Vanskelig avstandsforhold...

[Gjest Gjest_Jente_*]

Jeg er i et avstandsforhold med drømmemannen. Han er alt jeg kan ønske meg i en mann, og jeg er veldig, veldig glad i ham. Problemet er at jeg ikke savner han like mye når jeg er borte som jeg gjorde før. Når jeg er hjemme så er alt kjempebra, og jeg vil ikke reise bort igjen, men når jeg har vært lenge borte fra ham så tar jeg meg i å tenke på andre menn, og er redd for at forholdet ikke skal holde.

Dette er en mann jeg virkelig kan tenke meg en fremtid med, han er rett og slett fantastisk. Samtidig er jeg redd for at forholdet ikke skal holde, siden jeg allerede har problemer, og siden vi skal bo fra hverandre i flere år. Jeg prøver å tenke positivt og tenke på alle de gode kvalitetene han har, men jeg tviler fortsatt. Noen som har noen gode råd, evt egne erfaringer med lignende forhold?

[Gjest LonelyAngel]

Har ikke akuratt så mye erfaring der men jeg kan tenke meg at det kommer til å hjelpe på om dere besøker hverandre litt ofte, slik at dere får holde kjærligheten oppe.

[Gjest Gjest_Jente_*]

Har ikke akuratt så mye erfaring der men jeg kan tenke meg at det kommer til å hjelpe på om dere besøker hverandre litt ofte, slik at dere får holde kjærligheten oppe.

Ja, men jeg reiser allerede hjem ca en gang i måneden og vi snakker også mye sammen på telefonen.

Jeg har en del av meg som sier at jeg har funnet en fantastisk og unik mann, som jeg har mye til felles med og som jeg ikke må gi slipp på, mens jeg også har en annen del som sier at jeg fortsatt er ung og at det kanskje finnes en som er enda mer rett for meg... Den naive og romantiske troen på "Den rette"...

[Pjukset]

Jeg er i et avstandsforhold med drømmemannen. Han er alt jeg kan ønske meg i en mann, og jeg er veldig, veldig glad i ham. Problemet er at jeg ikke savner han like mye når jeg er borte som jeg gjorde før. Når jeg er hjemme så er alt kjempebra, og jeg vil ikke reise bort igjen, men når jeg har vært lenge borte fra ham så tar jeg meg i å tenke på andre menn, og er redd for at forholdet ikke skal holde.

Dette er en mann jeg virkelig kan tenke meg en fremtid med, han er rett og slett fantastisk. Samtidig er jeg redd for at forholdet ikke skal holde, siden jeg allerede har problemer, og siden vi skal bo fra hverandre i flere år. Jeg prøver å tenke positivt og tenke på alle de gode kvalitetene han har, men jeg tviler fortsatt. Noen som har noen gode råd, evt egne erfaringer med lignende forhold?

Min erfaring er at avstandsforhold sjeldent fungerer, ihvertfall ikke når det er snakk om over lang tid (flere år som du beskriver). Jeg er i avstandsforhold nå, vi bor i forskjellige land pga omstendigheter. Vi har ikke sett hverandre på 3 mnd, men prater ofte på tlf, mail osv. Men det er ikke det samme, og jeg merker at savnet etter han blir mindre og mindre. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er fordi at følelsene fader, eller fordi at man blir så vant til å være uten personen at savnet blir så vanlig at man ikke legger merke til det lenger.

Hadde det vært mulig så hadde nok vi møttes mye oftere enn vi har gjort siste 6 mnd, men det er det nå en gang ikke, så vi må gjøre det beste ut av det. Har dere mulighet til å treffes oftere, så vil jeg anbefale at dere gjør det. Det er utrolig viktig med god kommunikasjon når man er er mye fra hverandre! Hvor lenge var dere sammen før dere måtte ut i avstandsforhold?

[Gjest Gjest_Jente_*]

Vi bodde sammen i halvannet år før jeg flyttet for å studere. Før det hadde vi vært sammen i et halvt år.

Den følelsen du beskriver er akkurat den jeg også har. Jeg savner ham mye rett etter at jeg har reist fra ham, men så blir savnet bare mindre og mindre etter hvert som tiden går..

[Gjest Gjest]

Jeg og typen min har også et avstandsforhold, og jeg kjenner til det med at jeg i perioder ikke tenker spesielt mye på han når vi er fra hverandre. Og da sniker det seg inn tanker som "er jeg egentlig ikke så glad i han likevel?" og "er han den rette?"

Men dette er som sagt bare i perioder! Når jeg virkelig setter meg ned og kjenner etter, så vet jeg at det bare er en form for overlevelsesinstinkt for at jeg ikke skal gå rundt med den enorme følelsen av savn hele tiden. Da hadde jeg jo ikke fungert i hverdagen...

Jeg bruker å titte litt på bilder og video-opptak av han i hverdagen for å gjøre han "virkelig". Da minner jeg meg selv på at han faktisk eksisterer, men er et annet sted. Kan f.eks anbefale å bruke skype med kamera på når du skal prate med han, hvis dere har mulighet for det? Gratis, og en får følelsen av å være nær hverandre.

Lykke til videre

[Pjukset]

Vi bodde sammen i halvannet år før jeg flyttet for å studere. Før det hadde vi vært sammen i et halvt år.

Okey, da hadde dere ihvertfall fått et stabilt forhold før du flyttet. Hvor langt unna hverandre bor dere nå?

[Pjukset]

Jeg bruker å titte litt på bilder og video-opptak av han i hverdagen for å gjøre han "virkelig". Da minner jeg meg selv på at han faktisk eksisterer, men er et annet sted. Kan f.eks anbefale å bruke skype med kamera på når du skal prate med han, hvis dere har mulighet for det? Gratis, og en får følelsen av å være nær hverandre.

Det var et veldig godt råd

[Gjest Gjest_Jente_*]

Okey, da hadde dere ihvertfall fått et stabilt forhold før du flyttet. Hvor langt unna hverandre bor dere nå?

Begge bor ennå i Norge, men det er ca en time med fly mellom oss.

Ja, det var et godt råd

[Pingting]

Jeg er i avstandsforhold nå (jeg i England, han i Norge), men jeg flytter tilbake til sommeren. Det hjelper veldig mye å vite det. Tror det hjelper generelt å ha planer om å treffe hverandre slik at man har noe å se frem til.

Jeg er i avstandsforhold nå, vi bor i forskjellige land pga omstendigheter. Vi har ikke sett hverandre på 3 mnd, men prater ofte på tlf, mail osv. Men det er ikke det samme, og jeg merker at savnet etter han blir mindre og mindre. Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er fordi at følelsene fader, eller fordi at man blir så vant til å være uten personen at savnet blir så vanlig at man ikke legger merke til det lenger.

Signerer denne, det er bare sånn det blir, tror jeg... Jeg tror rett og slett det er fordi følelsene fader litt, men har bestemt meg for at det ikke er noen krise så lenge de blusser opp igjen hver gang vi treffes. Det er lett å få dårlig samvittighet for sånt, men egentlig er det helt naturlig tror jeg. Det er ikke det samme som at man mister følelsene for partneren, men at man rett og slett trenger å treffes av og til for å holde dem ved like!

Kan f.eks anbefale å bruke skype med kamera på når du skal prate med han, hvis dere har mulighet for det? Gratis, og en får følelsen av å være nær hverandre.

Dobbelsignert! Webcam er genialt, og utgjør en kjempeforskjell! Er så fint å se reaksjonen på hva man sier, smile til hverandre og flørte litt... :rødme:

[Gjest Gjest_Jente_*]

Tusen takk for alle svar og råd, jeg er i bedre humør allerede. Dette er nok noe jeg må jobbe med jevnt og trutt, men jeg håper selvfølgelig at alt går bra til slutt.