Psykisk sliten

[Gjest Gjest]

Vil dele min historie, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Har over en lengre periode slitt med tunge tanker. Det har spist opp livsgleden, livet har blitt tungt å leve. Orker ikke være sosial, le eller kose meg med noe. Gråter over alt og ingenting. Så tok jeg mot til meg og fortalte samboern om hvordan jeg har det. Jeg har tatt det opp før, det har kommet og gått over flere år. Så det har vært et tema flere ganger. Grunnen til at jeg ventet så lenge med å snakke med han er at han hver gang har reagert med stillhet. Han sier bare: "Jeg visste ikke at du hadde det sånn". Og så er det slutt på det temaet. Denne gangen sa jeg at jeg kom til å ringe legen og betille time. Jeg ville ikke presse han til å snakke om det, så jeg bestemte meg for å avvente med å si noe mer til han til han tok opp temaet selv.

En og en halv uke har gått, i morgen er legetimen min. Jeg har ventet i spenning på om han ville spørre om jeg har bestillt time i det minste. Jeg skal akseptere at han ikke har lyst til å prate om det, men jeg hadde vel ventet at han ville engasjere seg såpass som å spørre om jeg faktisk har fått bestillt meg legetime....

Fikk rekvisisjon til psykolog for et par år siden. Fortalte samboern om det, og han reagerte med at jeg ikke måtte la sjefen min vite det. Følte at han ikke ville at jeg skulle gå til psykolog..... Da følte jeg at det VIRKELIG var noe galt med meg, så jeg stakk problemene unna igjen og gikk videre. Det er det dummeste jeg har gjort. Nå har alt blitt mye tyngre.

Jeg forstår at han ikke har erfaring med dette, men jeg savner at han viser at han bryr seg. Jeg har behov for noen som jeg kan si at jeg har en dårlig dag til. Han viser ikke vilje til å fylle den funksjonen.

Forholdet har skranglet lenge, men han sier jo at han vil at det skal fortsette. Men jeg sitter igjen med inntrykket av at han ikke bryr seg i det hele tatt.

Kanskje bare jeg som er ekstra sårbar, men jeg trenger så sårt litt støtte når de tunge tidene kommer....

[lovenemo]

Selvfølgelig ønsker du at samboeren skal være der for deg når du sliter, og jeg ser på det som en selvfølge at han skal stille opp. Synes du bør ta en prat med han og fortelle han hvordan du føler det, ikke hold igjen noe. Han bør tåle å høre det, og er han glad i deg så stiller han opp!

[Supramundane]

Uff, du har det ikke noe bra nå.

Jeg skjønner veldig godt at du ønsker du kunne dele litt mer med samboeren din, og jeg syns ærlig talt at han ikke er noe god kjæreste for deg akkurat nå. Når man sliter med noe, samme hva det måtte være, så burde man kunne stole på å få støtte fra den som faktisk står en nærest. Men så er det jo så mange menn (og kvinner, for all del) som syns det er så utrolig vanskelig å snakke om disse tunge tingene, de vet ikke hva de skal si, eller hva de skal gjøre for å "fikse" alt. Kanskje er han en sånn en? En som stikker hodet litt i sanden når han ikke har kontroll, og det føles litt for vanskelig? Det ser jo ut som at han bare unngår problemet helt, her?

Flott at du har ordnet deg time til lege, det er et veldig godt første skritt på veien. Håper du får god hjelp, og at du føler deg bedre snart!

[Gjest Gjest]

Min mann var slik, men det har blidt bedre.

For hans del var det vanskelig å forstå og hvite hva han kunne hjelpe til med så han "lukket" på en måte døra og "ville"ikke høre eller bli involvert i det.

Har slitt veldig med det psykiske i noen år nå. (utbrent, angst,panikkangst og depresjon) Er venskelig for den som er plaget med slike ting å forstå noe en ikke "kan se" og ha krefter nokk til å jobbe med det.

For min del var jeg fulstendig på bunnen. Gikk desverre altfor lenge før jeg fikk noe hjelp. Helsesystemet virket elendig selv om jeg nærmest ROPTE hjelp hvor jeg en kom (lege ets) Men ble ikke tatt på allvår før jeg gikk helt "i dørken" både fysisk og psykisk. Ble til og med innlagt på sykehus før ting begynnte å "røre på seg" og jeg fikk hjelp.

Men det var heller ikke før noen mnd etter det igjen at mannen min ble "en del av det" Og tok del i å "stå ved min side" for at jeg skulle komme meg ovenpå igjen. Var så ille at det var ikke langt unna en skildsmisse. Han sto nermest i døre med kofferten.

Men jeg nektet å slippe taket før vi hadde hatt en skikkelig prat. Nåja.. startet nå med en skikkelig kranglel først da men men..

Han "trodde" han hadde hjulpet til med å "late som" at problemet ikke var der.

Og skjønte ikke at det å "presse meg" til å gå ut, være på turer, fortsette i jobben (der jeg ble grovt trakkasert) og være sosial ble helt feil for meg.

Jeg ble vel heller værre en bedre av det.

Han synes og han hadde forsøkt å hjelpe til med å dra meg med hit og dit og skjønnte ikke på noe måte hva problemet var.

Men det er jo ikke lett for værken seg selv eller partner å skjønne, forstå og hvite hva en skal gjøre med noe som ikke synes.

Er så enklere med en knekt fot eller noe, det ser en og hvet hva som skal til for å få bra og når en ER bra igjen. Det er noe helt annet så lenge det går på det spykiske.

Uten råd, veiledning og søkning rundt vet en ikke hva som skal til for å bli bra. Og en kan heller ikke sette en dato,, et klokkeslett for når en er helt bra heller.

Så er det jo og vanskelig å skjønne reaksjoner siden det ofte er så ulogiske reaksjoner. En har jo kanskje aldri reagert slik før.. en var kanskje sterk før.. og når en er på bunnen føler en seg totalt hjelpesløs på alle måter.

Det er ikke lett å forstå for en partner. De vet ikke hvordan de skal "angripe" problemet. Eller hva de kan bidra med for å hjelpe til. I tillegg til at psykiske problemer ennå blir sett på som tabu. Det er ikke noe en prater høyt om. (nederlag) Men det begynner å bli mer forståelse for det siden fler en hva en aner sliter med slikt.

Det tok lang tid med mannen min før han "innvolverte" seg i det jeg sliter med.

Faktisk så langt at det var like før han gikk. Men det ble bedring. Mange lange kvelder med mange diskusjoner.

Jeg passer på å ikke "gnåle" om problemene. Og prøver å lete etter alt positivt med det meste. Lar han ta del i hva som skjer, spessielt fremgang selv om det av og til er små skritt.

Jeg "lar han" få lov til å være den som "får lov" til å hjelpe.

Slik som å ta ingenativet til å dra ut. (jeg har sosial angst) til små steder. Ber han være med og sier fra på forhånd hva han kan bidra med. Hva som gjør meg redd og hva jeg ønsker å ha av hjelp fra meg.

Han liker klare beskjeder for HVA han kan bidra med. Istedenfor å ha masse "vagt" han ikke skjønner noe av.

Som forslag prøv å gi han litt tid. Er han litt innteressert finn litt info, søk selv på nett og gi han noen linker på nettet han kan lese på når han har lyst. Spør han om han kan hjelpe deg og fortell hva han kan hjelpe deg med.

Håper svaret mitt kom litt til nytte

Lykke til

[Gjest Gjest_MY_*]

Skjønner at du har det vanskelig akkurat nå og jeg syns du er tøff som kommer deg til lege. Stå på så blir ting bedre:)

Kjæresten din burde absolutt ha støttet deg og sagt noe mer, men har du tenkt på at han kanskje er livredd for hva han skal si/gjøre/føle og ikke si/gjøre/føle?

Hadde den erfaringen med min kjæreste...fikk akkurat samme respons og ble så klart kjempe lei meg og skuffet...og det gjør jo ikke ting bedre akkurat.

Men, det som jeg gjorde var å sette meg ned med han, fortelle hva jeg trenger av han og hvordan han kan støtte meg. Gutter er litt "evneveik" noen ganger, og jeg tror mange blir skremt av slike ting..spesielt om de ikke har opplevd noe selv. Mitt råd er hvertfall ikke å forvent at han skal vite hva han skal gjøre/si, men fortell han heller hva du trenger av han så kanskje han blir flinkere og du får mer støtte:o)