Finne tilbake til følelser

[Gjest TS]

Hei,

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 4 måneder og i et par måneder nå har jeg vært rimelig følelsestom.. Jeg vil gjerne "finne tilbake" til en forelskelse, men jeg lurer også på om det i det hele tatt er mulig?

Han er romantisk (overromantisk) og gir meg oppmerksomhet og kos, og vil finne på ting. Så alle de "vanlige" tipsene for par som må finne tilbake til kjæresteriet er jo allerede der.

Jeg tenker at det egentlig ikke er noe håp.. Men om noen kan overbevise meg om noe annet, så hadde det vært fint

Vi er i et avstandsforhold og han vil treffes ofte, jeg klarer meg med sjeldnere. Han trenger masse bekreftelse og kontakt og jeg lite... (og det er jo ikke rart sånn som følelsene er...)

Jeg har vel egentlig svaret på dette selv. Men om noen kan komme med noen lure tanker så er det veldig velkomment

[Gjest Gjest]

Jeg tror at løpet er kjørt når det skorter på følelser etter bare 4 måneder.

Hvorfor vil du holde fast på noe som åpenbart ikke fungerer?

[stjernekyss]

Synes ikke det er så rart at du blir litt følelsestom. Han føler jo nok for dere begge. Eller egentlig for en hel armada.

Høres ut som du enten bør ta en prat med ham, eller trekke deg ut.

Gå deg en lang tur og finn ut hva du selv egentlig vil og ønsker

[Gjest TS]

Synes ikke det er så rart at du blir litt følelsestom. Han føler jo nok for dere begge. Eller egentlig for en hel armada.

Høres ut som du enten bør ta en prat med ham, eller trekke deg ut.

Gå deg en lang tur og finn ut hva du selv egentlig vil og ønsker

Ja, det er nettopp det han gjør! Og jeg har prøvd å si at det blir litt mye. Men det er ikke lett å si til å så emosjonell fyr at han ikke skal øle så mye... hm...

Han har forsøkt å moderere seg litt, men det gjør ikke stor forskjellen. Hva skal man egentlig si?

Hva kan jeg kreve?

Når blir det urimelig?

Nå har jeg mest lyst til å si at han måååå tone seg ned litt. Han går helt i staver kvelden før jeg eller han drar hjem etter et besøk hos hverandre. Men jeg føler de er slemt å be han legge lokk på ting. Samtidig så tror jeg at måten følelsene hans kommer ut på kanskje bunner i stort bekreftelsesbehov..?

Også føler jeg det er vanskelig å være den som skal i han råd om sånt, skulle ønske en venn eller venninne kunne gjøre det, men sånn er det jo sjelden...

Hva jeg vil: Jeg vil gjøre det slutt om det ikke skjer en forandring. (forandring i mine følelser) Men jeg lurer sånn på hva jeg kan gjøre og ikke?

VIl ikke kreve i hytt og pine, for så å gjøre de slutt fordi det ikke fungerer..

[stjernekyss]

Du kan ikke kreve at han skal være en annen enn den han er.

Den eneste personen man har full råderett over, er en selv.

Å være i parforhold innebærer gjerne å inngå kompromisser, men det skal ikke bare være kompromiss heller. Man skal først og fremst trives.

Jeg forstår veldig godt hva du mener med et enormt, underliggende bekreftelsesbehov. Kan godt være at det ikke er sånn det er, men for noen som er laget av et stoff som deg, som ikke har behov for alle de følelsene og all den romantikken, vil det kanskje oppleves sånn. Jeg har det på samme måte som deg.

Men hvis du har lyst til å gi det en sjanse før du evt gir opp, ville jeg forsøkt å ikke si og forklare så mye, men heller vise i handling. Du trenger ikke å be ham legge lokk på ting. Du kan vise at du ikke orker det. Enten ved å be ham gå, fordi det blir for mye for deg, ved å ta inn på hotell den siste natten (hvis du er hos ham), fordi det blir for mye for deg. Ved å gå en tur, og si at du kommer tilbake når han har roet seg litt, fordi det blir for mye for deg. Eller be han gå seg en tur, og at han er velkommen tilbake når han har roet seg igjen, fordi det blir for mye for deg. Du skjønner tegningen?

Personlig lurer jeg på om, selv om parforhold krever kompromiss, om det er noen kompromisser man rett og slett ikke kan inngå. Og da tenker jeg ikke på store ting som utroskap, løgn osv. Men de trekkene som gjør oss til de vi er. Ønsker man å være i et forhold som ikke gir rom for at man kan være den man er, kan man slappe av i det? Kan man nyte det?

Det er helt klart en mismatch på et punkt her, og det kan fungere, jeg tror bare man må jobbe litt. Så må det være opp til deg hvor mye du vil jobbe for et forhold hvor du allerede halvparten av tiden har vært usikker på følelsene dine. Det kan være verdt det, og det kan ikke være verdt det. På et tidspunkt må man bare ta et valg, og valg innebærer alltid noe godt og noe vondt. Men når alt kommer til alt, tror jeg at, dersom man er åpen for å ta lærdom av erfaringene sine, at det kommer noe godt ut av selv det som er vondt.

[Gjest TS]

Du kan ikke kreve at han skal være en annen enn den han er.

Den eneste personen man har full råderett over, er en selv.

Å være i parforhold innebærer gjerne å inngå kompromisser, men det skal ikke bare være kompromiss heller. Man skal først og fremst trives.

Veldig veldig enig! Takk for påminnelsen

Jeg forstår veldig godt hva du mener med et enormt, underliggende bekreftelsesbehov. Kan godt være at det ikke er sånn det er, men for noen som er laget av et stoff som deg, som ikke har behov for alle de følelsene og all den romantikken, vil det kanskje oppleves sånn. Jeg har det på samme måte som deg.

Men hvis du har lyst til å gi det en sjanse før du evt gir opp, ville jeg forsøkt å ikke si og forklare så mye, men heller vise i handling. Du trenger ikke å be ham legge lokk på ting. Du kan vise at du ikke orker det. Enten ved å be ham gå, fordi det blir for mye for deg, ved å ta inn på hotell den siste natten (hvis du er hos ham), fordi det blir for mye for deg. Ved å gå en tur, og si at du kommer tilbake når han har roet seg litt, fordi det blir for mye for deg. Eller be han gå seg en tur, og at han er velkommen tilbake når han har roet seg igjen, fordi det blir for mye for deg. Du skjønner tegningen?

Jess! Men jeg er redd det ikk bare blir enkelt Jeg klarte engang å forklare at det var veldig veldig vanskelig å sove når han ikke bare holdt rundt meg, men hele tiden beveget på hendene. Virkelig konstant.. Det er rart, jeg har tiden før han tenkt at det er koselig, men de var før jeg oppdaget at man ikke får sove ....

Personlig lurer jeg på om, selv om parforhold krever kompromiss, om det er noen kompromisser man rett og slett ikke kan inngå. Og da tenker jeg ikke på store ting som utroskap, løgn osv. Men de trekkene som gjør oss til de vi er. Ønsker man å være i et forhold som ikke gir rom for at man kan være den man er, kan man slappe av i det? Kan man nyte det?

Ja, for jeg vil ikke forandre han som person. Og er veldig redd for å skulle kreve at han er en annen enn den han er. Samtidig så er jo vi mennesker sånn at vi utvikler oss. og forandrer oss. Det blir jo litt rart å skulle godta en som slår i sinne fordi "han er sånn" Veldig satt på spissen, men samtidig så ser jeg sammenhengen...

Det er helt klart en mismatch på et punkt her, og det kan fungere, jeg tror bare man må jobbe litt. Så må det være opp til deg hvor mye du vil jobbe for et forhold hvor du allerede halvparten av tiden har vært usikker på følelsene dine. Det kan være verdt det, og det kan ikke være verdt det. På et tidspunkt må man bare ta et valg, og valg innebærer alltid noe godt og noe vondt. Men når alt kommer til alt, tror jeg at, dersom man er åpen for å ta lærdom av erfaringene sine, at det kommer noe godt ut av selv det som er vondt.

Ja, jeg vet at om det blir slutt så har både jeg og han lært mye av det. Han ser det nok ikke på samme måte før det har gått en lang stund... Og jeg er redd for å knuse han, men om dette ikke bedrer seg er det jo fælt for både han og meg... Jeg skal virkelig se på det du skrev og prøve å sette det ut i livet.

Tusen takk for et flott svar