Familie til irritasjon!!

[Susie]

Heisann:)

Mannen og jeg har snakket lenge om når det evt kan passe med en familieforøkelse, men det er en ting som er så trist..

Min mor og min tante spesiellt (noen fler med de) har så negativ holdning til det! Med en gang det kommer opp, kommer de med komentarer som: ikke vær dum! Ikke gjør som oss, (begge har fått barn uten udannelse og er nå skilt) vent med det til du er ferdig utdannet.. osv. Ja, jeg er ung.. (22) men jeg har jo en datter på 4, så jeg vet jo hva jeg går til. Det med utdannelsen er jeg og klar over. Men jeg er jo ferdig på skolen til jul, og er da klar til å beg. som lærling. Vet det kunne vært lurt å gjøre det først, men det er vel ingen krise om jeg får barn først???

Jeg er fast bestemt på å fullføre læretiden, så jeg kommer ikket il å være som dem, 40++ uten utdannelse eller jobb.

Så nå som vi har bestemt oss for å prøve, tør jeg rett og slett ikke si det til dem.. Det ganske sårt, for vanligvis kan vi snakke om alt! nesten...(når de fikk vite vi skulle gifte oss, tok det laaaang tid før de sluttet med komentarene og aksepterte det..) orker ikke det en gang til..

Noen som har noen råd om hvordan jeg skal si det? En dag kommer det jo frem, men vil helst slippe å vente til de kan se en strutte mage..

[Gjest Anonymous]

Du er voksen og bestemmer over ditt eget liv. At de sier som de sier, er nok for å prøve å beskytte deg litt og ikke la deg gjøre samme "feilen" som dem. Men jeg kan forstå at det er slitsomt i lengden. Det eneste du vel kan gjøre er å forklare at dere har bestemt dere, og at det er deres valg.

Kanskje du også faktisk bør lytte til hva de sier.

Jeg syns ærlig talt det høres ut som de sier mye fornuftig.

Om du får barn nå, får du jo ikke gjort ferdig lærlingtida di engang! Det ender jo med at du må bruke mange flere år og tid og krefter på å få ferdig utdannelsen.

Siden du fortsatt har valget, hadde jeg gjort som din familie sa.

To år eller noe klarer du å vente? Jeg bare syns at hvis du har kommet så langt at du bare har lærlingtida igjen, så burde du vente til du er ferdig med den. Tenk så mye lettere alt blir om du gjør den ferdig før du får flere barn

Men dette er min mening, og som jeg har skjønt, så er du ikke enig i det.

[Susie]

forstår veldig godt hva du og de mener..

MEN, hvorfor skal det bli så tungt i ettertid? Lærling er jo mer likt en vanlig jobb en skole. (Ville ikke avbrutt skolegangen en gan til)

Og noe går man jo tilbake til uansett etter permisjonen. Så om det er jobb som lærling eller faglært er vel ikke det så stor forskjell?

Jeg har jo som sagt en datter på 4, og vil ikke ha for mange års mellomrom på dem. Har en eldre søster som er 4 år eldre og vi har alltid hatt stor glede av hverandre..

Så er det jo litt greit å de barna man skal ha (om omstendighetene tillater det) når man først har begynt.

[Tusenfryd]

Av og til så vet faktisk de eldre hva de prater om. Jeg visste også best da jeg var 22. Nå vet jeg at kanskje foreldrene mine hadde noen meninger jeg burde ha lyttet til.

Riktignok skal hver og en av oss gjøre våre egne erfaringer og feil, men må vi finne opp hjulet på nytt alle sammen da?

Du er voksen og skal gifte deg, du vet hva du går til, sier du... nei, du har ikke to barn, du vet ikke hva du går til. Kanskje dette går aldeles glimrende, og at du får det som du har planlagt. Eller kanskje uforutsette ting skjer, som du ikke vet noe om nå...

Du er 22 - gå ferdig læren din - den kan da umulig ta så mange år, og så kan dere få barn etter det. Min mening. Ikke din. Men husk jeg er nå gammel tante som har vært gjennom litt også da...

Og du kan jo - sånn for sikkerhets skyld, spørre de som maser på deg om hvorfor de aldri fikk seg utdannelse. Om det var fordi det ikke var planlagt eller om det "bare aldri ble sånn".

Og så kan du hilse fra meg å si at 40 + er ikke for sent til å begynne å lese.

[Susie]

Forstår hva dere mener, men avgjørelsen hvorvidt vi skal begynne å prøve eller ikke er tatt:)

Det jeg lurte på, var hvordan jeg skal få familien min til å forstå det? De fleste synst jo det er koselig, men det er så leit å måtte grue seg til å fortelle om en sånn glede for oss til de som ikke er enige. hadde det vært noen andre hadde det ilkke vært så viktig, men det er min mor..

Men det ordner seg vel. Hun godtok det jo sist, og da var jeg 17.

[pia1006]

Heisann Susie!!

Jeg forsåt godt du vil da dine valg

jeg synes du skal gå for dine valg, jeg har ei vennine som klart utmerket godt å ta læretiden i ettertide og hun er alenemor.

Du har et barn fra før av og har sikkert blitt mye mer moden

siden du var 17 år.

Hvordan familien din skal frorstå :-? ,nei det er ikke lett go si.

Men folk flest pleier jo ikke å si når

de prøver og bli gravid.

Men vis du ønsker det så sier kan du jo si at nå har du

valgt å gifte deg med den mannen du elsker over alt på denne

gjort og dere har valgt å få et barn til( er han pappaen til jenta og)

Uansett hva du velger LYKKE TIL

kLEM FRA pIA

[Gjest Anonymous]

de sier disse tingene i beste mening.. for å hjelpe deg!

dersom du insisterer på å gå i mot alle gode råd og det som hadde gjort livet ditt enklere, så kan du ikke regne med full jubel

foreslår at du setter deg ned og tenker grundig gjennom hva det er som haster sånn... du er da fortsatt svæært ung når lærlingetiden din er over

[Trebarnsmor]

Opp til enhver om de vil ha barn før utdannelsen eller ikke.

Jeg vet hva de mener,for det er jo lettere å bli ferdig med alt og så kose seg med ungene.

Få dere barn dere,hvis dere ønsker det.Det er jo ditt valg(deres).

[Gjest Anonymous]

selvfølgelig er det ditt og din manns valg.. men din familie må fremdeles få gi de råd de synes er best. og du bør huske på at de ønsker ditt beste og at rådene er ment for å hjelpe deg -ikke plage deg..

og det er en grunn til at de sier det de sier.. og det er garantert ikke fordi de vil deg noe vondt!

sett pris på at du har en familie som bryr seg så mye om deg!

og ta rådene deres inn til vurdering!

så kan du gjøre ditt (deres valg)

men selv et valg som er 100% ditt kan ikke forvente å få full forståelse og støtte for.. de vil fremdeles ha sitt eget syn på saken

tar du selv valget på tross av andres råd, må du være forbedt på at det er nettopp det du gjør..

du kan aldri tvinge verken familie eller venner til å støtte noe de selv synes er dumt..

men blir du først gravid, kommer de nok til å støtte deg.. (men du slipper nok ikke helt unna kommentarene om deres råd osv dersom du sliter senere)