Møtt barna til kjæresten min...

[Gjest Gjest]

Jeg har endelig truffet barna til kjæresten min, først en gang for et par uker siden, og så nå før helgen for andre gang hvor jeg virkelig fikk bra kontakt med dem. Men jeg oppdaget også en litt ekkel side ved kjæresten min denne gangen, han mista besinnelsen totalt, og ropte og skjelte etter dem med stygge kallenavn (av typen man helst kaller eksen for) og ba dem dra til h....... Jeg har selv hatt en mor som kunne si (rope) det utroligste når hun ble sint, og dette vekket virkelig vonde minner. Jeg har ikke egne barn, men jeg skjønner jo at det kan koke over for enhver til tider. Han har fått hovedomsorgen for dem, fordi moren ikke er særlig interessert i dem (i følge ham selv). Jeg vet at han er veldig sliten og det var vel en hendelse som fikk begeret til å renne over for ham. Så jeg hadde håpet at dette ikke var normal kost. Dagen etter spiste vi frokost sammen alle sammen, og han dro opp episoden igjen og kalte dem det ene og det andre, snakket nedlatende om moren deres, men uten å rope denne gangen. Den ene virket det som om det bare prellet av, den yngste skjønte ikke helt hva som ble sagt, og den eldste så dypt ulykkelig ut, og jeg kjente meg veldig godt igjen i den eldste. Han spurte meg direkte foran alle, om jeg mente dette var normal oppførsel (12-åring som kan være litt nesevis, 6-åring som er litt sutrete, og en 8-åring som er veldig intenst skravlete). Jeg ble litt ille til mote, men jeg svarte at det er nok ikke noe unormalt i alle fall, og at jeg syns han var urimelig. Senere på dagen var jeg med de to yngste opp på rommene deres og lekte litt, og den ene skjønte nok hva jeg mente om sinneutbruddet til faren deres, og da kom det frem at dette var nesten daglig kost, og spurte rett ut om jeg ville sagt sånne ting om de var mine barn.

Jeg ble litt tilbaketrukken etter det voldsomme sinneutbruddet hans den ene kvelden, og han spurte meg når jeg hadde kommet hjem til meg selv om jeg var skremt etter besøket. Jeg sa som sant var at jeg blir uvel når folk sier slike ting til sine egne barn eller til barn i det hele tatt. Han skjønte hintet og sa at han skulle prøve å moderere seg neste gang, men at av og til flyter det litt over, men han mener barna tåler det....

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre, eller om jeg skal si eller gjøre noe i det hele tatt. Jeg har jo bare vært sammen med faren deres siden i sommer, og møtt barna to ganger så langt. Men det ligger i planene at vi skal flytte sammen i løpet av året, og moren deres har i hvert fall ikke på dette tidspunktet noen hensikt å troppe opp og snakke for barna sine. Hvor mye skal man blande seg liksom?

[Gjest til deg]

hva man skal gjøre vet jeg ikke konkret (barnevernet er kanskje litt drøyt?), men her hadde jeg definitivt blandet meg!

hadde sagt rett ut til denne mannen om hva jeg mente om adferden hans, fortalt om egne erfaringer og hvordan jeg så adferden hans påvirket barna hans

om jeg avslutta forholdet, ville jeg først sørget for å informere noen av hans nære om hvordan han er, slik at de kunne følge opp

[Vera Vinge]

Han blir sikkert sliten av å være alene med tre barn, og det kan man ha stor forståelse for. Men, man kaller ikke barn stygge ting. Det er forskjell på å bli litt fort sint, som alle foreldre kan bli når de er slitne, og å snakke nedlatende til dem.

Jeg ville sagt noe, på en forsiktig, men tydelig måte. At man ikke snakker sånn til barn. Ikke alle foreldre er interessert i kritikk av sine oppdragerferdigheter, så det er nok i så fall viktig at du legger det fram på en spiselig måte. Sånn at du ikke bare blir hun som kommer utenfra uten å skjønne noen ting, og så ender det med at han ikke hører på deg.

Men jeg syns uansett det er flott at du reagerer og bryr deg.

[mingle]

Dette er absolutt ikke noe å overse. Jeg håper at du har mot til å ta det opp med han. Å se at noen barn blir ropt å skreket til har jeg vært vitne til med en venninne, som etter hvert for de minste ting fikk kjeft og smell. Man vet ikke hvor langt det kan gå om om man for småting kaller dem "j**". Hva når det skjer noe mer dramatisk? Du bør som vitne til dette seriøst vurdere å gjøre noe med det, på en voksen måte, så kanskje det kan ordne seg? Lykke til.

[Gjest been there]

Dette høres HELT ut som min EX (som jeg hadde i et halvt år) til og med alderen på barna stemmer på en prikk! (men han hadde barna 50 % (sa han ville overta omsorgen etterhvert) Vet ikke hvordan det er i ditt tilfelle, men i mitt var det to gutter og ei jente. Jenta var yngst.

Som deg har også jeg et dårlig forhold til slike ting. Av erfaring vet jeg at det kan komme av at han er sliten. Av erfaring vet jeg også at da er han for ubevisst sliten til å kunne satse 100 % på et kjæresteforhold også...(over tid). Desverre...Håper du er heldigere enn meg...Tror du vil få en tøff tid foran deg. Det er ikke bare en dans på roser når man vil satse på en mann med tre barn.

[Gjest ts]

Takker for raske svar!

Helt enig at dette ikke er noe å overse. Jeg gjør ikke slutt med ham pga dette. Jeg vet at han er veldig sliten som "nesten" eneforelder for tre krevende barn, bare på noen få måneder har han gått ned ti kilo, og sovner så fort han setter seg ned et sted omtrent. Forhåpentligvis er dette temperamentet hans "bare" noe som kommer til overflaten nå pga av alt styret det siste halve året, og det kanskje kan bedre seg når vi flytter sammen og jeg kan avlaste ham litt når barna blir mer trygge på meg. Og kanskje moren også kommer i en bedre situasjon (tror ikke hun har det så enkelt hun heller), og vil ha barna hos seg litt mer i ny og ne.

Jeg har fortalt ham litt om min barndom, bl.a. det med sint mor før jeg visste om dette temperamentet hans, og han viste all forståelse for at det ikke var så enkelt bestandig, og trøstet meg i armkroken mens jeg gråt en liten skvett... Derfor er jeg ganske overrasket over at han kunne få seg til si slikt til barna sine. Det er ingen tvil i alle fall om at han er glad i dem. Han stilte opp med en gang da den eldste fikk et vanskelig forhold til morens nye mann, og det var da han krevde hovedomsorgen. Jeg har ikke linket det jeg opplevde som barn med det han gjør mot barna sine for ham enda, men det skal jeg gjøre. Er ikke sikkert at han ser det selv at det er akkurat det samme. Men så er det også det, at han ser meg som en ganske sart person som ikke tåler slike utbrudd mot meg, men han mener barna hans tåler det. Men når jeg sa hva jeg mente når jeg snakket med ham etter jeg kom hjem fra besøket, var han selv enig i at det hadde rent litt over for ham. Jeg har også fortalt ham at jeg ikke skal kritisere for hardt da jeg ikke har egne barn, aldri bodd med barn 24 timer i døgnet, og at jeg forstår at barn kan gå løs på siste nerve av og til, så forhåpentligvis vil han høre hva jeg har og si, og gå inn for å gjøre en endring.

[Gjest ts]

Dette høres HELT ut som min EX (som jeg hadde i et halvt år) til og med alderen på barna stemmer på en prikk! (men han hadde barna 50 % (sa han ville overta omsorgen etterhvert) Vet ikke hvordan det er i ditt tilfelle, men i mitt var det to gutter og ei jente. Jenta var yngst.

Som deg har også jeg et dårlig forhold til slike ting. Av erfaring vet jeg at det kan komme av at han er sliten. Av erfaring vet jeg også at da er han for ubevisst sliten til å kunne satse 100 % på et kjæresteforhold også...(over tid). Desverre...Håper du er heldigere enn meg...Tror du vil få en tøff tid foran deg. Det er ikke bare en dans på roser når man vil satse på en mann med tre barn.

Dette er tre jenter. Og jeg vet at det vil by på utfordringer å satse på en mann med tre barn, men jeg er veldig veldig glad i ham, så jeg vil i alle fall prøve.

[Guinevere]

Han sier barna tåler det? Ja, han om den oppfatningen, sier jeg... Det er så mange måter å takle dårlig behandling på, og en av dem er å late som om man tåler og aksepterer den. Det betyr IKKE at alt er i orden av den grunn. Alle vet at barn er slitsomme og at det av og til er vanskelig og krevende å være forelder, men det er en grense for hva en forelder kan tillate seg, selv i de mest pressede situasjoner, og den oppførselen du skisserer her, høres for meg ut til å være langt over den grensen, uansett foranledning. Og at han kaller deg "sart" fordi du ikke tåler slike utbrudd, vel, jeg ser ingen grunn til at man SKAL tåle slikt heller. Å ville bli behandlet noenlunde anstendig, har lite å gjøre med å være sart.

[Gjest Gjest]

Tør du virkelig satse for fullt med en mann som dette?

Dette er jo langt på siden av tråden, men jeg MÅ bare spørre deg:

Mannen har tre barn med samme kvinne, og nå er hun fullstendig ute av bildet?

Var jeg deg ville jeg forsøkt å legge merke til varsellampene som blinker fra tak og vegger!!!

Ta en snakk med ex`en hans før du flytter inn?!!

[Eremitten]

Jeg synes det er uakseptabelt å oppføre seg slik mot ungene sine som det du beskriver, uansett om man er trøtt og sliten. Forklar det for han, og tilby deg å hjelpe til for å avlaste han. Hvis dette fortsetter så bør du kutte han ut, eller ville du ha akseptert at han behandler dine unger på samme måte?

[Gjest Gjest]

Ungene vil nok få det mye bedre om du flytter inn... Men takler du det? Når stygge ord sitter så løst hos noen som de gjør hos ham, er det ikke lang tid før du kommer til å bli kalt det samme.

Det er vanskelig å få en voksen mann til å forandre oppførselen. Og kontrollere sinnet.

[stjernekyss]

Han har gått for langt, og du vet det.

Blir ikke mindre av sånn adferd med tiden, det blir mer.

Synes du er kjempetøff som sa til ham at han var urimelig ved middagsbordet.Hvis du skal fortsette å være sammen med ham, synes jeg du skal fortsette med det. Men vær direkte. Hinting og innpakking i silkepapir duger ikke. Si det rett ut. Barna tåler det ikke, og spesielt ikke over lang tid.

Barna fortjener bedre.

Ingen unnskyldning å være sliten. Alle blir slitne. De fleste klarer å te seg for det. Uansett hvor mange barn de har.

Edit:

Vil også bare si at, dette er noe du har vokst opp i, og har mange følelser knyttet til. Jeg ville følt meg på tynn is om jeg var deg. Orker du en runde til? Hva skjer når ordstrømmen blir rettet mot deg? Går du inn i deg selv og blir ulykkelig, eller blir du lei og roper tilbake? Uansett hvor mye man forakter det man har vokst opp i, kommer man ikke unna at man har det i seg selv også. Det ligger under huden, der det har tvunget seg inn gjennom år etter år med drama.

Det jeg mener, er bare at du må være forsiktig. Og god mot deg selv. Ok?

Endret 4. mars 2009 av stjernekyss

[Gjest nobilian]

Tør du virkelig satse for fullt med en mann som dette?

Dette er jo langt på siden av tråden, men jeg MÅ bare spørre deg:

Mannen har tre barn med samme kvinne, og nå er hun fullstendig ute av bildet?

Var jeg deg ville jeg forsøkt å legge merke til varsellampene som blinker fra tak og vegger!!!

Ta en snakk med ex`en hans før du flytter inn?!!

***

Tenker mitt om denne eksen når mannen krevde og fikk omsorgsretten for alle tre ungene. Ville ikke brydd meg så mye om hva hun har å si.

Til TS: Lykke til. Du virker som du er klartenkt og oversiktlig, virker ike på meg som du bagatellisererer noe eller går inn i dette med lukkede øyne.

Kjæresten din må slutte å si stygge ting til ungene, bedre oppskrift på utrygge barn (og senere voksne) finnes omtrent ikke.

Det er ikke ditt ansvar å ordne opp, men tror ikke ungene kan forvente hjelp fra noen andre..

Det er lett å bli snarsint som forelder, ihvertfall i krevende overgangsperioder, men et sted må grensa gå.

[Gjest Gjest_kajsa_*]

Jeg sa som sant var at jeg blir uvel når folk sier slike ting til sine egne barn eller til barn i det hele tatt. Han skjønte hintet og sa at han skulle prøve å moderere seg neste gang, men at av og til flyter det litt over, men han mener barna tåler det....

Jeg reagerer på at han sier at han skal moderere seg "neste gang". Altså mener han at han skal prøve å skjerpe seg når du er der - sånn at dette liksom ikke skal gå ut over deg.

Men hva med barna da?

At han modererer ordbruken og temperamentet når du er der holder ikke.

For det er vel i bunn og grunn ikke det at du hører dette som er problemet, men at det i det hele tatt skjer.

[Gjest Gjest]

Jeg reagerer på at han sier at han skal moderere seg "neste gang". Altså mener han at han skal prøve å skjerpe seg når du er der - sånn at dette liksom ikke skal gå ut over deg.

Men hva med barna da?

At han modererer ordbruken og temperamentet når du er der holder ikke.

For det er vel i bunn og grunn ikke det at du hører dette som er problemet, men at det i det hele tatt skjer.

Ja - og klarer han det, når han ikke engang klarte det første gangen du var tilstede og møtte barna hans? Det skulle jo ha vært en spesiell nok situasjon til at han ville oppført seg eksemplarisk og fått til en hyggelig kveld for alle parter... Men ikke engang da klarte han å holde seg på matta.

[stjernekyss]

Jentene har jo også allerede sagt at dette er hverdagskost.

[Eremitten]

På den andre siden så tyder jo vektnedgangen på at han lider under stress. Det kan jo også være ekstra stress å skulle introdusere barna for første gang.

[Gjest Gjester]

Hei.

Hadde jeg vært deg hadde jeg vært VELDIG skeptisk til en mann som oppfører seg slik, og mister besinnelsen. Enten det er ovenfor barna eller deg.

Nå har du sett at han har den siden av seg, og at den LETT kan trigges frem.

Dere har vært sammen i underkant av et år, og det er jo da man ser hvordan hverandre virkelig er. Rustningen senkes, og man slapper mer av i hverandres selskap. Da kommer gjerne de mindre gode sidene frem.

Og slike raseriutbrudd har desverre en tendens til å eskalere, og forekomme hyppigere etterhvert som tiden går.

Du skrev at du hadde opplevd tilsvarende som barn selv, og det har formet deg til den du er i dag. Normale mennesker kan bli sinte, kanskje smelle i en dør, men deretter klarer de fleste å ta seg sammen, og ikke la raseri gå utover små barn, eller partner. Å ha en viss IMPULSKONTROLL bør være minstekravet til en partner.

Jeg har også lyst til å skrike og hyle av og til. Når alt går på tverke, og ingeting går min vei. Det har skjedd mange ganger. Men jeg klarer å BESINNE meg. Og ikke la raseriet mitt gå utover min familie.

En venninde av meg, hadde en mann som er slik du beskriver. Han fikk plutselig raserianfall, og hun har fortalt meg at hun tilslutt gikk og var redd for å provosere frem sinnet hans. Hun gikk på nåler hjemme i mange år, til hun en dag fikk styrke til å flytte fra han. Det har hun nå i ettertid sagt at var det klokeste valget hun har tatt i livet. Å slippe å våkne om morgenen og tenke "Blir han sint i dag, mon tro?"

Det værste for henne var at barna ble sterkt påvirket av fars raseri. Begge to sliter med angst og hyppige raseriafall. Det er vondt å se på.

Mitt råd til deg er at du tenker deg svææært godt om før du flytter sammen med denne mannen. En ting er at jeg syns du bør bli bedre kjent med barna hans først, en annen ting er at du bør bli bedre kjent med han. At dette var et engangstilfelle, har jeg vanskelig for å tro, spesiellt når du ikke hadde vært sammen med barna mange ganger før du ble vitne til det.

Som sagt. Raserianfall har en tendens til å øke i hyppighet. Og at han en dag blir rasende på deg, det må du nesten regne med.

Det blir mye vanskeligere for deg hvis du først flytter sammen, og så ser at dette ikke fungerte, enn hvis du velger å gå før dere flytter sammen.

Så bruk tiden godt. Du har bare ET liv, og meningen med livet er å ha det godt og trygt rundt seg. Å kunne stole på sin partner i alle situasjoner. Og kjenne sin partner godt. Å være uttrygg, og ikke vite når neste raserianfall kommer, det skaper ikke et godt liv.

Tenk deg veldig veldig godt om. Du har valget. Bruk tiden.

Jeg vet i alle fall hva jeg ville gjort. En mann som skaper utrygghet i meg, er ikke en mann jeg ønsker å dele livet med.

[Gjest]

Jeg for min del hadde vært veldig skeptisk på denne mannen og ventet og sett litt om hvordan det gikk.

Hadde skrikingen, navnkallingen o.l. fortsett vet jeg ikke om jeg ville satset på han. Jeg ville ikke godtatt at mannen min skulle stått og skriket til evt barnet våret fordi det f.eks sravlet litt, eller var litt sutrete o.l.

[Gjest foifb]

dette er jo et eksempel på hvordan verbal og psykisk trakassering pågår, og det er både traffbart og like skadelig som fysisk vold.

juridisk sett sidestilles det faktisk. og dermed bør man ikke behandle det annerledes enn om han hadde brukt fysisk vold.

det er et utall undersøkelser som viser at barn tar stor skade av det, og ettervirkningene er store selv i voksen alder.

dette er bare trist......