assistert befruktning / adopsjon?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Har vært prøvere i snart 5 år uten resultat nå. Er 30 år, og legen har så langt ikke funnet noe galt med noen av oss (er undersøkt for det medte, tror jeg...).

Neste skritt er nå assistert befruktning på riksen, men jeg har begynt å tvile. Hva er sjansen for at det skal funke når de ikke vet hva som er galt i utgangspunktet?

Har seriøst begynt å vurdere adopsjon, men vet at veien dit er laaaang.

Noen som har liknende tanker?

Fint om noen kan dele erfaringer med meg:-)

Takk!

[Gjest Gjest_gjest_*]

mente....er undersøkt for det meste

[Gjest Gjest]

Har du blitt utredet da?

Sjekket egglederne feks?

Ingen som kunne se at jeg hadde tett eggleder før de undersøkte med kontrastvæske.

Så det er mye som kan undersøkes.

Kan du ikke utdype litt mer kanskje?

Det er mange som er uforklarlig barnløs som blir gravide med IVF altså

Men skjønner tankene om adopsjon også, for om det tar tid med IVF kommer man et stykke i adopsjonsprosessen på den tiden. Jeg har også tenkt litt på akkurat det. Er like gammel som deg og

[^^Sunny^^]

Sjangsen for å lykkes med ivf er jo større enn ved vanlig samleie på rett tidspunkt.. Husk at ved ivf er halve jobben allerede gjort; egget er befruktet..

Lykke til

[Gjest Gjest_gjest_*]

Takk for svar, begge to!

Jeg skal til legen igjen neste uke og er spent på hva han foreslår videre nå.

[Mayami]

Har samme tanker selv - hold oss oppdatert! Lykke til hos legen!

[Lillie]

Jeg hadde akkurat samme tanker som deg.

Visste ikke om jeg klarte å gjennomføre IVF, hva om det ikke klaffet?

Likevel endte vi opp med ivf-karusellen. Følte at vi måtte ha prøvd det før evt. adopsjon. Heldigvis for oss fikk vi full klaff på andre forsøk. Som dere fant de ingenting galt hos oss, det var uforklarlig...

Hadde det vært opp til kun meg hadde vi gått rett på adosjon. Men etter utallige samtaler og vurdering frem og tilbake ble mannen og jeg enige om å gi ivf en sjanse.

Håper dere finner ut av det, det er en ganske lang og omstendig prosess man skal gjennom før man velger hva som føles som det riktige å gjøre.

edit: Må bare også si at hadde vi ikke fått klaff hadde vi nok begge vært klar for adopsjon. Den tanken slapp vi aldri underveis i ivf-prosessen (holdt alle muligheter åpne).

Lykke til!

Endret 6. mars 2009 av Lillie

[^^Sunny^^]

Vi har helst lyst på "egne" barn.. Får ikke håpe jeg støter noen ved å si det, for et adoptert barn blir jo like eget som et annet, men å være biologiske foreldre..

For meg var det å gå gravid en fantastisk opplevelse og jeg ser så utrolig frem til å få oppleve det igjen (håper jeg ) Å kjenne at et liv vokser inni magen din kan ikke sammenlignes med noe annet..

Å amme, og se barnets genetiske trekk og andre ting som gjerne går i arv.

[Gjest Gjest_Mina_*]

Vi har helst lyst på "egne" barn.. Får ikke håpe jeg støter noen ved å si det, for et adoptert barn blir jo like eget som et annet, men å være biologiske foreldre..

For meg var det å gå gravid en fantastisk opplevelse og jeg ser så utrolig frem til å få oppleve det igjen (håper jeg ) Å kjenne at et liv vokser inni magen din kan ikke sammenlignes med noe annet..

Å amme, og se barnets genetiske trekk og andre ting som gjerne går i arv.

Jeg ble litt lei meg... Men det er ikke din feil.

Er adoptert og føler meg så annenrangs, det blir jo ikke bedre av å lete etter innlegg som dine heller. Jeg er ikke dum, og skjønner jo at ingen frivillig velger å adoptere. Vi adoptivbarn er jo "siste utvei"...

Nå er jeg gravid med "et eget barn" så jeg skjønner jo deg også. Har ikke kjent spark enda, men venter spent:) Blir spennende å se trekkene mine i baby.

Føler meg så alene.

[Gjest Gjest]

Jeg ble litt lei meg... Men det er ikke din feil.

Er adoptert og føler meg så annenrangs, det blir jo ikke bedre av å lete etter innlegg som dine heller. Jeg er ikke dum, og skjønner jo at ingen frivillig velger å adoptere. Vi adoptivbarn er jo "siste utvei"...

Nå er jeg gravid med "et eget barn" så jeg skjønner jo deg også. Har ikke kjent spark enda, men venter spent:) Blir spennende å se trekkene mine i baby.

Føler meg så alene.

Jeg kan forstå tankene dine, men husk at foreldrene dine ønsket barn så veldig sterkt at de gikk igjennom den store prossessen å adopterte deg! Det er noe virkelig stort å adoptere!

Dessverre er dagens adopsjonsprossess tung og lang, men tanken på at det er barn i enden av tunnelen gjør det levelig hver dag.

Men behovet for biologiske barn er stor hos oss mennesker, det må det være for å føre oss videre, så de aller fleste vil prøve alt de kan først for å få biologiske barn før de adopterer.

De fleste må også igjennom en modningsprosess før de er klare til å adoptere, de færreste har det planlagt i mange år før de starter med barnelagingen.

Men adoptivbarn er ikke nr 2 fordet! De er elsket og ønsket utrolig høyt!

[^^Sunny^^]

Jeg ble litt lei meg... Men det er ikke din feil.

Er adoptert og føler meg så annenrangs, det blir jo ikke bedre av å lete etter innlegg som dine heller. Jeg er ikke dum, og skjønner jo at ingen frivillig velger å adoptere. Vi adoptivbarn er jo "siste utvei"...

Nå er jeg gravid med "et eget barn" så jeg skjønner jo deg også. Har ikke kjent spark enda, men venter spent:) Blir spennende å se trekkene mine i baby.

Føler meg så alene.

uffameg Nei nå ble jeg lei meg selv .. Det var ikke ment for å såre noen.

[Gjest Gjest_Mina_*]

uffameg Nei nå ble jeg lei meg selv .. Det var ikke ment for å såre noen.

Bare litt blue idag..

Imorgen er alt så mye bedre. Helt sant.

Ja, mine adoptivforeldre er jo glad i meg... Har tenkt endel på dette i det siste.

Fikk dagboka til moren min, der står alt om hvordan de hadde det når de fikk vite at de ikke kunne få biologiske barn sammen. Det var noe feil med henne, hun gikk inn i en depresjon, så jeg tar jo utgangspunktet i det.

Vet jo at jeg egentlig er ønsket, men noen dager er litt tyngre enn andre.

Klem tilbake

[Gjest gjest - trådstarter]

Kjære alle dere som har svart :-)

Jeg er sikker på at ingen her inne har ønsket å støte noen. Ettersom vi er her inne, har vi vel noen ting vi "sliter med" alle sammen....

For min del er adopsjon absolutt ikke noen "annenrangs" løsning, men det er en annerledes løsning. Jeg har alltid tenkt at jeg har lyst på barn, men ikke tenkt så mye på det å være gravid, å få noen som likner på meg osv. det viktigste er at vi har mye kjærlighet og omsorg å gi et barn.

God klem til alle sammen!

[Gjest Gjest]

Jeg ble litt lei meg... Men det er ikke din feil.

Er adoptert og føler meg så annenrangs, det blir jo ikke bedre av å lete etter innlegg som dine heller. Jeg er ikke dum, og skjønner jo at ingen frivillig velger å adoptere. Vi adoptivbarn er jo "siste utvei"...

Nå er jeg gravid med "et eget barn" så jeg skjønner jo deg også. Har ikke kjent spark enda, men venter spent:) Blir spennende å se trekkene mine i baby.

Føler meg så alene.

Jeg skjønner at du kan bli lei deg om du har lest om din mors depresjon over å ikke kunne få barn selv osv. Men i dag tror jeg de færreste ser på adopsjon som en annenrangs måte å få barn på.

Selv ser jeg på det som en likeverdig måte å få barn på som andre måter der man trenger litt ekstra hjelp. Som ved IVF som vi holder på med selv.

Grunnen til at vi ikke valgte å gå for adopsjon er fordi det tar veldig lang tid, og det er utrolig vanskelig å bare bli godkjent. Det er en vondt prosess fordi man ønsker barn så sterkt, og man må kjempe med nebb og klør for å komme dit med hodet i god behold tror jeg.

Flere som adopterer sier at de tror det å hente sitt adoptivbarn er en enda sterkere opplevelse enn det å føde. Og det tror jeg på. Man har ventet veldig lenge, ofte i flere år. Drømt om barnet, lest seg opp om landet barnet kommer fra. og så kommer endelig dagen, og barnet er ens eget. Det må være helt fantastisk!

Selvfølgelig ligger biologien som en klamp om foten og våre instinkter sier vi skal reprodusere oss. Derfor er det mange som ønsker å prøve IVF eller andre metoder først.

Og de som kan få barn selv, de forstår enkelt og greit ikke hvor velkomment det er å få adoptere et barn når man ikke klarer å lage det selv.

Så et adoptert barn er nok meget høyt elsket av sine foreldre, og alle mennesker rundt dem som vet hvilken kamp det var å komme dit hen at de fikk det barnet de alltid hadde ønsket seg.

Jeg forstår at slike spørsmål igjen kommer opp nå når du er gravid. Det er veldig forståelig, siden du nå er under reprodusering for å kalle det noe. Jeg tror veldig mange kvinner stiller spørsmålene til seg selv som gravide, hvor kommer jeg fra, hvilken forelder blir jeg for barnet mitt i forhold til mine foreldre, osv osv. La tankene komme, men la de også få sly sin vei igjen. Snakk med foreldrene dine om det du har lest. (jeg ville ikke latt barnet mitt lese det selv tror jeg ikke. Et barn skal ikke trenge å forholde seg til sine foreldres psyke ette rmin mening)

Og masse lykke til med babyen i magen :D Du er heldig!

[Gjest Gjest_Mina_*]

Jeg skjønner at du kan bli lei deg om du har lest om din mors depresjon over å ikke kunne få barn selv osv. Men i dag tror jeg de færreste ser på adopsjon som en annenrangs måte å få barn på.

Selv ser jeg på det som en likeverdig måte å få barn på som andre måter der man trenger litt ekstra hjelp. Som ved IVF som vi holder på med selv.

Grunnen til at vi ikke valgte å gå for adopsjon er fordi det tar veldig lang tid, og det er utrolig vanskelig å bare bli godkjent. Det er en vondt prosess fordi man ønsker barn så sterkt, og man må kjempe med nebb og klør for å komme dit med hodet i god behold tror jeg.

Flere som adopterer sier at de tror det å hente sitt adoptivbarn er en enda sterkere opplevelse enn det å føde. Og det tror jeg på. Man har ventet veldig lenge, ofte i flere år. Drømt om barnet, lest seg opp om landet barnet kommer fra. og så kommer endelig dagen, og barnet er ens eget. Det må være helt fantastisk!

Selvfølgelig ligger biologien som en klamp om foten og våre instinkter sier vi skal reprodusere oss. Derfor er det mange som ønsker å prøve IVF eller andre metoder først.

Og de som kan få barn selv, de forstår enkelt og greit ikke hvor velkomment det er å få adoptere et barn når man ikke klarer å lage det selv.

Så et adoptert barn er nok meget høyt elsket av sine foreldre, og alle mennesker rundt dem som vet hvilken kamp det var å komme dit hen at de fikk det barnet de alltid hadde ønsket seg.

Jeg forstår at slike spørsmål igjen kommer opp nå når du er gravid. Det er veldig forståelig, siden du nå er under reprodusering for å kalle det noe. Jeg tror veldig mange kvinner stiller spørsmålene til seg selv som gravide, hvor kommer jeg fra, hvilken forelder blir jeg for barnet mitt i forhold til mine foreldre, osv osv. La tankene komme, men la de også få sly sin vei igjen. Snakk med foreldrene dine om det du har lest. (jeg ville ikke latt barnet mitt lese det selv tror jeg ikke. Et barn skal ikke trenge å forholde seg til sine foreldres psyke ette rmin mening)

Og masse lykke til med babyen i magen :D Du er heldig!

Tusen takk for forståelse.

Tips: aldri la deres fremtidige barn få lese dagbøkenen deres... Moren min(adoptivmor) gikk igjennom kjempemange prøverørsforsøk/gud-vet-hva.

Tilslutt "ga hun opp" og de bestemte seg for å adoptere. Aldri la barna deres få vite at de er den siste utveien. Lat ihvertfall som de ikke er det.

Foreldrene mine var en av de første som adopterte ifra utlandet, og de måtte ta opp lån for å komme ned å hente meg. Prosessen var lang(idag er det "piece-of-cake" til sammenlikning) og tung.

Takk for lykkeønskinger. Det tok litt tid for meg også(1år), men jeg kan nok ikke sette meg inn i hvordan deres situasjon er allikevel...

Ønsker dere lykke til. Håper vi snart ses i "graviditetsforumet" her Og husk: når dere går gjennom prøveperiodene så styrker det bare parforholdet deres. Det gjorde det ihvertfall for foreldrene mine. Tilslutt.

[Gjest Blush]

At man vil ha egenfødte barn og gå igjennom hele greia med graviditet, kjenne de første sparkene, føde osv, betyr jo ikke at det er noen forskjell på et biologisk og et adoptert barn når de først er der For meg var det viktig å bære frem mitt eget barn når jeg først fikk muligheten gjennom ivf, men jeg er helt sikker på at jeg ville vært akkurat like glad i og stolt av et adoptivbarn hvis det var der det hadde endt tilslutt (kanskje blir det det en annen gang, for vi skal ha flere barn uansett, og ingen av dem kommer til å være mer verdt enn de andre).

[Gjest Gjest_hei_*]

Hadde det vært enklere å adoptere, tror jeg mange flere hadde gjort det! Inkludert meg selv. Ønsker meg flere barn, og ville gjerne adoptert 1-2 av dem