Eksmannen min ringer meg hele tiden

[Gjest En ekskone]

Saken er den at vi ble skilt for 11 år siden. Vi har to barn sammen som er 15 og 18 år. Selvfølgelig er det ting vi må snakke om og det er helt ok. Vi har en grei dialog og har aldri hatt noe problem med å samarbeide om barna.

Men så er det sånn da at han ringer meg for å snakke om ALT som gjelder barna når barna er hos ham. Vi hsr alltid hat 50/50 deling.

Det kan gå på sånne ting som at han har sagt til barna at det er middag kl 17. Også kommer ikke han på 18 år hjem til kl. 17. Når kl. er 17.30 ringer han meg. Ikke for å spørre om 18åringen er hos meg, men for å beklage seg fordi 18åringen ikke har mobilen på, han får ikke tak i han og hva skal han gjøre og dette er brudd på avtale og jeg vet ikke hva.....

Jeg mener at han kan ta dette direkte med 18åringen!

Det er mange slike episoder. Det skjed ukentlig.

15åringen hadde glemt igjen en bok på skolen forleden også viste det seg at hun burde hatt denne boka for å lese til prøve neste dag. Hva gjør far? Jo, ringer til meg for å få utløp for sin frustrasjon over at vår datter hadde glemt boka og ikke fikk lest.

Hva vil du at jeg skal gjøre spør jeg? Svaret er at han vil at jeg også skal ta ansvar. Men det gjør jo jeg når barna er hos meg. Jeg kan ikke få gjort noe med at barna overholder middagstider hos far eller passe på at de tar med seg skolebøker hjem når de ikke er hos meg. Jaså, sier far da, skal vi ha det sånn at vi ikke kan samarbeide nå? Er det ikke viktig nå plutselig at vi samarbeider om barna?

Men det er jo ikke det som det går på. Det er for meg mest det at han nok ikke har en partner i livet sitt som han kan snakke med. Han har behov for å få utløp for frustrasjon og ringer meg.....

Jeg har flere ganger sagt til ham at han kan ikke driver å ringe meg for alt. Men da blir jeg bare beskyldt for å ikke ta samarbeide alvorlig.

Nå har han ringt igjen, og jeg lot være å ta telefonen. Han vet at jeg trenger mye så jeg kommer bare til å si at jeg var på trening....

Ja, da jeg var på trening i forrige uke så hadde jeg 8 ubesvarte anrop fra ham da jeg kom i garderoben igjen etter 1,5 times trening.....

[Puma]

En 18 åring og en 15 åring, må da vel kunne ta ansvar for egne handlinger vel...

[Gjest Gjest]

Saken er den at vi ble skilt for 11 år siden. Vi har to barn sammen som er 15 og 18 år. Selvfølgelig er det ting vi må snakke om og det er helt ok. Vi har en grei dialog og har aldri hatt noe problem med å samarbeide om barna.

Men så er det sånn da at han ringer meg for å snakke om ALT som gjelder barna når barna er hos ham. Vi hsr alltid hat 50/50 deling.

Det kan gå på sånne ting som at han har sagt til barna at det er middag kl 17. Også kommer ikke han på 18 år hjem til kl. 17. Når kl. er 17.30 ringer han meg. Ikke for å spørre om 18åringen er hos meg, men for å beklage seg fordi 18åringen ikke har mobilen på, han får ikke tak i han og hva skal han gjøre og dette er brudd på avtale og jeg vet ikke hva.....

Jeg mener at han kan ta dette direkte med 18åringen!

Det er mange slike episoder. Det skjed ukentlig.

15åringen hadde glemt igjen en bok på skolen forleden også viste det seg at hun burde hatt denne boka for å lese til prøve neste dag. Hva gjør far? Jo, ringer til meg for å få utløp for sin frustrasjon over at vår datter hadde glemt boka og ikke fikk lest.

Hva vil du at jeg skal gjøre spør jeg? Svaret er at han vil at jeg også skal ta ansvar. Men det gjør jo jeg når barna er hos meg. Jeg kan ikke få gjort noe med at barna overholder middagstider hos far eller passe på at de tar med seg skolebøker hjem når de ikke er hos meg. Jaså, sier far da, skal vi ha det sånn at vi ikke kan samarbeide nå? Er det ikke viktig nå plutselig at vi samarbeider om barna?

Men det er jo ikke det som det går på. Det er for meg mest det at han nok ikke har en partner i livet sitt som han kan snakke med. Han har behov for å få utløp for frustrasjon og ringer meg.....

Jeg har flere ganger sagt til ham at han kan ikke driver å ringe meg for alt. Men da blir jeg bare beskyldt for å ikke ta samarbeide alvorlig.

Nå har han ringt igjen, og jeg lot være å ta telefonen. Han vet at jeg trenger mye så jeg kommer bare til å si at jeg var på trening....

Ja, da jeg var på trening i forrige uke så hadde jeg 8 ubesvarte anrop fra ham da jeg kom i garderoben igjen etter 1,5 times trening.....

to store unger og foreldra styrer alt? La ungene odne ut selv. Kommer han ikke da maten er på bordet, så rydd vekk.

Lær UNGE. jeg blir matt NE vanlig oppdragelse, ikke hjelpesløshet

[Lykka]

Han har vel ikke noe med å drive å ringe sånn hele tiden, du får rett og slett gi beskjed at han bare får ringe når det er viktig.

Ang ungene dine så klarer vel dem å ta ansvar selv vel?

Han har ikke noe med å ringe for å kjefte på deg for at de glemmer tiden eller skolebøker osv.

Når jeg var 17år hadde jeg en jobb og klarte å ta ansvar selv, så tror nok dine unger også klarer å ta ansvar.

Håper det ordner seg for deg da, ikke noe gøy med en plagsom ex som ringer så fort det er noen småting.

[Gjest Gjest]

Han ser sikkert på deg som en venn/samtalepartner. Jeg må innrømme at jeg er slik selv... men tror ikke min ex har noe i mot det. Vi snakkes daglig.

Kan du klare å se på ham som noe annet enn en irriternde eks? Hvis ikke må du bare snakke med ham. Men ikke ta det opp når han ringer for å klage på et eller annet. Forbered en samtale der du prøver forklare ham hva du mener og hvordan du vil ha det. Hvis ikke han gir seg får du bare la være å ta tlf..

[Gjest TS]

En 18 åring og en 15 åring, må da vel kunne ta ansvar for egne handlinger vel...

to store unger og foreldra styrer alt? La ungene odne ut selv. Kommer han ikke da maten er på bordet, så rydd vekk.

Lær UNGE. jeg blir matt NE vanlig oppdragelse, ikke hjelpesløshet

Jeg mener også at ungene er store og kan ta ansvar selv.

18åringen er ikke noe barn heller og det hjelper ikke for far å ringe meg for å beklage seg.

Jeg ringer aldri far når tilsvarende skjer hjemme hos meg. Ikke er jeg så streng på at 18åringen skal hjem til middag heller. Han får varme opp når han kommer hjem eller lage noe selv.

Til siste gjest: Det er ikke sånn at foreldra styrer alt. Vi foreldra bor ikke sammen - men faren prøver nok å styre en del. Og når han ikke får styrt som han vil så ringer han meg for å få utløp for sin frustrasjon.

Jeg har aldri behov for å ringe han om slike ting. For det første fordi jeg ikke irriterer meg over samme ting og for det andre fordi jeg ikke har behov for å snakke med han om alle bagateller.

Han ser sikkert på deg som en venn/samtalepartner. Jeg må innrømme at jeg er slik selv... men tror ikke min ex har noe i mot det. Vi snakkes daglig.

Kan du klare å se på ham som noe annet enn en irriternde eks? Hvis ikke må du bare snakke med ham. Men ikke ta det opp når han ringer for å klage på et eller annet. Forbered en samtale der du prøver forklare ham hva du mener og hvordan du vil ha det. Hvis ikke han gir seg får du bare la være å ta tlf..

Tror du er inne på noe der i at han ser på meg som venn/samtalepartner. Han hadde samboer i noen år og da var det velsignet stille fra ham. Da var det bare de nødvendige samtalene og vanlig hyggelig kontakt. Nå som han ikke har noen i livet sitt så er det tydelig at han trenger noen å snakke med om det han opplever som hverdagsproblemer som han må lufte.

Jeg har prøvd å snakke med ham om dette, men som sagt, han beskylder meg da for å ikke være samarbeidsvillig og ikke ta barna våre på alvor.... Nå sist avsluttet jeg samtalen med å påpeke at jeg ikke ringer ham for å snakke om slike bagatellting og at han må selv ta ansvar og løse det han mener er problemer i eget hjem. Det er jo ikke mine problemer!! Men han mener at jeg har del i disse problemene ettersom det også er mine barn... Også blir han sint og sarkastisk mot meg. Sikkert fordi han finner det frustrerende at jeg ikke vil være forelder på hans premisser i hans hus. Men herregud, vi er ikke foreldre til småbarn lenger og han kan da snakke rett til ungene istedenfor å la frustrasjonen gå ut over meg. Eller han kan ringe en kompis hvis det er så at han bare trenger utløp for frustrasjon!

[ViljaH]

Han bruker deg for å ventilere, det må du snakke med ham om hvis du ikke ønsker å ha en sånn funksjon i hans liv. Kanskje du må være enda litt tydeligere, og avslutte samtaler litt raskere? Kan du prøve å si til ham at du er tilgjengelig for å snakke om ting som handler om barna, men hvis det er HAN som har behov for å diskutere sine frustrasjoner, så ønsker ikke du å stille opp for det? Jeg er helt enig i at du bør få frem en tydeligere deling av ansvar, få ham til å forstå at når barn er hos ham så er det han som må finne ut av ting, og deale med det som skjer. Jeg synes egentlig ikke det er din jobb å få ham til å forstå dette da, så jeg holder en knapp på at du sier tydelig og direkte fra at du ikke ønsker å ha en støtterolle for ham i hans liv.