Hva bør jeg tenke?

[Gjest Gjest_usikker_*]

Litt om oss:

Vi kommer fra forskjellige land og har totalt forskjellige livs erfaringer, bortsett fra at vi begge er skilte og har barn. Jeg to og han ett. Jeg er en del å yngre enn han, ikke at alder er et problem i det hele tatt, ikke vårt tilfelle.

Samendrag om vårt forhold:

Vi møttes i sommer, barna våre trener sammen. Vi fant på noe sammen med barna en del ganger og ble kjent med hverandre på den måten. Og så kom forelskelsen (begge har alltid vært betatt av hverandre på avstand, lenge før). Vi datet to måneder og så ble vi sammen (han spurte om jeg hadde lyst til å være kjæresten hans og jeg sa ja).

Vi hadde det supert i en måned, men han ble annerledes! Virket ikke like engasjert som han var. Hadde ikke tid til å være sammen, finne på noe. Så konfrontert jeg han om det og lurte på hvorfor han ville at jeg skulle bli kjæresten hans for en måned siden. Han sa det har skjedd så mye siden, det var jobben som tok all oppmerksomheten og han hadde ikke tid til forhold. Han måtte prioritere sa han, og alt han orket v ar det han måtte, ungen. Og han vile ikke involveres med noen andre enn han er nødt til. Jeg sa "du har involvert meg al" Og han mente det var fordi han likte meg på mange måter. Jeg tolket selv som om han ville slå opp og ble såret. Sånn at jeg framsto desperat og pushende! Jeg husker det jeg sa, "jeg vil ikke gi opp på oss, så var så snill og ikke miste håpet på oss"

Jeg ser jeg går i detaljer her, men prøver å lage et bilde dere kan gå utifra.

Den episoden gjorde at jeg mistet grepet på mye. Jeg vet jeg bryr meg mye o han, men jeg vet ikke om det er den avslag-liknende samtalen som virket på meg, sånn at jeg ble mer intressert i ham, eller om jeg elsker han. Jeg mistet grepet på hvordan jeg skal forholde meg til ham, hva jeg kan forvente av ham, hva jeg kan gi ham....hvor vidt og åpent jeg kan snakke med han om oss, om følelser og om framtid. Han vet en ting for sikkert, at jeg har mye følelser for ham!

Etter den episoden, pauset vi forholdet litt, men vi holdt en rar kontakt alikevel. Han sendte blant annet at han savnet meg. Det gjorde meg lei meg fordi jeg ikke visste hva jeg skulle tenke eller gjøre, så sa at han måtte slutte med det. Men jeg la til at jeg var lei av blandende siglane hans og han burde bestemme seg og ta kontakt HVIS han vil være sammen, ikke noe i pose og sekk. Det sa jeg for jeg var glad i ham og ville gi dette siste sjanse. Da var jeg på ferie. Han ringte og sa at han ville at jeg og barna mine skulle møte familien hans på bursdagen hans. Det var jeg ikke klar for. Men jeg gledet meg til å se ham og prate om oss. Jeg kom hjem, vi pratet. Han hadde mye å rydde i livet, men vi kunne gjerne treffes og se hvor det førte. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, vi pratet så vennlig og koselig, jeg ble sårbar og sa meg enig. Men jeg tenkte jeg skulle bare være venner med han, for vi hadde disse barna som trener sammen, vi hadde blitt så gode venner som kunne prate om alt mulig, vi er naboer, jeg tenkte hvorfor ikke være venner.

Men det jeg ikke tenkte på var at det kom til å være vanskelig med så mye følelser i bildet! En uke etter "avtalen" ble jeg med på fest med vennene hans, de trodde vi var et par, han sa ikke noe om det, det gjorde jeg heller ikke det. Vi drakk mye alkohol og når vi kulle dra hjem holdte han meg i armen, og strøket meg i hånda. Jeg følte at tårene ville bare renne av hjelpeløshet, alt jeg ville da var å kysse ham, men jeg hold meg igjen og tok hånda hans vekk. Vi kjørte drosje hjem, (han lurte på om jeg ville sove hos ham, men jeg ville hjem) han så at det var noe galt og lurte på om jeg klarte meg, jeg svarte ja, men etter 5 min ringe jeg ham og sajeg vil at han skulle komme og holde rundt meg. Han kom holdt meg rundt og jeg gråt og gråt og spurte hvorfor han ikke kan bare forsvine fra livet mitt, fordi jeg ikke orket dette... han var også full av følelser, han fortalte meg at han tenkte så veldi mye på meg og at han var veldig, veldig, veldig, veldig,veldig, veldig glad i meg... Vi sovnet.....

Jeg tenkte det kanskje var meg som viste lite forsåelse for problemene hans og hva han har å deale med, så jeg tenkte jeg burde være mere forståelig. Ikke pushe, ikke kreve for mye... forelså ting, men om det passet ham, gi ham masse tid og rom, osv... Jeg gjorde det. Og en dag jeg inviterte ham hos meg, vi pratet om alt mulig drakk litt og hadde sex. Han sendte meldig dagen etter og sa at han ikke klarer og la være å tenke på meg, han gledet seg sykt til å se meg igjen! Han sa han var mer enn glad i meg om jeg ikke merket det før. (Han bruker å si det innemellom) Og at vi måtte ses snart igjen, og da måtte alle sammen sove i samme hus. (Var bare en gang på hytta vi budde alle i samme hus et par dager) Vi fikk til et samvær, var koselig! Vi har vært sammen siden.

Han er snill, forståelsesfull, lyttende og god mann, men når det kommer til OSS, vet jeg ikke hva jeg skal tenke! Han sa han hadde ikke en kjæreste siden skilsmissen, for 2 år siden. Barnet hans liker meg kjempegodt og han har ikke problemer og være sammen med meg når han har ungen.

Dette ble alt for lagt, men poenget er hva jeg bør tenke om dette, om han?

Takker for seriøse og ærlige svar!

[Gjest Gjest_usikker_*]

Hei! Jeg vet det er ganske langt innlegg og at det kan være kjedelig å lese, men trenger virkelig råd om dette!

Vil ikke mase, men håper virkelig noen gidder å svare/komme med innspill.

Dersom jeg er utydelig og uklar eller ikke formulerte meg ordentlig, kan dere si hva det er så jeg kan prøve og utdyppe!

Tusen takk!

[Pjukset]

Hvis jeg tolker det du skriver rett, så har han ikke rom for noe forhold, han har mye å rydde oppi i sitt eget liv? Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg har selv opplevd å være i et seriøst forhold og elsket gutten av hele mitt hjerte, men pga omstendigheter i mitt eget følelsesliv så ble det et problem for meg å være i et forhold.

Dette kan være veldig vanskelig for den andre parten å forstå, og det er også vanskelig for den det gjelder fordi man rives mellom egne behov, følelser for den andre part, osv.

Først sier han at han ikke er klar for forhold, så poff vil han at du skal møte familien hans? Det er jo veldig motstridende handlinger fra hans side.

Hvis en gutt forteller meg at han ikke er klar for et forhold, så kaster jeg meg ikke over halsen hans og sier "jammen hva med MINE følelser da". La han få tid til å reflektere over hva han ønsker, uten å gi deg så blandede signaler som han gjør?

[Gjest Gjest_usikker_*]

Hvis jeg tolker det du skriver rett, så har han ikke rom for noe forhold, han har mye å rydde oppi i sitt eget liv? Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jeg har selv opplevd å være i et seriøst forhold og elsket gutten av hele mitt hjerte, men pga omstendigheter i mitt eget følelsesliv så ble det et problem for meg å være i et forhold.

Dette kan være veldig vanskelig for den andre parten å forstå, og det er også vanskelig for den det gjelder fordi man rives mellom egne behov, følelser for den andre part, osv.

Først sier han at han ikke er klar for forhold, så poff vil han at du skal møte familien hans? Det er jo veldig motstridende handlinger fra hans side.

Hvis en gutt forteller meg at han ikke er klar for et forhold, så kaster jeg meg ikke over halsen hans og sier "jammen hva med MINE følelser da". La han få tid til å reflektere over hva han ønsker, uten å gi deg så blandede signaler som han gjør?

Takk for svar, Pjukset!

Det er det verste jeg har gjort, bløttelagt meg til en mann som sa at han ikke hadde rom for forhold, og nå føler jeg i motsetning til hvordan det var, at det er kun jeg som er intressert!

Men igjen så er det dette med at han vil at jeg skal møte familien han, noe som er en av de mange blandende signalene hans som gjør det enda vanskeligere for meg å ta avgjørelse!

Føler også at jeg selv har rota ved å finne meg i disse greine hans, slik at forholdet har blitt et sånt "ikke-basert-på-noe-premisser" type... Vi har det utrolig hyggelig sammen når vi henger sammen og finner på noe sammen, (var ute og reiset for par uker siden) og han er kjempesnill kar! Han gjør alt for meg sånn at jeg skal ha det bra, når vi er sammen! Men det er fort gjort at jeg tenker: "tenk om han gjør dette fordi jeg presser han til dette forholdet, og han er generelt bra person som ville gjort dette for hvem som helst)

I går skrev han dette til meg: Sitter og jobber fortsatt, men vil bare si at jeg tenker på deg! "smilefjes"

Visste ikke hva jeg skulle svare på det! Og i dag skrev han at han har mye han må ordne i helgen, men håper han kunne få se meg i morgen kveld. Rakk ikke å svare på den. Og så får jeg en det står, "hvordan får jeg sagt at DU er en fantastisk jente? Det er bare meg alt står på! Du er fantastsk!

Hva i all verden skal jeg si på det?!

Jeg har mye å gjøre, og jeg trenger ikke at han som skulle være det ekstra gode som kom i livet mitt, skal tappe energien min! For det har ikke jeg råd til!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre engang! Får frustrasjoner bare, huff!

[Pjukset]

Det høres vel ut som dere bør sette dere ned og prate sammen om forholdet, om hvordan dere begge føler det.

[leirbål]

Enig med Pjukset. Sett dere ned og snakk ordentlig sammen. Be ham svare rett ut om han er klar for et forhold eller ikke. Du bør på forhånd bestemme deg for om du vil fortsette hvis svaret er nei. Hvis svaret er ja, er det jo greit.

Han er nok forelsket i deg, men det høres ut som om han har mye personlig å stri med. Så om dere velger å fortsette, ta det sakte offisielt, av hensyn til barna deres. Det er ikke lett for et barn å møte en forelders nye kjæreste, og så miste h*n etter en stund.

Lykke til.

[Gjest Gjest_nina_*]

Enig med Pjukset. Sett dere ned og snakk ordentlig sammen. Be ham svare rett ut om han er klar for et forhold eller ikke. Du bør på forhånd bestemme deg for om du vil fortsette hvis svaret er nei. Hvis svaret er ja, er det jo greit.

Han er nok forelsket i deg, men det høres ut som om han har mye personlig å stri med. Så om dere velger å fortsette, ta det sakte offisielt, av hensyn til barna deres. Det er ikke lett for et barn å møte en forelders nye kjæreste, og så miste h*n etter en stund.

Lykke til.

Godt sagt!

[Gjest Gjest_sara_*]

I en slik situasjon ville jeg trukket meg helt tilbake og se. Hvis DU foreslår å snakke om forholdet, framstår du fortsatt at du er mer intressert enn ham. Jeg ville la det være opptil ham når han vil snakke om det, og være avslappet i mellomtiden!

Det er ikke enkel sak, men lykke til! Fortell hvordan det går.