vet du grunnen til at dine foreldre er skilt?

[Gjest Gjest]

Jeg ble litt inspirert av den andre tråden om det å fortelle/ikke fortelle om årsaken til et brudd. Da lurer jeg på;hvor mange av dere kjenner til grunnen til foreldrenes skillsmisse her? Jeg skal innrømme at jeg kjenner ikke den hele og fulle sannheten, føler heller ikke noe behov for dette Hva med dere?

[Lykka]

Ja, de var som olje og vann, gjorde ikke annet enn å krangle den siste tiden, og mamma orket ikke mer.

Derfor ville hun ha skilsmisse, men det ville ikke pappa, men mamma sto på sitt fordet.

Jeg er veldig glad for at de skilte seg for ekteskapet dem imellom var ikke noe godt valg for å si det sånn.

Men det jeg syns er trist er at jeg har mistet litt truen på å ville gifte meg pga jeg så hvordan det gikk med mine foreldre og så mange andre.

[liv]

Pappa møtte ei anna.

[Rioja]

Pappa møtte ei anna.

Her og...

[Gjest Elfrida]

Da lurer jeg på;hvor mange av dere kjenner til grunnen til foreldrenes skillsmisse her?

Jeg tror jo at jeg vet det, men det er ikke sikkert de fortalte meg alt. Det er i tilfelle helt greit.

[Gjest Gjest_Kari_*]

Pappa møtte ei anna.

Sånn var det her også.

Men jeg vet jo ikke noe om hvordan og hvorfor. Og det har jeg ikke behov for heller.

Når man selv blir voksen forstår man heldvigvis at det kan være mange årsaker til at folk går fra hverandre. Jeg var sint på pappa da han gikk fra mamma til fordel for ei annen. Men nå når jeg er voksen forstår jeg at pappa nok ikke alltid hadde det så lett. Og hun han ble sammen med ble hans store kjærlighet. Begge foreldrene mine fikk det bedre etter bruddet.

[Dalila]

Det var vel ikke EN grunn. Et samlivsbrudd er en kompleks prosess, men jeg så jo problemene... Ingen av dem har sagt at her skal du få høre grunnen til at vi skiltes.

De utviklet seg i hver sin retning, mamma tok seg av oss barna, mens pappa gjorde sine egne ting, som hun ikke interresserte seg for. Ble litt sånn kald krig de siste årene.

[Andale]

Pappa fant en annen dame (kollega), tror han var utro også. Og mamma måtte flytte, til en liten leilighet, uten bil og barn. Ja, pappa fikk barna fordi han hadde råd.. og han eide huset..

Men hele historien vet jeg ikke. men var såpass gammel at jeg skjønte hva som foregikk, og merket også på mamma at hun var veldig såret og lei seg..

[Stillest vann]

"Offisielt" var det at de hadde "vokst fra hverandre". For oss tenåringer kom det som en stor overraskelse, men i ettertid er det lett å se at de var en temmelig dårlig match. Men jeg mistenker at det var ei dame inne i bildet også. Ikke for det, de hadde nok skilt seg før eller siden uansett.

Jeg har ikke hatt noe særlig lyst til å grave i det - skjedd er skjedd, og jeg ser ikke helt poenget med å vite mer. Hvis jeg skal gjenta min fars feil, får det være fordi jeg har funnet dem på selv

[Gjest Gjest]

Jeg vet sikkert ikke alt jeg heller, men de siste åra la ikke mamma sjul på at både pappa og vi barn føltes som en klamp om foten. De vokste vel fra hverandre, da de møttes var begge sofagriser. Da mamma ble over 40 ble hun plutselig opptatt av å gjøre andre ting (det er jo bra det da), og pappa fulgte ikke etter. Hverdagen gikk nesten bare med til jobb, og unngå hverandre når begge hadde fri. Så skilsmissen har vel vært bra for begge. Jeg vet også at mamma hadde en eller to mannfolk på si' mens de var gift, men det vet ikke pappa. De skilte seg ikke før vi barna var voksne, og det er jeg vel egentlig glad for, tror ikke det ville vært noe særlig å bo hos mamma og litt hos pappa sånn på omgang, mamma har alltid vært opptatt av å stille pappa i et dårlig lys. Jeg er glad de er skilt, mest for pappa sin skyld, mamma er ganske selvopptatt.

[Gjest LanaLane]

Moren min var rusmisbruker, pappa orka ikke mer og tok med seg meg og dro da jeg var ca 3 år gammel.

[Gjest Gjest_Jadda_*]

Jeg ble litt inspirert av den andre tråden om det å fortelle/ikke fortelle om årsaken til et brudd. Da lurer jeg på;hvor mange av dere kjenner til grunnen til foreldrenes skillsmisse her? Jeg skal innrømme at jeg kjenner ikke den hele og fulle sannheten, føler heller ikke noe behov for dette Hva med dere?

Ja, jeg vet hele sannheten, fra begge sider, men jeg tror ikke min bror gjør det!

Grunnen til at jeg vet alt, var fordi det var viktig at jeg forsto hva jeg hadde levd i hver eneste dag over mange år!

Mamma og jeg snakket mye om det etter at hun gikk fra ham. Vi måtte snakke om det for å klare å gå videre, og bortsett fra psykologen var de eneste personene vi kunne snakke med om dette, hverandre.

Vi visste at ingen andre ville tro oss hvis vi fortalte sannheten.

Da mamma gikk fra pappa, hadde han stort behov for å fortelle at han ikke ville dette. At han var uskyldig, at han ikke hadde gjort noe galt, og at det var mamma som hadde sviktet ham.

Og de aller fleste trodde ham, fordi de så ansiktet han viste utad, ikke den tyrannen han var hjemme.

Det har vært perioder da jeg skulle ønsket at jeg ikke visste hele sannheten, men situasjonen var såpass spesiell, og jeg vet at det måtte bli slik for å komme meg videre uten å bli skadet for livet.

Jeg tror hvor mye barna skal vite om foreldrenes skilsmisse bør være på et "need to know"-nivå.

Jeg trengte å vite alt for å forstå, mens min bror hadde ikke samme behov, for han levde ikke i det på samme måte som jeg gjorde.

Derfor vet jeg alt om skilsmissen, mens han vet en god del mindre rundt detaljene.

[Gjest Gjest]

Pappa møtte ei anna.

Helt alene din fars skyld?

[aline]

Jeg vet vel endel av grunnen ihvertfall, men det er ting jeg har funnet ut av etterhvert som jeg har blitt gammel nok til å spør og kreve svar.

Det at de ikke satte seg ned og forklarte meg at pappa var utro og en drittsekk som ødela mamma, er igrunnen helt greit. Føler ikke at jeg har levd på en livsløgn, selv om jeg fant ut mye etterhvert som jeg ble eldre selv og satt med endel spørsmål.

Tror heller ikke jeg hadde hatt det samme behovet til å spørre ut om hvordan pappa hadde vært ovenfor mamma, om det ikke var for at han var for at jeg selv merket at han var ganske ... "dust"..

Hadde han gjort sitt for ett godt forhold oss i mellom, er det kanskje mye jeg ikke hadde hatt behov for å spør om.

synes ikke det er nødvendig å fortelle barn om en av foreldrenes utroskap eller gå i detalj om grunnen til bruddet, dette er noe barna finner ut av når og om de trenger det selv. Og jeg tror ikke det er vanlig at barn føle ser lurt, bare fordi di ikke har fått den hele og detaljerte sannheten om bruddet.

[Gjest Gjest]

Jeg ble litt inspirert av den andre tråden om det å fortelle/ikke fortelle om årsaken til et brudd. Da lurer jeg på;hvor mange av dere kjenner til grunnen til foreldrenes skillsmisse her? Jeg skal innrømme at jeg kjenner ikke den hele og fulle sannheten, føler heller ikke noe behov for dette Hva med dere?

Det var et helvete med krangling og ufred. De var like dan begge to,men jeg ble fortalt igjennom oppveksten hvordan min far var. De var unge da de startet.

Alle historiene gjorde at jeg ikke hadde kontakt med min far.

Jeg oppdaget etterhvert at han sa aldri noe nedlatende om min mor.

Så ble jeg gift, fikk barn og skilt. jeg dannet meg selv oppfatning over deres ekteskap underveis.

Skillsmissen kom ikke pga han var sånn eller slik,men kom av det som vanlig er også i dag. De var unge, de vokste sammen og frahverandre. Flere barn,dårlig økonomi,sjalusi,lite nettverk. I dag vet jeg hvorfor det kom sjalusi inn i bildet,men det fortalte ingen om den gangen.

Derfor forteller jeg aldri barna noe negativt om min x. De skal huske sin forelder på sin måte. Jeg skal ikke ødelegge dette forholdet

[Vera Vinge]

Ja, jeg vet alt om hvorfor de skilte seg. Jeg var i slutten av tenårene da det skjedde, og jeg var dermed voksen nok til at jeg så en del ting. Det var ikke én årsak til bruddet, men jeg tror at det at vi barna var i ferd med å bli voksne og flytte ut, var en utløsende årsak til at ting skjedde akkurat da. Jeg vet bl.a. at den ene parten ønsket skilsmisse i en del år før det skjedde.

Selv om det var trist da det skjedde, aksepterte jeg det fullstendig. Jeg syns også det var et riktig valg, spesielt ettersom jeg så at den ene ikke var lykkelig i forholdet.

Og så fikk jeg en veldig uheldig posisjon, fordi jeg alltid har hatt en tendens til å involvere meg for mye. Jeg visste mao. mye om skilsmissen før den var et faktum - også før den ufrivillige parten var klar over at den andre ønsket skilsmisse. Det var forsåvidt mye min egen feil, siden jeg spurte og gravde da jeg så at ting ikke var bra. Samtidig skulle jeg ønske jeg slapp å være så involvert, fordi det satte meg i en vanskelig posisjon.

Men jeg kan vel trygt si at mine foreldres oppførsel under og i etterkant av skilsmissen langt fra var det verste med den. Jeg må nesten si at det var en spesielt opprivende skilsmisse, men at det handlet aller mest om andre familiemedlemmer som blandet seg inn, skapte unødige konflikter, truet med rettssaker og politianmeldelser, kom med beskyldninger mot meg og andre i familien. Jeg ble en slags mekler mellom ulike parter - en rolle jeg ufrivillig tok fordi jeg opplevde at ting gikk over stokk og stein. Det var en vanskelig tid.

Og: Det er kanskje unødig å nevne det, men om jeg mot formodning noen gang skulle bli skilt, kommer jeg til å forsøke alt jeg kan å holde barn langt unna konflikter, eller bruke dem som fortrolige i min frustrasjon. Jeg kjenner at jeg er villig til å strekke meg svært langt for å unngå konflikter i en slik sammenheng (hvem er vel ikke det, men når det kommer til stykket, er det jo mange som ser ut til å være mer opptatt av å hevne seg osv. på den andre, enn å ta hensyn til barna). Jeg tror ikke skilsmisse er det mest skadelige for barn, men konfliktnivået.

Endret 2. mars 2009 av Vera Vinge

[LukaFrost]

Helt alene din fars skyld?

Er det så usannsynlig da?

[Gjest Gjest_Jadda_*]

Det er kanskje unødig å nevne det, men om jeg mot formodning noen gang skulle bli skilt, kommer jeg til å forsøke alt jeg kan å holde barn langt unna konflikter, eller bruke dem som fortrolige i min frustrasjon. Jeg kjenner at jeg er villig til å strekke meg svært langt for å unngå konflikter i en slik sammenheng (hvem er vel ikke det, men når det kommer til stykket, er det jo mange som ser ut til å være mer opptatt av å hevne seg osv. på den andre, enn å ta hensyn til barna). Jeg tror ikke skilsmisse er det mest skadelige for barn, men konfliktnivået.

Veldig enig med deg i dette!

Jeg må bare påpeke at selv om jeg visste alt om grunnen til skilsmissen, sa aldri mamma et eneste negativt ord om pappa, selv om han svertet henne til alle som ville høre på ved å hele tiden framheve sin uskyld.

Det som bandt mamma og meg sammen, var felles opplevelser, ikke at jeg var hennes fortrolige.

[Gjest MB--]

Ja..

Mamma og pappa hadde vært gift i 20 år før de pluttselig fortalte at de skulle skilles. Mamma flyttet ut dagen før skolestart i 8.klasse. 3 mnd sendere fikk jeg vite at grunnen til at de var skillt var at hu blei lesbisk, og hadde hatt et forhold på si med en annen dame. En mnd etter det igjen skulle den nye dama til moren min flytte inn og hun var den eneste som betytte noe. Hu gav faen i alle 3 døttrene sine, og jeg flytta ut og til pappa på heltid( resten av søsknene mine var over 18 ).

Har pr idag ingen kontakt med henne, ettersom at hun har gjort veldig mye slemt og vondt mot meg og mine søsken og pappa. Hu har også giftet seg med denne dama, men de har ifølge den eneste søstra mi som har kontakt det ikke så vedig bra.

Er nå 17.

Endret 2. mars 2009 av MB--

[Gjest Gjest nå]

Mine foreldre var separert først i en periode på 6-8 mnd hvorpå min "dumme" mor gikk tilbake etter min fars sterke overtalelser. 10 år senere så var hun så langt nede at vi barna nesten presset henne til å gå. Min far var en alkoholisert sykelig sjalu mann med psykopat tendenser, utro og slo min mor gjentatte ganger de siste årene. Så ja, vi vet alt om hvorfor og mye så vi selvsagt da vi vokste opp. Men, vi så også ei mor som slo oss ungene med vaskekluten, spyttet min far i ansiktet og provoserte selv om dette på ingen måte ga min far noen rett til å oppføre seg som han gjorde. Så basic så kan man vel si de var en meget dårlig match.

Min mor er fortsatt singel og har vært det i mange år.

Min far fant seg en ny ganske snart. Hun ble hans redning og vi skylder henne en stor takk. Idag er han fri fra alkohol, har aldri vist henne noen tendens til å være sjalu og aldri slått. Men, hun var en meget bestemt dame så han visste av erfaring at hun hadde gått hvis han hadde prøvd seg på noe. Dessverre så gikk hun bort for ei stund siden og min far sørger nok en del over henne enda.