Lurt til å bli gravid - falske løfter

[Gjest Gravid]

Føler meg litt lurt om dagen.

Er gravid med kjæresten min og syns så klart det er flott. Graviditeten var planlagt, men jeg kom med noen krav før jeg gikk med på å prøve.

Bl.a. så bor vi nå hver for oss, og det vil jeg fortsette med av ulike årsaker. Vi bor nærmer hverandre, men jeg vil likevel ha min bolig. Dette var jeg tydelig og klar på før vi begynte prøvingen, og han sa det var greit for han.

Nå derimot har han endret seg, og mener at vi skal flytte sammen, så han slipper maset med kjøre/gå frem og tilbake mellom husene.

Jeg skjønner at 99% er enig i at det sikkert er naturlig når man skal ha barn sammen, men for meg fungerer det ikke sånn. Man må få lov til å ta hensyn til seg selv også, og det var derfor jeg var så tydelig på hvordan jeg ville ha det på forhånd.

Jeg syns det er dårlig gjort av han å gå tilbake på det vi ble enig om, bare fordi de rundt han maser om at vi må flytte sammen. Mine venner aksepterer mitt valg.

Så nå kommer jeg vel til å høre om dette frem til barnet kommer tenker jeg.

[Gjest Gjest]

Føler meg litt lurt om dagen.

Er gravid med kjæresten min og syns så klart det er flott. Graviditeten var planlagt, men jeg kom med noen krav før jeg gikk med på å prøve.

Bl.a. så bor vi nå hver for oss, og det vil jeg fortsette med av ulike årsaker. Vi bor nærmer hverandre, men jeg vil likevel ha min bolig. Dette var jeg tydelig og klar på før vi begynte prøvingen, og han sa det var greit for han.

Nå derimot har han endret seg, og mener at vi skal flytte sammen, så han slipper maset med kjøre/gå frem og tilbake mellom husene.

Jeg skjønner at 99% er enig i at det sikkert er naturlig når man skal ha barn sammen, men for meg fungerer det ikke sånn. Man må få lov til å ta hensyn til seg selv også, og det var derfor jeg var så tydelig på hvordan jeg ville ha det på forhånd.

Jeg syns det er dårlig gjort av han å gå tilbake på det vi ble enig om, bare fordi de rundt han maser om at vi må flytte sammen. Mine venner aksepterer mitt valg.

Så nå kommer jeg vel til å høre om dette frem til barnet kommer tenker jeg.

Men hva er grunne til at du ønsker å bo alene?

[Gjest Gjest]

om du trenger såpass mye "privatliv" så kan du kanskje ha ditt "eget" rom i huset dere skal bo i. Dessuten er det lite tid til seg selv og sitt om man bor alene med et spebarn.

Hvordan hadde du tenkt at dere skulle "fordele" barnet mellom dere og bostedene deres? Skal barnet bo i en bolig, og du flyte ut når du trenger "alenetid" eller skal barnet flytte mellom deg og far? Eller er det far som må pendle mellom sitt sted og ditt ?

Hva fant dere ut før du ble gravid om hvordan dette skulle løses?

Skal dere registreres som alenemor / bor sammen? Har dette noe å si for valget ditt?

[Gjest HI]

om du trenger såpass mye "privatliv" så kan du kanskje ha ditt "eget" rom i huset dere skal bo i. Dessuten er det lite tid til seg selv og sitt om man bor alene med et spebarn.

Hvordan hadde du tenkt at dere skulle "fordele" barnet mellom dere og bostedene deres? Skal barnet bo i en bolig, og du flyte ut når du trenger "alenetid" eller skal barnet flytte mellom deg og far? Eller er det far som må pendle mellom sitt sted og ditt ?

Hva fant dere ut før du ble gravid om hvordan dette skulle løses?

Skal dere registreres som alenemor / bor sammen? Har dette noe å si for valget ditt?

Det vi ble enig om var at barnet skulle bo hos meg, men at far selvsagt er mye tilstedet. Dette var greit for han da.

I forhold til NAV kommer vi til å si at vi er sammen, men at vi ikke bor sammen.

Jeg vet at det blir lite alene tid med et spebarn, jeg er alene med et barn fra før, men det blir på en annen måte syns jeg. Trives i allefall sånn jeg har det nå.

Grunnene til at jeg vil bo alene er kanskje ikke så mange, men etter å ha kjent megselv noen år nå, og vært igjennom noen samboerskap, så har jeg erfart at skal jeg fungere i et forhold så er det viktig at den andre ikke blir meg for nær hele tiden. Jeg trenger å få være for meg selv. Dette har jeg også vært åpen på.

I tillegg har begge dyr som ikke går spesielt bra overens, og jeg ønsker ikke at han skal måtte kvitte seg med sin, da det er en del av hobbyen han, samtidig som at det ikke vil fungere med hans dyr her hos meg.

HI

[Gjest Gjest]

Jeg var i tilsvarende situasjon da jeg ble planlagt gravid med min sønn.

Foretrakk og bli boende i min daværende bolig. Hadde ikke behov for den konstante og for meg påtrengende omsorgen fra min kjæreste. Jeg er kanskje et dyr når det gjelder å gjøre det komfortabelt for meg selv, men det var altså det jeg gjorde.

Syns det var krevende i seg selv å være SÅ svanger, så det passet meg bra og styre alle spise- og leggetider helt etter eget ønske. Disponerte fritiden helt fritt og brukte mye tid sammen med gode venninner og ved å gjøre andre hyggelige ting i sosiale sammenhenger.

Når så gutten var født, reiste vi rett fra sykehuset og hjem til nytt hus. I ettertid tenker jeg på det slik at livssituasjonen min ble så snudd på hodet, at det i grunnen ikke spilte noen stor rolle at jeg i samme øyeblikk også ble samboer,

Nå skulle det vise seg at faren ikke var så flink til å hjelpe med å ta belastningen det var å ha et flaskebarn som trengte føde hver 3. time. Men det er vel en helt annen sak-

[Piper]

Om det eneste problemet for han er at han må kjøre frem og tilbake, så kan jo du gjøre det i stedet. Da slipper han å være den som hele tiden må kjøre frem og tilbake, og du får ha ditt eget sted. Det er ikke bare du som er i dette forholdet, og derfor må du legge det opp slik at det ikke bare blir din vilje som gjelder.

[Gjest HI]

Om det eneste problemet for han er at han må kjøre frem og tilbake, så kan jo du gjøre det i stedet. Da slipper han å være den som hele tiden må kjøre frem og tilbake, og du får ha ditt eget sted. Det er ikke bare du som er i dette forholdet, og derfor må du legge det opp slik at det ikke bare blir din vilje som gjelder.

Ikke noe problem for meg at vi også kan være i han hus, men virker ikke som om det er nok for han lenger.

[Piper]

Alle mennesker forandrer seg, så selv om det var greit før er det ikke dermed sagt at det er det hele tiden. Dere må snakke sammen og komme til enighet, og du må være like ærlig som due r nå og la han være det også. Så får dere prøve å finne ut av det sammen

Men overskriften din synes jeg er helt feil, for han har da virkelig ikke lurt deg til å bli gravid.

[Gjest HI]

Alle mennesker forandrer seg, så selv om det var greit før er det ikke dermed sagt at det er det hele tiden. Dere må snakke sammen og komme til enighet, og du må være like ærlig som due r nå og la han være det også. Så får dere prøve å finne ut av det sammen

Men overskriften din synes jeg er helt feil, for han har da virkelig ikke lurt deg til å bli gravid.

Ja da, vi får snakke om det, og finne en løsning. Har fortsatt litt tid på oss.

Det jeg mente med overskriften er at jeg aldri hadde gått med på å prøve å få barn, nå i allefall, hvis ikke vi kunne fortsette som vi har det. Derfor føler jeg meg litt lurt.

Dramatisk overskrift drar flere lesere også. ;o)

[Jade]

Hva om dere hadde funnet dere en tomannsbolig. Eller et hus med hageleilighet?

[Gjest Gjest]

rekkehus hvor dere bor ved siden av hverandre - eller nesten ivertfall?

[Gjest HI]

Jepp, en sånn løsning kunne fungert for meg, men ikke så lett å få til her vi bor.

[Gjest Gjest_qwerty_*]

Du ønsker å gi barnefaren en onkelrolle, og beskylder ham for løftebrudd når det viser seg at dette ikke er så greit for ham likevel. Det er også hans barn. Også han er et menneske.

[Gjest ærlig]

Så nå kommer jeg vel til å høre om dette frem til barnet kommer tenker jeg.

Ja, men det er kanskje prisen man må betale, da? For å på død og liv ikke kunne gjøre det som 99,9% av alle kjærestepar som venter barn sammen gjør...? Er jo naturlig at det blir mas og gnål når venner og bekjente synes at sammenflytting er forventet av par som venter barn.

[Gjest Gjest]

Grunnene til at jeg vil bo alene er kanskje ikke så mange, men etter å ha kjent megselv noen år nå, og vært igjennom noen samboerskap, så har jeg erfart at skal jeg fungere i et forhold så er det viktig at den andre ikke blir meg for nær hele tiden. Jeg trenger å få være for meg selv. Dette har jeg også vært åpen på.

I tillegg har begge dyr som ikke går spesielt bra overens, og jeg ønsker ikke at han skal måtte kvitte seg med sin, da det er en del av hobbyen han, samtidig som at det ikke vil fungere med hans dyr her hos meg.

HI

Om han vil kvitte seg med/omplassere sitt dyr for å bo sammen med sitt barn synes jeg det er en avgjørelse som er hans og ikke ditt.

Kan hende du er et menneske som trenger mye space rundt deg i et forhold. Løsningen synes jeg bør være at barnet får bo med mor og far, og når du føler at alt blir for nært tar du deg en "time-out" i din/hans leilighet. Altså dere beholder begges boenheter selv om dere bor sammen.

Regner med at den barnet du har fra tidligere besøker sin far, og da kan du bruke den tiden dette barnet er hos far til å ta deg din "time-out".

Virker som du engster deg en del for at et nytt samboerforhold vil ryke, og at du derfor mener at for deg og for at forholdet skal vare så må du la være å bli samboer.

Har tanken slått deg at far kan søke om 50/50 deling av barnet om ett år eller to? Slik at barnet bor halve tiden hos han - eller evt hele tiden hos han og du kan besøke dem når det passer...?

[Gjest Gjest]

du bør vel egentlig være voksen nok til å skjønne at du ikke setter flere barn til livs med den holdningen der.

Jeg vil ha barn med deg, men jeg kan ikke bo sammen med deg.

patetisk !

[Lykka]

Skjønner ikke hvorfor du ikke vil bo med han, hvorfor valgte du å ville få barn med han når du ikke stoler på at det ville gått bra å bo sammen?

Syns hele greia virker litt vel merkelig...

Jeg er alenemor og det er ikke noe drømme sitasjon, jeg skulle mye heller ønske exen tok ansvar og at vi fortsatt kunne bodd og vært sammen.

Men jeg håper du kommer til fornuft og tenker på det beste for dere og barnet dere venter sammen.

[Gjest Gjest]

Det er nå enn slik at det ikke er lett å forutse fremtiden og hvordan man vil reagere på en forandring i livet. Han tenkte vel at han kom til å syntes at dette var ok, og klarte ikke forutse hvordan han faktisk kom til å reagere. Han ser det jo nå slik at han elsker deg og barnet deres og ønsker å være del av dette mer enn bare på besøk av og til. Føleler tar lett overhånd og det er ikke lett å forutse de båndene foreldre har til sine barn. Han har på ingen måte lurt deg, men rett og slett sett at han ønsker mer enn det han fikk når alt kom til alt. Han var nok ikke klar over hvor sterkt han kom til å kjenne gleden av å skulle starte en familie. Alt han ønskr er jo å få være far til barnet sitt mer enn på lån av og til. Det er ikke lett å forutse disse følelsene før de faktisk kommer.

Det du må tenke over er hvordan gjøre det beste ut av situasjonen. Klarer dere å fortsette et samliv med å bo fra hverandre når han føler på den måten han gjør? Kan dere klare å fortsette et samliv om dere flytter sammen og går mot det du ønsker og føler? Hva skaper størst sannsynlighet for at dere kan fortsette å være foreldre sammen for dette barnet som ikke har valgt å bli født med to foreldre som ikke er enige om hvordan man skal bo?

Jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene. Det er bare dere som vet hva som vil funke på lengre sikt for dere og for barnet.

[Eremitten]

Jeg kunne aldri gått med på å bli far med en slik ordning. Han har antagelig ikke tenkt ordentlig gjennom dette før han sa ja, og angret da han har fikk litt tid på seg. Litt i seneste laget, men nå må dere finne en løsning som dere kan leve med.

[Stefan]

Trenger du tid for deg selv, er det absolutt ikke anbefalt å få barn...