Vanskelig familiesituasjon

[Gjest Gjest_Fia_*]

Heisann

Jeg lurer egentlig litt på andres meninger rundt dette scenarioet;

Min mor døde for et og et halvt år siden. Åtte måneder etter flyttet jeg hjem til min far (jeg bodde ca 50 mil unna), etter at min farmor sa hun var veldig bekymret for faren min, hun var redd han skulle "gå til grunne", om dere skjønner hva jeg mener. Han så verre ut for hver gang hun så ham. Hun var som sagt veldig bekymret, og ante ikke hva hun skulle gjøre med saken. Hun gjorde hva hun kunne for at han ikke skulle være så ensom (joda, han har kamerater og omgangskrets). Hun har fortalt meg at hun er veldig glad jeg flyttet hjem til ham, fordi hun nå ser at han har det bra igjen. Hun vet ikke hva hun skulle gjort om jeg ikke hadde kommet, eventuelt hadde flyttet igjen.

Nå har det seg også sånn at jeg er forlovet... pga billån og jobb kunne ikke min forlovede flytte sammen med meg bortover mot faren min. Jeg besøker han så mye som mulig, men ser dessverre at faren min ikke takler det særlig bra når jeg er borte lengre av gangen. Han forteller meg at han sliter bare jeg er borte en uke. Han sier han gruer seg veldig til å "miste" meg til sommeren, da han vet at jeg blir å tilbringe litt mer tid hos min forlovede. Samtidig som han sier at han jo skjønner og vet at jeg må reise. Og nå har min forlovede fått diagnosen depresjon, og grunnen til depresjonen er at jeg ikke er hos ham.... Ja, jeg vet det høres ut som om jeg ser megselv som veldig viktig og uunnværlig for andre, men det er slik situasjonen er akkurat nå.. jeg farer ikke med løgn.

Et problem til: jeg har de siste... hmm... ti årene ellernoe slitt med mild depresjon selv (ikke diagnostisert, men påpeket av flere), og jeg prøver det jeg kan å gjøre noe med det nå. Jeg har pga dette ødelagt mye for megselv, og prøver å endre det nå, å komme "back in track" med livet mitt igjen. Jeg vet jeg også er nødt til å være hos faren min til iallefall juni, hvis ikke har hele dette året vært helt bortkastet og en hel detour fra min vei mot selvoppfyllelse, eller hva det heter... Jeg har mange begrensninger for hvordan jeg kan "fikse" megselv og livet mitt, både pga tidligere dumheter, og fordi jeg prioriterer familie. Jeg har lagt en del bånd på meg selv som følge av situasjonen.

Jeg kan jo også nevne at jeg har en søster. Hun bor ca 40 mil unna faren min, og hun har sagt at det for henne er HELT uaktuelt å flytte bortover mot faren min, selv for en kort periode. Hun besøker ham et par dager i julen, og et par dager i påsken, og har ingen egentlige planer om å besøke ham på sommeren. Alt dette selv om hun egentlig ikke har noe som holder henne der hun bor nå. Hennes forlovede har ingen jobb, hun har ingen jobb, og sønnen hennes er ikke ennå begynt i barnehage. Også kan jeg jo også nevne at det er faren min som finansierer mye av livet til henne og familien hennes.

Kanskje jeg er veldig negativ, men jeg syns på en måte at hun har "pælmet" ansvaret for faren vår over på meg.

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg hjelpe faren min eller forloveden min? Hadde aldri trodd jeg skulle havne i en sånn situasjon, dette er sånt jeg har sett på som "en luksussituasjon" i forhold til andre ting som kan skje en i livet. Istedet har jeg nå blitt ifølge familie og slekt ""den gode datteren" som hjelper faren sin". Ordrett dette blir jeg kalt... både av nær familie og av slekten på min mors side.

Så... ja, lurer på andres synspunkter på dette? Jeg kan ikke be faren min gå til psykolog, men jeg ser at det er dit min forlovede er på vei med stormskritt.

Hva ville dere gjort i en sånn situasjon?

[Gjest til deg]

Jeg hadde tatt vare på meg selv opp i dette.

Selv om far bidrar økonomisk, så har jeg ikke noe hovedansvar for hans eksistens. Han må selv ta ansvar for å komme seg på beina etter mors død, og ikke legge den byrden på deg. Og du bør ikke påta deg den byrden. Du kan være til støtte, ja, men er ikke din depresjon nå en konsekvens av at du legger hele ditt liv til side for andre mennesker, og glemmer deg selv oppi dette?

[Gjest hopeful]

For en fortvilet situasjon! Føler med deg ts

Forstår at du føler deg dratt i flere retninger. Man vil jo gjerne stille opp for de nærmeste på best mulig måte. Men jeg tror du må tenke på egen oksygenmaske først, hvis du skjønner! For at du kan være best mulig til hjelp, må du selv ha det bra!

Selv om det er vanskelig, så ville jeg snakket med faren din om situasjonen din. Forklart han at du gjerne vil stille opp for han på best mulig måte, men at du ikke kan forsake ditt eget liv av den grunn. Du har et liv med samboeren din og, som du har flyttet 50 mil bort fra. Vil du flytte tilbake,eller vil samboer lete etter jobb der du er nå?

Hvis han ikke vil flytte, må du jo ta et valg angående bosted.

Hvis faren din bidrar økonomisk for søsteren din, burde hun stille opp mer enn det hun gjør. Kanskje han istedet kan betale for reisene deres til han? Etter som jeg forstår er søsteren din et voksent menneske og burde klare seg uten økonomisk støtte fra foreldre.

Forklar også bestemoren din situasjonen din, og forklar at du sliter med samvittigehet og at det ikke gjør det noe bedre at hun hele tiden påpeker at hun er redd for hva som skjer hvis du flytter.

Er det et alternativ at faren din kan flytte nærmere deg eller søsteren din?

Ble mange spørsmål her.. Håper noe av det kan være til hjelp!

[m74]

Huff -

Det er riktig som det sies at du må passe på deg selv. Du kan ikke sørge for hverken faren din eller forloveden din på sikt - de har ansvar for seg selv sånn som du har også.

Du kan - og bør - anbefale faren din å oppsøke hjelp - psykolog/psykiater

Du må ta de valgene som er riktige for Deg. Flytter du fra faren din bør det ikke være først og fremst fordi du skal hjelpe forloveden din, men fordi du ønsker det. Kanskje faren din kan flytte nærmere dere?

[stjernekyss]

Jeg hadde tatt vare på meg selv opp i dette.

Selv om far bidrar økonomisk, så har jeg ikke noe hovedansvar for hans eksistens. Han må selv ta ansvar for å komme seg på beina etter mors død, og ikke legge den byrden på deg. Og du bør ikke påta deg den byrden. Du kan være til støtte, ja, men er ikke din depresjon nå en konsekvens av at du legger hele ditt liv til side for andre mennesker, og glemmer deg selv oppi dette?

Signerer.

Far til psykolog.

Forlovede til psykolog.

Og ikke minst, deg til psykolog! Det er deg vel undt!

[thumbalina]

Et lite tips her kan være å ta kontakt med kommunen - evnt begynne med fastlegen din og høre hva slags tilbud de har til ensomme mennesker. Kommunen har ofte et slags støttekontakttilbud. Faren min har det. Han er slagpasient og får besøk av en fyr to ganger i uken. Da finner de på ting, ordner praktiske ting som bursdagsgaver etc. Da får moren min mulighet til å gå på jobb uten konstant dårlig samvittighet for at han sitter hjemme alene.

Vi fikk oss også katt da pappa ble syk sånn at han har litt selskap og noen å "stelle" for i hverdagen. Det har vært til stor hjelp og selskap for han.

Ville evnt tatt en seriøs samtale med søsteren din og fått henne til å forstå hvordan situasjonen sliter på deg.

Og sjekket ut muligheten med å kunne få flyttet faren din nærmere dere.. evnt en generasjonsbolig? eller en leilighet rett i nærheten? Slik at du får ditt liv, men samtidig kan opprettholde god kontakt med faren din.

Håper du får ordnet opp i dette. Tenk på deg selv også nå. Ingen av familiemedlemmene dine er tjent med at du møter veggen og sliter deg ut.

[Gjest Gjest]

Klem til deg.

Har et lite forslag til deg, kanskje faren din kan være med i noen slags aktiviteter sånn at han ikke føler seg ensom. Det er jo mange ting han kan drive med.

Og til sommeren kan han jo reise et eller annet sted, det pleier å være sånn gruppe reiser for eldre folk. det kan kanskje være noe for han?

synes du bør ha litt tid med forloveden din også. trist at han må gå gjennom det her.

Du kan ikke passe på pappen din for resten av livet. han må komme ut av den fasen i livet. trist det med moren din, men livet går videre.

Lykke til *klem*

[Guinevere]

Det er naturlig og riktig å ville stille opp for sine nærmeste, men av og til kan det bli til at de suger ut mer energi enn hva som strengt tatt er bra, og det høres ut som om det er det som er i ferd med å skje her. Ta det fra en som har litt mer erfaring enn jeg egentlig ønsket meg - det kommer sjelden noe godt ut av å leve livet sitt som sosialkurator (ordvalget er i krasseste laget, ikke stygt ment, men jeg fant ikke noe bedre) for andre mennesker over tid. Det gjelder overfor både din far og din forlovede.

[Gjest lillemutt]

Du er jo et omsorgsmenneske, så kanskje du skulle vie litt til deg selv også?

Det er ikke flaut å oppsøke eller anbefale psykolog.

Jeg trudde det, men jeg kan helt ærlig si at jeg angret på den tiden jeg brukte på å føle skam over å tenke på å få hjelp.

Hverdagsproblemer er store nok de.

Ta en prøvetime sammen, kanksje det er tryggest for dere begge to?

Og tenk positivt, det er det eneste som funker mot depresjon om du ikke vil medisineres.

Lykke til!