For unge til å gifte oss?

[Gjest Doffen på 11]

Ei i familien min gifta seg da hun var 21, hun hadde vært sammen med en siden hun var 17. Det varte 3 år. Nå er hun skilt. Hvorfor gifter folk seg så tidlig når det blir slutt så fort etterpå?

[Gjest Gjest]

Ei i familien min gifta seg da hun var 21, hun hadde vært sammen med en siden hun var 17. Det varte 3 år. Nå er hun skilt. Hvorfor gifter folk seg så tidlig når det blir slutt så fort etterpå?

selvom de ikke funket for dem betyr ikke det at det ikke kan funke for alle vet du!

vet statistikken sier så og så, men alle er forskjellige individer med forskjellige meninger, følelser osv. jeg er selv 21, har vært sammen emd samboeren min i 6 år og kan ikke si jeg ser for meg at det skal ta slutt, valgte en annen vei enn andre gjorde og angrer ikke et sekund, la det være opp til hver enkelte hva de gjør når de føler det er riktig, og selvom noen du kjenner ikke klarte å holde sammen betyr det som sagt ikke at andre er dømt til å gå under (vet om flere 30-40 åringer som skiller seg og går hver sin vei enn MANGE unge så det så )

til ts: jeg vet åssen du føler det, er der selv, har lyst til å gifte meg vi pratet om det for noen uker siden og fant ut at når jeg er 24-25 passer det både økonomisk og sånn ellers, har sånn egen mappe med stæsj og ideer til selve planleggingen kan begynne:duskedame:

[HelloKjersti]

En ting jeg ikke kan se noen har nevnt, er forskjellen i stipend og lån hvis man gifter seg under studiene. Da vil de se på både din og hans inntekt og avgjøre stipend etter dette.

Vet ikke om det byr på noe problem for dere, men for mannen og meg ville jeg ha mistet stipendet om vi giftet oss. Derfor ventet vi til etter jeg var ferdig med studiene. Faktisk ganske nøyaktig ett år etter jeg var ferdig, for at vi skulle få spart opp nok penger.

Vi var 25/28 da.

Bli ferdig eller nesten ferdig med studiene, reis litt eller bare nyt hverandre! Hverdagen som gift kommer fort nok uansett.

Gjør ferdig studiene er nok smart, men hvem sier man ikke kan reise når man er gift? o_O For ikke å snakke om nyte hverandre, selv om man har giftet seg?

Etter at mannen og jeg giftet oss har jeg ikke merket stor forskjell, annet enn at jeg har et nytt etternavn og det er uvant. Vi er fortsatt like tussete etter hverandre, men vi har kanskje mer fokus på "oss" enn vi hadde tidligere. Det er litt hyggelig å være ett "vi".

Men til TS: få på plass det praktiske først, med studier og slikt. Dere kan også skrive samboerkontrakter og opprette testamenter, sånn at dere er sikret om noe skulle skje en av dere. Da kan dere nyte å være kjærester uten å bekymre dere for noe. Så kan man ta bryllupet når det passer seg med økonomien og sånt.

[Gjest Alkaline]

Hei du!

Jeg er også født i -88 og skjønnner tankegangen din. Smått begynner folk å ympte frempå om meg og min ikke skal vurderer tanken snart. Han er dog 26 år. Vi har ikke vært sammen så lenge som dere, kun to år... Men vi bor sammen og er vel egentlig ganske sikre på at det er oss to.

Vi snakker om å kjøpe bil neste sommer og jeg skal kjøpe meg inn i leiligheten. Altså er vi ganske "settled". Selv går jeg hele dagen lang å dagdrømmer om bryllupet og jeg ønsker vel egentlig at han popper sprøsmålet snart. Men som du sier, vi er studenter og jeg har flere år igjen...

Men jeg føler meg så klar!!

Men han er så redd for hva hans kamerater kommer til å si..

Så tidlig? Hu er jo bare 21...

Nå ble det mye om meg,men deilig å få det ut!

Om du er usikker så bør dere vente litt syntes jeg. Er jo egentlig ingen grunn til hast om det er dere to for alltid??

[Møffi]

Gjør ferdig studiene er nok smart, men hvem sier man ikke kan reise når man er gift? o_O For ikke å snakke om nyte hverandre, selv om man har giftet seg?

Etter at mannen og jeg giftet oss har jeg ikke merket stor forskjell, annet enn at jeg har et nytt etternavn og det er uvant. Vi er fortsatt like tussete etter hverandre, men vi har kanskje mer fokus på "oss" enn vi hadde tidligere. Det er litt hyggelig å være ett "vi".

Stipend er et godt argument for å vente!

Jeg mente absolutt ikke at man ikke kan kose seg når man er gift men man kan jo kose seg nå også, og reise kan man selvfølgelig også gjøre når som helst

Mente vel bare at hvis ts føler at hun er litt ung, noe hun også skriver, kan de ta det med ro og kose seg, for gift blir de uansett (siden de allerede har planlagt såpass mye)

[Tinúviel]

Hei,

Vi giftet oss da jeg var 22, men Helten var 2...eeeeh...tenke...7? Jah, det var han. Da hadde vi vært sammen i 6,5 år alt, og "visste" det var oss to.

Men - jeg ser du studerer - og ut fra min egen erfaring er det INTET sjakktrekk å organisere et bryllup mens du studerer. Bryllupet vårt stod et par uker etter jeg leverte og presenterte bacheloroppgaven min, og det var slitsomt. Anbefales ikke

Ellers så synes jeg at så lenge en er myndig og moden, er en ikke for ung til å gifte seg - eller for gammel for den saks skyld. Det er paret selv som vet når tiden er moden, ikke resten av omverdenen.

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke jeg kjenner noen av type mann som gjør det, dessverre. For all del, han hjelper da til med husarbeid, men ikke uoppfordret.

Det synes jeg var et klart tegn på at du trenger å komme deg ut i verden å møte flere/nye menn. Ortlige voksne menn som er vant til å gjøre sitt eget husarbeid.

Jeg er i alle fall veldig glad for at min kjære hadde bodd noen år alene før vi flyttet sammen. En mann som ikke tok like stort ansvar for husarbeid som meg (inkl planlegging!) hadde ikke jeg funnet på å være sammen med. Det handler om respekt!

[GlaJenta88]

Det synes jeg var et klart tegn på at du trenger å komme deg ut i verden å møte flere/nye menn. Ortlige voksne menn som er vant til å gjøre sitt eget husarbeid.

Jeg er i alle fall veldig glad for at min kjære hadde bodd noen år alene før vi flyttet sammen. En mann som ikke tok like stort ansvar for husarbeid som meg (inkl planlegging!) hadde ikke jeg funnet på å være sammen med. Det handler om respekt!

Joda, jeg har nok skylden selv i dette tilfellet, da vi flyttet ut hjemmefra og sammen uten å ha bodd hver for oss på egenhånd først. Likevel så betyr ikke dette at han ikke tar initiativ til å vaske og rydde huset de gangene jeg har vært borte over litt tid. Det er bare at min terskel for "støvoppdaging" er en smule lavere enn hans, så det ender som mitt "ansvar". Jeg har jo laget disse listene, og det er vi storfornøyd med her i huset. Synes ikke det tyder på mangel på respekt. Vi oppdaget et problem, tok tak i det og fant en løsning.

Dessuten tror jeg ikke han hadde vasket og gjort rent oftere om han hadde bodd for seg selv. Jeg ser jo det på våre jevngamle som bor alene. Ungkarer som er eldre også for den saks skyld Dette er alle menn jeg anser som "ordentlige". Dette ble uansett sagt som en bisetning, og det var igrunn ikke meningen å starte en helt ny diskusjon på grunnlag av dette. Jeg lurte på om det i det daglige livet var noen stor forskjell på ekteskap og samboerskap, jeg. Og hvilke forskjeller det er

Lånekassen er jo igrunn et godt argument for å vente. Jeg har tjent for mye selv de siste årene, så jeg har ikke fått omgjort noe før. Nå har jo samboer full jobb, så jeg har trappet en del ned for å fokusere mer på skolen. Så nå har jo jeg faktisk mulighet til å få omgjort 40%.

[Sort Pastill]

Det synes jeg var et klart tegn på at du trenger å komme deg ut i verden å møte flere/nye menn. Ortlige voksne menn som er vant til å gjøre sitt eget husarbeid.

Jeg er i alle fall veldig glad for at min kjære hadde bodd noen år alene før vi flyttet sammen. En mann som ikke tok like stort ansvar for husarbeid som meg (inkl planlegging!) hadde ikke jeg funnet på å være sammen med. Det handler om respekt!

Tja, tjo, både og. Jeg synes det er viktig at begge tar ansvar for "driften av huset"- med alt som går under det. Huske å kjøpe nye lyspærer, lese av strømmen, hugge ved, reparere noe som er ødelagt, skifte dekk på bilen, bytte olje, huske å betale de og de regningene, male huset og så videre. I vårt forhold er jeg flinkere til å ta ansvar for at rydding og vasking blir gjort, men jeg er elendig på å huske å lese av strømmen og mange andre ting, som han automatisk gjør. Det er selvsagt noe å jobbe med, og viktig at man er sidestilt, men ofte ser vi jenter bare oppvasken, og ikke alt annet som må gjøres:)

Jeg kommer til å være 22 1/2 når vi gifter oss, det gjør han og, og klart det er tidlig. Vi har da vært sammen i fem år, og bodd sammen like lenge. Jeg føler det er redd, selv om jeg selvsagt innimellom tenker at jammen er det tidlig. Samtidig er vi begge voksne og ansvarlige, har bodd hjemmefra i mange år, og har planlagt fremtiden vår sammen. Vi ønsker oss barn, men jeg vil både være gift først og ha gjort ferdig studiene. Et bryllup virker som det riktige steget for oss nå, og jeg gleder meg:)

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er viktig at begge tar ansvar for "driften av huset"- med alt som går under det.

Godt

Huske å kjøpe nye lyspærer, lese av strømmen, hugge ved, reparere noe som er ødelagt, skifte dekk på bilen, bytte olje, huske å betale de og de regningene, male huset og så videre.

Vedhugging er det vel få som holder på med i vår hverdag i dag? Ikke vi i alle fall Og ikke ødelegger vi så mye som må repareres heller Og alt med bil går vel inn under "drift av bil", ikke drift av hus? Så det slipper vi som ikke har bil i alle fall

Det er selvsagt noe å jobbe med, og viktig at man er sidestilt, men ofte ser vi jenter bare oppvasken, og ikke alt annet som må gjøres:)

Veldig så generaliserende du var nå..! Jeg er den dårligste på oppvask her i huset i alle fall, men jeg prøver å skjerpe meg. Og jeg anser den i alle fall som like mye mitt ansvar som hans likevel.

[SøsterLiten]

jeg synes du skal vente til dere har jobb og dere kan planlegge det bryllupet dere alltid har villet ha!

alderen deres er ingen hindring, men bryllup koster penger og hvis man har lyst til å "ta den helt ut" så koster det hvertfall penger.

vi giftet oss 6mnd etter vi var ferdig studert og det var et halvt år med TRANG økonomi og MYE jobbing for å tjene inn pengene vi trengte.

kanskje dere kan forlove dere når dere er i slutten av siste året på studiet, være forlovet i ca 1 år og tjene penger iløpet av det året?

hvis dere allerede sparer penger nå kan dere jo sette litt av det dere sparer til en evt bryllupskonto! :rødme:

dere finner nok ut av hva som er best for dere! virker som du er lykkelig nå og det er jo det viktigste av alt!

lykke til!

ps: mannen min vasker hus, vasker klær, tar oppvasken, bærer ut søpla, vanner blomster og rydder HELT uoppfordret. de finns der ute! trust me!

[Gjest mdk]

Jeg tror ikke det er så store forskjellen på å være samboer og gift egentlig Men jeg forstår at du kan bli veldig smittet av bryllupsiveren som du finner her inne. 21 år er ingen alder. Gjør dere ferdig med studier, få dere jobb og spar penger til det bryllupet dere ønsker dere. Om dere gifter dere nå, eller om 3 år spiller vel egentlig ikke så stor rolle. Du kan jo begynne å planlegge litt i det små Dessuten så er det jo artig å ha noe å se frem til! Planleggingen er jo halve gleden

jeg vet ikke dette innlegget var ment slik - men dette er altså problemet mange par møter når de gifter seg: det er mye fokus på bryllup, og lite fokus på ekteskapet og samlivet.

det er jo som hun selv sier: nå ønsker de å være sammen resten av livet. jeg ser derfor ingen grunn til å gifte seg tidlig da?

jeg er også både giftesyk og verpesyk rett som det er. jeg hadde også lenge lyst på egen bolig, men ventet til jeg fikk fast inntekt.

21 er år er absolutt tidlig, de jeg kjenner som har giftet seg så tidlig ble skilt kort tid etter. man forandrer seg veldig mye i 20 årene - mye mer enn man tror.

men selv har jeg hatt samme kjæreste siden jeg var 20 - og vi har vært sammen i 8 år. føles bare bra å vite at vi fortsatt har noen viktige milepæler igjen å glede oss til:=)

[GlaJenta88]

jeg synes du skal vente til dere har jobb og dere kan planlegge det bryllupet dere alltid har villet ha!

alderen deres er ingen hindring, men bryllup koster penger og hvis man har lyst til å "ta den helt ut" så koster det hvertfall penger.

vi giftet oss 6mnd etter vi var ferdig studert og det var et halvt år med TRANG økonomi og MYE jobbing for å tjene inn pengene vi trengte.

kanskje dere kan forlove dere når dere er i slutten av siste året på studiet, være forlovet i ca 1 år og tjene penger iløpet av det året?

hvis dere allerede sparer penger nå kan dere jo sette litt av det dere sparer til en evt bryllupskonto! :rødme:

Ja, jeg vurderer denne bryllupskontoen ganske så sterkt nå merker jeg. Per idag får vi spart ca 4000 (+/-) i måneden i tillegg til det vi sparer på hver vår BSU, så noe av dette kan jo øremerkes bryllup. Økonomien generelt er igrunn ganske bra per idag, men jeg får jo stipend og lån fra Lånekassen som skal betales ned igjen så fort jeg er utstudert. Jeg har lurt på om jeg skal forsøke å sette av noe til direkte nedbetaling av studielånet også, men så er det så mange som mener at studielånet er et av de mest gunstige lånene man kan ha også. Det er i alle fall noen år til før jeg trenger å tenke på nedbetalingen, da.

dere finner nok ut av hva som er best for dere! virker som du er lykkelig nå og det er jo det viktigste av alt!

lykke til!

Joda, vi har det veldig bra sammen idag vi, så har jo ingen egentlig grunn til å endre livssituasjon. Likevel så er det jo koselig med bryllup da!

ps: mannen min vasker hus, vasker klær, tar oppvasken, bærer ut søpla, vanner blomster og rydder HELT uoppfordret. de finns der ute! trust me!

Kanskje min også blir sånn når han blir litt eldre? Det er jo lov å håpe på det i alle fall. Etter han har blitt vant til å ha det fint og greit rundt seg mener, jeg. Eller er dette kvaliteter som er "medfødt" tror du?

jeg vet ikke dette innlegget var ment slik - men dette er altså problemet mange par møter når de gifter seg: det er mye fokus på bryllup, og lite fokus på ekteskapet og samlivet.

det er jo som hun selv sier: nå ønsker de å være sammen resten av livet. jeg ser derfor ingen grunn til å gifte seg tidlig da?

jeg er også både giftesyk og verpesyk rett som det er. jeg hadde også lenge lyst på egen bolig, men ventet til jeg fikk fast inntekt.

21 er år er absolutt tidlig, de jeg kjenner som har giftet seg så tidlig ble skilt kort tid etter. man forandrer seg veldig mye i 20 årene - mye mer enn man tror.

men selv har jeg hatt samme kjæreste siden jeg var 20 - og vi har vært sammen i 8 år. føles bare bra å vite at vi fortsatt har noen viktige milepæler igjen å glede oss til:=)

Det er jo klart det blir mye fokus på bryllup hvis samlivet som ektefeller stort sett er det samme som når man er samboere. Jeg har jo forståelsen av at man får et litt "tettere bånd" som gift, bl.a. ved samme etternavn og også følelsen av at man har startet en familie sammen, selv om man "bare" er to Nei, jeg vet ikke helt grunnen til å gifte seg så tidlig. Det må være muligheten til å feire gullbryllup det da Det er ikke så mange av dem lenger

Når det gjelder egen bolig, så er det ikke så mange som får lån idag uten fast inntekt. Jeg har hatt deltidsarbeid siden jeg var 16 og dermed mye egenkapital, mens samboer jobber fast i 100% stilling. Det er dessuten mer økonomisk å eie fremfor å leie, så når man vet at man blir boende på det samme stedet i flere år, ser jeg ingen grunn til å ikke skaffe seg egen bolig til tross for alderen vår.

Ja, man forandrer seg nok en del i 20-årene, men neppe mer drastisk enn de årene fra ungdomsskolen og til studentlivet. Vi var ganske aktive i helgene på den tiden og mye mer impulsive, ting har roet seg mye mer ned nå. Vi er mer etablerte, og som samboer sier; "Nei, jeg tror jeg heller tar en Cognac med faren din enn å dra på fest i kveld". Hverdagen har på en måte "caught up with us" allerede. Selv om jeg er student lever jeg så absolutt ikke noe studentliv. (Sånn rent bortsett fra å kaste bort verdifull tid på lesesalen på kvinneguiden..).

Jeg er enig i at det viktig å ha milepæler å glede seg til! Men etter bryllupet og det første svangerskapet, så er det langt fra ferdig. Etter det første barnet, så er det de andre barna. Første dag i barnehagen, første skoledag, vgs og arbeidsliv. Første barnebarn, også muligheten til å oppleve alt sammen én gang til men på en helt ny måte. Det er alle bryllupsdagene Feriene sammen med barna, første ferien som gift. Det er mye å glede seg til i livet! :D Og jo tidligere man starter, desto mer får man oppleve.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at det viktig å ha milepæler å glede seg til! Men etter bryllupet og det første svangerskapet, så er det langt fra ferdig. Etter det første barnet, så er det de andre barna. Første dag i barnehagen, første skoledag, vgs og arbeidsliv. Første barnebarn, også muligheten til å oppleve alt sammen én gang til men på en helt ny måte. Det er alle bryllupsdagene Feriene sammen med barna, første ferien som gift. Det er mye å glede seg til i livet! :D Og jo tidligere man starter, desto mer får man oppleve.

Jeg ble virkelig glad av å lese dette

[mjau-mjau]

Jeg er enig i at det viktig å ha milepæler å glede seg til! Men etter bryllupet og det første svangerskapet, så er det langt fra ferdig. Etter det første barnet, så er det de andre barna. Første dag i barnehagen, første skoledag, vgs og arbeidsliv. Første barnebarn, også muligheten til å oppleve alt sammen én gang til men på en helt ny måte. Det er alle bryllupsdagene Feriene sammen med barna, første ferien som gift. Det er mye å glede seg til i livet! :D Og jo tidligere man starter, desto mer får man oppleve.

Nydelig reflektert! Nå gleder jeg meg enda mer til å starte prøvingen til sommeren :rødme:

Klem fra ung brud

[Gjest Gjest]

Kanskje min også blir sånn når han blir litt eldre? Det er jo lov å håpe på det i alle fall. Etter han har blitt vant til å ha det fint og greit rundt seg mener, jeg. Eller er dette kvaliteter som er "medfødt" tror du?

Slike "kvaliteter" som du kaller det er LÆRT. Og de læres av at man ikke har noen som ordner opp for seg. Dersom du fortsetter å oppføre deg som en foreldre for han på dette området, kan jeg mer eller mindre garantere deg at han ikke kommer til å bli det spor flinkere.

Og om det stemmer det du skrev om at du ikke tenker på å lese av strømmen eller kjøpe inn lyspærer, så tror jeg ikke det er bare han, men dere begge, som kunne hatt godt av å bo alene litt før dere skal leve sammen.

Jeg har i alle fall oppfattet perioden MELLOM det å bo hjemme hos foreldre og sammen med en partner som en av de store læringsperiodene og "finne seg selv"-periodene i livet til både jeg og andre jeg kjenner. Unner alle å få med seg denne.

[Phaedra]

Jeg er enig i at det viktig å ha milepæler å glede seg til! Men etter bryllupet og det første svangerskapet, så er det langt fra ferdig. Etter det første barnet, så er det de andre barna. Første dag i barnehagen, første skoledag, vgs og arbeidsliv. Første barnebarn, også muligheten til å oppleve alt sammen én gang til men på en helt ny måte. Det er alle bryllupsdagene Feriene sammen med barna, første ferien som gift. Det er mye å glede seg til i livet! :D Og jo tidligere man starter, desto mer får man oppleve.

Herlig! Jeg ble også kjempeglad av å lese dette. Sånne ting som alle burde vite, men egentlig ikke tenker over.

[GlaJenta88]

Jeg ble virkelig glad av å lese dette

Nydelig reflektert! Nå gleder jeg meg enda mer til å starte prøvingen til sommeren :rødme:

Klem fra ung brud

Herlig! Jeg ble også kjempeglad av å lese dette. Sånne ting som alle burde vite, men egentlig ikke tenker over.

Så koselig å høre!

Slike "kvaliteter" som du kaller det er LÆRT. Og de læres av at man ikke har noen som ordner opp for seg. Dersom du fortsetter å oppføre deg som en foreldre for han på dette området, kan jeg mer eller mindre garantere deg at han ikke kommer til å bli det spor flinkere.

Og om det stemmer det du skrev om at du ikke tenker på å lese av strømmen eller kjøpe inn lyspærer, så tror jeg ikke det er bare han, men dere begge, som kunne hatt godt av å bo alene litt før dere skal leve sammen.

Jeg har i alle fall oppfattet perioden MELLOM det å bo hjemme hos foreldre og sammen med en partner som en av de store læringsperiodene og "finne seg selv"-periodene i livet til både jeg og andre jeg kjenner. Unner alle å få med seg denne.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor så mange sporer av på dette punktet. Jeg har da ikke sagt at han ikke gjør husarbeid eller hjelper til her hjemme på generelt grunnlag. Jeg føler meg dessuten ikke det spor som en forelder. Jeg liker å ha det rent og ryddig hjemme hos meg selv, mens hans terskel ikke er like lav som min. Nå var det ikke jeg som skrev noe om lyspærer eller strømavlesning, men likevel forstår jeg ikke hvordan det å ikke tenke over at man jevnlig må fylle opp lageret av lyspærer (og sikringer for den saks skyld) og å lese av strømmen har noe med å bo hver for seg å gjøre. Så lenge min bestemor levde så hun på det som sin lille "hverdagsplikt" å ringe for å minne oss på strømavlesningen når det nærmet seg. Dette hadde så absolutt ingenting med at mine foreldre ikke var "modne" nok til å huske dette selv, men likevel. Slike ting blir fort forbigått og glemt i dagens hektiske liv, så vi satte stor pris på at hun tok seg bryet med denne ekstra påminnelsen.

Det er klart at den perioden mellom foreldrenes hjem og et samboerskap er lærerik for de fleste, men nå hadde det seg slik at vi allerede hadde bodd sammen i ca. tre år hjemme hos mine foreldre før vi flyttet ut. Å avbryte forholdet har jo heller ikke vært aktuelt.

Når sant skal sier så trives jeg til dels med husarbeid, og jeg er ganske så fornøyd med fordelingen vi har hjemme. Hele denne kveruleringen har grobunn i en vittighet jeg forsøkte meg på, men som tydeligvis ble noe feil oppfattet.

[eleit]

Jeg tror ikke bryllup har så utrolig mye med alder å gjøre. Men, du sier du føler deg for ung, og da skjønner jeg ikke hvorfor man skal stesse med det. Jeg skal gifte meg til sommeren og jeg er 20 (han 25). Vi har vært sammen i 5 år, og vi føler oss klar for bryllup og at det er rett for oss. Mange synes vi er for unge, men jeg mener det hander om hva man følerog synes er rett for en selv. Du sier at du ikke fører deg klar for brullup enda, og da skjønner jeg ikke helt hvorfor dere skulle sette i gang å planlegge bryllup. Gift dere når dere føler dere klar for bryllup og dere føler det er rett for dere

[GlaJenta88]

Jeg tror ikke bryllup har så utrolig mye med alder å gjøre. Men, du sier du føler deg for ung, og da skjønner jeg ikke hvorfor man skal stesse med det. Jeg skal gifte meg til sommeren og jeg er 20 (han 25). Vi har vært sammen i 5 år, og vi føler oss klar for bryllup og at det er rett for oss. Mange synes vi er for unge, men jeg mener det hander om hva man følerog synes er rett for en selv. Du sier at du ikke fører deg klar for brullup enda, og da skjønner jeg ikke helt hvorfor dere skulle sette i gang å planlegge bryllup. Gift dere når dere føler dere klar for bryllup og dere føler det er rett for dere

Takker for svar Jo, ja. I starten var jeg ganske overrasket over at noen i det hele tatt brakte bryllup på bane. Som nevnt tidligere, i min familie gifter man seg gjerne ikke før man er over 30 og mer til. Når det gjelder planleggingsfasen, så har vel den vært i gang så og si hele livet :rødme: Ingenting konkret så klart, men mange idéer rundt selve begivenheten. Dessuten hadde jeg jo denne "åpenbaringen" i sommer, som gjorde meg veldig sikker og trygg før vi kjøpte bolig sammen. Så jeg bare lufter idéen høyt her inne for å få litt tilbakemeldinger på hva omgivelsene synes. Jeg er fullt klar over at det kun er to mennesker som har medbestemmelsesrett til dette, og det er min samboer og meg selv. Likevel så er det greit med forum, slik at man får høre andres meninger

Men også i ditt tilfelle er han eldre, da. Hva slags argumenter har du vært borti da? De som mener at dere er for unge mener, jeg. Hva begrunner de det med? Studier o.l. er vel han ferdig med? Gratulerer med det forestående bryllupet forresten!