Å adoptere bort sitt eget barn...

[Gjest Ts]

Jeg velger å være anonym denne gangen.

Saken er nemlig slik at jeg tenker på mitt dyrebare, kjæreste barn.

Jeg lider av psykiske lidelser som gjør at jeg svinger i humøret spesielt etter stressfaktorer rundt meg. Jeg har vært stort sett stabil siden h*n kom til verden, litt svingninger har det nå vært. Men ikke av de helt store uhåndterlige.

Jeg får god oppfølging og har godt støtteapperat rundt meg.

Men jeg kan ikke for å tenke på at jeg unner mitt kjæreste barn kun det beste. Og nå vet jeg ikke om jeg er det!

jeg har vært nedfor nå og med en gang jeg ikke får sove reagerer jeg psykisk. Jeg ser jo at det jeg gjør er galt og at jeg ikke må bli så sint.

Jeg slår ikke, men satte h*n hardt ned i sengen slik at h*n slo hodet i kanten på sengen. Det var puten som lå oppå sengekanten så h*n slo seg ikke direkte.

Jeg kastet bare dynen på h*n og gikk ut. Vi skulle prøve på den beryktete ferber metoden som skal virke så godt. vi holdt på i timesvis i flere netter på rad. Og ja jeg vet at det ikke hjelper å gjøre det slik jeg gjorde det.

Dette er ett barn i alder 3-5 år.

Er redd noen skal kjenne meg igjen her inne...

Nå går tankene dit hen at kanskje barnet ville ha bedre av å bo fast hos noen andre og ha kun besøkstid hos mor.

H*n elsker meg og jeg elsker h*n. Jeg gir fantastisk omsorg på dagtid og når jeg bare får sove. ingen som er bekymret utad. Jeg syns bare selv at det må være så vannskelig for en unge å vokse opp med en mor som svinger innimellom..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Og så forfengelig som jeg er er jeg jo redd hva folk rundt meg vil si hvis jeg skulle gjennomføre noe slik.. Jobb, venner og familie.

som om det skulle bety noe i det store og det hele. Det er jo øyenstenen min som burde stille høyest..

Er det noen som har erfaring med foreldre som selv velger å sende barnet til andre familier?

hva hadde dere tenkt om noen dere kjente hadde gjort det samme...?

[Gjest Gjest_løvetann_*]

Skal gjøre det samme jeg, bare at denne ungen er ikke født enda da, så jeg skal adoptere den bort med en gang den er født.

Men trur ikke du vil adoptere den bort da, siden du vil ha kontakt med ungen. Blir mere fosterhjem/avlasningshjem du vil ha da

Skulle øsnke foreldrene mine gjorde det samme, ikke venta til BV tilslutt greip inn. DA trur jeg mye hadde vært anderledes, med meg og mitt liv. Men hvem veit lissom

Trur du skal begynne med å ta kontakt med BV også høre hva de kan hjelpe deg med. Siden jeg er gravid med en unge som skal adobteres bort så er det legen min som styrer med det, men veit det er BV som ska styre med det. Bare at jeg ikke har snakka med de

Lykke til iallefall

Er ikke ille å være FB eller bo på barnehjem egentlig, var bare jeg som kom dit for seint så da var livet liksom kjørt for min del. Husker bestemor og bestefar prøvde å få omsorgen for åss da vi var små, men mamma og de nekta. Kan grine overdet enda.

[Gjest bvvvv]

Jeg velger å være anonym denne gangen.

Saken er nemlig slik at jeg tenker på mitt dyrebare, kjæreste barn.

Jeg lider av psykiske lidelser som gjør at jeg svinger i humøret spesielt etter stressfaktorer rundt meg. Jeg har vært stort sett stabil siden h*n kom til verden, litt svingninger har det nå vært. Men ikke av de helt store uhåndterlige.

Jeg får god oppfølging og har godt støtteapperat rundt meg.

Men jeg kan ikke for å tenke på at jeg unner mitt kjæreste barn kun det beste. Og nå vet jeg ikke om jeg er det!

jeg har vært nedfor nå og med en gang jeg ikke får sove reagerer jeg psykisk. Jeg ser jo at det jeg gjør er galt og at jeg ikke må bli så sint.

Jeg slår ikke, men satte h*n hardt ned i sengen slik at h*n slo hodet i kanten på sengen. Det var puten som lå oppå sengekanten så h*n slo seg ikke direkte.

Jeg kastet bare dynen på h*n og gikk ut. Vi skulle prøve på den beryktete ferber metoden som skal virke så godt. vi holdt på i timesvis i flere netter på rad. Og ja jeg vet at det ikke hjelper å gjøre det slik jeg gjorde det.

Dette er ett barn i alder 3-5 år.

Er redd noen skal kjenne meg igjen her inne...

Nå går tankene dit hen at kanskje barnet ville ha bedre av å bo fast hos noen andre og ha kun besøkstid hos mor.

H*n elsker meg og jeg elsker h*n. Jeg gir fantastisk omsorg på dagtid og når jeg bare får sove. ingen som er bekymret utad. Jeg syns bare selv at det må være så vannskelig for en unge å vokse opp med en mor som svinger innimellom..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Og så forfengelig som jeg er er jeg jo redd hva folk rundt meg vil si hvis jeg skulle gjennomføre noe slik.. Jobb, venner og familie.

som om det skulle bety noe i det store og det hele. Det er jo øyenstenen min som burde stille høyest..

Er det noen som har erfaring med foreldre som selv velger å sende barnet til andre familier?

hva hadde dere tenkt om noen dere kjente hadde gjort det samme...?

Nå får du ikke bortadoptere ditt barn, og i tillegg få besøkstid til barnet.

Det som slår meg er at du trenger avlastning til barnet mens det er lite barn.

Å vokse opp med psykisk syke foreldre kan være like galt som å vokse opp hos rusmisbrukere

Barnet trenger også hjelp når det har psykisk syke foreldre. Du får snakke med hjelpeapparatet om avlastning osv

[Gjest mamma til 1]

jeg må bare fortelle min historie som anonym.

jeg har allerede en datter på snart 1 år, og ble gravid igjen. jeg er kun 18 år, uten utdanning og føler meg ikke klar for to barn enda.

fødselen min startet for to dager siden, og jeg hadde allerede bestemt meg sammen med barnefar å adoptere bort barnet. jeg måtte bli satt i gang 24 timer etter vannavgang.

jeg ville ikke se barnet og ville ha det vekk fra meg med en gang. Barnet ble født i går, og jeg valgte å se h*n en time etter fødsel. Barnefar gråt da han så hvor mye de lignet. jeg fikk vondt inni meg, men både han og jeg vet at barnet vil få det bedre hos en annen familie.

fødselen var relativt prematur, da h*n kom i uke 34. så barnet ligger på sykehuset og venter på en fosterfamilie. vi har derfor to mnd på å kanskje kunne ombestemme oss.

natten gikk fint for min del, men dagen i dag har vært tøff og tankefull.

jeg syntes hvertfall ikke at noen skal bli hetset for å ha adoptert bort ett barn. jeg er selv adoptert og kunne ikke hatt en bedre familie enn den jeg har.

ønsker deg lykke til med valget ditt, og håper det løser seg!

[AnonymBruker]

jeg må bare fortelle min historie som anonym.

jeg har allerede en datter på snart 1 år, og ble gravid igjen. jeg er kun 18 år, uten utdanning og føler meg ikke klar for to barn enda.

fødselen min startet for to dager siden, og jeg hadde allerede bestemt meg sammen med barnefar å adoptere bort barnet. jeg måtte bli satt i gang 24 timer etter vannavgang.

jeg ville ikke se barnet og ville ha det vekk fra meg med en gang. Barnet ble født i går, og jeg valgte å se h*n en time etter fødsel. Barnefar gråt da han så hvor mye de lignet. jeg fikk vondt inni meg, men både han og jeg vet at barnet vil få det bedre hos en annen familie.

fødselen var relativt prematur, da h*n kom i uke 34. så barnet ligger på sykehuset og venter på en fosterfamilie. vi har derfor to mnd på å kanskje kunne ombestemme oss.

natten gikk fint for min del, men dagen i dag har vært tøff og tankefull.

jeg syntes hvertfall ikke at noen skal bli hetset for å ha adoptert bort ett barn. jeg er selv adoptert og kunne ikke hatt en bedre familie enn den jeg har.

ønsker deg lykke til med valget ditt, og håper det løser seg!

Hvilket land bor du i?

Anonymous poster hash: b3ac6...0f4

[AnonymBruker]

Jeg velger å være anonym denne gangen.

Saken er nemlig slik at jeg tenker på mitt dyrebare, kjæreste barn.

Jeg lider av psykiske lidelser som gjør at jeg svinger i humøret spesielt etter stressfaktorer rundt meg. Jeg har vært stort sett stabil siden h*n kom til verden, litt svingninger har det nå vært. Men ikke av de helt store uhåndterlige.

Jeg får god oppfølging og har godt støtteapperat rundt meg.

Men jeg kan ikke for å tenke på at jeg unner mitt kjæreste barn kun det beste. Og nå vet jeg ikke om jeg er det!

jeg har vært nedfor nå og med en gang jeg ikke får sove reagerer jeg psykisk. Jeg ser jo at det jeg gjør er galt og at jeg ikke må bli så sint.

Jeg slår ikke, men satte h*n hardt ned i sengen slik at h*n slo hodet i kanten på sengen. Det var puten som lå oppå sengekanten så h*n slo seg ikke direkte.

Jeg kastet bare dynen på h*n og gikk ut. Vi skulle prøve på den beryktete ferber metoden som skal virke så godt. vi holdt på i timesvis i flere netter på rad. Og ja jeg vet at det ikke hjelper å gjøre det slik jeg gjorde det.

Dette er ett barn i alder 3-5 år.

Er redd noen skal kjenne meg igjen her inne...

Nå går tankene dit hen at kanskje barnet ville ha bedre av å bo fast hos noen andre og ha kun besøkstid hos mor.

H*n elsker meg og jeg elsker h*n. Jeg gir fantastisk omsorg på dagtid og når jeg bare får sove. ingen som er bekymret utad. Jeg syns bare selv at det må være så vannskelig for en unge å vokse opp med en mor som svinger innimellom..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Og så forfengelig som jeg er er jeg jo redd hva folk rundt meg vil si hvis jeg skulle gjennomføre noe slik.. Jobb, venner og familie.

som om det skulle bety noe i det store og det hele. Det er jo øyenstenen min som burde stille høyest..

Er det noen som har erfaring med foreldre som selv velger å sende barnet til andre familier?

hva hadde dere tenkt om noen dere kjente hadde gjort det samme...?

Jeg vil bare si at du behøver ikke å ha en psykisk lidelse for å reagere negativt på for lite søvn.

Og de fleste blir jo mindre tålmodig med lite søvn også.

Nå sier ikke jeg at det er riktig å være sint eller slem mot er barn. Men "friske" mennesker kan også bli så trøtte ig slitne at de blir sinte på sine barn, det kan skje.

Det jeg prøver å si er at det ikke nødvendigvis er sykdommen din, men jeg er enig i at barnet ditt også trenger et støtteapparat rundt seg fordi det kan være hardt å leve med foreldre som er syke.

Jeg tror ikke du skal adoptere bort barnet ditt på grunnlag av at du i frustrasjon satte h*n litt hardere ned i senga enn vanlig (jeg går utifra at du ikke mente h*n skulle slå seg)?

Jeg tror du trenger litt avlastning, og prøve å kjenne litt på deg selv når du skal be om hjelp/avlastning.

Men hvis ikke dette er noe som har skjedd mange ganger, så mener jeg at det kanskje er litt drøyt å adoptere bort.

Anonymous poster hash: 2e10d...356