Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med forholdet

[Gjest Gjest_Natalie_*]

Jeg føler at forholdet til typen min synger på siste verset. Vi har vært sammen i ca 1,5 år, jeg er 32, han 30. Jeg ble syk (ME) tidlig i forholdet, noe han taklet dårlig. Han er fra et annet land, så det endte med at han løp hjem med halen mellom beina i høst. Selv om jeg forstod handlingen, så føltes det som det ultimate sviket. Vi har vært semi-sammen siden han dro, dvs vi har ikke møttes særlig, men hatt kontakt og vært forpliktet til hverandre.

Planen var hele tiden at jeg skulle flytte over til han, men pga min situasjon så blir det vanskelig, ihvertfall akkurat nå. Min hverdag består i å stå opp, dusje, spise litt, og ligge i en pøl på sofan. På gode dager så kan jeg gå en tur, men sånn i det store og det hele, så har jeg et veldig lavt energinivå. Jeg er fast bestemt på å bli frisk, men i den prosessen trenger jeg rett og slett å bli tatt litt hensyn til.

Så begynner problemene som jeg oppfatter som uutholdelige; han er sykelig sjalu og har et enormt kontrollbehov. Jeg forstår ikke hvordan han kan være sjalu, jeg som stort sett ligger under pleddet på sofan. Jeg hadde gått over til naboen (gutt) for å låne skrujern, noe jeg fortalte han i en bisetning. Jeg rakk forøvrig ikke fortelle formålet med at jeg hadde vært hos naboen før sjalusien tok overhånd. Jeg ble paff, det kom beskyldninger om at jeg prioriterte å besøke naboen fremfor å orke å skrive mail til han, osv osv osv. Det at "besøket" varte i 1 minutt var ikke så interessant.

Mens jeg har vært syk har jeg innsett mye om meg selv og livet mitt, og kommet frem til at jeg ønsker å studere når jeg blir frisk nok. Studiet tar bare 1 år, og er lagt opp slik at jeg faktisk kan bo i et annet land, og kun reise til Norge 3-4 ganger i løpet av prosessen. I tillegg har jeg et par andre gjøremål jeg ønsker å gjennomføre. Mao, jeg har fått drømmer og mål i livet som jeg gleder meg villt over, noe som også holder meg oppe. Men nei, dette setter en stor stopper i HANS plan for livet vårt sammen. Det at jeg er lykkelig i det jeg jobber med er tydeligvis så viktig. Han har hatt en plan hele livet sitt om hvordan livet hans skal være, og nå kommer jeg og ødelegger alt - fordi jeg har fått meg et par drømmer

Det er utrolig mye misforståelser, og det spiller ingen rolle om vi snakker på tlf eller mail, det misforstås og blåses opp i store dimensjoner. Jeg selv er ikke av den sjalu typen. For all del, jeg kan bli sjalu, men i det store og det hele er jeg trygg på meg selv og forholdet vårt. Derfor mener han at jeg ikke forstår hans sjalusi, så han fant på en historie (full av løgn) - bare for å gjøre meg sjalu. Hvorfor vil en kjæreste med vel viten "skade" partneren - som i tillegg ligger syk i et annet land? Jeg ble forøvrig ikke sjalu, men skuffa over at han oppførte seg som en fjortiss. Det at jeg har guttevenner faller også dårlig i smak. .Det er OK så lenge han får "godkjenne" de først. Da vi ble kjent (ikke sammen) var jeg på julebord. Jeg hadde latt pc stå på og glemt å logge meg av msn. Da jeg kom hjem var jeg full og sliten og gikk rett og la meg, MSN hadde logget seg automatisk av. Han hadde da fått for seg at jeg fysisk hadde logget av msn (fair enough), og at jeg hadde med meg en kar hjem.

Vi snakket litt på msn i går, og han måtte fort logge seg av fordi han skulle vaske bilen. Vi ble enige om at vi skulle prates senere, så jeg ringte han. Han svarer ikke, og jeg får beskjed om at vi fikk prates en annen dag, fordi han var deppa og lurte på forholdet vårt. Jeg fikk dratt ut av han hva som hadde skjedd på den korte tiden fra han vasket bilen og frem til nå. Nei han hadde ikke vasket bilen i det hele tatt, det var løgn for å slippe å prate mer på msn. Han var nemlig sjalu, fordi jeg hadde ikke svart han så fort som han likte. Hvis jeg snakket med noen andre så fikk jeg heller si fra slik at han slapp å vente som en annen idiot (vi snakker 30 sekunder). Jeg blir paff, hvis han vil ha en ordentlig samtale og ha min fulle oppmerksomhet, kan han ikke ringe som normale folk? Det at jeg hadde en veldig dårlig dag i går rakk aldri komme på banen, han bare antok at jeg var "uinteressert". Dette er bare usle utdrag av mange situasjoner med misforståelser og antakelser. Det er det som er problemet, han skyter fra hofta og antar fremfor å kommunisere med meg. Jeg er sliten av å hele tiden måtte forklare misforståelsene, for de kommer så hyppig.

Det hele endte i en helsikes krangel. Jeg hadde lagt planer i livet mitt som kræsjet med hans planer, jeg ga ikke forholdet nok oppmerksomhet, og jeg tok ikke nok hensyn til hans sjalusiproblem. Jeg blir forbanna og syns han er den siste som skal åpne kjeften. Han stakk da jeg ble syk, han løy til meg to ganger på 1 uke, han ser på min selvutvikling som et problem, og han lager problemer ut av ting som å låne skrujern av naboen, at jeg har prioritert å bruke energien på å gå meg en tur fremfor å skrive en 2 siders lang mail om hvor mye jeg savner han.

Jeg har forklart han så mange ganger hva ME går ut på at jeg blir rent sliten, jeg har forklart at studiene fint kan kombineres med jobb OG bo der han bor. Enten så glemmer han hva jeg har sagt, eller så hører han bare bruddstykker og klikker i sitt stille sinn - før han har hørt ferdig. Jeg aner ikke, men vi har tydeligvis et enormt kommunikasjonsproblem, og kontrollbehovet hans kan jeg virkelig være foruten.

Jeg forstår at han sliter, avstanden og situasjonen sliter veldig på han. Men det får være grenser for hvor mye problemer vi skal ha. Jeg kjenner jeg har nok med ME og prøve å bli frisk, det å hele tiden gå gjennom alt dette hjelper overhodet ikke.

Huff, dette ble laaaaangt, og jeg har knapt fått sagt en brøkdel av hva jeg ville si. Men jeg trenger å få noe uuuuut, også vil jeg gjerne få konstruktive råd om situasjonen jeg befinner meg i. Når er nok egentlig nok, overreagerer jeg i noe her? Jeg vet jeg bruker ordene sjalu og kontrollerende, jeg vil bare understreke at han IKKE er et psykotisk tilfelle.

[Gjest Gjest]

tror du gjør best i ta deg av deg selv og være alene. Han sliter deg ut med sitt kontroll-behov og sjalusi.

Han burde heller hatt omtanke og omsorg for deg , og ikke kritisert deg.

[Gjest løve]

Du burde komme deg vekk fra han så fort som mulig.

Det DU trenger og det DU fortjener, er en som tar vare på deg og vil ditt beste. Spesielt nå som du er syk!

Du er verdt så utrolig mye, og du må ikke finne på å la en usikker, egoistisk tulling ødelegge deg !

Fortsetter du forholdet kan jeg garanterer deg at det vil bli verre og verre...

Det tror jeg du vet selv også, ellers ville du antakelig ikke skrevet noe her på KG.

Lykke til med alt.

[Gjest Jane_D]

Jeg føler at forholdet til typen min synger på siste verset. Vi har vært sammen i ca 1,5 år, jeg er 32, han 30. Jeg ble syk (ME) tidlig i forholdet, noe han taklet dårlig. Han er fra et annet land, så det endte med at han løp hjem med halen mellom beina i høst. Selv om jeg forstod handlingen, så føltes det som det ultimate sviket. Vi har vært semi-sammen siden han dro, dvs vi har ikke møttes særlig, men hatt kontakt og vært forpliktet til hverandre.

Planen var hele tiden at jeg skulle flytte over til han, men pga min situasjon så blir det vanskelig, ihvertfall akkurat nå. Min hverdag består i å stå opp, dusje, spise litt, og ligge i en pøl på sofan. På gode dager så kan jeg gå en tur, men sånn i det store og det hele, så har jeg et veldig lavt energinivå. Jeg er fast bestemt på å bli frisk, men i den prosessen trenger jeg rett og slett å bli tatt litt hensyn til.

Så begynner problemene som jeg oppfatter som uutholdelige; han er sykelig sjalu og har et enormt kontrollbehov. Jeg forstår ikke hvordan han kan være sjalu, jeg som stort sett ligger under pleddet på sofan. Jeg hadde gått over til naboen (gutt) for å låne skrujern, noe jeg fortalte han i en bisetning. Jeg rakk forøvrig ikke fortelle formålet med at jeg hadde vært hos naboen før sjalusien tok overhånd. Jeg ble paff, det kom beskyldninger om at jeg prioriterte å besøke naboen fremfor å orke å skrive mail til han, osv osv osv. Det at "besøket" varte i 1 minutt var ikke så interessant.

Mens jeg har vært syk har jeg innsett mye om meg selv og livet mitt, og kommet frem til at jeg ønsker å studere når jeg blir frisk nok. Studiet tar bare 1 år, og er lagt opp slik at jeg faktisk kan bo i et annet land, og kun reise til Norge 3-4 ganger i løpet av prosessen. I tillegg har jeg et par andre gjøremål jeg ønsker å gjennomføre. Mao, jeg har fått drømmer og mål i livet som jeg gleder meg villt over, noe som også holder meg oppe. Men nei, dette setter en stor stopper i HANS plan for livet vårt sammen. Det at jeg er lykkelig i det jeg jobber med er tydeligvis så viktig. Han har hatt en plan hele livet sitt om hvordan livet hans skal være, og nå kommer jeg og ødelegger alt - fordi jeg har fått meg et par drømmer

Det er utrolig mye misforståelser, og det spiller ingen rolle om vi snakker på tlf eller mail, det misforstås og blåses opp i store dimensjoner. Jeg selv er ikke av den sjalu typen. For all del, jeg kan bli sjalu, men i det store og det hele er jeg trygg på meg selv og forholdet vårt. Derfor mener han at jeg ikke forstår hans sjalusi, så han fant på en historie (full av løgn) - bare for å gjøre meg sjalu. Hvorfor vil en kjæreste med vel viten "skade" partneren - som i tillegg ligger syk i et annet land? Jeg ble forøvrig ikke sjalu, men skuffa over at han oppførte seg som en fjortiss. Det at jeg har guttevenner faller også dårlig i smak. .Det er OK så lenge han får "godkjenne" de først. Da vi ble kjent (ikke sammen) var jeg på julebord. Jeg hadde latt pc stå på og glemt å logge meg av msn. Da jeg kom hjem var jeg full og sliten og gikk rett og la meg, MSN hadde logget seg automatisk av. Han hadde da fått for seg at jeg fysisk hadde logget av msn (fair enough), og at jeg hadde med meg en kar hjem.

Vi snakket litt på msn i går, og han måtte fort logge seg av fordi han skulle vaske bilen. Vi ble enige om at vi skulle prates senere, så jeg ringte han. Han svarer ikke, og jeg får beskjed om at vi fikk prates en annen dag, fordi han var deppa og lurte på forholdet vårt. Jeg fikk dratt ut av han hva som hadde skjedd på den korte tiden fra han vasket bilen og frem til nå. Nei han hadde ikke vasket bilen i det hele tatt, det var løgn for å slippe å prate mer på msn. Han var nemlig sjalu, fordi jeg hadde ikke svart han så fort som han likte. Hvis jeg snakket med noen andre så fikk jeg heller si fra slik at han slapp å vente som en annen idiot (vi snakker 30 sekunder). Jeg blir paff, hvis han vil ha en ordentlig samtale og ha min fulle oppmerksomhet, kan han ikke ringe som normale folk? Det at jeg hadde en veldig dårlig dag i går rakk aldri komme på banen, han bare antok at jeg var "uinteressert". Dette er bare usle utdrag av mange situasjoner med misforståelser og antakelser. Det er det som er problemet, han skyter fra hofta og antar fremfor å kommunisere med meg. Jeg er sliten av å hele tiden måtte forklare misforståelsene, for de kommer så hyppig.

Det hele endte i en helsikes krangel. Jeg hadde lagt planer i livet mitt som kræsjet med hans planer, jeg ga ikke forholdet nok oppmerksomhet, og jeg tok ikke nok hensyn til hans sjalusiproblem. Jeg blir forbanna og syns han er den siste som skal åpne kjeften. Han stakk da jeg ble syk, han løy til meg to ganger på 1 uke, han ser på min selvutvikling som et problem, og han lager problemer ut av ting som å låne skrujern av naboen, at jeg har prioritert å bruke energien på å gå meg en tur fremfor å skrive en 2 siders lang mail om hvor mye jeg savner han.

Jeg har forklart han så mange ganger hva ME går ut på at jeg blir rent sliten, jeg har forklart at studiene fint kan kombineres med jobb OG bo der han bor. Enten så glemmer han hva jeg har sagt, eller så hører han bare bruddstykker og klikker i sitt stille sinn - før han har hørt ferdig. Jeg aner ikke, men vi har tydeligvis et enormt kommunikasjonsproblem, og kontrollbehovet hans kan jeg virkelig være foruten.

Jeg forstår at han sliter, avstanden og situasjonen sliter veldig på han. Men det får være grenser for hvor mye problemer vi skal ha. Jeg kjenner jeg har nok med ME og prøve å bli frisk, det å hele tiden gå gjennom alt dette hjelper overhodet ikke.

Huff, dette ble laaaaangt, og jeg har knapt fått sagt en brøkdel av hva jeg ville si. Men jeg trenger å få noe uuuuut, også vil jeg gjerne få konstruktive råd om situasjonen jeg befinner meg i. Når er nok egentlig nok, overreagerer jeg i noe her? Jeg vet jeg bruker ordene sjalu og kontrollerende, jeg vil bare understreke at han IKKE er et psykotisk tilfelle.

Han er ikke tilfeldigvis religiøs fra et u-land med et litt annet kvinnesyn enn i Norge? Du burde komme deg bort fra han der.. Makan til umoden mann? Hvorfor er du sammen med han? Det finnes så mange flotte mennesker her i verden, hvorfor kaste bort tid på en som ikke behandler deg bra?

[Gjest Gjest_Natalie_*]

Det skal sies at jeg har mine negative stunder i forholdet også, det er ikke bare han som har vært problemet her. Jeg har uprovosert skjelt han ut for tulleting (to ganger). Man sover dårlig når man har ME, og i jula var jeg veldig nedfor fordi jeg var for syk til å feire med familien. I et sinnsykt øyeblikk sendte jeg sms midt på natta og skjellte han ut etter noter, alt var hans feil osv. Dagen etter forstod jeg selvsagt at jeg hadde vært en idoiot og ba om tilgivelse, noe jeg fikk. Han har vært tålmodig med disse raptussene, han forstår at jeg har det vanskelig.

Men problemene vi har som et par føler jeg er mer vedvarende. Han har kun hatt et forhold før meg (de var sammen i 10 år), aldri noe ONS osv. Det er kanskje også litt derfor han har problemer med å takle ting, han er vant til en "mal" hvordan ting skal være, og her kommer jeg og "ødelegger" det han er vant til.

Men usikkerheten hans ligger i han selv, dette vet han og han jobber med det. Men det betyr ikke at jeg skal gå på tå hev rundt han og slite meg ut av den grunn. Og nå er jeg virkelig sliten.

Faren hans døde for noen år siden av sykdom, og jeg tror mye av problemene ligger der - sykdom skremmer livskiten ut av han, og han blir redd. Men det er jeg som er den syke og burde blitt tatt hensyn til , ikke omvendt.

[Gjest Gjest_Natalie_*]

Han er ikke tilfeldigvis religiøs fra et u-land med et litt annet kvinnesyn enn i Norge? Du burde komme deg bort fra han der.. Makan til umoden mann? Hvorfor er du sammen med han? Det finnes så mange flotte mennesker her i verden, hvorfor kaste bort tid på en som ikke behandler deg bra?

hehe, nei overhodet ikke. Han er fra en vanlig familie i UK med et helt normalt kvinnesyn. Han behandler meg i det store og det hele bra, problemet er at han sliter med enorm usikkerhet i seg selv, og det resulterer da altså i reaksjonene hans. Han er overhodet ikke en person som prøver å eie meg, jeg beklager hvis det ble fremstillt slik.

[Gjest sjoooko]

Jeg føler at forholdet til typen min synger på siste verset. Vi har vært sammen i ca 1,5 år, jeg er 32, han 30. Jeg ble syk (ME) tidlig i forholdet, noe han taklet dårlig. Han er fra et annet land, så det endte med at han løp hjem med halen mellom beina i høst. Selv om jeg forstod handlingen, så føltes det som det ultimate sviket. Vi har vært semi-sammen siden han dro, dvs vi har ikke møttes særlig, men hatt kontakt og vært forpliktet til hverandre.

Planen var hele tiden at jeg skulle flytte over til han, men pga min situasjon så blir det vanskelig, ihvertfall akkurat nå. Min hverdag består i å stå opp, dusje, spise litt, og ligge i en pøl på sofan. På gode dager så kan jeg gå en tur, men sånn i det store og det hele, så har jeg et veldig lavt energinivå. Jeg er fast bestemt på å bli frisk, men i den prosessen trenger jeg rett og slett å bli tatt litt hensyn til.

Så begynner problemene som jeg oppfatter som uutholdelige; han er sykelig sjalu og har et enormt kontrollbehov. Jeg forstår ikke hvordan han kan være sjalu, jeg som stort sett ligger under pleddet på sofan. Jeg hadde gått over til naboen (gutt) for å låne skrujern, noe jeg fortalte han i en bisetning. Jeg rakk forøvrig ikke fortelle formålet med at jeg hadde vært hos naboen før sjalusien tok overhånd. Jeg ble paff, det kom beskyldninger om at jeg prioriterte å besøke naboen fremfor å orke å skrive mail til han, osv osv osv. Det at "besøket" varte i 1 minutt var ikke så interessant.

Mens jeg har vært syk har jeg innsett mye om meg selv og livet mitt, og kommet frem til at jeg ønsker å studere når jeg blir frisk nok. Studiet tar bare 1 år, og er lagt opp slik at jeg faktisk kan bo i et annet land, og kun reise til Norge 3-4 ganger i løpet av prosessen. I tillegg har jeg et par andre gjøremål jeg ønsker å gjennomføre. Mao, jeg har fått drømmer og mål i livet som jeg gleder meg villt over, noe som også holder meg oppe. Men nei, dette setter en stor stopper i HANS plan for livet vårt sammen. Det at jeg er lykkelig i det jeg jobber med er tydeligvis så viktig. Han har hatt en plan hele livet sitt om hvordan livet hans skal være, og nå kommer jeg og ødelegger alt - fordi jeg har fått meg et par drømmer

Det er utrolig mye misforståelser, og det spiller ingen rolle om vi snakker på tlf eller mail, det misforstås og blåses opp i store dimensjoner. Jeg selv er ikke av den sjalu typen. For all del, jeg kan bli sjalu, men i det store og det hele er jeg trygg på meg selv og forholdet vårt. Derfor mener han at jeg ikke forstår hans sjalusi, så han fant på en historie (full av løgn) - bare for å gjøre meg sjalu. Hvorfor vil en kjæreste med vel viten "skade" partneren - som i tillegg ligger syk i et annet land? Jeg ble forøvrig ikke sjalu, men skuffa over at han oppførte seg som en fjortiss. Det at jeg har guttevenner faller også dårlig i smak. .Det er OK så lenge han får "godkjenne" de først. Da vi ble kjent (ikke sammen) var jeg på julebord. Jeg hadde latt pc stå på og glemt å logge meg av msn. Da jeg kom hjem var jeg full og sliten og gikk rett og la meg, MSN hadde logget seg automatisk av. Han hadde da fått for seg at jeg fysisk hadde logget av msn (fair enough), og at jeg hadde med meg en kar hjem.

Vi snakket litt på msn i går, og han måtte fort logge seg av fordi han skulle vaske bilen. Vi ble enige om at vi skulle prates senere, så jeg ringte han. Han svarer ikke, og jeg får beskjed om at vi fikk prates en annen dag, fordi han var deppa og lurte på forholdet vårt. Jeg fikk dratt ut av han hva som hadde skjedd på den korte tiden fra han vasket bilen og frem til nå. Nei han hadde ikke vasket bilen i det hele tatt, det var løgn for å slippe å prate mer på msn. Han var nemlig sjalu, fordi jeg hadde ikke svart han så fort som han likte. Hvis jeg snakket med noen andre så fikk jeg heller si fra slik at han slapp å vente som en annen idiot (vi snakker 30 sekunder). Jeg blir paff, hvis han vil ha en ordentlig samtale og ha min fulle oppmerksomhet, kan han ikke ringe som normale folk? Det at jeg hadde en veldig dårlig dag i går rakk aldri komme på banen, han bare antok at jeg var "uinteressert". Dette er bare usle utdrag av mange situasjoner med misforståelser og antakelser. Det er det som er problemet, han skyter fra hofta og antar fremfor å kommunisere med meg. Jeg er sliten av å hele tiden måtte forklare misforståelsene, for de kommer så hyppig.

Det hele endte i en helsikes krangel. Jeg hadde lagt planer i livet mitt som kræsjet med hans planer, jeg ga ikke forholdet nok oppmerksomhet, og jeg tok ikke nok hensyn til hans sjalusiproblem. Jeg blir forbanna og syns han er den siste som skal åpne kjeften. Han stakk da jeg ble syk, han løy til meg to ganger på 1 uke, han ser på min selvutvikling som et problem, og han lager problemer ut av ting som å låne skrujern av naboen, at jeg har prioritert å bruke energien på å gå meg en tur fremfor å skrive en 2 siders lang mail om hvor mye jeg savner han.

Jeg har forklart han så mange ganger hva ME går ut på at jeg blir rent sliten, jeg har forklart at studiene fint kan kombineres med jobb OG bo der han bor. Enten så glemmer han hva jeg har sagt, eller så hører han bare bruddstykker og klikker i sitt stille sinn - før han har hørt ferdig. Jeg aner ikke, men vi har tydeligvis et enormt kommunikasjonsproblem, og kontrollbehovet hans kan jeg virkelig være foruten.

Jeg forstår at han sliter, avstanden og situasjonen sliter veldig på han. Men det får være grenser for hvor mye problemer vi skal ha. Jeg kjenner jeg har nok med ME og prøve å bli frisk, det å hele tiden gå gjennom alt dette hjelper overhodet ikke.

Huff, dette ble laaaaangt, og jeg har knapt fått sagt en brøkdel av hva jeg ville si. Men jeg trenger å få noe uuuuut, også vil jeg gjerne få konstruktive råd om situasjonen jeg befinner meg i. Når er nok egentlig nok, overreagerer jeg i noe her? Jeg vet jeg bruker ordene sjalu og kontrollerende, jeg vil bare understreke at han IKKE er et psykotisk tilfelle.

Etter det jeg har lest så lurer jeg på hvorfor iallverden du ikke har slått opp med denne mannen allerede

1. dere har ingen god kommunikasjon 2. han gir deg ikke den støtten som du trenger eller gir noen forståelse for din sykdom 3. du føler at han står i veien for de fremtidsplanene du brenner for og at han kun tenker på seg selv.

Og noe sier meg at denne fyren garantert er utro selv, siden han har så stort behov for å kontrollere deg.

Hva mer trengs til for at du skal skjønne at denne fyren ikke er noe for deg?

[Gjest Gjest_Natalie_*]

Etter det jeg har lest så lurer jeg på hvorfor iallverden du ikke har slått opp med denne mannen allerede

1. dere har ingen god kommunikasjon 2. han gir deg ikke den støtten som du trenger eller gir noen forståelse for din sykdom 3. du føler at han står i veien for de fremtidsplanene du brenner for og at han kun tenker på seg selv.

Og noe sier meg at denne fyren garantert er utro selv, siden han har så stort behov for å kontrollere deg.

Hva mer trengs til for at du skal skjønne at denne fyren ikke er noe for deg?

Han gir meg mye støtte og forståelse, men ikke så mye som jeg trenger. Jeg innser at mine behov forstås av veldig få, mamma begynner først etter 1 år å forstå, noen venner forstår enda ikke. Men det er forskjell på å ikke forstå fullt ut, og det å fremprovosere dritt som å forteller løgner for å få meg sjalu. Det er ikke en højdare for et forhold.

Han står ikke i veien for noe som helst, jeg er min egen kvinne og fullfører det jeg selv ønsker. Han kommer ikke til å nekte meg noe som helst, men det at han lager et problem ut av at jeg faktisk skal gjøre endringer i livet mitt er det som blir et problem for meg. Han virker som å være mer bekymret for klokka mi enn meg selv

Nei han er garantert ikke utro, DET er jeg sikker på.