Endelig funnet drømmemannen

[Gjest Gjest]

Er et par og tredeve, og har endelig funnet mannen i mitt liv. Problemet er bare det at det har skjedd så mye vanskelig de siste årene at jeg ikke klarer å nyte det.

Har vært gift med en mann som egentlig bare ville ha en kone, og ikke brydde seg så hardt om hvem det skulle være. Etter det fant jeg en ny kjærest, men det viste seg rimelig fort at han ikke egentlig var interessert. I begge disse forholdene kjente jeg i begynnelsen at ting skurret, men jeg ville så gjerne ha kjærest, så jeg ignorerte det. Tenkte at det alltid var kompromiss i et forhold, og at jeg ikke skulle være så kravstor. Enden på visa er i alle fall at jeg er blitt veldig usikker på at noen faktisk virkelig kan være interessert i meg, og ønsker å være sammen med meg...

Nå har jeg funnet verdens beste gutt, som bare er god. Det finnes ikke spor av skurring, og alt bare føles veldig rett. Dessverre er jeg stadig overbevist om at det kommer til å gå galt. At han egentlig ikke er interessert i meg. Selv om jeg rasjonellt kan forstå at han er sliten, og derfor ikke like entusiastisk som han pleier, så kjennes det ut som han har tenkt å dumpe meg. Om jeg snakker med han i telefonen, og han høres litt distre ut (feks hvis jeg vekker han og han sover), er jeg igjen overbevist om at han er lei...

Jeg bruker masse energi på å tenke på hva som kan gå galt, krisemaksimere om hva som kommer til å skjer framover. Og lager store problemer av ting som ikke finnes: Typisk: Vi har ikke snakket om påsken, og jeg er redd for å spørre. Og er bare superfrustrert over at ting ikke er avklart... Redd for å skremme han vekk med å være hysterisk. Hvis noen har en trylleformel for å bli mer avslappet, så hadde det vært fint! Mer seriøst: Hvordan gi han rom? Hvordan skjerme han for mitt hysteri? Har du vært i en lignende situasjon? Når går det egentlig over?

[Gjest Gjest_Gaby_*]

Er et par og tredeve, og har endelig funnet mannen i mitt liv. Problemet er bare det at det har skjedd så mye vanskelig de siste årene at jeg ikke klarer å nyte det.

Har vært gift med en mann som egentlig bare ville ha en kone, og ikke brydde seg så hardt om hvem det skulle være. Etter det fant jeg en ny kjærest, men det viste seg rimelig fort at han ikke egentlig var interessert. I begge disse forholdene kjente jeg i begynnelsen at ting skurret, men jeg ville så gjerne ha kjærest, så jeg ignorerte det. Tenkte at det alltid var kompromiss i et forhold, og at jeg ikke skulle være så kravstor. Enden på visa er i alle fall at jeg er blitt veldig usikker på at noen faktisk virkelig kan være interessert i meg, og ønsker å være sammen med meg...

Nå har jeg funnet verdens beste gutt, som bare er god. Det finnes ikke spor av skurring, og alt bare føles veldig rett. Dessverre er jeg stadig overbevist om at det kommer til å gå galt. At han egentlig ikke er interessert i meg. Selv om jeg rasjonellt kan forstå at han er sliten, og derfor ikke like entusiastisk som han pleier, så kjennes det ut som han har tenkt å dumpe meg. Om jeg snakker med han i telefonen, og han høres litt distre ut (feks hvis jeg vekker han og han sover), er jeg igjen overbevist om at han er lei...

Jeg bruker masse energi på å tenke på hva som kan gå galt, krisemaksimere om hva som kommer til å skjer framover. Og lager store problemer av ting som ikke finnes: Typisk: Vi har ikke snakket om påsken, og jeg er redd for å spørre. Og er bare superfrustrert over at ting ikke er avklart... Redd for å skremme han vekk med å være hysterisk. Hvis noen har en trylleformel for å bli mer avslappet, så hadde det vært fint! Mer seriøst: Hvordan gi han rom? Hvordan skjerme han for mitt hysteri? Har du vært i en lignende situasjon? Når går det egentlig over?

Tja, du må bare prøve å roe deg ned, og ikke stresse med noe.

Menn høres ofte distre ut på telefonen, sånn omtrent annenhver gang man snakker med dem. Leste en gang et sted at de eneste telefonsamtalene menn egentlig er interessert i er de som inneholder telefonsex, ha ha...

Og angående påsken, ikke stress med det enda. Det er jo 5 uker til!!!

Men når det nærmer seg, om to-tre uker, og dere har blitt enda bedre kjent, kan du jo spørre forsiktig om han har noen planer...?

Det lønner seg å ha is i magen! Lykke til med deg denne gangen!

Det går seg alltid til etterhvert.