trenger en pause fra mannen

[Gjest TS]

Mannen min og jeg har vært sammen i 15 år. Har to barn på mellom trinnet.

Situasjonen har jeg tatt opp med han mange ganger, vi har gått i terapi i flere runder opp gjennom årene. Men det hjelper ikke, det faller tilbake til det samme mønsteret.

Han jobber mye, om han kommer hjem i ok tid så jobber han hjemmefra. Han hjelper ikke til i huset. Vi hadde vaskehjelp en periode, men hun ble syk, og kunne ikke mere. Ikke lett å få ny vaskehjelp.

han lager ikke mat (bortsett fra å smøre brødskiver eller koke pølser). Klage over det jeg lager når vi sitter ved bordet, gjør han uten å blunke. Rydde av bordet gjør han ikke, til nød kan han sette tingene på benken.

han nekter å røre klesvask og klær. Han slenger fra seg skittent tøy overalt og tar det som en selvfølge å hente rente klær ferdig brettet i skapet. Jeg har "streiket" i perioder opp gjennom, men det funker ikke. Blir bare en masse krangling. Noe som ikke er sunt med barna rundt.

Følge opp barna gjør han ikke. Lekser og henting på aktiviteter er "min" greie mener han. Han har ikke tid. Han er så lite tilstede at man merker at han kjenner barna sine.

Han sovner foran tv hver kveld. Gjort i mange år. Så å dele seng har vi ikke gjort på lenge. Sexlivet er nesten null.

Han slenger fort spydigheter han senere mener jeg må godta som tull og ironi (om hvor rotete det er etc)

Ferier drar jeg alene med barna, da han er en mann som trives best hjemme.

Jeg føler han bor her, og ikke gir noe til meg - eller barna. Så jeg har bedt han flytte ut. Han irriterer meg såpass mye at jeg blir sint når jeg ser han og vi krangler mye - og høylydt. Jeg ønsker ikke at barna skal vokse opp slik, men samtidig klarer jeg ikke lenger bite det i meg.

Har mener at vi skal bo sammen, han har ingen planer om å flytte ut. Jeg kan jo skjønne det for han har det som plommen i egget. Kommer og går som han vil, får mat og rene klær.

Utad virker vi som det perfekte parr. Han er snill mot alle, sier alltid ja til å hjelpe til og ta i et tak. Han ordner med andre sine barn, ser jo hvor flink han er der så stusser på at han ikke kan være slik mot sine egne.

Jeg har nå bedt om en pause. Vi trenger ikke sende inn noen papirer, men jeg trenger å leve uten å ha han rundt meg med kravene hans, og barna har ikke godt av denne kranglingen/muggingen som er i huset.

Jeg og barna kan jo flytte ut, men det letteste er at han flytter. Noe han ikke vil. Det jeg mener er at om han flytter på en hybel så er det noe som rokker minst ved hverdagen til barna, da han er såpass lite hjemme at de mest sannsynlig ikke vil reagere så mye på det.

Han er enig i at barna bør ha ro og ikke bør flyttes på.

Ser jo at jeg kan flytte ut, men - da blir barna boende mer eller mindere alene. For to år siden flyttet jeg ut for en mnd tid. Det var godt for meg, men det mest traumatiske mine barn har opplevd noen gang. Jeg har hatt noen langhelger alene for å få "fri" og da setter han bort barna.

Jeg kan ikke tvinge han til å flytte. Det skjønner jeg. Og det er ikke en skilsmisse i første omgang jeg ønsker. Men jeg å slippe å irritere meg hele tiden. Få litt ro. Og det skjer ikke når jeg irriterer meg så grenseløst over han.

Jeg ble utslitt for en stund siden og er sykemeldt.

Noen råd?

[Pokahonta]

Phu, dette hørtes veldig slitsomt ut!!

Jeg mangler råd til deg, men du får en

[Gjest TS]

takk for klemmen Phoka.

Leser at du sliter med ditt om dagen selv så sender en god en tilbake

[Gjest Fredagsgjest]

Hmm.. hei du!

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver..

Det med å føle at han overhodet IKKE bidrar og at man irriterer seg over alt han IKKE gjør.

Slik var det hos meg også..

Jeg brukte enormt med energi på å irritere meg. Det tok opp alle temaer jeg var interessert i når jeg pratet med venninner/famile... det tok opp veldig mye energi fra meg..

Når jeg sa jeg ville ha pause.. nektet han å flytte..

Det stopper jo opp da.. for man vil jo være sammen med ungene..

Når jeg ikke orket å dele seng med han måtte jeg sove på sofaen..

Hmmpfff...*ZXQQWW""""

Vell.. vi hanglet oss igjennom fjorten år.. før vi kampet oss frem og tilbake og ender opp med å gå hver til vårt.

Vi hadde en runde for noen mnd tilbake da jeg bodde ute, men vi skulle prøve litt til. Da bidro han på alle punkter han før ikke har bidratt.. det var bare for seint.

Jeg var ferdig med å ønske det.. Satte ikke pris på hans innsats og hadde bare ikke "gløden" der.

Slik hanglet vi i noen måneder før vi ble enige; vi er fortsatt "unge".. vi vil ha et liv som fyller på begge to!

Nå er vi nødt til å leve hvert vårt.. så får fremtiden vise..

Det er tungt til tider.. jeg er glad i han..

Men, når jeg leser det du skriver.. minnes jeg på hvordan uværsdagene var..

Ikke bra.. ikke bra. Jeg led mye.. - han var ikke heller lykkelig.

Derfor.. må vi igjennom dette.

(mest dessverre for ungene.. men vi elsker jo dem, og det kommuniserer vi til dem så ofte vi kan.. Derfor kan det ser ut som de takler dette..)

Det føles litt som å endelig ha gjort et skikkelig grep for å komme ut av sporet vi har spolet i i så mange år nå..

Ingen gode råd, men en erfaring for hva det er verdt!

Lykke til,

klem

[Gjest TS]

Fredagsgjest -

takk for at du deler.

Barna mine vil nok ikke reagere så mye på om han dro/vi skiltes. De har flere ganger sagt til meg at jeg kan få noe bedere, kan du finne en annen pappa til oss som bryr seg, hvorofr valgte du han da etc.

De ser hvordan det er hjemme hos andre, hva menn / pappar gjør. De prøver å formidler til faren sin at de savner han, vil at ha skal delta mer, men han er immun mot det. Han mener selv han er en god far.

Jeg tror i lengden en pause vil vise meg at jeg vil bo alene, mens han ser hvor mye jeg gjør for han - som han tar som en selvfølge. Om det kommer noe godt ut av det andre jeg ikke. På en måte håper jeg det, men som du skriver - det hangler noen måneder til så..

Om jeg biter tennene sammen og godtar, og ikke sier noe så fungerer det uten mugging. Men han siden jobb og sofasoving er "livet hans" så er det så og si ingen ting "close" mellom oss lenger.

Jeg klager ikke rundt meg, men prøver å holde fasaden. Men den vil vel en gang sprekke den og..

Og nå som jeg er sykemeldt mener han jeg har allverdens tid til å ordne/hete ting for han etc. I tillegg til alt annet.

frustrerende. Og ikke kan jeg hive han ut heller , så beinard han er på å skulle bo sammen med oss.

[Gjest Fredagsgjest]

Det er det jeg aldri har forstått.

Hvorfor vil de når så få av handlingene deres vitner om at interessen virkelig er der?

God helg til deg..

-still opp for deg selv - ingen andre gjør det :ø)

[Gjest TS]

Hvorfor vil de når så få av handlingene deres vitner om at interessen virkelig er der?

der sa du det..

[Rosalie]

Kjip situasjon, og jeg tror ikke en pause vil endre noe som helst.

Du kan ikke tvinge han til å flytte når han ikke vil, så jeg foreslår at du gir han valgene mellom at han flytter ut for en periode eller at du tar med barna og flytter ut for en periode. Sistnevnte ordning vil jo bli dyrere for dere begge, da du og barna vil trenge å leie større leilighet enn hva han alene trenger.

[Gjest regine ii]

Begynn å leve som om han ikke er tilstede og slutt å bruke tid på å irritere deg.

Han vil ikke flytte ut, og du ser åpenbart ingen mulighet for at du kan ta med barna å flytte?

Hvis du mener at dere fortsatt må bo sammen, så bør du ta noen grep som forenkler din hverdag, og demper kranglingen. En streik, men på en sånn måte at det ikke går utover deg og barna.

Det første du må gjøre er å slutte å krangle med han. Når han klager/bråker over et eller annet, ja så trekker du på skuldrene, og svarer helt rolig at du gjør slik og sånn, og sånn er det. Du trenger ikke å la deg irritere av alt han sier, du kan helt sikkert overse ganske mye av det. Du trenger ikke å gå i dialog med han når han klager, du ser jo selv at det blir bråk.

Du trenger heller ikke krangle med han for å få han til å "forstå" at han må ta sin del av husarbeidet/ta seg av ungene etc. La være å gjøre hans del, men rydd unna hans greier, slik at det blir levelig for deg og ungene. Du må innse at han ikke forstår, han vil ikke ha endring. Neivel, men da må DU endre din adferd, slik at DU (og barna) får det bedre.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke forstår at du gidder å vaske og rydde etter han. Selv om det blir bråk, så kan du f.eks. putte alle hans ting (alt fra oppvask til klær ot annet stash) i en egen kurv/boks, og overlate det til han. Ikke hadde jeg laget mat til en som klagde over det jeg lagde heller!

Det er ikke noe lett det jeg skisserer, men det er noe med at den eneste som kan endre din tilværelse er deg selv. Dermed må du ta grep i den situasjonen du er, og osm sagt - første bud er å slutte åirritere seg, dernest å legge opp hverdagen etter din og ungenes behov. Overse rett og slett han.

Og til slutt: snakk med noen! Drit i fasaden - du er allerede sykemeldt, noe som er en helt klar indikasjon på at dette ikke er godt for deg.

[Gjest TS]

Tusen takk for kloke ord regine ii

Klart jeg kan ta med barna å flytte, men om dette skulle ende med skilsmisse så er det jeg som overtar huset og dermed synes jeg og det er naturlig at han flytter ut om vi har en pause. Og ikke synes jeg det er rett å involvere barna i pauser , hvor man skal flytte ut-inn etc. Mest mulig ro for dem synes jeg.

Hvorfor jeg gidder rydde etter han- fordi det blir så sinnsyk mye rot - overalt. Men tar til meg det su sier, skal prøve å finne en måte å løse dette på.

Du har rett - jeg MÅ slutte å irritere meg. Må endre tankegang for det kan ikke fortsette som nå. Går utover alle at jeg irriterer meg.

[Gjest Mea Culpa]

Du mistrives og barna mistrives, gjoer noe med det da vel. Tror du virkelig en pause vil endre noe? Har du lyst til aa fortsette aa leve slik? Ta ansvar for din og dine barns lykke og be om skilsmisse om det virkelig er saa ille.

Aa vaere skilsmissebarn er ikke noedvendigvis verdens undergang. Bedre det enn aa ha foreldre som ikke trives sammen.

[Gjest TS]

joda, skilsmisse har jeg tenkt på mange ganger. Og jeg har snakket med han om det. Men han nekter, så det blir vel jeg som må flytte ut med barna og så når tilng gjøres opp så er det jeg som overtar huset.

Bakvendt måte å gjøre det på men...

nå skal jeg prøve det regine ii kom med og se om det fungerer først.

Takk for alle innspill og råd.

[Gjest Mea Culpa]

Lykke til, haaper dere finner en loesning.

Ikke la det skure og gaa for lenge da. Livet er for kort til det!

Jeg er skilt selv, og selv om det var en vanskelig avgjoerelse aa ta saa var det riktig. Livet er mye bedre alene eller sammen med noen man virkelig passer sammen med.

Endret 7. mars 2009 av Mea Culpa

[Tinúviel]

Det hørtes ut som en uutholdelig situasjon du er i. Synes du gjør smart i å prøve regines råd, og så gjøre opp status seinere. Irritasjon er ikke godt å ruge på.

Jeg ville bare kommentere på én liten ting: Du ønsker mest mulig "ro" for barna og derfor ble det et problem at han ikke ville flytte ut. Det forstår jeg, jeg synes også det høres tungvint/mer opprivende for barna å flytte ut sammen med deg enn at han skulle flytte, men det er vel fremdeles bedre enn å sitte midt oppi at mamma og pappa krangler?

Hvis han skal være vanskelig på at han vil bo i huset(kanskje det til og med er en taktikk han forsøker for å hindre det i å bryte opp) så bør du kanskje ta med barna og flytte ut en stund da. Ja, det er mer tungvint, men det føltes nesten som en slags hersketeknikk fra hans side.

[Gjest TS]

Ja, det er vel en slags hersketeknikk fra hans side. Har ikke sett på det slik før.

I verste fall får jeg ta med meg barna og flytte ut. De er såpass store nå at de skjønner en del, men selv om de er oppgitt over faren sin som er lite med/engasjert i livet deres så er de jo glade i han. Men igjen - han er jo nødt da til å prioritere annenhver helg med dem om det blir sånn.

Takk igjen for gode innspill som får meg til å tenke litt annerledes over situasjonen. Blir ofte litt låst når man går i det hele tiden.

[Gjest Villrede]

Fredagsgjest -

takk for at du deler.

Barna mine vil nok ikke reagere så mye på om han dro/vi skiltes. De har flere ganger sagt til meg at jeg kan få noe bedere, kan du finne en annen pappa til oss som bryr seg, hvorofr valgte du han da etc.

De ser hvordan det er hjemme hos andre, hva menn / pappar gjør. De prøver å formidler til faren sin at de savner han, vil at ha skal delta mer, men han er immun mot det. Han mener selv han er en god far.

Jeg tror i lengden en pause vil vise meg at jeg vil bo alene, mens han ser hvor mye jeg gjør for han - som han tar som en selvfølge. Om det kommer noe godt ut av det andre jeg ikke. På en måte håper jeg det, men som du skriver - det hangler noen måneder til så..

Om jeg biter tennene sammen og godtar, og ikke sier noe så fungerer det uten mugging. Men han siden jobb og sofasoving er "livet hans" så er det så og si ingen ting "close" mellom oss lenger.

Jeg klager ikke rundt meg, men prøver å holde fasaden. Men den vil vel en gang sprekke den og..

Og nå som jeg er sykemeldt mener han jeg har allverdens tid til å ordne/hete ting for han etc. I tillegg til alt annet.

Nå er det bare en vei, og det er opp for deg. Siden han mener du har "allverdens tid" synes jeg du skal benytte tiden godt og kontakte NAV og høre om støtter du kan få, og så finne en plass som kan bli ett godt hjem til deg og barna. Tviler sterkt på at mannen din kommer til å endre seg, om dette har pågått i en evighet...vel kanskje når du flytter ut. Men ikke la deg lure, med en gang du er hjemme igjen, tar det en liten stund, så er du tilbake i den "onde sirkel

"Hva kommer du til å savne når du flytter ut ? Det å alltid håpe at ting kommer til å snu seg, og man alltid blir skuffet, er jævlig. Og alltid gå og¨håpe på avlastning når mannen kommer hjem, men så blir det en belastning, er tungt.

Når til og med barne sier du kan få noe bedre, og de en bedre far, taler saken for seg selv. Barn skal jo helst ikke gå å tenke slike tanker.

Du virker som en oppegående kvinne, som kanskje er litt for utslitt til å ta det endelige steget og ordne med alt som tilhører ett brudd. Men kanskje roen kommer, når du først har tatt steget. Og du kan bruke tiden på å kose deg med barna og tenke litt på deg selv, i steden for å bruke dagene til å ergre deg over en mann som tror han bor på hotell, og ikke i en familie. Det kan nok bli tungt i begynnelsen, det tror jeg, men jeg håper det blir lettere etter hvert. "Tiden leger alle sår", eller i hvert fall mange sår tror/håper jeg.

Hilsen ei som ligger hakket før deg, gruer meg litt, men kjenner litt en befrielsesfølelse også - mor til 2

[Gjest Villrede]

Ble visst i lag med ditt, innlegget mitt ! Litt rot der, ny her jeg

[Gjest Gjest]

Uansett hvor man er i livet så må man tenke som så, livet er ikke veldig langt og du lever bare én gang. Samtidig er det alltid en risikio for å bli ufør, skadd på et eller annet vis. Og dersom dette skjer, vil du da sitte igjen å tenke at du har kastet bort mange år på en kødd av en mann?

Jeg er selv en ung mann på 23 år og har vært sammen med min kjæreste i snart 7 år. Jeg vil ikke si at jeg vet alt om forhold for det gjør jeg definitivt ikke. Men jeg gjør mitt beste og jeg vet at i dagens samfunn så handler det om å dele alt siden stressnivået er så høyt mellom begge parter. Det handler om en balanse som man som to mennesker må støtte seg mot hverandre og skape.

Jeg og min kjæresten har lært veldig mye, og også spesielt jeg. Den typiske største feilen som ofte skjer i moderne forhold er den typiske krasjen som ofte oppstår når kjemien mellom dere endrer seg. Man bor oppi hverandre og den ene parten tar som oftest den andre for gitt. I ditt tilfelle er det mannen din som oppfører seg som en vrang 14-åring på gutterommet sitt og som nekter å rydde etter seg. Det blir mer som å passe på et barn enn å ha en ektefelle. Og sånn kan du altså ikke ha det!

Det verste er at slike folk de enser det ikke selv engang. Forstår ikke hva balansen handler om og kanskje de også mangler emtapi? Hvem vet, men før i tiden så var det ikke like ille. Og det var faktisk ikke det.

Da hadde man en større familie hvor alle jobbet sammen for å få endene til å møtes. Folk satt rundt krøkkenbordet hele dagen og gjorde det de vanligvis gjorde. De snakket sammen og gjorde ting fysisk sammen. Det var som oftest også en stue, men den skulle bare brukes ved spesielle anledninger. Og det var ihvertfall ikke TV der som fungerte som hjerneløsts blikkfang. Dette skapte jo en langt finere kjemi mellom de menneskene som bodde sammen.

Det sier seg selv, TV og PC er døden for alle forhold, men igjen så er det så sinnsykt vanskelig i et moderne forhold å få alt til å fungere, nettopp på grunn av disse tingene. Teknologi har kommet så langt at begrepet "underholdning" har gått altfor langt. Vi krever å bli underholdt konstant og vi mister den naturlige kreativiteten vi bør ha. Vi har egentlig for GOD tid til å surre med ting som egentlig ikke er viktig. Og det er for mange av de uviktige tingene og dermed oppfatter vi det som om vi har for LITE tid. Og da stresser vi enda mer og pådrar oss allskens plager.

Dette vil jo logisk nok føre til at kjemien mellom to parter endrer seg og når man lever to forskjellige liv så er det bare naturlig at man "vokser fra hverandre" som det så fint sies. Men det betyr bare at man ikke har vært knyttet nok sammen underveis ettersom man faktisk vokste fra hverandre. Om man i utgangspunktet (1-2 år) føler at "dette kan faktisk funke", så bør man gjøre det man kan for å pleie det forholdet og da handler det ikke som man tror å gjøre noe for parteren din. Det handler om å gjøre noe som skaper et bånd mellom dere begge. Dette vil opperettholdte gnisten og kjemien og man vil ha langt mindre sjanse for å vokse fra hverandre. Om man har en viktig og krevende jobb så kreves det enda mer av deg forholdsmessig. Ihvertfall hvis det påvirker timene etter normalt endt arbeidsdag.

[Gjest Cathrissico]

Han kommer ikke til å endre seg. Det har han fortalt deg på mannfolks vis. Ta med deg barna og skap deg et bedre liv, du vil ikke angre.

Jeg var der. Jeg gikk. Nå er jeg mye mer tilfreds i livet. Ungene også.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for kloke ord regine ii

Klart jeg kan ta med barna å flytte, men om dette skulle ende med skilsmisse så er det jeg som overtar huset og dermed synes jeg og det er naturlig at han flytter ut om vi har en pause. Og ikke synes jeg det er rett å involvere barna i pauser , hvor man skal flytte ut-inn etc. Mest mulig ro for dem synes jeg.

Hvorfor jeg gidder rydde etter han- fordi det blir så sinnsyk mye rot - overalt. Men tar til meg det su sier, skal prøve å finne en måte å løse dette på.

Du har rett - jeg MÅ slutte å irritere meg. Må endre tankegang for det kan ikke fortsette som nå. Går utover alle at jeg irriterer meg.

Du haar jo svaret selv, flytt så slipper du problemet! forstår ikke hva ditt problem er, for meg er det jo du som har det og ikke mannen din. så kom igjen FLYTT!! så får du fred fra han.........

Må jo le litt også av det du skriver! har du lest det selv? du må ikke legge all skyld bare på mannen din, for det trenges to for å ikke få ting til å fungere!!

lykke til med flyttingen