Faller aldri til ro

[Gjest Gjest_confused_*]

Jeg forstår meg ikke på meg selv, kanskje noen andre gjør det?

Var i et seriøst forhold i flere år, men merket allerede 6-7 måneder ut i forholdet at det ikke var DET jeg ville ha. Fant meg allikevel til rette, og var relativt lykkelig, selv om tankene om at jeg ikke var helt lykkelig alltid var der. Jeg ventet på en måte på den STORE forelskelsen. Forholdet tok etterhvert slutt av andre årsaker.

Traff en mann som jeg har kjent gjennom noen venner i flere år. Vi har alltid hatt et godt øye til hverandre, men begge har vært i forhold når den andre har vært singel. Etter lang tid har jeg endelig klart å "få" han. Men, nå er jeg ikke sikker på om jeg er så interessert lenger allikevel.

Nå derimot, vil jeg bare ha eksen, men han kan jeg ikke få.

Må også nevnes at jeg har vært forelsket få ganger i mitt liv, men alltid i uoppnåelige menn.

Mens de som har vært forelsket og interessert i meg har vært uinteressante. Har prøvd å få frem følelser, men det går ikke.

Burde jeg ikke snart kunne falle til ro hos en, nå som jeg er nådd de tretti?

[Gjest kanskje..]

Kanskje du er en som trenger litt mer tid enn andre på å bli helt sikker. Kanskje kjenner du ikke deg selv og dine ønsker 100 prosent? Det finnes jo visse uutalte forventninger blant mange, feks at man bør ha en mann innen man er 30 og deretter skal det jo helst komme barn.

Rådet mitt er å ikke tenke på det, fokuser heller på hva du vil. Først når du vet hva du vil og du kjenner deg selv, finner du en mann du virkelig vil ha. Det nytter ikke å "settle with second best", over langen må man ha litt lidenskap i forholdet... det kan ikke bare være greit liksom.

Tror jeg da:-) Lykke til!