Jeg har ingen venner

[Gjest Gjest_Kristine_*]

Tidligere har jeg alltid hatt mye gode venner. Men jeg har flytta en del, og vært litt dårlig til å holde kontakten... I tillegg har jeg hatt mest guttevenner, og det har ofte blitt problematisk når disse har fått kjæreste. I sommer ble jeg mamma til en nydelig gutt. Alt er egentlig helt topp, men besøk fra venner har uteblitt... Jeg sitter plutselig med følelsen av at jeg ikke har venner Det er så trist. Men ingen kommer på besøk. Og når jeg spør om de vil komme, så er det enten langt, de er slitne etter jobb, de har planer eller annet. Det jeg føler er at dersom det bare er litt tiltak for dem å komme seg hit hvor jeg bor, så er det ikke verdt det for dem liksom.

Det er så utrolig sårt for meg å sitte her kveld etter kveld, mobilen er stille, aldri besøk. Så det blir til at jeg reiser inn til byen for å treffe de som en gang var mine beste venner. Jeg synes jo det har vært litt slitsomt innimellom med alt man må pakke med til en liten baby, biltur, vanskelig å få parkert, rundt omkring på kafeer og opp i leiligheter til folk som bor i 4. etasje uten heis. Og så er klokka 18.30, og jeg må reise hjem for å legge babyen.

Ei venninne spurte meg en gang om det ikke hadde vært lettere om de kom til meg, og jo - det synes jeg og. Men alternativet er jo å aldri treffe de... Jeg begynner å innse at jeg må få meg nye venner, men det er ikke lett i voksen alder det heller. Hva skal jeg gjøre? Jeg har grått nesa sår og rød i kveld fordi jeg har innsett hvor lite viktig jeg er for de få vennene jeg har. Enten er de singel, bor i kollektiv og fester hver helg, eller de har liksom en annen omgangskrets og er opptatt med sitt.

Jeg har virkelig stilt meg bra, som ikke har tatt vare på de vennene jeg har hatt opp igjennom, som jeg har flyttet fra.

[The Kitten]

Har du mulighet til å melde deg på et kurs, eller begynne med en sosial hobby der du bor? Hva med å forsøke å bli kjent med andre småbarnsmødre på hjemstedet? De har jo i hvert fall noe til felles med deg, og det er jo en begynnelse.

[Gjest Gjest_Kristine_*]

Har du mulighet til å melde deg på et kurs, eller begynne med en sosial hobby der du bor? Hva med å forsøke å bli kjent med andre småbarnsmødre på hjemstedet? De har jo i hvert fall noe til felles med deg, og det er jo en begynnelse.

Jeg har faktisk prøvd litt... Men jeg merker at det er ikke bare bare å få seg nye venner heller. Man skal jo ha en viss kjemi. Og så har man meg da, som alltid har gått best sammen med gutter. Men kurs og hobby høres jo lurt ut. Noen forslag?

[Ms.Blaise]

Jeg tror de aller fleste opplever slikt fra tid til annen. Når man vokser opp, glir man ofte fra hverandre, særlig siden man ofte får andre interesser. Du har blitt mamma, og de er barnløse. Det er trist at det blir slik, men lite å gjøre noe med dersom ikke alle parter er like innstillte på å holde kontakten.

Du kan jo kanskje dra på et barselstrff eller noe? Da møter du flere i samme situasjon.

Jeg føler det ofte på samme måte med enkelte av mine venninner og venner.

To av mine beste venninner har flytta til en annen by (har dog telefon og msn kontakt med mi aller beste venninne, men lite med hun andre). En kompis reiser masse rundt mtp jobb, og flere av mine tidligere svært gode venninner har jeg knapt kontakt med lengre. Jeg bor litt utfor byen, så de synes på samme måte som dine, at "det er så tungvindt å komme seg til deg". Noe som egentlig er bullshit siden de har busstopp ganske nært sine bopeler, og "mitt" busstopp er 30 meter fra inngangsdøren mi. Selve bussturen tar 7min.

Planer blir ofte utsatt og glemt, og jeg synes som deg at det er utrolig slit å pakke ned baby og utstyr å komme seg til byen selv.

Jeg venter på at de selv får barn. Da får de oppleve hvordan det føles å bli glemt av vennene sine fordi man ikke lengre er like fleksibel mtp festing og kafeturer kveldstid.

Nå er jeg imidlertid såpass heldig at jeg kjenner flere som fikk barn på samme tid, så vi møtes 1-2 ganger i uka, og jeg og sambo har noen felles vennepar vi treffer, men det blir allikavel ikke helt det samme.

Det svir å bli glemt! Men jeg tror desverre at det er slik det er å vokse opp.

Relasjoner forandrer seg, og det beste i en slik situasjon er vel egentlig å finne seg nye venner som er på samme sted som en selv i livet.

Håper alt orden seg for deg, og at du treffer noen hyggelige damer snart=)

[The Kitten]

Jeg har faktisk prøvd litt... Men jeg merker at det er ikke bare bare å få seg nye venner heller. Man skal jo ha en viss kjemi. Og så har man meg da, som alltid har gått best sammen med gutter. Men kurs og hobby høres jo lurt ut. Noen forslag?

Hva liker du å gjøre? Et språkkurs kanskje? Det jeg går på er i alle fall slik at man er nødt til å samarbeide med de andre deltagerne.

[Gjest Gjest_Kristine_*]

Synes jeg får så koselige svar her jeg:) I destruktive øyeblikk tar jeg meg selv i å tenke at det er noe galt med meg... Synes det er koselig at dere ikke drar den konklusjonen her språkkurs kunne vært noe det. Lette litt etter klubber eller foreninger, men klarte ikke å finne noe... Kom over rypejentene.no og tenkte at det hørtes skikkelig koselig ut, men med et annet "tema" helst. Ikke jakter jeg, og ikke har jeg fuglehund

[The Kitten]

Synes jeg får så koselige svar her jeg:) I destruktive øyeblikk tar jeg meg selv i å tenke at det er noe galt med meg... Synes det er koselig at dere ikke drar den konklusjonen her språkkurs kunne vært noe det. Lette litt etter klubber eller foreninger, men klarte ikke å finne noe... Kom over rypejentene.no og tenkte at det hørtes skikkelig koselig ut, men med et annet "tema" helst. Ikke jakter jeg, og ikke har jeg fuglehund

Det er nå i hvert fall ikke noe galt med deg.

[Gjest brit]

Jeg forstår jo at ting blir mer slitsomt når man får barn, men man skal være forsiktig med å bruke det som unnskyldning for at "nå må alle komme til meg og tilpasse seg meg, barnet mitt er verdens navle". Jeg sier ikke at du tenker sånn, men det er fort å bli litt selvsentrert når man har fått barn. Besøk bør fremdeles gå begge veier.

Men hvor er pappaen til barnet? Dere kan vel ha en "frikveld" hver i uka, der den ene passer barnet mens den andre driver med en hobby, går på kino med venner eller hva det måtte være.

[Gjest Gjest]

Har du prøvd aktivitetsvenner.no? Det er ikke en dateside, men en side hvor man kan søke etter venner. Du kan aktivt legge ut annonser hvor du søker etter venner til forskjellige aktiviteter, eller du kan bare se på andres profiler om det er noen som du vil bli kjent med.

Det som er litt dumt er at det er mange som skriver så lite om seg selv der. Jeg har skrevet en pforil på samme måte som om jeg skulle skrive på en dateside.

Jeg skal på "blinddate" med en jente derfra på mandag. Hun leste på profilen min at jeg var ute etter nye venner, og syntes jeg hadde spennende interesser, og siden hun også trenge nye venner, skal vi gå på kafé på mandag og se om vi er vennemateriale for hverandre.

[Gjest Gjest]

Tidligere har jeg alltid hatt mye gode venner. Men jeg har flytta en del, og vært litt dårlig til å holde kontakten... I tillegg har jeg hatt mest guttevenner, og det har ofte blitt problematisk når disse har fått kjæreste. I sommer ble jeg mamma til en nydelig gutt. Alt er egentlig helt topp, men besøk fra venner har uteblitt... Jeg sitter plutselig med følelsen av at jeg ikke har venner Det er så trist. Men ingen kommer på besøk. Og når jeg spør om de vil komme, så er det enten langt, de er slitne etter jobb, de har planer eller annet. Det jeg føler er at dersom det bare er litt tiltak for dem å komme seg hit hvor jeg bor, så er det ikke verdt det for dem liksom.

Det er så utrolig sårt for meg å sitte her kveld etter kveld, mobilen er stille, aldri besøk. Så det blir til at jeg reiser inn til byen for å treffe de som en gang var mine beste venner. Jeg synes jo det har vært litt slitsomt innimellom med alt man må pakke med til en liten baby, biltur, vanskelig å få parkert, rundt omkring på kafeer og opp i leiligheter til folk som bor i 4. etasje uten heis. Og så er klokka 18.30, og jeg må reise hjem for å legge babyen.

Ei venninne spurte meg en gang om det ikke hadde vært lettere om de kom til meg, og jo - det synes jeg og. Men alternativet er jo å aldri treffe de... Jeg begynner å innse at jeg må få meg nye venner, men det er ikke lett i voksen alder det heller. Hva skal jeg gjøre? Jeg har grått nesa sår og rød i kveld fordi jeg har innsett hvor lite viktig jeg er for de få vennene jeg har. Enten er de singel, bor i kollektiv og fester hver helg, eller de har liksom en annen omgangskrets og er opptatt med sitt.

Jeg har virkelig stilt meg bra, som ikke har tatt vare på de vennene jeg har hatt opp igjennom, som jeg har flyttet fra.

Du har komt i en ny fase i livet ditt. Du treffer likesinnende på eks. babysvømming,aktiviteter for barn ol

Du...4 etasjer uten heis??? du er ung og sprek.

[Gjest Gjest_Kristine_*]

du er ung og sprek.

Merkelig hvordan alle tar det for gitt at man er sprek siden man er ung. Nei, jeg har en sykdom som gjør at jeg er i dårlig form. Jeg klarer en trapp opp, men blir sliten av det. Og når man skal ha med vognbag, baby og stellebag opp i tillegg til evt egne ting blir det litt:)

[Gjest Gjest]

Merkelig hvordan alle tar det for gitt at man er sprek siden man er ung. Nei, jeg har en sykdom som gjør at jeg er i dårlig form. Jeg klarer en trapp opp, men blir sliten av det. Og når man skal ha med vognbag, baby og stellebag opp i tillegg til evt egne ting blir det litt:)

Du er ikke dårligere form enn at du har et svangerskap, en fødsel, og har omsorgen for et barn.

Kutt ut bagen da...putt stellesaker i bagen du bærer babyen i.

jo, jeg har forståelse for at folk kan være plaget. Kjenner flere som bor både i 3 og 4 et med to og tre barn.

Du kan ikke være så desperat at du presser en syk kropp i 4 et om du ikke makter det.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Friundervisningen har kurs.

Og AOF.

[Gjest Gjest]

Mitt inntrykk er at de rundt meg som har fått barn, som jeg tidligere var gode venner med, sklir litt unna i barne-perioden. Mange av dem har fått nye venner i samme livssituasjon på (som en nevner over her) barseltreff, og lignende. Eller de tar med ungen ut på lekeplasser og kommer i snakk med andre mødre der, eller (det som jeg tror gir størst uttelling): Åpen barnehage, der man tar med ungen, og blir værende sammen den. De fleste av mine venninner med barn har fått nye, gode bekjentskaper der. Det er mange av dem som føler seg litt isolert, og finner god kontakt i folk de møter der.

Selv har jeg ikke barn, og merker at jeg ikke er klar for å endre på min sosiale livsstil helt ennå - det er selvsagt helt greit å besøke venninner med barn nå og da, men jeg foretrekker å møtes ute over en øl, eller drive med andre aktiviteter som det kanskje ikke er så praktisk å ha barn med på.

De av venninnene mine med barn som savner sosialt liv, er flinke til å ikke kreve å få det på sine premisser, men bruker barnevakt en del, eller har en ordning med andre mødre at de passer hverandres barn i ny og ne, slik at den andre får kommet seg litt ut. Du som har en mann bør vel ikke ha større problem med dette enn det de har?

Men nett-sidene der man kan treffe nye venner er absolutt å anbefale hvis du er bundet til huset ditt en periode.

[Gjest Gjest_Kristine_*]

Du er ikke dårligere form enn at du har et svangerskap, en fødsel, og har omsorgen for et barn.

Kutt ut bagen da...putt stellesaker i bagen du bærer babyen i.

jo, jeg har forståelse for at folk kan være plaget. Kjenner flere som bor både i 3 og 4 et med to og tre barn.

Du kan ikke være så desperat at du presser en syk kropp i 4 et om du ikke makter det.

Vel. Jeg tålte ikke påkjenningen med å gå gravid så bra. Jeg ble skikkelig dårlig og innlagt på sykehus. Fikk keisersnitt fordi jeg ikke var i form til noe fødsel. Men det er en annen historie.

Jeg har ofte barnevakt jeg og reiser på fester og ut på byen med disse vennene mine. I tillegg tar jeg også med barnet inn og treffer de. Problemet for meg er at det KUN er på deres premisser, og aldri på mine. Og det blir litt feil for meg at det bare er meg som skal rette meg, jeg som har barn liksom? Flere av de har aldri vært hos meg. De ventet til jeg kom inn til byen med babyen med å komme og treffe oss og gi gaver til babyen. Etter det så jeg dem ikke igjen før neste gang jeg var i byen. (det er 40 mins kjøring).

Dere som nevner at de med barn bare skal ha det på sine premisser, det er vel heller snakk om det motsatte her. At de ikke orker å reise ut til meg, og at de ikke er villig til å finne på noe som ikke innebærer alkohol.

"Kan ikke du komme inn til byen da? Det er noen her som har lyst til å se babyen!" fikk jeg beskjed om en gang. Så spurte jeg om de ikke kunne komme til meg da, og at jeg kunne lage noe mat og sånn. Men det ble for langt og styrete for dem. Og nå har jeg kanskje følelsen at de ikke er ordentlige venner lenger, siden det har blitt sånn som dette.

Jeg har liksom ikke møtt så mange andre småbarnsmødre jeg. Men det blr vel lettere når barnet blir større sånn tenker jeg:)

Uansett, takker jeg for svar i denne tråden, og synes den aktivitetsvenner.no siden var litt fin!

[Gjest then]

jeg opplever egentlig litt det motsatte, jeg da...

venner som får barn forstår ikke at jeg jobber på dagtid, og synes det blir "for vanskelig" å møtes i helger. og de vil helst bare gå sammen med andre som har barn.

jeg lurer jo litt på om de har glemt at de bare skal være hjemme maksimalt ett år selv, jeg.....

selv pleier jeg å både dra på besøk, legge opp til at ting kan passe dem(møtested, ta med barn, gå på lekeplass osv).

jeg kommer nok til å bli ganske opptatt av egen rutine når jeg selv får barn, men det er jo helt feil at man ikke har noen legitim grunn til å være sliten og trøtt selv om man ikke har barn.

selv om jeg vet du ikke mente det sånn:=)

jeg skjønner at du føler det sårt, men samtidig skjønner jeg veldig godt at man ikke har lyst å kjøre 40 minutter hver vei hvis man har fulltidsjobb/kanksje jobber endel overtid osv.

jeg synes ikke noen er dårlige venner fordi de ikke tar initiativ hele tiden. de regner nok med at du er opptatt med babyting.

hva med å foreslå noe på formiddagen i helgene?

ellers må man jo delta på aktiviteter hvor man blir kjent med andre foreldre hvis man ønsker flere venner i samme situasjon som en selv.

selv venter jeg litt med å få barn nettopp fordi jeg ikke har lyst å være den "eneste" som er nybakt mor - jeg tror nok det er fort å isoleres mer enn man hadde tenkt på forhånd.

[Brukernavn]

Har ikke så mange trøstende ord å komme med til trådstarter, men skjønner veldig godt den følelsen du har om at du ikke er så mye verdt at "vennene" gidder å ta seg bryet med å besøke deg. Det høres veldig kjent ut..

Kan bare anbefale deg å engasjere deg i alt som har med barnet å gjøre når det blir litt større, for da treffer du mange likesinnede. Hva du skal gjøre før den tid? Hadde jeg visst det selv hadde jeg hatt mange flere venninner nå...

[Gjest Gjest]

Jeg synes også det er litt sårt at ingen kommer på besøk til meg. Jeg har bodd i leiligheten min i nøyaktig ett år, og på det året har jeg hatt besøk 4 ganger... Jeg bor 10 minutters kjøring fra sentrum, og jeg bor 5 minutters gange fra en bussterminal hvor 8 forskjellige busser stopper, fra alle retninger. Så det er ikke vanskelig å komme seg til meg, jeg bor meget lett til.

Jeg er for tiden den eneste enslige av vennene mine, og jeg opplever at det gjør meg "uinteressant". Vennene mine vil tilbringe mest mulig tid med samboere/kjærester/ektefeller, og så er det jo så koooselig med vennepar, og så dumt med odde antall personer til bords...