombinere jobb, barn og kjæreste. Jeg forstår han godt. Jeg er kvinne, men i samme situasjon som han. Jeg ville ikke mast om dette. Du vil vel ikke at han skal føle det som en plikt å bruke tid sammen med deg? Jeg ville heller satset på kvalitetstid når det passet for begge.

[Gjest Gjest]

Ta det på telefonen, så får dere snakket om det raskest mulig. Tror det kan drøye lenge om du lar være å "mase" (mener ikke å si at du er masete altså ), og lar det være opp til han, og kan ta evigheter å finne et tidspunkt som passer begge å snakke om det, og som du sier, det kan lett bli utsatt..

[Gjest Gjest]

Det er utrolig slitsomt å kombinere jobb, barn og kjæreste. Jeg forstår han godt. Jeg er kvinne, men i samme situasjon som han. Jeg ville ikke mast om dette. Du vil vel ikke at han skal føle det som en plikt å bruke tid sammen med deg? Jeg ville heller satset på kvalitetstid når det passet for begge.

Jeg skjønner ham jeg også, men hva er vitsen når han ALDRI har tid?

[Gjest Gjest]

Finn deg en mann som har tid til deg og som prioriterer deg over msn. (hvor gammel er fyren?)

[Gjest Gjest_sofie_*]

Finn deg en mann som har tid til deg og som prioriterer deg over msn. (hvor gammel er fyren?)

Det var ikke meg som snakket om han som chatta mens kjæresten var på besøk, det var en annen

K er 40. hvis det har noe å si i denne sammenhengen.

[Gjest Gjest_sofie_*]

Jeg skjønner ham jeg også, men hva er vitsen når han ALDRI har tid?

Nettopp!